Vår Frue Kirke

Årets siste novembersøndag er også årets første søndag i advent. Som igjen innleder et nytt år i Kirkens liturgiske kalender (År A). Tiden går, og minner oss om det faktum at vi også, dag for dag, opplever at frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. Samtidig nærmer vi oss slutten; av våre liv, og slutten på den nåværende verden. Men vi slipper det mørke og den håpløshet som kan møte mennesket under dets verdslige vandring. Som kristne vet vi at vi er ventet, at Jesus, vår Herre, venter på oss en gang i fremtiden.  Sammen med Kirken takker vi vår Herre fordi han har gjort det mulig for oss å leve i håpet.  

I søndagens evangelietekst refererer Jesus til Noa og den gammeltestamentlige legenden om Noas ark. Alt og alle var opptatt med sitt, mens Noa og hans familie bygget en båt. Et merkelig prosjekt, ettersom Noa slett ikke hadde vann i nærheten. Men da storflommen kom, var han den eneste som var forberedt. Det var Gud som advarte Noa, og fikk ham til å forberede redningen av seg selv og alle jordens dyrearter. Et livsviktig budskap, som Jesus fornyer: “Vær dere på vakt! For Menneskesønnen kan komme i det øyeblikk dere minst venter det”.

Vi vet alle at den katastrofen som vi nå står overfor ikke er en storflom. Men naturen kan bryte sammen fordi vi ikke tar vare på den. Det å redusere CO2-utslippene er det samme som å bygge en ark, en båt. Vi burde forberede oss med samme sinnelag som Noa. Likevel – naturens ødeleggelse er tross alt langsommere enn en annen mulig katastrofe, som kan intreffe hvert øyeblikk. En katastrofe som dessverre står nærmere i dag enn noen gang tidligere. Dersom noen gjør alvor av truslene og griper til atomvåpen, kan vi ikke verne oss selv. Det er ingen steder å flykte; det er ikke noe ly dypt nok under jorden; det fins ingen tilfluktsrom mot radioaktive flommer.

Håpet ligger i oss selv, som medkristne. I stedet for å forberede oss ved å lage enda flere atomvåpen for å skremme våre fiender, må vi vende om – konvertere – til fred. Konverterer til et fredens mål den enorme energi som vi bruker til krig. Denne konverteringen er en kristenplikt – noe vi alle må påta oss mens vi venter Herrens gjenkomst. Som kristne er vi forpliktet til å forvalte vår jord på en bedre måte, som gjør at vi nærmer oss vår himmel. La oss, slik Paulus oppfordrer oss i dagens annen tekstslesning, kjempe mot mørkets vesen med lysets våpen for en bedre og tryggere fremtid for vår planet.

Dette er essensen i fortellingen om Noa: Vi blir bedt om å lytte til Herren slik at, som Jesaja i dagens første lesning sier oss, ”han lærer oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier”. Sannsynligvis skal ingen av oss være her for å se den velsignede dag som profeten beskriver: ”Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig”. Fra evangeliet ser det ut som om Jesus betrakter krigen som et varig trekk i det menneskelige landskapsbilde, og vi vet at historien ikke har motsagt ham.  Krigens teater har alltid vært fullsatt – ja, somme tider overfylt!  

Paulus’ brev til romerne i dagens annen lesning forklarer Jesu sterke advarsel, hans oppfordring til å være forberedt: Det farligste i dag er at man mister evnen til å kjenne tidens tegn. Den materialistiske tilfredsstillelse av det verdslige begjær lammer vår åndelige dimensjon. Kriger og alle slags katastrofer inntreffer fordi man glemmer hvordan, hvor og når man lever. Derfor er dette det første budskap vi hører i begynnelsen av adventstiden: ”Vær dere på vakt!”….

For oss, her og nå, innebærer denne vaktsomheten å ta ansvar for nåtiden. I lojalitet – og kjærlighet – til Skaperen og skaperverket. Vår tids vaktsomhet. Vi er alle ansvarlige for verden vi lever i. Vi er ikke passive ofre for det uunngåelige. Vi er lysets voktere i denne mørke verden. Men håpets og fredens lys må først og fremst bevares i våre egne liv og våre egne hjerter.

