Vår Frue Kirke

Denne søndagen er fastens fjerde -fra den kristne antikken kjenner vi dagen som laetare-søndag (fra latin: Laetare = Gled deg!) Midt i fastetidens alvor et glimt av glede, over at vi har en Gud som fritt lar oss øse av frelsens kilder. Søndagens evangelietekst – fra Johannes – handler om å se og om å bli sett.

Evangelieteksten åpner med en problemstilling som alltid vil følge mennesket: Hvem har syndet, hvem er ansvarlig, når et tilsynelatende uskyldig barn blir unnfanget og fødes med funksjonshemming? Hvem sin feil, er dét?  Det er disiplene som spør, foranlediget av et møte med en blind tigger. Det er Jesus som ser ham, mannen som har vært blind fra fødselen av. Disiplene bryr seg ikke om mannen – de serham ikke. De ser bare en spennende og viktig problemstilling. Hvorfor skjer det onde ting med uskyldige, ja endog gode mennesker? «For at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham», svarer Jesus. I motsetning til disiplene serJesus. Kanskje ser han seg selv i den sosialt utstøtte tiggeren. Han lager en søledeig av eget spytt, smører det på øynene til den blinde, og ber ham vaske seg i dammen som heter Sjiloah – det betyr utsendt. Mannen blir seende – ikke bare i teknisk forstand, som motsats til blind. Seende, med innsikt. Slik Jesus har sett ham, den blinde som et Guds redskap, slik ser den blinde Ham, Jesus, som en profet, som Menneskesønnen.

Helbredelse, ikke bare gjennom ord, men også gjennom å bli strøket over øynene. Lyden av en vennlig stemme, følelsen av berøring. Ekstremt viktig for blinde – ja for oss alle, alle mennesker – når sant skal sies. Følesans, syn, hørsel, lukt og smak: De fem sanser vi disponerer i vår bestrebelse på å utforske verden. Følesansen, det å føle berøring, er den første og fremste av våre fem sanser. Det er følelsen av å bli sett, i sterkere og mer overført betydning enn bare å vandre rundt som et synsinntrykk. Det er følelsen av kjærlighet, for det innebærer tilstedeværelse, nærhet og ømhet. Ømhet – som i å gi liv. Ømhet skader eller ødelegger aldri. Ømhet synliggjør verdi og skjønnhet. Ømhet formidler respekt. Jesus berører tiggeren i kjærlighet og respekt.   

Fariseerne, derimot, ser – tilsynelatende. Men helbredelsen har funnet sted under sabbaten, da det var forbudt å gjøre noe som helst, ifølge Moseloven. Og er det én ting fariseerne er gode på, så er det å følge Moseloven!  Der den blinde mann ser et mirakel, der ser fariseerne et lovbrudd. Jesus oppsummerer det selv, til sist i søndagens tekst: «…de som ikke så, skal se, … de seende skal bli blinde».

Kontrasten er slående. Den blinde blir seende. Han vokser gjennom å leve i virkeligheten. Han sanser med alle sine fem sanser. Hans øyne åpnes, sammen med hjertet og intelligensen. Han ser Jesus, og innser at Jesus, profeten, i realiteten er Menneskesønnen. Han ender i tilbedelse.
Fariseerne ser. Men med alle fem sanser intakt er de likevel blendet av selvrettferdighet. De følger Loven, men det er også alt de følger. Maktfullkomne, seende, uten innsikt. Blinde. 

Det er så mye som blender oss, som fjerner oss fra innsikt. Egoisme; Ufølsomhet; Overmot; Fordommer; Hastverk og Materialisme: Gardiner for vår sjels øyne. Troen, Guds gave, gir oss innsikt. Uten tro lever vi i et bunnløst mørke og kjenner ikke hvor vi går.

Husk Jesu løfte til oss: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». Vi er alle – på en måte – født blinde. Troens gave åpner våre øyne. Dette kan vi feire på denne gledens søndag, i fastetiden: Troens innsikt, som gjør at vi kan vise vei; ledsage dem som ennå ikke har sett Kristi lys. Ledsage – i fastens, forberedelsens tid.  

Riktig god helg.

p. Joseph.

