Vår Frue Kirke

Denne søndagens evangelietekst er hentet fra Lukas’ 17. kapittel. Teksten handler om tro. Den forteller oss at apostlene ba Jesus om større tro.

Jesus svarer med å skildre et helt vanlig tjenesteforhold: En slave, som etter lang dags arbeid blir bedt om å tilberede og servere aftensmat til herren, før slaven selv kan sette seg ned for å spise. Om slaven takkes for vel utført arbeid? Neppe! Slik skal også vi si, etter at vi har utført alt vi er befalt: “Vi er unyttige tjenere, vi har bare gjort hva vi var skyldige å gjøre.”

Dette betyr ikke at herren, eller Jesus selv, er uvitende om menneskelige forventninger: Håp om – og tro på – takk, anerkjennelse og belønning. Det teksten påpeker, er at troen, når den er selve grunnlaget for vårt arbeid eller tjenester, gjør at vi fristilles: Vi er ikke avhengige av belønning, karriere eller makt.

Tvertimot: Det å være “slave” av Gud, det å “tro”, resulterer i at vi i ett og alt hengir oss til fruktbarheten av Guds nærvær i verden.  Dette nærværet verken kan eller bør måles. Og troen, som er hengivelse til dette nærværet, kan og bør heller ikke måles. “Større tro” gir altså ingen mening.

Livet er ikke noe trosmesterskap. Det å tro på Gud, det å realisere Hans vilje må ikke føre til at vi venter noen belønning i tradisjonell forstand. Troen er heller ikke gitt oss i form av en pakke som vi kan bruke som valuta i vår omgang med Gud. Troen måles ikke utfra hvor vanskelig oppgaven er, eller hva skags liv vi får. Troen er dessuten ikke noe vi har, eller får. Troen er noe som utspringer fra tillit, og kjærlighet.

Det betyr vilje, til åpent å motta Guds livgivende kraft, og å gi dette livet til Ham. Dermed blir trosforholdet avgjørende for hvem vi er og hvordan vi lever. Troen gir oss ikke noe klapp på skulderen. Ei heller belønning, eller forfremmelse i Guds øyne.  Det troen medfører, er at vi til syvende og sist, uten skam eller stolthet, helt nøytralt kan fastslå at vi bare har gjort det vi burde ha gjort.

Vi har gjort det i tillit og kjærlighet til guddommen. Vi har latt oss lede av Guds befaling i beslutninger, i våre ord, og i våre handlinger. Spørsmålet koker ikke ned til “hvor mye tro”, men til hvordan vi lever ut den troen vi har. Hvordan forandrer og foredler troen våre liv, våre relasjoner, andres liv? I den forbindelse blir spørsmål om hvor mye helt meningsløst.

Troen er hengivelse til Guds vilje, daglig, hver time, i de helt små ting. Og i de store.  Kall det gjerne å være slave. Slave av Guds vilje, av hans fruktbare og livgivende hensikter i verden. Intet av dette kan måles, og kan heller ikke manipuleres til å bli en makt vi kan kontrollere, eller til å bli et middel for å rettferdiggjøre eller belønne oss selv.

Troen har avgjørende egenskaper: Den gir oss styrke til å adlyde, til å være trofast, til å arbeide jevnt, trutt og i det stille, for å forbli en del av Guds kjærlighet, av Guds plan for oss mennesker.

Verken mer – eller mindre!

                                                                                                                      p. Joseph

Denne ukens evangelietekst hentes fra samme kapittel som forrige uke – Lukas’ 16. kapittel. Denne søndagen har vi kommet litt lengre ut i samme kapittel, til lignelsen om den rike mann som lever i sus og dus. Og den fattige, syke Lasarus som ligger utenfor porten. Uten andre ønsker enn å bli mett fra smulene som faller fra den rikes bord.

Den rike mannen har alle muligheter til å gjøre noe med denne urettferdigheten, men han gir blaffen. På samme måte som vi mennesker til alle tider fristes til å gi blaffen når vi konfronteres med urettferdighet. Hvem av oss er egentlig uten skyld – når vi tenker etter?

Dette er viktig: Det å være rik er i seg selv ingen synd, like lite som at det å være fattig gjør oss til syndere. Akkurat det lærte vi av teksten for en uke siden, den om forvalteren som skapte glede ved å dele ut pengene han var satt til å forvalte.