God helg!

                                                                                              p. Joseph

1922, det er lenge siden nå, men det året var det at noen kvinner så at vi trenger en forening her i vår kirke, som til det beste for menigheten kan virke. St. Elisabet av Ungarn, vår skytspatron skal være, vi starter en forening til hennes ære. Andre store ting skjedde også det året, f.eks. ble Fritjof Nansen til fredsprisvinner kåret. Og Sigrid Unset utga Korset, som siste bind, i en triologi som har fengslet så mange sinn. En begivenhet for hele den katolske kirke, var at pave Pius XI begynte sitt virke. Ja, store ting skjede i hele verden, det året Elisabethforeningen begynte ferden.

Om de første år ikke mye vi vet, bare at foreningen arbeidet med kjærlighet, og med flittige hender, nål og tråd, tjente Vår Frue av det gode råd. Samholdet var stort, og alle seg gledet over å være på foreningens møter tilstede.

Fra krigens tid og fram til i dag, vi har skriftlige kilder å øse av. Fra de gamle protokoller kan vi se, hva foreningens damer var beskjeftiget med. Hvert eneste år, de hadde basar, der de vakreste håndarbeider til utlodning var. Overskuddet ble brukt til menighetens beste (og kanskje bitte litt til å feste?) Deres innsats var stor, og det er ikke lite, de gjennom årene har skaffet til kirken må vite. Jeg nevnte fest, patronatfest var tradisjon, den startet med messe og kommunion. Siden samlet de seg rundt et festpyntet bord, i menighetslokalet, hvor stemningen var stor. Det servertes mat, også kaffe fra en kjempestor kjel, patronatfest var både for kropp og sjel.

Turer og utflukter var da som nå, populære å være med på. Vi leser om turer til mange steder, og kulturelle innslag som damene gleder. På møtene håndarbeidet var med, men ånden ble ikke glemt for det. Foredrag om emner fra kirke og tro, nesten alltid på programmet stod. Ja slik var det i de svunne år, men mye er likt i dag som i går. St. Josephsøstrene var en resurs for foreningen vår, de var med fra starten og gjennom alle år. Det ble et savn da de Porsgrunn forlot, de gav oss styrke og pågangsmot. De vil alltid være i våre tanker, og alltid for dem våre hjerter banker.

I «moderne tid«, mye er ved det gamle. Elisabethforeningen vil fortsatt våre kvinner samle, til hyggelig samvær, men samvær med mening. Det er viktig i denne forening.

Derfor starter vi alltid med felles rosenkransbønn, hvor vi ærer vår mor og hennes enbårne sønn. På møtene har vi fortsatt tid til kaffe og prat, og nytelse av vår medbrakte mat. Men åndelig føde vil vi også ha, og våre patere er gode og ty til da. Om forskjellige emner de har oss belært, dette alltid for oss er kjært. For vi vil lære så mye vi kan, søker stadig å utvide vår forstand.

Utlodning på møtene er en ting for seg, litt barnslig kanskje, men tro du meg, et høydepunkt for oss det er, men bare en gevinst og ett lodd til hver!

Så betaler vi etter evne og trang og er like spente hver eneste gang.

Foreningen liker fortsatt å dra på tur, minst en gang om året så ingen blir sur.. Historiske steder med katolske minner, ja se det er alltid en sikker vinner. Olavsruinen og Kryptkirken er slike steder som med historisk sus damene gleder. Og i Helgeroa kom selveste kongen og hilste på, og fortalte oss om hvor korset skulle stå.

Jubileumsturen vår til St. Halvard gikk, vi feiret messe og en flott omvisning vi fikk, Pater Ragnar, vår gamle sogneprest, sørget for at dagen ble en fest.

