Vår Frue Kirke

Søndagens tekst er en direkte fortsettelse av forrige ukes tekst. Vi er fortsatt sammen med Jesus, når han holder sin Bergpreken: Jesus saligpriser de fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. Uttrykket «Salige er dere» er best oversatt/forklart med «Dere er på den riktige vei».  Salige og på riktig vei, selv om det ikke oppleves slik.

Etter dette utsagnet fortsetter Jesus talen med to nye utsagn: «Dere er verdens salt» og «Dere er verdens lys». Salt, og lys. To sterke innslag i våre jordiske liv som gis overført, eller symbolsk betydning i mange bibelske sammenhenger. Spesielt har Jesus en forkjærlighet for å bruke nettopp salt når han skal beskrive hvordan han ønsket at hans tilhengere ville handle og være i verden.

 «Jordens salt» … En hyppig brukt metafor, gjerne når man skal beskrive folk eller fenomen som utgjør viktige drivkrefter i vår natur, vår sivilisasjon eller vårt sosiale liv. Litt merkelig, forresten, ettersom dette uttrykket ikke er entydig. Tenker man «Jorden sitt salt», altså en genitivskonstruksjon, kan man tenke på noe som tilhører Jorden. Men så kan man tenke den andre veien, altså at saltet er noe som utvinnes fra Jorden, en gave til vårt bruk; noe som foredler hele vår tilværelse. Tenk på krydder og konservering. Jeg vil mene at den siste betydningen er mest relevant.

Uansett hvilken funksjon Jesus hadde i tankene, er salt i alle tilfeller et mineral som er unyttig i seg selv. Saltets verdi oppstår når det brukes. Da gir det smak, temperament, og bevarer matens næringsverdi og kvaliteter. Så når Jesu etterfølgere er Jordens salt, er det nok først og fremst et kall Jesus gir sine etterfølgere: Til å styrke, bevare og gi smak, temperament til oss som lever på Jorden. Et kall til å leve for andre.

«Verdens lys» … Det er de samme som kalles til å være verdens lys. Til å synliggjøre Guds skaperverk, med alle dets muligheter til glede, liv og utvikling. Jesus beskriver seg selv som verdens lys. Hans tilhengere skal følge hans eksempel, slik at vi alle kan bli kalt. Gjennom historien har Jesu etterfølgere både i og utenfor kirken dessverre også gjort det motsatte: Skjult lyset, foretrukket mørket, undertrykkelsen og uvitenheten. La oss heller bli inspirert av dem som faktisk har vært tro mot Jesu bud. De som opplyser, f.eks. innen medisin, kunst og vitenskap, med fengselsreformer, omsorg for svake, utdanning og avskaffelse av slaveri.  Men også i det beskjedne, i hverdagen. Medmennesker som lyser opp. Mange av Jesu disipler har i stort og smått tilført smak, temperament og lys til verden.

Vi er kalt av Jesus, til å være jordens salt og verdens lys. Det er dessuten vårt oppdrag å bygge opp, ikke å rive ned, å elske, ikke å hate, og å vise barmhjertighet, ikke makt.  For å få til dette, må vi forstå, respektere og samhandle med verden rundt oss. Vi kan ikke leve det kristne livet isolert. Jesus krever at vi tar Kirken ut at bygningen og inn i verden rundt oss. Gjennom sitt kall, uttrykt som salt og lys, gir han oss muligheten til å bli Jesu sanne disipler.

————————

Selv skal jeg på reise i et par uker fremover. Det betyr at neste fredagsbrev etter planen skrives og legges på web den 24. februar. Inntil da, vær salt – og lys – i egne og andres liv, i Kristus!

God Helg!

                                                                                                                                                                          p. Joseph

De fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. De er alle salige. Saligprisningene er innledningen til Jesu første store tale hos Matteus – Bergprekenen. Søndagens tekst.