Tidlig i sin gjerning oppsøker Jesus Samaria. Fiendtlig territorium, om man skulle tro fariseerne og den jødiske eliten i Judea. Samaria er ikke langt unna Jerusalem, hovedsetet for ortodoks jødedom, men uendelig langt unna, mentalt sett. I dag er den palestinske byen Nablus på Vestbredden største by i det historiske landskapet vi kjenner som Samaria.

Byen Sykar nevnes i søndagens tekst. Ingen informasjon i Bibelens tekster er tilfeldig. Jesus vil si oss noe gjennom å oppsøke Sykar, i Samaria. Og Johannes vil understreke poenget, ved å være helt spesifikk i sin tekst. Sykar er antagelig identisk med oldtidsbyen vi i dag kjenner som Sikem – et sentrum i det gamle Samaria. Bare drøye to kilometer unna våre dagers Nablus.

Befolkningen i Samaria praktiserte sin egen form for jødedom – ulik den vi kjenner fra fariseerne og de skriftlærde i Jerusalem. Like ved Sikem, eller Sykar, finner man fortsatt fjellet Gerisim, et hellig fjell for samaritanene. Det er dette fjellet den samaritanske kvinnen snakker om i søndagens bibeltekst. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet.» Samaritanene mener bl.a. at det var på Gerisim Abraham nesten ofret Isak. Mens tradisjonelle jøder mener at denne hendelsen fant sted på fjellet Moria, som vi kjenner som Tempelhøyden i Jerusalem. Moria er hebraisk, og betyr «innsatt/valgt av Herren».

Dette er altså samaritanene, de utskjelte, som vi så ofte møter i Bibelen. Blant ortodokse jøder ble de sett på som vantro, selv om de etter vår målestokk stod jødene nær, både geografisk og religiøst. Men i datidens patriarkalske samfunn, der nasjonene knapt var større enn stammer, ble det sett på som forkastelig når en jøde så mye som snakket med en samaritan. Og riktig ille blir det jo når Jesus innleder en samtale med en kvinne, nederst på rangstigen blant samaritanene, de foraktede. En kvinne som hadde hatt flere menn, noe Jesus også påpeker. En foraktet, blant de foraktede.

Betydningen er umulig å overse: Jesu budskap gjelder for alle, til alle steder og tider. Allerede tidlig i sin gjerning går Jesus ut over jødedommens grenser.  Jeg synes det er veldig rørende hvordan Jesus møter og tar imot hun som foraktes av de foraktede. Uten moralske leksjoner. Han nærmer seg henne som en sliten, tørst tigger, og ber henne gjøre noe for ham. Han, den den slitne mannen, vil vekke oss i kjærlighet og gi oss nytt liv. Glem fjellene, glem både Gerisim og Moria, sier Jesus. Vår Far skal tilbes, ikke på et fjell, men i Ånd og Sannhet. En sannhet som går ut over grensene for hva vi vanligvis oppfatter som riktig og galt, venn eller fiende, rik eller fattig, respektert eller foraktet.

Denne eksepsjonelt rike søndagsteksten sammenfatter hvordan vi møter Jesus, hvordan han utvikles i våre sinn: først som en jøde; så en profet; så en Messias; endelig som verdens Frelser og Frigjører. Kvinnens fortid hindrer henne ikke i å være en budbringer om dette. Hun har en historie å fortelle, om nåde, om frelse. På tvers av alle menneskelige normer og hierarkier.  

Fastetiden er en tid for erkjennelse av oss selv.  Jøde, samaritan eller hva som helst annet. Utfordringen deler vi på tvers av tid, rom og stammegrenser: Jesu løfte om å bli en kilde til liv for andre kan bare innfris dersom vi er ydmyke, innser vår fundamentale fattigdom, erkjenner våre feiltrinn. Ikke for å være fanget i dem, men for å bli frigjort fra dem. Til Ånd. I Sannhet. Slik at vi tilber, i Ånd og Sannhet. Bruk fastetiden til å erkjenne hvem du er. Til å bli frigjort. Til Ånd. I Sannhet.

Riktig god helg.

p. Joseph

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare. Dette lille sitatet, fra Johannes’ evangelium er viktig. Det er så lett å se Troen, og livet som Troende, som er idrettsøvelse. At vi må kjempe for å få del i Troen, og kjempe for å holde på Troen. Så feil kan vi ta! Troen er først og fremst et kall som kommer fra Gud.