Ja det var litt om foreningen vår, som nå i dag er 100 år, men stadig livsfriske, klare til dyst, hjelper til med det meste med liv og lyst.  Onsdagstreff, kirkekaffe, sølvpuss og vask, spør oss bare så kommer vi straks. Og foreningen vokser, for nye kvinner stadig veien til møtene finner. Men ennå er det plass til mange flere, så velkommen til alle damer som sitter her. (og ikke er medlemmer ennå).

Til slutt en takk til alle dere, som med oss her i kveld ville være, og sammen med oss feire denne dag ,vi håper at alt har vært til behag. I St. Elisabeths ånd vår forening fortsatt vil tjene, vår menighet, og Ham alene, som sa at gjennom å tjene hverandre

vi alle i Herrens fotspor kan vandre.

Denne søndagen feirer vi Kristi Kongefest. Opprinnelig ble festen feiret siste søndagen i oktober, men i revidert liturgisk kalender ble festen flyttet til siste søndag i ordinær tid, umiddelbart før advent. Festen markerer Kristi herredømme over alle i våre liv, og utgjør som sådan en passende avslutning på det liturgiske året.

Søndagens bibeltekst kan imidlertid gjøre oss forbauset: På dagen for å hedre Jesus som universets konge, presenterer evangelisten Lukas oss for en merkelig utgave av denne kongen. En hersker uten trone, brutalt torturert, korsfestet og gjort narr av. En tyv som ble korsfestet samtidig med ham deltok i bespottelsen. Men det fantes også en annen tyv der, den tredje av de tre som ble korsfestet Langfredag: Til sin spottende kollega hadde han følgende ord: «Frykter du ikke engang Gud, du som lider samme straffen! Og vi lider med rette, vi får bare igjen for det vi har gjort, men han har ikke gjort noe galt.»

Og så henvender denne tyven seg direkte til Jesus, med ordene: «Husk på meg når du kommer med ditt rike». Og Jesus svarer: «Sannelig, ennå i dag skal du være med meg i Paradis!»

Her finner vi kjernen i verket til denne kongen, som er så annerledes: Han ble ikke konge for å regjere, men for å tjene mennesker. Jesus døde på korset av kjærlighet til menneskeheten. Han tok på seg alle nasjoners synder. En jordisk konge kan opprette et rike eller vinne en strålende kamp. Men både riket og kampen er forgjengelige, underlagt dødens begrensninger. Kong Jesus har kunngjort det evige riket og har beseiret djevelen, beseiret døden.

Kristi Kongefest minner oss om det vi kalles, det vi er: Kristus betyr den salvede og vi kristne har del i dette fordi også vi er salvet, i dåpen og i konfirmasjonen. Vi er kalt til å bygge opp Guds rike der tilgivelse, barmhjertighet og godhet er byggesteinene. Kristi kongedømme består først og fremst i at Kristus, vår evige Konge,  vinner bolig i menneskehjertene.

Kristi Kongefest er en bønn om styrke til å kunne leve ut det kall vi ble salvet til! Nemlig å være tjenere eller formidlere av hans kjærlighet til andre. Hva er så Kristi «styrke»? Det er den guddommelige kraften til å gi evig liv, å befri fra det onde, å beseire dødens herredømme. Det er kjærlighetens kraft som kan trekke godt fra det onde, som kan smelte et forherdet hjerte, bringe fred midt i den hardeste konflikten og tenne håp i det dypeste mørke.

Dette nådens rike påtvinges oss aldri og respekterer alltid vår frihet. Ethvert menneske må derfor selv velge. Å velge Kristus garanterer dessuten ikke suksess i henhold til verdens kriterier, men sikrer freden og gleden som han alene kan gi oss. Dette demonstreres, til alle tider, av erfaringen til mange menn og kvinner som i Kristi navn, i sannhetens og rettferdighetens navn, var i stand til å motsette seg jordiske makters lokkemidler i ulike forkledninger, til det punktet at de naglet sin troskap til martyrdøden.

