Frivilje Sekretær

Menighetens sekretær kommer til å være fravær i kanskje 2-3 måned, derfor trenger sognepresten hjelp av denne oppgaven med takknemlighet. Meld seg til sognepresten de som vil hjelpe til. Kanskje for noen timer i en dag eller noen dager som det passer!
Tusen hjertelig takk.

ANSVARLIGHET FOR KIRKEKAFFE-LIST

Etter menighetsråds møte på onsdag 10.11, var det enighet til kirkekaffe-list som skal fordeles slik i hvermåned:

Første søndag: Filippinsk gruppe

Andre & Fjerde søndager : Vietnamesisk gruppe

Tredje søndag: Elisabeth/norsk gruppe og +++

Femte søndag: Eritreisk gruppe

Hyrdebrev fra den Nordiske Bispekonferanse søndag 17. oktober 2021

Kjære kristne!

Denne søndagen markerer starten på en prosess som berører alle katolikker. “Pave Frans”, får vi høre, “innbyr hele Kirken til å ta stilling til synodalitet.” Begrepet 1 “synodalitet” har fått stor oppmerksomhet i det siste. Det brukes for å motivere tiltak som  nærer håp hos noen, uro hos andre. Hva står ordet for? Det er et todelt, gresk ord. Prefikset syn- [συν] er en preposisjon som betyr “med” eller “sammen med”. Vi gjenkjenner det fra “sympati”: åpenhet for å dele andres smerte. Substantivet hodos [ὅδος] betyr “en vei”. En synodos er, med andre ord, “en vei man følger sammen”. Det står for fellesskap i fremgang mot et felles mål. Det ligger ingen egenverdi i bare det å være underveis. Veien må føre frem til noe eller noen. Vi må vite hvor hen vi beveger oss.

For oss kristne vekker det enkle ordet “vei” rik gjenklang. De første disiplene kalte Kirken helt enkelt for “Veien”. Det var også slik andre omtalte dem. Mot slutten av Apostlenes gjerninger, når Paulus fremlegger en konsentrert CV for mengden samlet i Jerusalem, bekjenner han at han, før han kjente den oppstandne Kristus, forfulgte “denne Veien på liv og død, og fikk både menn og kvinner lenket og fengslet” (22:4). Kristne ble oppfattet som en særegen flokk som fulgte en vei som skilte seg fra veien til folk flest. Dette ble sett på som en skummel provokasjon.

Betrakter vi frelseshistorien, finner vi bildet av “veien” igjen og igjen. Kallet til Abram tar utgangspunkt i beskjeden om å gå “til det land som jeg vil vise deg” (1 Mos 12:1). Abram fikk ikke noe kart med et klart markert mål for at han skulle finne veien på egen hånd. Veien ble åpenbart for ham mens han var underveis. Det samme hendte, århundrer senere, med de vise menn. Skritt for skritt ble de ført til vår inkarnerte Herre for å tilbe hans herlighet. Menneskelig mot og innsats skal til for å sette av sted på veien. Men vi finner kun målet ved Guds åpenbaring.

I Det gamle testamente er “Veien” fremfor alt veien til Det lovede land. Gang på gang blir veien tegnet opp på nytt, utfra ulike utgangspunkter i eksil. I Det nye testamente, peker “Veien” mot en Person, vår Herre Jesus Kristus. Han er fra nå av den pol vårt livs kompassnål peker mot. Men det er ikke alt. Kristus holder seg ikke på avstand fra oss, som et fjernt mål for vår åndelige lengsel. Han kaller oss til enhet med seg. Derfor kan han si: “Jeg er Veien” (Jn 14:6). Formen for synodalitet som virkelig teller, er veifellesskapet i enhet med Kristus. Vi opplever slikt felleskap når vi er trofaste i forhold til hans lære og eksempel. Vi vet jo godt at “den som hevder å være i ham, selv må leve slik han levde” (1 Jn 2:6). Lik Kristus må vi lære å elske og å tjene “inntil det siste” (Jn 13:1). Lik ham må vi underkaste oss selv og bli lydige “inntil døden” (Fil 2:8).