Denne helgens lesninger og evangelitekst viser hvordan Gud tar ledelsen, hvordan Gud virker i våre liv, ved å føre oss mot sitt kall. Troen, og dens utfordringer, er gaver fra Gud. Det spesielle med disse gavene er at de tilsynelatende er ganske krevende, både å motta og å leve etter.

Det handler altså ikke om å være flinkest, om å være den beste blant de troende, den mest helliggjorte. Sannheten er at ingen av oss er i nærheten av å oppfylle Troens krav.  Men vi kan forsøke. Og vi bør forsøke! Ved å la Gud ta styringen i våre liv, ved å søke forståelsen av Hans plan for hver og en av oss, og ved å leve etter denne planen så godt vi kan, i tillit til Hans nåde, da lever vi. I Tro. 

Bibelen er full av historier. Det spiller liten rolle om de er historisk korrekte eller ikke, dét er ikke poenget. Historienes mening er hva de gir oss av erkjennelser. Som historien om Abraham. Han tilhørte et bondesamfunn med et enkelt formål: Å leve i og av landet man var tildelt, sammen med husdyr som sikret tilgang på mat i magen og klær på kroppen. Man bor på ett og samme sted, og overlater landet og dyrene i litt bedre stand til neste  generasjon.

Abraham blir bedt om å forlate sin kjente verden og å finne trygghet i Troen. Han starter sin reise uten kunnskap om målet, uten kart og kompass. Å leve som nomade vil si at han ikke eier noe land, og med sin ufruktbare kone, Sara, har han ingen barn. Rotløs, og uten fremtidsutsikter. Han reiser imidlertid full av håp, i den tro at hans reise en dag skal føre til oppfyllelsen av Guds løfter. Den eneste forsikring Abraham tar med seg er Guds kall. Gjennom hele sin reise opplever Abraham all slags motgang og prøvelser. Men han når målet, han etablerer ikke bare en ny slektsgård, men en hel nasjon. Med løfte om etterkommere i tusentall.

Som sagt, det spiller liten rolle hvor virkelig denne historien er. Det er historiens mening som er viktig, at Abraham får realisert sitt fulle potensiale, som menneske, som nasjonsbygger, som far, ved å tro. Ved å lytte til Gud, ved å erkjenne Hans plan, og ved å følge Hans kall. Abraham hadde anledning til å  bli hvor han var, avvise Troens utfordring, og derigjennom å gå glipp av alt som ga ham mening og glede i livet. Men han valgte Troen. Derfor er Abrahams pilegrimsvandring et mønster for alle troendes liv, og bibelen har forherliget Abraham som vår far –  i Troen (Rom 4:16).

Jesus fulgte Guds kall. Han endret kursen i sitt liv – et retningsskifte som forvirret hans familie og naboer. Snekkersønnen forlot Nasaret for å spasere rundt som vandrende profet i nabolandet Judea. Der Galileeeren Jesus var blant dem man foraktet. Hva var meningen med det? Og når han nærmer seg Jerusalem blir bekymringen og forvirringen enda større, ikke minst blant dem som har knyttet seg til hans skjebne: disiplene. Han gjør det helt klart: I jerusalem venter lidelse og død. Hvorfor?

På fjellet Tabor får Peter, Jakob og Johannes svaret: Jesus er ikke bare en predikant som er utvalgt til å lide. Han er Guds sønn, utvalgt til å frelse og forsone – til å dø på sitt kors for at vi skal leve. Opplevelsen på Tabor får de tre disipplene til mentalt å overleve Jesu kors, til å tro på oppstandelsen.

Tro – og evne til å tro. Det er dette vi skal be om, og det er denne veien vi skal følge. Med bondesønnen Abraham og sneekkersønnen Jesus som lysende, evige eksempler.

God helg!

                                                                                                                                              p. Joseph

DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN: «ET HJERTE SOM SER»

Arbeider du i helsevesenet og er opptatt av livsvern? Er du prest, diakon eller sjelesørger? Er du nær pårørende til en alvorlig syk person eller aktivt medlem i en livsvernorganisasjon? Velkommen til KATEKETISK SENTERs markering av Livets dag, der Troskongregasjonens brev «Samaritanus bonus – Om omsorgen for personer i kritiske sykdomsfaser og ved livets slutt» presenteres gjennom tre foredrag. Samtidig understrekes Kirkens utvetydige standpunkt for livet.