Det ligger en dynamikk i denne talen, som måtte sette selv den tregeste blant disiplene i bevegelse. Og det er nettopp dét Matteus vil vise at Jesus forsøkte å gjøre: Å sette det nye Guds folk – kirken – igjen i bevegelse. Uttrykket «Salige er dere» (det greske Μακάριος– makarios) kan en tolke/oversette med «Dere er på den riktige vei».  Salige. På riktig vei, selv om det ikke oppleves slik. Når man blir ydmyket, spottet og forfulgt. Det er ikke uten grunn at nettopp Bergprekenen, med all sin trøst, all sin bekreftelse, er noe av det vakreste og kjæreste blant Bibelens tekster.

Det er slående hvor ofte det tales om fjell i Bibelen: I femte Mosebok, kapittel 32, vers 48 sendes Moses opp på  Abarimfjellet, på fjellet Nebo,  Karmelfjellet nevnes i 2. Kongebok, kapittel 4, vers 25, Sionfjellet i 48. Salme, vers 12,  Taborfjellet i Matteus’ 17. kapittel, 1-8 , og Oljeberget i Matteus’ 24. kapittel, 3-5. Og når jødene snakker om selveste Fjellet, da er det Sinai som gjelder. Der Moses møtte Jahve og mottok De ti bud. Når Matteus i sine tre kapitler refererer Jesu Bergpreken, er det innholdet som er viktigst, hvilket fjell han gikk opp på nevnes ikke. Men i overleveringen gjennom århundrene har nok mange, ikke minst jødene, tenkt seg at det var Sinaïfjellet hvor de hadde fått budene og de hellige skrifter – Toraen.

Jesu Bergpreken representerer både kontinuitet og fornyelse. Som en ny Moses underviser Jesus hva det innebærer å leve i Guds Ånd. Ikke bare med autoritære bud, men også med barmhjertighet, empati, tillit, fred – og forsikringen om å være på rett vei. Uten å ha forstått hele rekkevidden av alt Jesus sa, må disiplene ha følt seg i den syvende himmel med all den salighet som ble lovet dem!

Guds bud gjennom Moses, Guds Nåde gjennom Jesus. Meddelt på et fjell. Fjellene, som knytter himmelen og jorden sammen. Hellige grenseområder hvor det synlige og usynlige møtes i tåke og skygger.

Pluss denne vakre forsikringen, dette løftet: Hvis vi skaper fred og viser barmhjertighet, da er vi på den gode vei uansett om vi er kristne, muslimer, buddhister eller har et annet livssyn. Intet om at «Salige er dere som tror og går trofast i kirken»! Jesus vender seg til alle mennesker. Alle gode, sanne og sosiale mennesker. De er på den riktige vei. Mot slutten, i Matteusevangeliets 25’. kapittel, i sin siste store lignelse hvor han forteller om den siste dom, sier han: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken har dere gjort mot meg». Det kan ikke sies tydeligere.

Det dreier seg om hvordan vi lever med våre medmennesker, de fattige, de sultne, de forfulgte, de syke, de sørgende og de som på ulike vis er fanget. Hvis vi er rettferdige overfor våre medmennesker, da er vi på den riktige vei – veien Jesus har vist oss og selv har gått – veien som fører til Gud.

Verken Matteus eller Jesus eller Kirken ønsker å redusere kristendommen til søtladen humanisme. Vi tror. På Guds nåde og tillit, som setter deg og meg i stand til å være sanne medmennesker. Ikke bare gjennom trøst, men i styrke. Vi er privilegerte, vi som har fått troen, og har anledning til å dele denne. I Nattverden mottar vi Ham som er livets brød. Som gir oss næring til å fortsette.  Sammen med andre, på den riktige vei.
På den vei som fører til Gud, eller, som Matteus skriver: Til himlenes rike.  

God helg!

p. Joseph

Tredje søndag i det alminnelige kirkeår: Guds Ords søndag. Ordet, opplysningen, leder våre skritt på en vei felles for alle troende: Veien mot enhet i Kristus – han som møter oss i vendepunktene på vår livsvei. I samme periode, fra 18. til 25. januar, er vi også kalt til å be for kristen enhet.

