Denne søndagen er fastens fjerde -fra den kristne antikken kjenner vi dagen som laetare-søndag (fra latin: Laetare = Gled deg!) Midt i fastetidens alvor et glimt av glede, over at vi har en Gud som fritt lar oss øse av frelsens kilder. Søndagens evangelietekst – fra Johannes – handler om å se og om å bli sett.
Evangelieteksten åpner med en problemstilling som alltid vil følge mennesket: Hvem har syndet, hvem er ansvarlig, når et tilsynelatende uskyldig barn blir unnfanget og fødes med funksjonshemming? Hvem sin feil, er dét? Det er disiplene som spør, foranlediget av et møte med en blind tigger. Det er Jesus som ser ham, mannen som har vært blind fra fødselen av. Disiplene bryr seg ikke om mannen – de serham ikke. De ser bare en spennende og viktig problemstilling. Hvorfor skjer det onde ting med uskyldige, ja endog gode mennesker? «For at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham», svarer Jesus. I motsetning til disiplene serJesus. Kanskje ser han seg selv i den sosialt utstøtte tiggeren. Han lager en søledeig av eget spytt, smører det på øynene til den blinde, og ber ham vaske seg i dammen som heter Sjiloah – det betyr utsendt. Mannen blir seende – ikke bare i teknisk forstand, som motsats til blind. Seende, med innsikt. Slik Jesus har sett ham, den blinde som et Guds redskap, slik ser den blinde Ham, Jesus, som en profet, som Menneskesønnen.
Helbredelse, ikke bare gjennom ord, men også gjennom å bli strøket over øynene. Lyden av en vennlig stemme, følelsen av berøring. Ekstremt viktig for blinde – ja for oss alle, alle mennesker – når sant skal sies. Følesans, syn, hørsel, lukt og smak: De fem sanser vi disponerer i vår bestrebelse på å utforske verden. Følesansen, det å føle berøring, er den første og fremste av våre fem sanser. Det er følelsen av å bli sett, i sterkere og mer overført betydning enn bare å vandre rundt som et synsinntrykk. Det er følelsen av kjærlighet, for det innebærer tilstedeværelse, nærhet og ømhet. Ømhet – som i å gi liv. Ømhet skader eller ødelegger aldri. Ømhet synliggjør verdi og skjønnhet. Ømhet formidler respekt. Jesus berører tiggeren i kjærlighet og respekt.
Fariseerne, derimot, ser – tilsynelatende. Men helbredelsen har funnet sted under sabbaten, da det var forbudt å gjøre noe som helst, ifølge Moseloven. Og er det én ting fariseerne er gode på, så er det å følge Moseloven! Der den blinde mann ser et mirakel, der ser fariseerne et lovbrudd. Jesus oppsummerer det selv, til sist i søndagens tekst: «…de som ikke så, skal se, … de seende skal bli blinde».
Kontrasten er slående. Den blinde blir seende. Han vokser gjennom å leve i virkeligheten. Han sanser med alle sine fem sanser. Hans øyne åpnes, sammen med hjertet og intelligensen. Han ser Jesus, og innser at Jesus, profeten, i realiteten er Menneskesønnen. Han ender i tilbedelse.
Fariseerne ser. Men med alle fem sanser intakt er de likevel blendet av selvrettferdighet. De følger Loven, men det er også alt de følger. Maktfullkomne, seende, uten innsikt. Blinde.
Det er så mye som blender oss, som fjerner oss fra innsikt. Egoisme; Ufølsomhet; Overmot; Fordommer; Hastverk og Materialisme: Gardiner for vår sjels øyne. Troen, Guds gave, gir oss innsikt. Uten tro lever vi i et bunnløst mørke og kjenner ikke hvor vi går.
Husk Jesu løfte til oss: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». Vi er alle – på en måte – født blinde. Troens gave åpner våre øyne. Dette kan vi feire på denne gledens søndag, i fastetiden: Troens innsikt, som gjør at vi kan vise vei; ledsage dem som ennå ikke har sett Kristi lys. Ledsage – i fastens, forberedelsens tid.
Riktig god helg.
p. Joseph.