Morten Magelssen, Førsteamanuensis i medisinsk etikk, UiO, og professor II i bioetikk ved MF:

• «Erfaringer med dødshjelp internasjonalt – og gode argumenter mot legalisering av dødshjelp i Norge»

Sr. Karolina Bogoczová CSSE, St. Elisabethsøstrene:

• «God og målrettet palliativ behandling som middel til å forebygge ønsker om eutanasi»

Sr. Anne Bente Hadland OP, Sta. Katarinahjemmet:

• «Menneskelige og åndelige sider ved palliativ omsorg»

Lørdag 25. mars kl. 10-14 i Mariagårdens storsal, Akersveien 16 C

Påmelding innen 20. mars til: maria.fongen@katolsk.no  

Velkommen inn i Fastetiden! La det bli en tid i forsakelse og ettertanke – en tid hvor vi møter oss selv.  En tid for å veie de to grunnleggende livsalternativer mot hverandre: Enten å være innelukket, selvsentrert, mens vi gjør alt vi kan for å fri oss fra alle typer ubehag. Eller åpen, mot den Gud Jesus tjente til sitt siste åndedrag, den Gud som alltid går ut over breddene for våre begrensede tanker, våre menneskelige kalkulasjoner. Forsakelsens Gud, men også den Gud som frigjør oss fra menneskehetens, og dermed dødens, begrensninger.

Velkommen til forsakelse, men også til frigjøring! Jesus selv forberedte seg på sin gjerning på jorden med 40 dagers og 40 netters forsakelse, slik det står i søndagens tekst, fra Matteus: «Til sist var han sulten», som det ganske nøkternt står i Bibelens tekst. Høyst sannsynlig! Sulten, kald og sikkert sårbar møter Jesus én som frister. I løpet av teksten fremgår det at fristeren er en djevel, før Jesus til sist adresserer ham med rett navn: Satan.

Det er så grunnleggende, dette: Satans mål er å få oss mennesker ut av Guds plan for hver enkelt av oss, og samtidig for oss alle samlet. Han har kun én metode: Fristelsen. Dypest sett handler metoden om å stimulere oss til å sette egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud. Fristelsen kommer som en appell til hele spekteret av våre følelser: ønsket om å ha full kontroll over eget liv og egen tilværelse, evnen til å unngå ubehag, smerte, sorg, sult, savn.

Jesus møter sin frister i ørkenen, der Satan – som vanlig – bruker sin metode. Han viser hvordan Jesus evner å stille alle sine opplagte, fysiske og følelsesmessige behov, bare han setter egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud.

«Konvertere» har gjennom tidene vært et ord med litt ulik valør. Men selve betydningen har alltid vært den samme – ordet stammer fra latin, og betyr, direkte oversatt, «vende om». «Omvend deg» er en invitasjon vi ofte skal høre i fasten. En invitasjon til å følge Jesus på en slik måte at hans evangelium er en praktisk veiledning for livet; et liv der vi slutter å tro at vi er de eneste som skaper vår eksistens. Det betyr å erkjenne at vi selv er skapt – skapninger, at vi er avhengige av Gud, av hans kjærlighet, og at bare ved å tape livet vårt i Ham kan vi virkelig vinne det.

Tidligere, da kristen etikk og kristne normer etablerte lover og regler i samfunnet for hva som kunne tillates, og hva som ikke var tillatt, kunne vi til en viss grad støtte oss på disse i vår adferd. Kristen livsførsel var ensbetydende med å følge samfunnets lover og regler – mente mange. I dag er det ikke like enkelt: selv de som er født inn i en kristen familie og får en religiøs utdanning må hver dag fornye sin beslutning om å være kristen, dvs. å gi Gud førsteplassen i møte med fristelsene som samfunnet, ja nettopp samfunnet, nå tilbyr. Fristelser som fortsatt innbyr til å sette egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud.

Det er nødvendig å konkretisere disse fristelsene – slik de kan fremstå i dagens individualiserte og kommersialiserte samfunn: Det er slett ikke lett å være tro mot det kristne ekteskapet, å praktisere barmhjertighet i dagliglivet, å gi rom for bønn og indre stillhet; det er langt fra lett å offentlig motsette seg «rettigheter» mange krever, som abort ved uønsket graviditet, dødshjelp ved alvorlig sykdom og fosterutvelgelse for å redusere omfanget av arvelige sykdommer.