Hva er det så med dette Ordet? Hva er det med evangeliene som innebærer slik kraft? I de innledende avsnittene av sin encyklika om håp skriver pave Benedikt XVI at Ordet – Evangeliet – har minst to egenskaper: Det er både informativt og performativt. Det betyr at evangeliet ikke bare informerer om hva som har skjedd, det er også dynamisk. Evangeliet, Guds Ord, får ting til å skje i våre sinn, det kan være livsforandrende. Ordet fikk Peter, Andreas, Jakob og Johannes til å forlate sine liv og følge Jesus.  Bli menneskefiskere. Ordet ble performativt. Vendepunktet kom en dag de seilte de samme båtene, på den samme innsjøen, brukte de samme garnene, utførte det samme arbeidet som de hadde gjort dagen før, og dagen før det, og måneden før det, og året før det.

Vendepunktene i livene våre bringer oss ansikt til ansikt med Jesus. Vendepunktene kommer i mange former: noen ganger som vi planla, jobbet og håpet på. Andre ganger helt uventet, overraskende.  Noen ganger med fryd og glede. Andre ganger med sorg og tap. Noen ganger bekrefter de alt vi tenkte og trodde. Andre ganger forvirrer de, etablerer tvil. Du har sannsynligvis opplevd alt dette og mer i dine egne vendepunkter. Hvert vendepunkt kommer med muligheten for, og Kristi løfte om, en omforming av våre liv.  Et løfte om at vi alle kan bli menneskefiskere.

Igjen er det slik at kunnskap om bibelhistorien klargjør vår tanke. Selv de minste detaljer i Bibelen har viktig mening: Denne søndagens tekst forteller at Jesus, etter fristelsen i ørkenen, trakk seg tilbake til regionen Galilea, nord for det jødiske kjerneområdet Judea, der Døperen Johannes nylig hadde blitt arrestert og drept. I nord var forholdene annerledes, fariseerne og romerne dominerte ikke så sterkt.  Jesus valgte å slå seg ned i Sebulons og Naftalis land. 900 år tidligere hadde disse to områdene, som lå vest og nord for Genesaretsjøen, blitt erobret av Syria. Nesten to hundre år senere ble de invadert og annektert av assyrerne, og de fleste jødene som bodde der da ble ført i eksil og erstattet med hedenske nybyggere. I tradisjonell jødedom var dette områder med «mørke og død».

Inn i dette mørkets og dødens land kom Kristi lys. Jesu offentlige tjeneste begynte med kunngjøringen: «Omvend dere, for himlenes rike er nær». Det er det samme budskapet døperen Johannes forkynte i Judeas ørken (Matt 3:1); den vesentlige forskjellen er hvem som er budbringer. Mens Johannes forkynte Riket og frelsens vei, er Jesus Kongen og frelsens vei. Johannes’ forkynnelse var informativ, men den kunne til slutt ikke utføre det den pekte mot: syndenes forlatelse og sjelenes frelse. Slik sett var Jesu forkynnelse både informativ og performativ.

Da den rette tiden kom og fiskerne i Galilea ble kalt bort fra båtene og levebrødet, fulgte de umiddelbart etter. Jesu budskap var for dem ikke bare informasjon, men en måte å leve og være på. Jesus inviterte fremmede inn i sitt frelsende fellesskap. I dag er det vi som kalles. Fra mørke til lys. Til å bli menneskefiskere. Et kall vi deler i fellesskap med alle troende. I Galilea, i Judea. I hele verden. Nå og for 2000 år siden. Jesus står der, fortsatt. Og sier: «Følg meg. Jeg har valgt deg.»

God helg!

p. Joseph

Denne søndagens tekst, et vitnemål om «Guds lam, han som tar bort verdens synd» er fra Johannes’ evangelium. Forfatteren er slett ikke samme person som omtales i søndagens tekst: DØPERENJohannes er Det Første Vitnet: Den første som identifiserer Jesus som Guds sønn. Døperen Johannes er Budbringeren, og som så ofte i historien har Budbringeren blitt forvekslet med Budskapet.