Jesu rike er fredens og kjærlighetens rike. For å være verdige deler av dette riket, må alle troende være Kjærlighetens vitner. Det gjelder også her, i vår egen menighet. Her, hvor vi representerer så mange ulike folkeslag og nasjoner bør Kristi kongefest minne oss om at vi er ett i Kristus, og at Han samler oss til ett folk, til én menighet.

God helg!

                                                                                                          P. Joseph

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret. Det betyr at vi er inne i en periode der også bibeltekstene preges av tidenes avslutning; det være seg for oss som enkeltmennesker, eller for Guds skaperverk – dommedag.

Men, ved ettertanke: Tekstene handler ikke bare om avslutning, men vel så meget om Jesu gjenkomst og om begynnelsen på en ny verden. Gjenfødelsen.

Dagens evangelietekst, fra Lukas’ 21. kapittel,  er bemerkelsesverdig fordi den griper så konkret inn i tid og rom. Teksten starter med at noen i Jesu følge snakker om templet i Jerusalem – hvor fint det er i ferd med å bli.

Det tempelet man snakker om, er det tredje i Jerusalems historie. Et følelsesmessig og teologisk sentrum i jødisk tanke-og trosliv. De tre templene ble reist over et tidsrom på nesten tusen år. Alle var bygget på den naturlige høyden som i dag er kjent som Tempelhøyden. Høyden regnes som et hellig sted i både jødedommen, kristendommen og islam. I jødisk tradisjon regnes denne høyden som Moriaberget, der Abraham skulle ofre sin sønn Isak.

Ifølge bibeltekstene ble det første tempelet bygget under kong Salomo på 900-tallet før Kristi fødsel. Dette tempelet ble lagt i grus av den babylonske kongen Nebukadnesar 2 i år 586. Det andre tempelet ble bygget på samme sted som det første, etter at mange jøder hadde vendt tilbake fra eksilet i Babylon.

Den tredje bygningen ble reist under kong Herodes, – ifølge tradisjonen på det andre tempelets fundamenter. Herodes ønsket et større og langt mer praktfullt tempel som kunne imponere omverdenen. Byggingen ble påbegynt allerede cirka år 20 før Kristi fødsel og fortsatte langt inn i det neste århundret. I år 70 ble Herodes’ tempel brent av romerne. Det ble aldri gjenreist.

Det er dette Jesus profeterer rundt 40 år tidligere: Alt dette dere ser – det kommer en tid da det skal bli jevnet med jorden, så det ikke blir sten tilbake på sten!”

Tenk hvilken katastrofe det er Jesus profeterer. Selve sentrum i jødisk liv, både verdslig og religiøst, skal jevnes med jorden. Det finnes ikke en mer konkret, levende og tankevekkende billedbruk. Selve det fysiske fundamentet for alt du har kjært, alt du bygger ditt liv opp omkring, skal ødelegges.

Og det gjelder ikke bare jødene og Jerusalem. I siste omgang gjelder det oss alle, alt liv, og alle steder. Da kommer Jesus tilbake, for å dømme oss alle – levende og døde.Vi vet ikke når, og det er bra. Det gjør at vi slipper å leve i en konstant bevissthet om egen og altets utslettelse. Det gir oss muligheten til å glede oss over, og å være helt og fullt en del av, og i, verden og tiden.

Vi må hengi oss til Guds skaperverk på samme måte som vi hengir oss til Skaperen. I tillit. Vi må våge å la Gud lede våre liv, våge å ta i mot Hans nåde og frelse. Fordi den strekker seg ut over rammene for vår begrensede tilværelse. Han som har gitt oss dette begrensede jordelivet tilbyr oss et evig liv, ut over alle grenser, i pakt med Ham og Hans vilje.

Dersom vi våger å si ja. Dersom vi våger å innse vår egen, og alle tings begrensning, og å søke det sanne liv. Det kan koste oss dyrt, mye lidelse, fornedring og savn. Men holder vi ut, finner vi nytt liv i ruinene av vår jordiske tilværelse. Så lenge denne har sitt fundament i troen på, og viljen til å motta, Guds nåde.

God helg!