Poenget denne uken er at lidelsen som denne ulikheten skaper bryter med Guds plan. Og lidelsen skyldes vår mangel på empati – vår likegyldighet – når vi konfronteres med ulikheten. Loven, som Abraham refererer til, budskapet fra Moses og profetene, er dypt moralske bud om å ta godt vare på medmennesker, vise omsorg, rettferdighet, tålmodighet og nestekjærlighet.

Denne loven skulle, dersom den ble fulgt, bringe Israels folk nærmere Gud. Slik sett fungerte Moses’ og profetenes lov nasjonsbyggende, og var en sentral del av budskapet som rabbinerne formidlet til sine jødiske brødre og søstre. Dermed er det neppe tilfeldig at Jesus, som i sin samtid fremstod som en rabbiner, viste til Loven fra Moses og profetene i samtaler med fariseerne.

Men Jesus går ett skritt videre – et viktig skritt, skal det vise seg. Loven er viktig for å etablere og styrke Israel – Guds folk. Som etter Jesu død og oppstandelse er en betegnelse som utvides fra å gjelde jødene spesifikt til å gjelde alle mennesker. Det nye Guds folk omfatter alle folkeslag, Ikke bare, men i tillegg til, jødene.

Den nye pakt, levendegjort gjennom Jesu død og oppstandelse, sprenger grensene for Loven fra Moses og profetene. Fordi det å følge disse forskriftene ikke er tilstrekkelig. Vi kan aldri bli helt uten skyld, aldri helt legge likegyldigheten fra oss. Ikke utelukkende ved egen hjelp. Men gjennom Guds nåde kan vi likevel bli deler av Guds plan – en plan som i sitt vesen er rettferdig og uten skyld.

Uretten mot Lasarus blir fjernet. Rettferdigheten seirer. Og den rike mannens mangel på barmhjertighet resulterer i at han selv velger bort og utestenges fra Guds barmhjertighet.
Igjen: Rettferdigheten seirer. Guds plan gjenopprettes.

Her i dette liv har vi alle ulike livsløp, ulike skjebner. I et større perspektiv, der grensene for våre jordiske liv sprenges, er vi alle underlagt, og deler av, Guds rettferdige, altomfattende orden. Følgelig er det Lasarus som i siste omgang trøstes, mens den rike mann står alene, uten den barmhjertighet han selv aldri la noe vekt på å vise.

Måtte denne helgen, og dagene som kommer, bringe oss alle Guds kraft og evne til barmhjertighet og rettferdighet i urolige tider!

                                                                                                                                                                             p. Joseph

Denne ukens evangelietekst – fra Lukas’ 16. kapittel – forteller historien om en forvalter som er i ferd med å miste jobben, og som møter utfordringen ved å gi bort deler av rikdommen han forvalter. Dermed skaper han glede og viser barmhjertighet mot mennesker som skylder penger til den rike mannen forvalteren arbeider for.

Dette går selvsagt ut over den rike mannen, som blir bedratt for deler av sin formue. Men forvalteren dikteres ikke av grådighet. Han ønsker å dele rikdommen, og godhet betyr å dele. En original måte å forvalte rikdommen på, men likefullt en måte som gir mer glede – totalt sett – enn om han grådig hadde innkrevd de beløp som den rike mannen hadde krav på.

Er det slik at Jesus oppfordrer til bedrageri? Hvis man bare anvender sin fornuft, ser det slik ut. Men Gud styrer ikke etter fornuften. Gud er kjærlighet, og kjærlighet går foran alt. I Guds – og Gud er jo identisk med den rike mann – regnskaper triumferer kjærligheten. Triumferer over nettobalansen i regnskapet, triumferer over fornuften og regneferdighetene.

Vi er alle forvaltere. Vi blir født nakne og tar intet med oss når vi dør. I det korte glimtet som er vårt jordiske liv er godene ujevnt fordelt: Hvor mye den enkelte er satt til å forvalte varierer voldsomt. Men vi vil alltid ha noen av livets goder i forvaltning. Det kan være et talent, kanskje er man musikalsk. Det kan være barn som skal oppdras. En klok og god ektefelle. En venn med et varmt hjerte. Og, selvfølgelig, naturens rike ressurser og økonomisk rikdom.

Uansett hva det er, så har vi det til låns. Det kommer, alt sammen, fra Gud, og det skal tilbake til Ham. Våre redskaper er beherskelsen. Måteholdet. Kjærligheten, generøsiteten og vennligheten. Vi må ta vare på, og dele, av de goder vi har til låns. Og dermed vise andre, i egen gjerning, Guds vei.