Dagens tekst inspirerer følgelig til å utføre et av Kirkens sentrale oppdrag: Å formidle Bibeltekstens mange dimensjoner og betydningslag til mennesker som er satt inn i en helt annen historisk og tankemessig sammenheng enn dem Bibelens skrifter opprinnelig ble nedtegnet og samlet for.

Johannesevangeliet er et godt eksempel: Her finner vi Johannes Døperen omtalt på en helt annen måte enn i de øvrige evangelier. Her er det ingen skeptisk, refsende merkelig Døper som sender sine disipler for å sjekke om Jesus er Messias. I Johannesevangeliet møter vi en Døper som rett og slett VITNER: «Dette er mitt vitnesbyrd: Det er han som er Guds Utvalgte».

Senere, når jødenes religiøse ledere sender bud på Johannes for å finne ut hvem han egentlig er, sier han tydelig at han ikke er Kristus, ikke Elias, og heller ikke profet. Johannes fremholder hvem han ikke er – for samtidig å si hvem Jesus er. Jesus er nemlig alt det Døperen ikke er. Hvorfor er dette poenget så viktig for evangelisten Johannes?  

Urkirken og områder i og rundt Palestina på Kristi tid hadde ingen mangler på profeter og sektledere. Et av de viktigste argumenter for at den historiske Jesus virkelig har levd, er det faktum at en tilsynelatende ubetydelig mann fra et ubetydelig sted ble den eneste av denne tidens mange profeter som overlevde. Som lærer, som profet. Som frelser. Jesus ble historiens mest berømte religiøse leder. De andre ble stort sett glemt.

En av de utfordringer den tidlige Kirke måtte konfrontere, var en sekt som kalte seg baptister. I likhet med våre dagers baptister vektla også disse Dåpen som en frivillig, voksen handling. Men i tillegg trodde datidens baptister at nettopp Døperen Johannes, ikke Jesus, var Messias. Av to grunner: for det første var Johannes Døperen til før Jesus, og denne prioriteten ga ham overlegenhet; for det andre underkastet Jesus seg Johannes’ omvendelsesdåp. Dagens evangelium viser hvordan evangelisten Johannes, den tidligere Døperens disippel, argumenterte mot denne idéen:

Evangelisten godtar at tidligere tilværelse betyr overlegenhet, men påpeker at Jesus er av høyere rang enn Døperen, fordi han eksisterer tidligere enn Døperen, som selv sier det slik: «Etter meg kommer en mann som er gått meg forbi, fordi han var før meg». I evangelisten Johannes’ tankegang, er det ORDET OM JESUS, som var der i begynnelsen; alle tings opphav. Og evangelisten Johannes utelater rett og slett selve dåpen. I stedet blir Johannes Døperen selve VITNET som ser Den Hellige Ånd, som en due fra himmelen, over Jesu hode.  Forholdet mellom Døperen og Frelseren skildres så vakkert i et dikt av St. Augustin:
Jeg lytter; Han er den som taler. Jeg er opplyst; Han er lys. Jeg er øre; Han er Ordet.

Vi er alle blitt døpt i Den Hellige Ånd. Vi er alle Vitner. Vi er alle pålagt å føre andre til et personlig forhold til Jesus.  Den beste måte å fullføre det oppdraget på, er å forbli – Ved Ham, Med Ham og I Ham. Som vitner.

Dette er det sentrale budskap i søndagens bibeltekst. Om Det første Vitnet. Ingen profet, ingen storhet i seg selv. Et vitne. Som oss alle.

God helg!

                                                                                                                              p. Joseph

Denne søndagen feirer vi festen for Herrens Dåp. Festen markerer juletidens avslutning og begynnelsen på den kristne hverdag. Evangelieteksten denne søndagen forteller at Jesus selv oppsøker Johannes for å døpes. Johannes spør: Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg? Jesus svarer at slik skal det være: Gjennom å døpes av Johannes oppfyller de to hele Guds lov.

Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han tar imot enhver som frykter ham og handler rett, hvilket folk han så tilhører. Det er apostelen Peter, Kirkens grunnlegger, som sier dette. Og minner oss om den opprinnelige betydningen av ordet KATOLSK: universell, altomfattende eller allmenn.

Ingen forskjell på folk: Dåpen er for oss alle. Vi er alle døpt med vann, salvet med krisma, den velluktende oljen som representerer Den hellige ånd -oljen som benyttes til salving ved dåp, konfirmasjon og ordinasjon, til vigsel av kirker, de hellige karene og av kirkeklokker.

I ydmykhet kommer Jesus til Johannes Døperen for å ta imot omvendelsesdåp. Hans handling har overrasket hele skapningen og åpnet himlene, slik at vi kan høre Gud Faders hjertevarme uttalelse: «Dette er min sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest!». Gjennom å be om dåpen helliggjør Jesus alt jordisk vann, slik at også vi kan døpes – og bli Guds barn i Ånden.

Røsten fra himmelen: «Dette er min sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest!» Med det samme budskapet profeten Jesaja hadde formidlet mange år tidligere; et budskap datidens jøder kjente godt. Fulgt av duen som senker seg ned over Jesus – mannen som kom fra den lille avkroken Nasaret. Jesus, som Guds ånd skal lede for å skape rettferdighet og fred. Han er Folkenes lys – Lumen Gentium – et lys for all verden.

Kallet som Guds folk hadde fått for lenge siden ble fornyet – bekreftet – konfirmert. Kallet gikk til Jesus fra Nasaret. Og ved ham til alle mennesker og spesielt til de som er salvet til kristne og tar imot Den hellige Ånd. Dette vakte umiddelbar begeistring – vi kjenner historien. Jesus fikk stor oppmerksomhet gjennom alle sine undergjerninger…. men dessverre, få kom til tro på ham. Få fulgte ham.

Etter tre år ble han drept og forkastet. Men i de tre årene mellom dåp og korsfestelse fikk han samlet noen følgesvenner. De ble til et nytt Guds folk – KIRKEN – og etter hans død sendte han sin Ånd for å veilede dem. Han døpte dem med vann og ild for at de kunne være et lys for folkeslagene. Vatikankonsilet stadfestet Kirken som et lys for folkeslagene ved å kalle et av de viktigste dokumenter fra Annet Vatikankonsil – om Kirken – for Lumen Gentium.

Vi er blant disse utvalgte – vi er døpt, konfirmert og har mottatt Den hellige Ånd. Vi er mennesker fra forskjellige folkeslag som Gud har kjær. Uansett hudfarge og utseende, han har satt sitt håp til oss. Vi. Guds folk. Kalt til å være et lys for alle folkeslag. Hans universelle Kirke. Lumen Gentium.

 Dette er vårt felles kall – å lyse for folkeslagene. En utfordring – en oppfordring. Ved årets begynnelse.

God helg!

                                                                                                                                                                          p. Joseph

Vatikanet meddeler at pave Benedikt XVI er død. Pave emeritus døde i sin leilighet i Vatikanet. Han ble 95 år gammel.

Vi lyser fred over Benedikts minne.

Vi skal holde en requiem-messe for vår kjære avdøde pave Benedikt

på torsdag 05.01.2023, kl. 18.00

Nyttår. På det gamle årets siste dag, lørdag i denne uken, feiret vi messe i takksigelse for Guds nærvær – en elskende far som gjennom sin Sønn har trådt inn i tiden, inn i menneskenes tilværelse og historie.