                                                                                                                                              p. Joseph

Vi inviterer hele menigheten til feiring onsdag 16. november. 

Kl. 18 blir det messe med p. Frode Eikenes.

Etter messen holder sr. Karolina foredrag om St. Elisabethsøstrene. 

Deretter stor kirkekaffe med div. program.

VELKOMMEN TIL FEIRING!

Ukens Bibeltekst reiser et spørsmål vi nok alle sammen har stilt oss: Hva skjer med de bånd og forpliktelser som vi har etablert i dette livet når vi alle er døde?  

På Jesu tid fantes det en religiøs sekt som gikk under navnet Saddukeerne. De trodde ikke på noen oppstandelse, og selve ideen om et liv etter døden nevnes knapt i Det gamle testamentet. Altså er dette en forestilling som først blir en realitet i menneskenes trosliv i og med Kristi død og oppstandelse.

Saddukeerne ville forsøke å sette Jesus fast, med et spørsmål de syntes var smart: Hva skjer med en kvinne som i tur og orden giftes med, for deretter å bli enke fra, sju brødre? Alle dør fra henne, uten å gi henne etterkommere. Hvem av de sju skal hun tilhøre, når de alle gjenoppstår?

Jesus svarer med å avvise selve problemstillingen: «De som blir funnet verdige til å få del i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de kommer ikke mer til å ta seg hustru eller mann. For de kan ikke lenger dø, de er englene lik og Guds barn, fordi de er født av oppstandelsen».

Født av oppstandelsen …. De er gjenfødt.  Alle bestrebelsene til disse åtte personene har egentlig vært meningsløse, fordi de nettopp gjennom oppstandelsen har fått del i et liv som er lengre, sterkere og lysere enn noe som helst jordisk liv de måtte ha strevd for å oppnå.

Tilsynelatende er det meste av det vi driver med i dette liv meningsløst. Vi kan få femti barn, og hvert av disse femti barna kan få femti nye barn, men før eller siden vil alle, likevel, være døde. Det er gjenoppstandelsen, som følge av Guds nåde, som gir det eneste, sanne livet. Som gir den eneste, sanne mening i meningsløsheten.

Med Allehelgens og Allesjelers-dagen i ferskt minne blir vi på denne søndagen i november konfrontert med tekster som handler om de dødes oppstandelse. Det er godt, og det er viktig. Spesielt når vi i disse dager minnes våre kjære avdøde, samtidig som vi mediterer over, og forsøker å ordlegge vår tro på livet etter døden.

Oppstandelsen, og livet etter døden, er ikke noe vi kan oppsøke. Vi blir oppsøkt. Og vi må be om evne, og vilje, til å ta i mot. Det er dette som er selve Løftet: At vi, midt i all volden, all brutaliteten, all meningsløs krig kan håpe på, og be om, oppstandelsen: En frigjøring fra volden og meningsløsheten:  en ny, opplyst tilværelse hinsides alle grenser for menneskets tro, håp og gjerninger.

Oppstandelsen viser at Gud omfatter en betingelsesløs troskap mot hvert eneste menneske som er blitt unnfanget på denne jord. Selv om det må dø,  tar Han vare på ethvert menneske fra unnfangelsen av og i all evighet. Han gir ethvert menneske livsvilkår som avtvinger respekt fra vår side.

Det er en respekt overfor både levende og døde. Vi utgjør en enhet, de troendes evige og levende enhet. Gjenoppstandne i Guds navn, av Guds nåde. EN enhet.

Og nettopp i disse Alle Sjelers tider bærer vi denne enheten i våre hjerter. Denne enheten er større, og sterkere enn noe bånd som måtte binde oss her i våre jordiske liv.

God helg!

p. Joseph

Kjære p. Joseph,

Som vi har snakket om tidligere, så er det nå endelig klart at vi kan begynne med messefeiring i Treungen kyrkje i Nissedal.

Som avtalt, sender vi ut brev til alle katolske husstander i Drangedal, Nissedal og Åmli.

Veldig takknemlig om dere kan legge ut informasjon på deres nettsider.

