Denne fredagen tenker jeg på en gammel legende, typisk for høymiddelalderen, da all verdens fromme historier om våre kirkefedre florerte. Legendens hovedperson er Den hellige Augustin, biskopen av Hippo (det gamle navnet på dagens Annaba i Algerie). Augustin var en av våre kirkefedre, en helgen, forfatter av 113 bøker, deriblant Bekjennelser og Gudsstaten. Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet (De Trinitate) har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten.
Vi møter Augustin på stranden. Han skriver på boka om treenigheten og går og mediterer over hvordan Gud kan være tre personer samtidig. Så støter han på en guttunge, sikkert ikke mer enn fire-fem år gammel. Gutten hadde gravd et lite hull i sanden, og med en skje eller et skjell øste han vannet fra havet ned i det lille hullet. Augustin ble perpleks – det var opplagt at havet var for stort og hullet for lite. -Selvfølgelig sa guttungen. Men det er enklere for meg å få havet ned i dette hullet enn det er for deg å forstå mysteriet med Den Hellige Treenighet, med din fornufts begrensning. Augustin snudde seg forundret og da han så seg tilbake var barnet forsvunnet.
Så fatt mot, kjære medkristne: Det må mer enn menneskelig fornuft til for å begripe Treenigheten! Troen er til hjelp, og den sprenger som kjent fornuftens grenser. Hele den kristne, og for den saks skyld også den jødiske tradisjon tilskriver Gud to eksklusive egenskaper. Gud alene gir liv. Gud alene kan dømme. I Johannes 5:19-21 erklærer Jesus at han har fått disse to kreftene av Faderen og at han utøver dem gjennom hele sin tjeneste. Faderen og Sønnen. To av tre.
Søndagens evangelietekst – Johannes 3, 16 – er berømt: Så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.
Gud sendte Sønnen til verden, ikke for å fordømme den, men for at verden skulle bli frelst ved Sønnen. Den som tror, blir ikke dømt, den som ikke tror er allerede dømt, fordi han ikke vil tro på Guds eneste sønns navn – Frelseren. Jesus gav oss også et løfte: Dette løftet, om Den Hellige Ånds nærvær, samlet de første kristne til livskraftige trossamfunn. Det er det samme løftet som binder oss sammen. Med Guds ord i sentrum for forsamlingen – da, som nå. Vi venter, vel vitende om at Guds Ånd vil røre ved oss med kraft. Da, som nå.
I søndagens annen lesning skriver Paulus om fellesskapet som vi deler med Jesus og med hverandre. For Paulus er det nettopp slik: Treenigheten er selve grunnlaget for troen, og for et kristent fellesskap. Faderen gir liv, Sønnen gir frelse, Den Hellige Ånd gir styrke og åpenbaring. Liv, frelse, åpenbaring. Kjærlighet, Håp, Tro.
For å bli i treenigheten trenger vi en levende Kirke. De troendes samfunn. Frelsesbudskapet, opphavet til evig liv, dette som samlet det første kristne samfunn, er det samme løftet som fortsatt binder oss sammen. Vi ber fortsatt i fellesskap om Guds Ånds velsignelse. Om troen på en livgivende kjærlighet, og håpet om en frelse. Også den basert på kjærligheten. Som er det største og mest gjennomgående av disse tre – Tro, Håp og Kjærlighet.
Måtte disse tre danne fundamentet også for oss, og vår menighet i Grenland. Kirken er ikke noe vi driver med. Kirken ER. Det nødvendige fellesskap som realiserer Den ufattelige Hellige Treenighet på jorden. I tro, håp og fremfor alt kjærlighet.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 