Dagen etter, det nye årets første, er viet festen for Guds hellige mor, Maria. Vår himmelske mor viste oss hva lydighet, hengivenhet og tro kan utføre. Ved at hun i full tillit, uten reservasjoner, lot Gud lede henne. Fordi Maria hadde tro og uten å nøle ga sitt JA, ble Jesus virkelig unnfanget i hennes liv. Prisen var høy – bare det å påta seg å bære frem Guds Sønn medførte en betydelig risiko. Å føde et barn, tilsynelatende uten far, brøt et sosialt tabu som i verste fall kunne resultere i steining i Nasaret for 2000 år siden. Josef fulgte Guds befaling og tok henne til hustru, og dermed ble Guds Mor og Guds Sønn etablert inn i menneskenes sosiale system. Og overlevde. For senere å møte mer smerte, mer sorg – til og med den største sorg en mor kan oppleve. Å se sin sønn dø.

Til tross for dette: Hennes Magnificat løper likevel som en gyllen tråd gjennom Marias liv: «Min sjel lovpriser Herren, min ånd fryder seg i Gud min frelser» (Luk. 1, 46ff). Vi ber om Marias styrke, tro, ja, tillit, slik at også vi legger vår tid, våre liv, 2023 og alle år etter dette, i Guds hånd. I tillit.  

Vi står foran det 365 ukjente dager. Når vi ser på verden omkring oss, kan vi bli redde og utrygge: krig og vold, menneskelig elendighet og fortvilelse, pengene, ondskap, eller begge, synes å regjere, sykdom og ulykker rammer, naturen trues. Hva vil i dette året skje med oss og med våre kjære, med vår tilværelse og med vår klode? Vil vi overleve?

Kjære venner, søstre og brødre i Kristus: Frykt ikke! Gå med tro og tillit inn i dette nye og ukjente året som Gud kaller dere til, slik Abraham i sin tid, i tillit, brøt opp fra alt kjent, all trygghet, slekt og venner, bare på grunnlag av Gud ord, bega seg inn i ørkenen. Mot det lovede landet.
Slik Maria også risikerte alt, i tro og tillit, og fødte Sønnen, fornyeren av Guds pakt med menneskene.

Ta imot det nye året i tro og tillit. Med åpne hjerter, lyttende etter Guds stemme i alt som skal skje. Ta ansvar for at dette året blir et velsignet år, at vi som kristne og som Kirke utfører vårt oppdrag: I ord og handling å forkynne Livets evangelium. I tro. Hvis vi ser etter Gud i alle vi møter, så vil dette året kunne bli et Herrens år, et tidspunkt for møtet med Kristus.

Slik vil vi, når vi engang ser tilbake på 2023, dele Marias erfaring, slik denne kommer til uttrykk i hennes Lovsang i Lukas’ evangelium, første kapittel: For store ting har han gjort mot meg, han, den mektige, hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham.

I sitt brev til Hebreerne skriver Paulus vakkert om Troen: Den er et pant på det vi håper, et bevis på det vi ikke ser. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser har opphav i det usynlige.
Tro er også tillit, til det vi håper på. Vi håper på lykken, gleden, kjærligheten og freden, vi håper på en ny himmel og en ny jord; på Guds beskyttelse, hans miskunn, hans frelse.

I dag står hver enkelt av oss i dag overfor 2023 og hilser: Vær velkommen Herrens år, du velsignede år – mitt år. For vi er velsignet av Guds kjærlighet. Vi tilbys frelsen ved det Ordet som ble kjød og lot seg føde av Jomfru Maria, vår himmelske mor, Kirkens mor. Fylt av tro og tillit vil vi derfor sammen gå inn i det Herrens år 2023, som alt fra evighet av ble velsignet for oss.
Dét tror vi! Ønsker dere alle et alt godt nyttår 2023.

                                                                                                                                                                         p. Joseph

Med ønsker kjære alle til en Velsignet og riktig God Jul, og ett Godt, Fredfullt, Nytt År 2023.

Maayong Pasko – Felix Navidad – Frohliche Weihnachten – Wesolych Swiat – Joyeux Noel- Chúc Mừng Giáng Sinh – Merry Christmas- og Riktig God Jul.

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden for mennesker av god vilje». Dette er konklusjonen i helgens tekst – selveste Juleevangeliet. Jesus – Sønnen – er sendt inn i tiden. Ikke som en konge, men i all enkelhet. Sendt inn i tiden, inn i menneskelivet for å fornye og fullføre Guds avtale med menneskene: Å vise dem veien til Frelsen, og å gi dem Frelsen. I sannhet: Ære være Gud!