Kirkens storartede skjønnhet åpenbares når vi kristne lever sammen på denne måten; når vi gjør Veien som Kristus traserte for oss, konkret og troverdig; når vi utgjør, ifølge et vakkert uttrykk i Tredje Eukaristiske Bønn, en forsamling “som er på pilegrimsferd her på jord”, tuftet på tro og kjærlighet, i enhet med hverandre, i enhet med våre hyrder, gledestrålende på vei til vårt himmelske fedreland, hvor vi endelig skal se Herren som han er (1 Jn 3:2), hvor Gud for evig skal bli “alt i alle” (1 Kor 15:28).

Hvor befinner vi oss nå i pilegrimsferden fokusert på Jesus Kristus? Hva hindrer vår fremdrift? Hva nærer den? Spørsmålene ligger ved hjertet av vår synodale prosess.

For å skjerpe vår tanke og nære vår lengsel, har vår Hellige Far betrodd hele Kirken en vakker bønn, kjent som Adsumus. Bønnen har røtter som strekker seg tilbake til 500-tallet. En versjon av bønnen ble bedt av Konsilfedrene før hver forsamling av Det annet vatikankonsil. Den lyder slik:

Vi står for ditt åsyn, Hellige Ånd, forsamlet i ditt navn, med deg alene som vår leder. Vi ber deg: Kom og bo i våre hjerter. Lær oss veien vi må gå, vis oss hvordan vi kan følge den. Vi er syndige og svake. La oss ikke forårsake kaos. La ikke uvitenhet føre oss på ville veier; la ingen forutinntatthet styre vår handling. La oss finne vår enhet i deg, slik at vi kan ferdes sammen mot det evige liv og aldri forlate sannhetens og rettferdens vei. Det ber vi deg om, du som virker på ethvert sted og til enhver tid, i enhet med Faderen og Sønnen, fra evighet til evighet. Amen.2

Vi har altså et klart program. Vi skal bli Den hellige ånds templer, slik at Kirken kan være et verdig tabernakel for Guds herlige, frelsende nærvær. Vi skal holde blikket rettet mot målet vi er kalt til å nå — enhet med Gud i de helliges samfunn til evig liv. Vi skal følge veien som leder oss til denne hellighet, bevisst at vi har en tendens (syndere som vi er) til å forårsake ondskap og splittelse; derfor ber vi Herren om å omvende oss. Vi skal elske sannheten og sette den foran enhver tanke på bekvemmelighet eller status. Vi skal søke vår enhet i Kristus og ikke i noe eller noen annen, ved å sette vår lit til ham som har lovet å være hos oss “like til verdens ende” (Mt 28:20).

Det er lett å komme med idéer om hva andre bør gjøre for å svare på Kristi kall gjennom Kirken: å fokusere på mennesker, strukturer og skikker som irriterer oss eller som vi anser som ubrukelige. Det er noe vi alle gjør hele tiden. Men det er ikke slik vi bidrar til en synodal prosess. Det som teller, er at vi spør seg selv: Hvordan bidrar jeg til å bygge opp Kirken i kjærlighet og enhet? Er jeg trofast mot Kristi bud? Er jeg gjenkjennelig som en Jesu disippel? Former evangeliet mitt liv og mine menneskelige forhold? Er jeg én som bygger broer eller én som stenger dører? Salige Moder Teresa av Calcutta ble engang spurt hva som må endre seg i Kirken. Hun svarte på flekken: “Jeg må endre meg”. Så vendte hun seg mot sin samtalepartner og la til (med et smil, kan vi gå ut fra), “og du også”. 3 Lar vi oss omvende og forvandle sammen, blir Veien vi deler, en fruktbar, glederik Vei. Da sleper vi oss ikke avgårde; nei, da vandrer vi med glød, med hjerter utvidet av Kristi kjærlighet.

Brødre og Søstre, la oss bruke denne sjansen til å fordype vår tro, styrke vårt håp, gjøre vår kjærlighet virksom. Tertullian, som levde på 200-tallet, forteller at ikke-troende den gang så på de kristne og utbrøt, vantro: “Se hvor de elsker hverandre!” Det må også være vårt forsett å leve slik: å gjøre Guds kjærlighet synlig. Dette er vårt grunnleggende apostolat. Vår tro lar seg ikke begrense til en modell for et fullkomment samfunn basert på rettferd og fred, til en liste med probate svar på livets store spørsmål. Vår tro handler om et liv forvandlet i Kristus, frelst fra syndens velde, hvis sold er døden, et liv som er opplyst av håpet på oppstandelsen.4