Fastetidens bud, «Vend om!»  er en tydelig, vanskelig utfordring. Som vi skal møte i Fastetiden, i forberedelse til frelse.
Riktig god helg, og en nådefull fastetid!

p. Joseph

Kjære dere,

Nå er februar her og i slutten av måneden blir det ministrantreff i Drammen. Jeg håper at hver menighet klarer å sende noen ministranter på treffet.

Som nevnt i den forrige mailen, blir det litt konkurranse for barna. Men terskelen er lav og det betyr at dere ikke behøver å øve mye med dem i forveien. Målet er at de får komme sammen, bli kjent med hverandre og se frem til NM mesterskap i august.

Her er lenken for påmeldingen: https://app.checkin.no/event/51517/distrikt-ministrant-treff

Ha en god start på februar-måneden.

Med vennlig hilsen,
 
 
p. Khiem Duc Nguyen
St. Barbara kirke, sogneadministrator

Rogstadbakken 2, 3616 Kongsberg

 
Tlf: 416 17 862
E-post: nguyen.duc.khiem@katolsk.no

Søndagens tekst er en direkte fortsettelse av forrige ukes tekst. Vi er fortsatt sammen med Jesus, når han holder sin Bergpreken: Jesus saligpriser de fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. Uttrykket «Salige er dere» er best oversatt/forklart med «Dere er på den riktige vei».  Salige og på riktig vei, selv om det ikke oppleves slik.

Etter dette utsagnet fortsetter Jesus talen med to nye utsagn: «Dere er verdens salt» og «Dere er verdens lys». Salt, og lys. To sterke innslag i våre jordiske liv som gis overført, eller symbolsk betydning i mange bibelske sammenhenger. Spesielt har Jesus en forkjærlighet for å bruke nettopp salt når han skal beskrive hvordan han ønsket at hans tilhengere ville handle og være i verden.

 «Jordens salt» … En hyppig brukt metafor, gjerne når man skal beskrive folk eller fenomen som utgjør viktige drivkrefter i vår natur, vår sivilisasjon eller vårt sosiale liv. Litt merkelig, forresten, ettersom dette uttrykket ikke er entydig. Tenker man «Jorden sitt salt», altså en genitivskonstruksjon, kan man tenke på noe som tilhører Jorden. Men så kan man tenke den andre veien, altså at saltet er noe som utvinnes fra Jorden, en gave til vårt bruk; noe som foredler hele vår tilværelse. Tenk på krydder og konservering. Jeg vil mene at den siste betydningen er mest relevant.

Uansett hvilken funksjon Jesus hadde i tankene, er salt i alle tilfeller et mineral som er unyttig i seg selv. Saltets verdi oppstår når det brukes. Da gir det smak, temperament, og bevarer matens næringsverdi og kvaliteter. Så når Jesu etterfølgere er Jordens salt, er det nok først og fremst et kall Jesus gir sine etterfølgere: Til å styrke, bevare og gi smak, temperament til oss som lever på Jorden. Et kall til å leve for andre.

«Verdens lys» … Det er de samme som kalles til å være verdens lys. Til å synliggjøre Guds skaperverk, med alle dets muligheter til glede, liv og utvikling. Jesus beskriver seg selv som verdens lys. Hans tilhengere skal følge hans eksempel, slik at vi alle kan bli kalt. Gjennom historien har Jesu etterfølgere både i og utenfor kirken dessverre også gjort det motsatte: Skjult lyset, foretrukket mørket, undertrykkelsen og uvitenheten. La oss heller bli inspirert av dem som faktisk har vært tro mot Jesu bud. De som opplyser, f.eks. innen medisin, kunst og vitenskap, med fengselsreformer, omsorg for svake, utdanning og avskaffelse av slaveri.  Men også i det beskjedne, i hverdagen. Medmennesker som lyser opp. Mange av Jesu disipler har i stort og smått tilført smak, temperament og lys til verden.