Og samtidig: Et ønske om fred i jordelivet for mennesker av god vilje. Mennesker som vil godt, som vil være en del av Guds plan for oss alle: En plan om å gjenopprette den guddommelige balanse og harmoni fra Edens hage før syndefallet. En plan for guddommelig fred. Det er dette himmelens engler forkynner i denne helligste av alle netter.

Mer enn noen gang trenger vår verden den glede som skapes gjennom balanse og harmoni, gjennom fred. Mangelen manifesterer seg i ubehagelig grad for tiden: Gjennom krigen mot Ukrainas folk, gjennom overgrep og forbrytelser mot enkeltmennesker og folkegrupper i mange andre land, gjennom utryddelse av natur og dyreliv, gjennom ødeleggelse av klimaet. Vi trenger kunnskapen Gud gir oss gjennom å sende sin sønn inn i tiden, inn i menneskeheten. Vi trenger den opplyste tro som kan strømme fra mennesker av god vilje – en vilje til å få slutt på kriger, overegrep og ødeleggelser. Vi trenger God Vilje, slik at den guddommelige fred kan gjeninnføres. Balansens, og harmoniens fred. Gud Emmanuel – Gud er iblant oss!

Julens budskap er dypest sett en oppfordring til oss alle – til å vise god vilje. I julenatten kan vi samle oss for å vise vår kjærlighet til og takknemlighet for Jesusbarnet,  Fredsfyrsten  som kommer for å dele med oss alle våre livskår og gi oss den fred – den gode vilje – vi trenger. Midt i den verdslige uro.  I fellesskap ber vi om at nattens mysterium, Jesu fødsel inn i tiden, fornyer alle våre krefter, og gjør oss i stand til å fullføre våre oppdrag som fredsbud til verden.

Her er vi ved kjernen: Det er inkarnasjonen, legemliggjøringen, som er julenattens mysterium. En utfordring for vår fornuft, javel, men likevel en erkjent sannhet for troende til alle tider, i alle land, gjennom to tusen julenetter. Å nærme seg julens krybbe er å erkjenne, ikke bare intellektuelt, men også følelsesmessig, at i denne lille skikkelsen blir den guddommelige natur og den menneskelige natur forenet – forbundet i én og samme person. Jesusbarnets ankomst gjenoppretter forbindelsen mellom jord og himmel.  Guds sønn ble menneske, uten at mennesket blir Gud. Vi er, og vil alltid være, Guds barn.

“Ære være  Gud i det høyeste …” Julenattens lys har kraft nok til å forsikre oss om at denne vår verden har en enestående plass i Guds hjerte. Derfor må det, fra denne natten av,  stige en endeløs takknemlighet opp fra jorden. Kirken påtar seg denne kjære oppgaven. I hver eneste hellige messe roper Kirken ut: «I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, Hellige Fader, allmektige, evige Gud.».      

Uten denne nattens guddommelige besøk ville jorden fremdeles være en isolert og lukket øy hvor mennesket levde i mørke og ondskap. Vi takker Jesusbarnet som har valgt jorden som sin bolig og gjort den til en mellomstasjon for oss til evigheten. Guds rike, fredsriket, tilhører dem som holder fred i hjertet, som opprettholder den uskyldsrene balanse vi trenger for å leve i fred med oss selv og med hverandre.

Maria var den første som så dette. I hennes morshjerte finner vi den fulle forståelse av julens mysterium. Måtte hun hjelpe oss til å få del i mysteriet. Slik at forståelsen kan virke i vår verden, i våre hjerter. Her og nå.

Maayong Pasko – Feliz Navidad – Fröhliche Weihnachten – Wesołych Świąt – Joyeux noël – Chúc Mừng Giáng Sinh – Merry Christmas – og God Jul.

                                                                                                                                                             p. Joseph.