Messeplanen ser slik ut:

Messeplan for Treungen kyrkje

2022

Søndag 13. november – kl. 15.00

Søndag 4. desember – kl. 15.00

Søndag 25. desember – kl. 15.00

2023

Søndag 22. januar – kl. 15.00

Søndag 12. februar – kl. 15.00

Søndag 5. mars – kl. 15.00

Søndag 9. april – 1. påskedag – kl. 15.00

Søndag 14. mai – kl. 15.00

Søndag 4. juni – kl. 15.00

Med vennlig hilsen

p. Sigurd Markussen

Sogneprest

St. Franciskus Xaverius menighet

Kirkebakken 19

4836 Arendal

Tlf. 37 00 22 01

Mob. 922 58 480

Denne søndagens evangelietekst er hentet fra Lukas’ 19. kapittel. Vi leser den velkjente historien om Sakkeus, den kortvokste sjefen for tolloppkreverne, i følge evangeliets egen beskrivelse, som klatret opp i et tre for å se Jesus.

Ord er viktige. Når dagens norske bibeltekst anvender ordet “toller”, er det litt misvisende. “Skatteoppkrever” er antagelig mer dekkende. Poenget er at Sakkeus har tjent seg rik på å innkreve skatt for de romerske okkupantene. Det blir ikke bedre av at, for å si det med dagens tekst, “også han (Sakkeus) er en Abrahams sønn”. Vi har altså å gjøre med en mann som løper okkupantenes ærend, og som har tjent seg rik på virksomheten. Og som er en kortvokst, foraktelig figur.

Så kommer Jesus og innfrir løftet:  Han ber om husly hos denne foraktelige personen, og gjennom denne anerkjennelsen når han frem til Sakkeus’ sjel. Han oppsøker, og frelser en mann som har gått tapt. Løftet er: At Jesus oppsøker og frelser alle som har gått tapt. Så lenge de ber om å få møte Gud, så lenge de tror på Gud, så lenge de oppsøker Ham og Hans budskap med et åpent hjerte.

Sakkeus blir omvendt gjennom denne enkle historien. For ham selv blir dette en livsomvendende hendelse: Han vil tilbakebetale dem han har plyndret. Hva kan så vi lære av denne i seg selv bagatellmessige hendelsen?  Jo, at Jesus ankommer i våre liv, og når han gjør det, er det viktig at vi mottar Ham, og Hans budskap, med et åpent hjerte.

Javel, sier noen. Det er jo ikke så vanskelig. Poenget er at det noen ganger kan være litt komplisert å gjøre det med et åpent hjerte, med et angrende sinn. Som Sakkeus.  Det er nettopp tro, et åpent hjerte og et angrende sinn som danner forutsetningen for å kunne motta, og dele, helligdommen. Som når vi deler kommunionen og fellesskapet gjennom nattverden. Ikke av gammel vane. Da har det mindre verdi. Om Sakkeus hadde klatret opp i morbærtreet utelukkende for å sjekke hva som foregikk i landsbyen der han samlet inn skatter for romerne, så hadde han sett Jesus. Og Jesus hadde sett ham. Men heller intet mer.

Men Sakkeus klatret opp i treet fordi han søkte Jesus, søkte nåden som han trodde på, med et åpent hjerte. Og det var dette som gjorde at han både i konkret og i billedlig forstand, kunne åpne sitt hjem for Jesus. For frelsen. På samme måte som vi i Kommunionen åpner våre jordiske hylstre for den himmelske frelse.

Sakkeus, den foraktelige skatteoppkreveren i okkupantens tjeneste, har fortsatt en dyp og viktig lærdom med til oss i vår egen hverdag: At vi må

1. ønske å møte Jesus,
2. at vi inviterer ham inn i våre liv, og
3. at vi deler nåden vi er blitt vist med andre.

Dette er frelsens forutsetninger.

God helg!