Alt dette koker ned til et valg vi må ta: Vi må velge å tro, og vi må be om troens gave, og om opplysning. Det er derfor vi henvender oss til Maria. Hun kan ikke gi oss noe annet enn opplysning – om veien til Gud. Den korteste veien til Gud er via Marias forbønn og opplysning. Folk misforstår når de tror at vi katolikker ber til Maria.  Det er feil. Vi ber sammen med  Maria.

Alt dette for å beholde kontakten med og nærværet til vår “rike mann” – Gud. Det er når vi mister taket, når vi glippper, når vi begynner å tjene andre, at vi forsøker å tjene to herrer. Det går ikke, fordi vi mister fokuset: At vi er satt til å forvalte, og til å dele Guds kjærlighet.

Vi snakkes på nytt neste fredag. Inntil da, og alltid: Måtte Guds kjærlighet leve i dere alle!

                                                                                                                                                                             p. Joseph

Ingen kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier.

Søndagens tekst – fra Lukas’ fjortende kapittel – kan falle oss alle litt tungt for brystet. Det er sterk kost, ikke minst dersom man, som de fleste av oss, foretrekker de mer trøstende og oppmuntrende ordene fra Jesus. Særlig på en søndag. Tilsynelatende er det både diktatorisk, og ganske grotesk, vil mange mene.

… ingen av dere kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier.

Fortsetter Jesus. Og oppfordrer oss til å bære våre kors, og å følge Ham.

Jeg synes også dette er sterkt. Jeg har, i likhet med alle andre mennesker, bånd som knytter meg tett til mitt jordiske liv, bånd jeg nødig vil bryte. Likevel finner jeg en forsoning i Jesu ord. Også i disse, tilsynelatende uforsonlige setningene.

Stikkordet er å velge. I praksis: Å velge å legge ens liv, med alt hva dét innebærer i Jesu hender. Å velge å overgi seg.
Skje din vilje, og ikke min – ber vi. Seks ord som vi kanskje uttaler uten helt å reflektere over omfanget av det vi sier. For nettopp denne bønnen er sentral i forhold til søndagens tekst: Vi VELGER å underkaste oss Jesu vilje. Vi VELGER å la Han overta styringen av våre liv. Vi VELGER – i praksis – å tilsidesette alle våre prioriteringer, alle våre bindinger, alle de tinger vi elsker og setter pris på, såfremt disse strider mot Hans vilje.

 …la din vilje skje ….

Det er en sterk bønn. Men jeg vil mene at den ikke er det samme som underkastelse under en diktatorisk forkynner 2000 år tilbake i tid.
Det er et valg.

Det er å velge å legge våre liv i Guds hender, i tillit til at nettopp denne handlingen bidrar til å ta fokuset bort fra våre egne prioriteringer, begrenset av tid og rom. I stedet VELGER vi å be om å bli tatt opp i Guds plan for våre egne liv, i tro på og tillit til at nettopp denne planen inngår i Guds plan for menneskeheten, for alle våre jordiske liv, til alle tider. Og i tillit til at denne store planen vil det gode, vil frelsen, for oss alle. Vi velger bort våre begrensede liv, til fordel for den endeløse frelse Jesus forkynner.

For å si det med St. Frans:

Det er ved å gi at vi får
Det er ved å tilgi at vi selv får tilgivelse
Det er ved å miste våre liv at vi vinner liv
Det er ved å dø at vi oppstår til evig liv

Kjære venner – måtte Jesus gjennom sin gjerning, og sitt offer, gi oss styrke til å velge Guds vilje.
God helg!

p. Joseph

(p.s: Neste uke, fredag 9. september, er jeg bortreist, og er tilbake fredag 16. september. Neste fredagsbrev blir altså publisert lørdag 17. september)

Et trettitall norsk-vietnamesere, i hovedsak fra de større byene i Sør-Norge, fulgte pater Joseph på årets andre pilegrimsreise med Lourdes som det fremste målet.

-I likhet med de øvrige pilegrimsreisene jeg har arrangert og ledet, ga også denne reisen, som fant sted i slutten av august, rom for bønn, kontemplasjon og ettertanke. Disse reisene er ikke bare turer til viktige steder i vårt trosliv, de fungerer også som en retrett, sier pater Joseph.