Dette er Julens mysterium: Gud, den som hele universet ikke kan romme, blir et lite foster og velger en vanlig jomfrus livmor som bolig. Vi lever nå i de siste dager før den største begivenhet i historien: Guds Sønn blir født inn i verden.

Vi står ved inngangen til Julens mysterium. Og på den fjerde søndag i advent møter vi skikkelsen som står Jesus nærmest: Maria. Hvem er kvinnen som spiller en avgjørende rolle i Guds frelsesverk? Som føder hans sønn inn i menneskeheten, som forløser og frelser?

I dagens første lesning, har profeten Jesaja klart og tydelig forutsagt at inkarnasjonsmysteriet er et tegn som Gud gir: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn.» Denne kvinnen har en klar identitet: Hun er mor og samtidig jomfru. Ordet «jomfru» har en dobbeltbetydning i språket Jesaja brukte: Det betyr samtidig «urørt» i biologisk forstand, og «ung kvinne» i antall leveår. Moren, en ung urørt kvinne, skal altså unnfange og føde en sønn. 

Dagens evangelietekst viser at det Jesaja profeterte 700 år tidligere ble en realitet. Maria heter den utvalgte. Det var ikke hennes ønske å bli mor. Marias grunnleggende ønske var å følge Guds plan.  Og Gud har valgt henne, – jomfruen uten mann – til å oppfylle løftet til menneskene. Dette er tegnet fra Gud, som Jesaja omtaler: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn.»  Guds svar til mennesket som alltid setter ham på prøve.

En urørt ung kvinne føder en sønn. En umulighet, sier noen. Men Maria har forstått det engelen forsikret: «Ingenting er umulig for Gud». Vissheten om dette, og tilliten Maria har til Gud, setter henne i stand til å overgi seg til Guds plan. Uten forbehold. Her finner vi hennes hellige handling. Det er her vi finner hennes eksempel for oss alle.

Maria er blitt tildelt den største rollen i menneskehetens historie. Ikke fordi hun har gjort store ting, men fordi hun har gitt Gud adgang til sitt liv uten forbehold. Den samme ydmykhet møter vi hos Josef: Mannen som lytter til Guds engel i en drøm, og som uten forbehold følger hans befaling: Han tar Maria til hustru, og sikrer dermed både henne og sønnen en sosial trygghet og aksept som datiden aldri ga enslige mødre. Tross store utfordringer velger de begge altså å overgi seg til Guds plan. I ydmykhet, forbeholdsløst, som et eksempel for oss alle, til alle tider.

Ordet «ydmyk» har fått en litt snever betydning på norsk. Det innebærer ikke bare å bøye hodet. Det innebærer også at man er oppriktig. At man er virkelig. Maria erkjenner sin virkelighet: at de store ting som nå foregår nå er Guds verk; menneskets krefter har intet å gjøre med dette.

Maria har akseptert det mange vil hevde er en ganske kort og litt tvilsom forklaring fra Guds engel. Hun oppfattes derfor som en svak kvinne som underkaster seg en stor makt. Det er feil. Maria innser forklaringens egentlige innhold: At Guds frelsesverk ikke kan nås alene gjennom menneskenes fornuft og følelser. Gud må selv gripe inn i historien, inn i tiden, frelse og forløse. «Fylt av Nåde» får Maria mot til å være Guds Mor.

Maria er en sterk kvinne. Modig. Hun aksepterer alle konsekvensene av livet som Frelserens Mor. Fra Herodes’ forfølgelse av Jesusbarnet inntil den triste fredagen på Golgata fullfører hun trofast sitt oppdrag ved siden av verdens Frelser, slik at Guds verk kan bli fullført.

Maria er et forbilde for alle troende. Gjennom sitt eksempel lærer hun oss Betydningen  – av forberedelse, – av å vente på Frelseren, – av å bringe Ham inn i verden, – av å gjemme Hans ord og handlinger i sitt hjerte.  Betydningen av å bli et redskap for Gud. I Guds plan.

God helg.

P. Joseph