Vi er kalt av Jesus, til å være jordens salt og verdens lys. Det er dessuten vårt oppdrag å bygge opp, ikke å rive ned, å elske, ikke å hate, og å vise barmhjertighet, ikke makt.  For å få til dette, må vi forstå, respektere og samhandle med verden rundt oss. Vi kan ikke leve det kristne livet isolert. Jesus krever at vi tar Kirken ut at bygningen og inn i verden rundt oss. Gjennom sitt kall, uttrykt som salt og lys, gir han oss muligheten til å bli Jesu sanne disipler.

————————

Selv skal jeg på reise i et par uker fremover. Det betyr at neste fredagsbrev etter planen skrives og legges på web den 24. februar. Inntil da, vær salt – og lys – i egne og andres liv, i Kristus!

God Helg!

                                                                                                                                                                          p. Joseph

De fattige i ånden, de ydmyke, de som sørger, de som sulter eller tørster etter Guds rettferdighet, de barmhjertige, de rene av hjertet, de som blir forfulgt for sin rettferds skyld, de som skaper fred. De er alle salige. Saligprisningene er innledningen til Jesu første store tale hos Matteus – Bergprekenen. Søndagens tekst.

Det ligger en dynamikk i denne talen, som måtte sette selv den tregeste blant disiplene i bevegelse. Og det er nettopp dét Matteus vil vise at Jesus forsøkte å gjøre: Å sette det nye Guds folk – kirken – igjen i bevegelse. Uttrykket «Salige er dere» (det greske Μακάριος– makarios) kan en tolke/oversette med «Dere er på den riktige vei».  Salige. På riktig vei, selv om det ikke oppleves slik. Når man blir ydmyket, spottet og forfulgt. Det er ikke uten grunn at nettopp Bergprekenen, med all sin trøst, all sin bekreftelse, er noe av det vakreste og kjæreste blant Bibelens tekster.

Det er slående hvor ofte det tales om fjell i Bibelen: I femte Mosebok, kapittel 32, vers 48 sendes Moses opp på  Abarimfjellet, på fjellet Nebo,  Karmelfjellet nevnes i 2. Kongebok, kapittel 4, vers 25, Sionfjellet i 48. Salme, vers 12,  Taborfjellet i Matteus’ 17. kapittel, 1-8 , og Oljeberget i Matteus’ 24. kapittel, 3-5. Og når jødene snakker om selveste Fjellet, da er det Sinai som gjelder. Der Moses møtte Jahve og mottok De ti bud. Når Matteus i sine tre kapitler refererer Jesu Bergpreken, er det innholdet som er viktigst, hvilket fjell han gikk opp på nevnes ikke. Men i overleveringen gjennom århundrene har nok mange, ikke minst jødene, tenkt seg at det var Sinaïfjellet hvor de hadde fått budene og de hellige skrifter – Toraen.

Jesu Bergpreken representerer både kontinuitet og fornyelse. Som en ny Moses underviser Jesus hva det innebærer å leve i Guds Ånd. Ikke bare med autoritære bud, men også med barmhjertighet, empati, tillit, fred – og forsikringen om å være på rett vei. Uten å ha forstått hele rekkevidden av alt Jesus sa, må disiplene ha følt seg i den syvende himmel med all den salighet som ble lovet dem!

Guds bud gjennom Moses, Guds Nåde gjennom Jesus. Meddelt på et fjell. Fjellene, som knytter himmelen og jorden sammen. Hellige grenseområder hvor det synlige og usynlige møtes i tåke og skygger.

Pluss denne vakre forsikringen, dette løftet: Hvis vi skaper fred og viser barmhjertighet, da er vi på den gode vei uansett om vi er kristne, muslimer, buddhister eller har et annet livssyn. Intet om at «Salige er dere som tror og går trofast i kirken»! Jesus vender seg til alle mennesker. Alle gode, sanne og sosiale mennesker. De er på den riktige vei. Mot slutten, i Matteusevangeliets 25’. kapittel, i sin siste store lignelse hvor han forteller om den siste dom, sier han: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken har dere gjort mot meg». Det kan ikke sies tydeligere.

Det dreier seg om hvordan vi lever med våre medmennesker, de fattige, de sultne, de forfulgte, de syke, de sørgende og de som på ulike vis er fanget. Hvis vi er rettferdige overfor våre medmennesker, da er vi på den riktige vei – veien Jesus har vist oss og selv har gått – veien som fører til Gud.