Møte med Den hl. Bernadette

I februar 1858 hevdet den 14 år gamle lokale jenta Bernadette Soubirous at en vakker kvinne hadde vist seg for henne i den avsidesliggende Grotto av Massabielle. Kvinnen skal senere ha identifisert seg, og de troende var overbevist om det var jomfru Maria. Kvinnen viste seg 18 ganger, og i 1859 strømmet tusenvis av pilegrimer til Lourdes. En statue av Vår Frue av Lourdes ble reist i 1864, og etter dette har Lourdes blitt en av de viktigste helligdommene for jomfru Maria.

Årets annen pilegrimsreise gikk til Den hellige Bernadettes grav i Nevers, i klosteret der hun tilbragte sine siste år. Bernadette ville begraves her, og la helligdommen i Lourdes i sin helhet være viet Den hellige jomfru. I tillegg besøkte gruppen også selve helligdommen i Lourdes på det som ble en rundreise i Frankrike.

Møte med MEP

Turen gikk også innom Paris, og Det parisiske ytremisjonsselskap, fransk: Société des Missions Etrangères de Paris (MEP). Dette  selskapet er viet apostolisk liv, og er av særskilt interesse for vietnamesere, ettersom selskapet siden 1600-tallet har utdannet og sendt prester og legfolk til misjonærer i både Indokina og Kina. Flere tusen misjonærer har vært uysendt siden grunnleggelsen, og mange, svært mange av dem endte som martyrer for sin tro og gjerning i Vietnam.

Besøket ved MEP ble altså et møte med mange av deltakernes religiøs-kulturelle opphav. Det er fra denne kilden Bibelens budskap nådde Vietnam og nabolandene.

Rundreisen startet altså i Paris, og endte i Nice, der bildet er tatt. En vellykket tur på alle måter, med rom for ettertanke og fornyelse av den enkeltes trosliv. Og pater Joseph lover flere turer i 2023. Blant annet planlegger han en egen reise til Israel, der også medlemmer av menigheten i Porsgrunn er hjertelig velkomne til å delta.

Det er skolestart, og mennesker i livets første fase strømmer til skoler, høyskoler og universiteter. Vår egen katekese skal snart i gang. Den første lørdagen i måneden er dagen for katekese i vår menighet. I år åpner vi lørdag 3. september.

Katekese er noe de fleste forbinder med barn og ungdom. Dét er bare delvis riktig. Tilegnelse av kunnskap er et livslangt prosjekt, og vi har også et katekese-tilbud for voksne. Vi oppfordrer således alle i menigheten til å delta i den gruppen som best passer både hva angår alder – og visdom!

Visdom, ja. Hva er nå det? Den athenske filosofen Sokrates ble spurt, og hans svar er like gyldig i dag som for flere tusen år siden: «Det høyeste mål på visdom er å vite hvor mye man ikke vet». Sa Sokrates.

Nettopp denne edle kunnskapen om egen begrensning henspeiler direkte på søndagens tekst. Som handler om frelsen, om hvor mange som søker frelse på samme måte som man søker seier på idrettsbanen. Ved stadig å bli bedre. Likevel, de siste skal bli de første, og de første skal bli de siste. Sier Jesus i søndagens tekst.

Frelsen er ikke en seier i et fromhetsmesterskap. Frelse vinner vi ikke, frelsen blir oss forunt. De som tror på, og lever etter, Guds ord blir frelst fordi Gud er barmhjertig. Han kjenner våre grenser, slik vi selv må lære oss å kjenne vår begrensning. Det er dette som både er visdommens, og frelsens kilde.

Vi skal strebe, både etter visdom og etter frelse.  Og vi skal vite at vi aldri når helt frem, verken til visdom eller frelse, ved egen hjelp alene. Det er derfor vi skal takke, og tilbe, Den Barmhjertige Gud.

Det finnes forresten mange former for tilbedelse. Én er å dra på pilegrimsreise. Jeg arrangerer slike hver sommer, men i år satte flystreiken en effektiv sperre for årets andre reise til Lourdes. Den måtte utsettes til kommende og neste uke. I mitt fravær vil Georg Aker, permanent diakon i Larvik, holde gudstjeneste søndag 28. august, med kommunion.

Og neste fredagsbrev finner du på denne websiden fredag 2. september. Dagen før katekesen – vår egen visdomskilde – åpner for høstsesongen.

God helg!

                                                                                                          Hilsen p. Joseph

Frist for påmelding til Katekese hvert år er 1.Oktober.

