Fredagsbrev uke 38: Ulike skjebner – felles rettferdighet

Denne ukens evangelietekst hentes fra samme kapittel som forrige uke – Lukas’ 16. kapittel. Denne søndagen har vi kommet litt lengre ut i samme kapittel, til lignelsen om den rike mann som lever i sus og dus. Og den fattige, syke Lasarus som ligger utenfor porten. Uten andre ønsker enn å bli mett fra smulene som faller fra den rikes bord.

Den rike mannen har alle muligheter til å gjøre noe med denne urettferdigheten, men han gir blaffen. På samme måte som vi mennesker til alle tider fristes til å gi blaffen når vi konfronteres med urettferdighet. Hvem av oss er egentlig uten skyld – når vi tenker etter?

Dette er viktig: Det å være rik er i seg selv ingen synd, like lite som at det å være fattig gjør oss til syndere. Akkurat det lærte vi av teksten for en uke siden, den om forvalteren som skapte glede ved å dele ut pengene han var satt til å forvalte.

Poenget denne uken er at lidelsen som denne ulikheten skaper bryter med Guds plan. Og lidelsen skyldes vår mangel på empati – vår likegyldighet – når vi konfronteres med ulikheten. Loven, som Abraham refererer til, budskapet fra Moses og profetene, er dypt moralske bud om å ta godt vare på medmennesker, vise omsorg, rettferdighet, tålmodighet og nestekjærlighet.

Denne loven skulle, dersom den ble fulgt, bringe Israels folk nærmere Gud. Slik sett fungerte Moses’ og profetenes lov nasjonsbyggende, og var en sentral del av budskapet som rabbinerne formidlet til sine jødiske brødre og søstre. Dermed er det neppe tilfeldig at Jesus, som i sin samtid fremstod som en rabbiner, viste til Loven fra Moses og profetene i samtaler med fariseerne.

Men Jesus går ett skritt videre – et viktig skritt, skal det vise seg. Loven er viktig for å etablere og styrke Israel – Guds folk. Som etter Jesu død og oppstandelse er en betegnelse som utvides fra å gjelde jødene spesifikt til å gjelde alle mennesker. Det nye Guds folk omfatter alle folkeslag, Ikke bare, men i tillegg til, jødene.

Den nye pakt, levendegjort gjennom Jesu død og oppstandelse, sprenger grensene for Loven fra Moses og profetene. Fordi det å følge disse forskriftene ikke er tilstrekkelig. Vi kan aldri bli helt uten skyld, aldri helt legge likegyldigheten fra oss. Ikke utelukkende ved egen hjelp. Men gjennom Guds nåde kan vi likevel bli deler av Guds plan – en plan som i sitt vesen er rettferdig og uten skyld.

Uretten mot Lasarus blir fjernet. Rettferdigheten seirer. Og den rike mannens mangel på barmhjertighet resulterer i at han selv velger bort og utestenges fra Guds barmhjertighet.
Igjen: Rettferdigheten seirer. Guds plan gjenopprettes.

Her i dette liv har vi alle ulike livsløp, ulike skjebner. I et større perspektiv, der grensene for våre jordiske liv sprenges, er vi alle underlagt, og deler av, Guds rettferdige, altomfattende orden. Følgelig er det Lasarus som i siste omgang trøstes, mens den rike mann står alene, uten den barmhjertighet han selv aldri la noe vekt på å vise.

Måtte denne helgen, og dagene som kommer, bringe oss alle Guds kraft og evne til barmhjertighet og rettferdighet i urolige tider!

                                                                                                                                                                             p. Joseph

Fredagsbrev uke 37: Vi forvalter Guds kjærlighet

Denne ukens evangelietekst – fra Lukas’ 16. kapittel – forteller historien om en forvalter som er i ferd med å miste jobben, og som møter utfordringen ved å gi bort deler av rikdommen han forvalter. Dermed skaper han glede og viser barmhjertighet mot mennesker som skylder penger til den rike mannen forvalteren arbeider for.

Dette går selvsagt ut over den rike mannen, som blir bedratt for deler av sin formue. Men forvalteren dikteres ikke av grådighet. Han ønsker å dele rikdommen, og godhet betyr å dele. En original måte å forvalte rikdommen på, men likefullt en måte som gir mer glede – totalt sett – enn om han grådig hadde innkrevd de beløp som den rike mannen hadde krav på.

Er det slik at Jesus oppfordrer til bedrageri? Hvis man bare anvender sin fornuft, ser det slik ut. Men Gud styrer ikke etter fornuften. Gud er kjærlighet, og kjærlighet går foran alt. I Guds – og Gud er jo identisk med den rike mann – regnskaper triumferer kjærligheten. Triumferer over nettobalansen i regnskapet, triumferer over fornuften og regneferdighetene.