Verken Matteus eller Jesus eller Kirken ønsker å redusere kristendommen til søtladen humanisme. Vi tror. På Guds nåde og tillit, som setter deg og meg i stand til å være sanne medmennesker. Ikke bare gjennom trøst, men i styrke. Vi er privilegerte, vi som har fått troen, og har anledning til å dele denne. I Nattverden mottar vi Ham som er livets brød. Som gir oss næring til å fortsette.  Sammen med andre, på den riktige vei.
På den vei som fører til Gud, eller, som Matteus skriver: Til himlenes rike.  

God helg!

p. Joseph

Tredje søndag i det alminnelige kirkeår: Guds Ords søndag. Ordet, opplysningen, leder våre skritt på en vei felles for alle troende: Veien mot enhet i Kristus – han som møter oss i vendepunktene på vår livsvei. I samme periode, fra 18. til 25. januar, er vi også kalt til å be for kristen enhet.

Hva er det så med dette Ordet? Hva er det med evangeliene som innebærer slik kraft? I de innledende avsnittene av sin encyklika om håp skriver pave Benedikt XVI at Ordet – Evangeliet – har minst to egenskaper: Det er både informativt og performativt. Det betyr at evangeliet ikke bare informerer om hva som har skjedd, det er også dynamisk. Evangeliet, Guds Ord, får ting til å skje i våre sinn, det kan være livsforandrende. Ordet fikk Peter, Andreas, Jakob og Johannes til å forlate sine liv og følge Jesus.  Bli menneskefiskere. Ordet ble performativt. Vendepunktet kom en dag de seilte de samme båtene, på den samme innsjøen, brukte de samme garnene, utførte det samme arbeidet som de hadde gjort dagen før, og dagen før det, og måneden før det, og året før det.

Vendepunktene i livene våre bringer oss ansikt til ansikt med Jesus. Vendepunktene kommer i mange former: noen ganger som vi planla, jobbet og håpet på. Andre ganger helt uventet, overraskende.  Noen ganger med fryd og glede. Andre ganger med sorg og tap. Noen ganger bekrefter de alt vi tenkte og trodde. Andre ganger forvirrer de, etablerer tvil. Du har sannsynligvis opplevd alt dette og mer i dine egne vendepunkter. Hvert vendepunkt kommer med muligheten for, og Kristi løfte om, en omforming av våre liv.  Et løfte om at vi alle kan bli menneskefiskere.

Igjen er det slik at kunnskap om bibelhistorien klargjør vår tanke. Selv de minste detaljer i Bibelen har viktig mening: Denne søndagens tekst forteller at Jesus, etter fristelsen i ørkenen, trakk seg tilbake til regionen Galilea, nord for det jødiske kjerneområdet Judea, der Døperen Johannes nylig hadde blitt arrestert og drept. I nord var forholdene annerledes, fariseerne og romerne dominerte ikke så sterkt.  Jesus valgte å slå seg ned i Sebulons og Naftalis land. 900 år tidligere hadde disse to områdene, som lå vest og nord for Genesaretsjøen, blitt erobret av Syria. Nesten to hundre år senere ble de invadert og annektert av assyrerne, og de fleste jødene som bodde der da ble ført i eksil og erstattet med hedenske nybyggere. I tradisjonell jødedom var dette områder med «mørke og død».

Inn i dette mørkets og dødens land kom Kristi lys. Jesu offentlige tjeneste begynte med kunngjøringen: «Omvend dere, for himlenes rike er nær». Det er det samme budskapet døperen Johannes forkynte i Judeas ørken (Matt 3:1); den vesentlige forskjellen er hvem som er budbringer. Mens Johannes forkynte Riket og frelsens vei, er Jesus Kongen og frelsens vei. Johannes’ forkynnelse var informativ, men den kunne til slutt ikke utføre det den pekte mot: syndenes forlatelse og sjelenes frelse. Slik sett var Jesu forkynnelse både informativ og performativ.

Da den rette tiden kom og fiskerne i Galilea ble kalt bort fra båtene og levebrødet, fulgte de umiddelbart etter. Jesu budskap var for dem ikke bare informasjon, men en måte å leve og være på. Jesus inviterte fremmede inn i sitt frelsende fellesskap. I dag er det vi som kalles. Fra mørke til lys. Til å bli menneskefiskere. Et kall vi deler i fellesskap med alle troende. I Galilea, i Judea. I hele verden. Nå og for 2000 år siden. Jesus står der, fortsatt. Og sier: «Følg meg. Jeg har valgt deg.»