Trykk på følgende link for påmelding https://vaarfrue.com/pamelding-til-katekese/

Oppstart av Katekesen finner sted den 03.September 2022, klokken 10.00-14.00. Vi møtes i Prestegården ved Vår Frue Kirke i Porsgrunn, Olavsgate 19 3922 Porsgrunn. Det vil bli holdt et informasjonsmøte for Foreldre gjeldende for Konfirmanter og Første Kommunionskull ved start.

Det er viktig at alle foreldre som har barn som skal delta på undervisning umiddelbart registrerer sine barn gjennom følgende påmeldings link over.

Konfirmanter og Første Kommunionsbarn: For Konfirmanter presiserer vi at det kreves 2års katekese undervisning for å bli konfirmert. Det er viktig at de møter opp fra start og er motiverte for å bli konfirmert. Forfall aksepteres ikke uten gyldig begrunnelse. Det er obligatorisk deltakelse i Katekesemessen fra kl.13-14.00.

Nærmere informasjon om disse premisser blir holdt ved informasjonsmøte den 03.September.

For alle: Til sist minner vi om at alle innbetaler katekese avgift ved oppstart. Informasjon om dette finner du her https://vaarfrue.com/kontigent/ . Husk å presisere navn på barnet og klasse.

Husk å medbringe:

• Skrivesaker
• Matpakke og Drikkeflaske
• Riktig klær til riktig årstid

Vell møtt og Hjertelig Velkommen !

Førstkommende mandag, den 15. august, feirer hele katolsk kirke Den salige Jomfru Marias opptagelse i himmelen, men i menigheten vår feirer vi en dag før på kommende søndag. En viktig feiring, ikke minst for oss – som tilhører Vår Frue menighet! Ved å ta Jomfru Maria inn i sin herlighet, har Vårherre dessuten innfridd det løfte han ga Maria og viser dermed at han akter å innfri sitt løfte til alle troende om et evig liv i Guds himmel. Jomfru Maria er alle troendes representant. Det er henne vi henvender oss til med våre ønsker om forbønn.

Vi viser Marias nærvær på så mange måter. I mange år har vi eksempelvis hatt en egen statue av Maria i menighetens hage. Den selvsamme hagen er for tiden i stor forandring. Fukt og tilsig av vann har lenge vært et problem både i grunnen under kirken og under menighetens øvrige bygg. Takket være innsats og støtte både fra bispedømmet og vår egen menighet er vi nå i ferd med å sikre hele tomten, med ny drenering.

Og i den forbindelse har vi også tenkt å styrke Marias nærvær i menighetens hage. Vi har etablert en komite som utvikler planer om et Maria-tabernakel. Fra Bibelen vet vi at et tabernakel var betegnelsen på israelittenes hellige telt. Deres flyttbare tempel. Takhimmelen over alteret i våre kirker kalles også tabernakel, og nå skal vi bygge et tabernakel over vårt utendørs Maria-alter. Det skal holdes i samme dragestil som vår kirke. Vi ønsker å skape et sted i friluft, midt i Porsgrunn, som er tilgjengelig for alle, og som kan gi rom for kontemplasjon. Et sted for stillhet, for bønn og refleksjon, midt i et travelt bysentrum.

Fortsatt er vi et stykke unna realisering av planene. Vi er avhengige både av forbønn og støtte. Ikke minst økonomisk. Jeg ber derfor alle som leser dette brevet om all form for støtte: Spre nyheten til venner og medtroende, gå i forbønn og bli gjerne med på dugnaden, både praktisk og økonomisk. Dette er et viktig felles løft for menigheten – et løft som ikke bare menigheten vil nyte godt av. Tanken er at Maria-tabernakelet skal nå ut over gjerdet til menighetens nydrenerte tomt.  Ut til hele byen, ut til hele fylket.

Slik Herrens nåde når ut til oss alle. Med Jomfru Maria som vår første, og største, representant.

God helg!

                                                                                                                                                             Hilsen p. Joseph

Vi gleder oss å ha katekesesundervisning igjen for alle barn og ungdommer (konfirmanter) på første lørdag hver måned fra september (03.09.2022), kl.10.00, og deretter med familiemesse, kl.13.00.

Jeg ber foreldre å registere deres barn på forhånd til undervisningen. (registeringsskjema eller «online» på nett https://vaarfrue.com/pamelding-til-katekese/).

Alle er hjertelig velkommen!