                                                                                                                                                             p. Joseph

Ukens Bibeltekst forteller historien om fariseeren og tolleren. Begge gikk til tempelet for å be. Fariseeren holdt en lovtale over seg selv; han var jo også et godt eksempel for sine omgivelser. Den andre, tolleren, sto lengst nede i tempelet, våget ikke engang å løfte blikket, men slo seg for brystet og sa dette ene: «Gud, vær meg synder nådig».

Og Jesus er klar: Det var tolleren som gikk rettferdiggjort hjem.Fariseeren gikk det ikke så godt med. For, som Jesus sier: «Enhver som opphøyer seg selv, han skal bli ydmyket, men den som ydmyker seg selv, han skal bli opphøyet».

Det er ikke hvemsomhelst Jesus bruker i denne lignelsen. I det jødiske samfunnet var fariseerne blant lederne, de var prester og lærde – hadde også betydelig verdslig makt i en tid hvor Gudsdyrkelse og makt hang tettere sammen enn i dag. I tillegg var fariseerne jøder.

Tolleren, eller skatteoppkreveren, som vi ville ha kalt ham, var høyst sannsynlig en upopulær representant for de romerske okkupantene, selv om han godt kan ha vært jøde. En forræder, vil noen si. De stod på hvert sitt ytterpunkt på den sosiale rangstigen.

Og de kom begge til tempelet: Fariseeren tilsynelatende helt uvitende om sin synd. Han er ikke en synder som resten av menneskeheten. Han er annerledes. Men også han er skyldig. Faktisk er forbrytelsen svært alvorlig. Hans største synd er stolthet. I tillegg til å være lettsindig og selvrettferdig. Syndene hans forårsakes ikke av dårlige gjerninger, men av dårlige holdninger.

Skatteoppkreveren velger å be, fremfor å forsikre Gud og enhver annen om sin egen fortreffelighet. Det står at skatteoppkreveren slår seg på brystet, og det er et spor: Menn i Midtøsten bruker denne gesten når de vil uttrykke den mest ekstreme angst. Bibelen gir oss bare to eksempler – her og ved korset. Skatteoppkreverens bønn er enkel og direkte. Han kan ikke kreve noen dyd og kan bare håpe på barmhjertighet. Hans bønn minner om den store botssalmen: «Vær meg nådig, Gud, etter din kjærlige godhet. Utslett mine overtredelser etter mengden av din barmhjertighet. Vask meg grundig fra min misgjerning. Rens meg fra min synd» (Salme 51:3-4).

Interessant nok forteller Jesus ikke at skatteoppkreveren vil endre vaner og bli respektabel. Skatteoppkreveren bringer ingen personlig prestasjon til bordet for å forhandle med Gud. Ingen tilbud om å spille prestasjonsspillet. Skatteoppkreveren vet at Gud er for stor og hellig til å kjøpslå med. Men han håper på Guds kjærlighet og barmhjertighet. Han søker trygghet og rettferdighet. Hans eneste dyd er hans ydmykhet, som byr ham å be om nåde. Og Gud besvarer hans bønn. Skatteoppkreveren, eller Tolleren, går derfor rettferdiggjort ned fra Tempelhøyden og inn i sitt hjem.

Handler det så, dypest sett, om et mesterskap i ydmykhet? Nei. Det handler om å erkjenne egen avmakt, om å gi seg hen til Herren, i tro og bønn. I håp om at frelsen bringer oss inn i lyset, langs de gode gjerningers vei. Det er her utfordringen finnes. Til oss alle, til alle tider.

For å bli litt personlig:  Jeg er selv en av våre dagers skriftlærde. Kan endel om rett og galt, forsøker å veilede medtroende. Men vet at veien til Frelsen er den samme for meg som for alle. En vei i ydmyk hengivelse, en vei i tro, en vei i bønn.

Derfor en påminnelse på tampen: Vi er i slutten av oktober, som tradisjonelt kalles rosenkransens måned.  Bruk den! Be! Om at vår himmelske mor Maria lærer oss å leve i ydmykhet og bønn foran Gud, og foran våre medmennesker.

                                                                                                                                                             p. Joseph