God helg!

p. Joseph

Denne søndagens tekst, et vitnemål om «Guds lam, han som tar bort verdens synd» er fra Johannes’ evangelium. Forfatteren er slett ikke samme person som omtales i søndagens tekst: DØPERENJohannes er Det Første Vitnet: Den første som identifiserer Jesus som Guds sønn. Døperen Johannes er Budbringeren, og som så ofte i historien har Budbringeren blitt forvekslet med Budskapet.

Dagens tekst inspirerer følgelig til å utføre et av Kirkens sentrale oppdrag: Å formidle Bibeltekstens mange dimensjoner og betydningslag til mennesker som er satt inn i en helt annen historisk og tankemessig sammenheng enn dem Bibelens skrifter opprinnelig ble nedtegnet og samlet for.

Johannesevangeliet er et godt eksempel: Her finner vi Johannes Døperen omtalt på en helt annen måte enn i de øvrige evangelier. Her er det ingen skeptisk, refsende merkelig Døper som sender sine disipler for å sjekke om Jesus er Messias. I Johannesevangeliet møter vi en Døper som rett og slett VITNER: «Dette er mitt vitnesbyrd: Det er han som er Guds Utvalgte».

Senere, når jødenes religiøse ledere sender bud på Johannes for å finne ut hvem han egentlig er, sier han tydelig at han ikke er Kristus, ikke Elias, og heller ikke profet. Johannes fremholder hvem han ikke er – for samtidig å si hvem Jesus er. Jesus er nemlig alt det Døperen ikke er. Hvorfor er dette poenget så viktig for evangelisten Johannes?  

Urkirken og områder i og rundt Palestina på Kristi tid hadde ingen mangler på profeter og sektledere. Et av de viktigste argumenter for at den historiske Jesus virkelig har levd, er det faktum at en tilsynelatende ubetydelig mann fra et ubetydelig sted ble den eneste av denne tidens mange profeter som overlevde. Som lærer, som profet. Som frelser. Jesus ble historiens mest berømte religiøse leder. De andre ble stort sett glemt.

En av de utfordringer den tidlige Kirke måtte konfrontere, var en sekt som kalte seg baptister. I likhet med våre dagers baptister vektla også disse Dåpen som en frivillig, voksen handling. Men i tillegg trodde datidens baptister at nettopp Døperen Johannes, ikke Jesus, var Messias. Av to grunner: for det første var Johannes Døperen til før Jesus, og denne prioriteten ga ham overlegenhet; for det andre underkastet Jesus seg Johannes’ omvendelsesdåp. Dagens evangelium viser hvordan evangelisten Johannes, den tidligere Døperens disippel, argumenterte mot denne idéen:

Evangelisten godtar at tidligere tilværelse betyr overlegenhet, men påpeker at Jesus er av høyere rang enn Døperen, fordi han eksisterer tidligere enn Døperen, som selv sier det slik: «Etter meg kommer en mann som er gått meg forbi, fordi han var før meg». I evangelisten Johannes’ tankegang, er det ORDET OM JESUS, som var der i begynnelsen; alle tings opphav. Og evangelisten Johannes utelater rett og slett selve dåpen. I stedet blir Johannes Døperen selve VITNET som ser Den Hellige Ånd, som en due fra himmelen, over Jesu hode.  Forholdet mellom Døperen og Frelseren skildres så vakkert i et dikt av St. Augustin:
Jeg lytter; Han er den som taler. Jeg er opplyst; Han er lys. Jeg er øre; Han er Ordet.

Vi er alle blitt døpt i Den Hellige Ånd. Vi er alle Vitner. Vi er alle pålagt å føre andre til et personlig forhold til Jesus.  Den beste måte å fullføre det oppdraget på, er å forbli – Ved Ham, Med Ham og I Ham. Som vitner.

Dette er det sentrale budskap i søndagens bibeltekst. Om Det første Vitnet. Ingen profet, ingen storhet i seg selv. Et vitne. Som oss alle.

God helg!

                                                                                                                              p. Joseph