Vi er alle forvaltere. Vi blir født nakne og tar intet med oss når vi dør. I det korte glimtet som er vårt jordiske liv er godene ujevnt fordelt: Hvor mye den enkelte er satt til å forvalte varierer voldsomt. Men vi vil alltid ha noen av livets goder i forvaltning. Det kan være et talent, kanskje er man musikalsk. Det kan være barn som skal oppdras. En klok og god ektefelle. En venn med et varmt hjerte. Og, selvfølgelig, naturens rike ressurser og økonomisk rikdom.

Uansett hva det er, så har vi det til låns. Det kommer, alt sammen, fra Gud, og det skal tilbake til Ham. Våre redskaper er beherskelsen. Måteholdet. Kjærligheten, generøsiteten og vennligheten. Vi må ta vare på, og dele, av de goder vi har til låns. Og dermed vise andre, i egen gjerning, Guds vei.

Alt dette koker ned til et valg vi må ta: Vi må velge å tro, og vi må be om troens gave, og om opplysning. Det er derfor vi henvender oss til Maria. Hun kan ikke gi oss noe annet enn opplysning – om veien til Gud. Den korteste veien til Gud er via Marias forbønn og opplysning. Folk misforstår når de tror at vi katolikker ber til Maria.  Det er feil. Vi ber sammen med  Maria.

Alt dette for å beholde kontakten med og nærværet til vår “rike mann” – Gud. Det er når vi mister taket, når vi glippper, når vi begynner å tjene andre, at vi forsøker å tjene to herrer. Det går ikke, fordi vi mister fokuset: At vi er satt til å forvalte, og til å dele Guds kjærlighet.

Vi snakkes på nytt neste fredag. Inntil da, og alltid: Måtte Guds kjærlighet leve i dere alle!

                                                                                                                                                                             p. Joseph

Fredagsbrev uke 35: Skje din vilje …

Ingen kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier.

Søndagens tekst – fra Lukas’ fjortende kapittel – kan falle oss alle litt tungt for brystet. Det er sterk kost, ikke minst dersom man, som de fleste av oss, foretrekker de mer trøstende og oppmuntrende ordene fra Jesus. Særlig på en søndag. Tilsynelatende er det både diktatorisk, og ganske grotesk, vil mange mene.

… ingen av dere kan være min disippel, om han ikke gir avkall på alt han eier.

Fortsetter Jesus. Og oppfordrer oss til å bære våre kors, og å følge Ham.

Jeg synes også dette er sterkt. Jeg har, i likhet med alle andre mennesker, bånd som knytter meg tett til mitt jordiske liv, bånd jeg nødig vil bryte. Likevel finner jeg en forsoning i Jesu ord. Også i disse, tilsynelatende uforsonlige setningene.

Stikkordet er å velge. I praksis: Å velge å legge ens liv, med alt hva dét innebærer i Jesu hender. Å velge å overgi seg.
Skje din vilje, og ikke min – ber vi. Seks ord som vi kanskje uttaler uten helt å reflektere over omfanget av det vi sier. For nettopp denne bønnen er sentral i forhold til søndagens tekst: Vi VELGER å underkaste oss Jesu vilje. Vi VELGER å la Han overta styringen av våre liv. Vi VELGER – i praksis – å tilsidesette alle våre prioriteringer, alle våre bindinger, alle de tinger vi elsker og setter pris på, såfremt disse strider mot Hans vilje.

 …la din vilje skje ….

Det er en sterk bønn. Men jeg vil mene at den ikke er det samme som underkastelse under en diktatorisk forkynner 2000 år tilbake i tid.
Det er et valg.

Det er å velge å legge våre liv i Guds hender, i tillit til at nettopp denne handlingen bidrar til å ta fokuset bort fra våre egne prioriteringer, begrenset av tid og rom. I stedet VELGER vi å be om å bli tatt opp i Guds plan for våre egne liv, i tro på og tillit til at nettopp denne planen inngår i Guds plan for menneskeheten, for alle våre jordiske liv, til alle tider. Og i tillit til at denne store planen vil det gode, vil frelsen, for oss alle. Vi velger bort våre begrensede liv, til fordel for den endeløse frelse Jesus forkynner.

For å si det med St. Frans:

Det er ved å gi at vi får
Det er ved å tilgi at vi selv får tilgivelse
Det er ved å miste våre liv at vi vinner liv
Det er ved å at vi oppstår til evig liv

Kjære venner – måtte Jesus gjennom sin gjerning, og sitt offer, gi oss styrke til å velge Guds vilje.
God helg!

p. Joseph

(p.s: Neste uke, fredag 9. september, er jeg bortreist, og er tilbake fredag 16. september. Neste fredagsbrev blir altså publisert lørdag 17. september)

Fredagsbrev uke 33: Den nødvendige barmhjertigheten

Det er skolestart, og mennesker i livets første fase strømmer til skoler, høyskoler og universiteter. Vår egen katekese skal snart i gang. Den første lørdagen i måneden er dagen for katekese i vår menighet. I år åpner vi lørdag 3. september.