Siden Kirken her i Norden er så liten, er synodalitet noe vi kjenner godt i praksis, noe vi verdsetter. Det er innlysende at vi, i dagliglivet, må bære, støtte, oppmuntre (og iblant, i kjærlighet, rette på) hverandre i løpet av vår jordiske pilgrimsferd. For å hjelpe oss til større fremskritt, har Den hellige stol gjort ulike ressurser tilgjengelige på siden <www.synod.va>. Her finner vi et vell av inspirasjon. Men for at hver av oss fullt og helt blir del av prosessen, slik vår Hellige Far ønsker, må vi først og fremst følge kallet som runget ved Veiens begynnelse: “Omvend dere og tro på evangeliet!” (Mk 1:15). Det er en forutsetning for synodalitet i noen som helst form. For som vi leser De tolv apostlers lære, en ærverdig tekst fra oldkirken: “Der finnes to Veier, en Livets Vei og en Dødens Vei, og det er stor skilnad på disse veiene.” 5 Det er viktig å skille dem fra hverandre tydelig. Det erviktig å velge riktig, for slik å hjelpe andre også til å velge livet og til ikke å falle slapt til ro i dødens skygge (jfr. Lk 1:79). La oss, når vi nå spenner beltet om livet og begir oss av sted, påkalle Kristi velsignelse over hverandre. Han er vår Vei, vår Sannhet, vårt Liv. La oss følge ham, Lammet som er vår Hyrde, hvor som helst han går (jfr. Åp 7:17, 14:4).

Biskop Czeslaw Kozon, København (formann), Anders Kardinal Arborelius OCD, Stockholm (viseformann), Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg, Oslo, Biskop David Tencer OFMCap, Reykjavik, Biskop Berislav Grgić, Tromsø, Biskop Erik Varden OCSO, Trondheim, Biskop Peter Bürcher, Biskop em. Reykjavik, P Marco Pasinato, Stiftsadministrator Helsinki.

1 Ordene utgjør overskriften på Vatikanets nettside: <www.synod.va>.

2 Jfr. http://www.synod.va/en/documents/adsumus.html

3 Pave Benedikt XVI siterte hendelsen i sitt foredrag i Freiburg 25. september 2011.

4 Apologeticus 39.7.

5 Didache 1.1.

STORE DUGNAD

På kommende fredag 15.10 og lørdag 16.10, fra kl.10.00, trenger vi mange frivillige personer til dugnad for både vasking av kirke (inne og ute) og rydding av blader, treskjæring, osv…..

Kan du komme når som helst å hjelpe til når du har tid?

Ring eller send sms til vaktmester (45031057) når du kan, slikt at han kan lager en plan.

Tusen hjertelig takk.

Katekese for alle barn 1-7.trinn

02.Oktober 2021 Kl.10.00-13.00 inviterer vi 1-7.trinn til katekese undervisning. Messen utgår pga. konfirmasjons messe denne dagen. Barna hentes i Prestegården 13.00. Oppmøte i Prestegården 10.00. Foreldre må ikke forlate prestegården før de har fylt ut og levert skjema for påmelding til Katekesen.

Husk innbetaling av årsavgift for katekese 2021/22 i hh. til informasjon i invitasjons dokumentet på gruppen.

Må har med seg matpakke og drikke. Spesielt med skrivesaker og riktig klær til riktig årstid slik at barn ikke blir syke.

Vell møtt!

Undervisning for KUN første kommunions barn og konfirmanter som skal snart ta imot sakrament.

Med bakgrunn av en økende smittetrend i Skien og Porsgrunn den siste tiden har vi besluttet at vi nå for Katekese 04.September KUN inviterer barn som skal følge Første Kommunions Undervisning. Det vil si kun 3.Klasse og de som skal motta Kommunion i Juni 2022.

Dette er veldig leit, men vi håper at vi sammen kan samles igjen så raskt det lar seg gjøre. 

Vi har ennå ikke mottatt noen oppdatering fra Kommunen angående leie av undervisningsrom på Østsiden Skole. Som dere vet så har vi ikke kapasitet til å samle alle trinn på grunn av plass mangel, derfor har bl.a Konfirmantene undervisning hver 2.Lørdag i måneden. Pater Joseph følger opp dette..

Derfor blir det slik:

04.September KUN Første Kommunionsbarn 3.Klasse.

11. og 18. September KUN Konfirmanter (som normalt)