Katekese er noe de fleste forbinder med barn og ungdom. Dét er bare delvis riktig. Tilegnelse av kunnskap er et livslangt prosjekt, og vi har også et katekese-tilbud for voksne. Vi oppfordrer således alle i menigheten til å delta i den gruppen som best passer både hva angår alder – og visdom!

Visdom, ja. Hva er nå det? Den athenske filosofen Sokrates ble spurt, og hans svar er like gyldig i dag som for flere tusen år siden: «Det høyeste mål på visdom er å vite hvor mye man ikke vet». Sa Sokrates.

Nettopp denne edle kunnskapen om egen begrensning henspeiler direkte på søndagens tekst. Som handler om frelsen, om hvor mange som søker frelse på samme måte som man søker seier på idrettsbanen. Ved stadig å bli bedre. Likevel, de siste skal bli de første, og de første skal bli de siste. Sier Jesus i søndagens tekst.

Frelsen er ikke en seier i et fromhetsmesterskap. Frelse vinner vi ikke, frelsen blir oss forunt. De som tror på, og lever etter, Guds ord blir frelst fordi Gud er barmhjertig. Han kjenner våre grenser, slik vi selv må lære oss å kjenne vår begrensning. Det er dette som både er visdommens, og frelsens kilde.

Vi skal strebe, både etter visdom og etter frelse.  Og vi skal vite at vi aldri når helt frem, verken til visdom eller frelse, ved egen hjelp alene. Det er derfor vi skal takke, og tilbe, Den Barmhjertige Gud.

Det finnes forresten mange former for tilbedelse. Én er å dra på pilegrimsreise. Jeg arrangerer slike hver sommer, men i år satte flystreiken en effektiv sperre for årets andre reise til Lourdes. Den måtte utsettes til kommende og neste uke. I mitt fravær vil Georg Aker, permanent diakon i Larvik, holde gudstjeneste søndag 28. august, med kommunion.

Og neste fredagsbrev finner du på denne websiden fredag 2. september. Dagen før katekesen – vår egen visdomskilde – åpner for høstsesongen.

God helg!

                                                                                                          Hilsen p. Joseph

Fredagsbrev uke 32 Maria – ut til verden

Førstkommende mandag, den 15. august, feirer hele katolsk kirke Den salige Jomfru Marias opptagelse i himmelen, men i menigheten vår feirer vi en dag før på kommende søndag. En viktig feiring, ikke minst for oss – som tilhører Vår Frue menighet! Ved å ta Jomfru Maria inn i sin herlighet, har Vårherre dessuten innfridd det løfte han ga Maria og viser dermed at han akter å innfri sitt løfte til alle troende om et evig liv i Guds himmel. Jomfru Maria er alle troendes representant. Det er henne vi henvender oss til med våre ønsker om forbønn.

Vi viser Marias nærvær på så mange måter. I mange år har vi eksempelvis hatt en egen statue av Maria i menighetens hage. Den selvsamme hagen er for tiden i stor forandring. Fukt og tilsig av vann har lenge vært et problem både i grunnen under kirken og under menighetens øvrige bygg. Takket være innsats og støtte både fra bispedømmet og vår egen menighet er vi nå i ferd med å sikre hele tomten, med ny drenering.

Og i den forbindelse har vi også tenkt å styrke Marias nærvær i menighetens hage. Vi har etablert en komite som utvikler planer om et Maria-tabernakel. Fra Bibelen vet vi at et tabernakel var betegnelsen på israelittenes hellige telt. Deres flyttbare tempel. Takhimmelen over alteret i våre kirker kalles også tabernakel, og nå skal vi bygge et tabernakel over vårt utendørs Maria-alter. Det skal holdes i samme dragestil som vår kirke. Vi ønsker å skape et sted i friluft, midt i Porsgrunn, som er tilgjengelig for alle, og som kan gi rom for kontemplasjon. Et sted for stillhet, for bønn og refleksjon, midt i et travelt bysentrum.

Fortsatt er vi et stykke unna realisering av planene. Vi er avhengige både av forbønn og støtte. Ikke minst økonomisk. Jeg ber derfor alle som leser dette brevet om all form for støtte: Spre nyheten til venner og medtroende, gå i forbønn og bli gjerne med på dugnaden, både praktisk og økonomisk. Dette er et viktig felles løft for menigheten – et løft som ikke bare menigheten vil nyte godt av. Tanken er at Maria-tabernakelet skal nå ut over gjerdet til menighetens nydrenerte tomt.  Ut til hele byen, ut til hele fylket.

Slik Herrens nåde når ut til oss alle. Med Jomfru Maria som vår første, og største, representant.

God helg!

                                                                                                                                                             Hilsen p. Joseph

AKTIVITETER FOR HELE FAMILIEN LØRDAG 9. JULI

VELKOMMMEN TIL SKIEN FRITIDSPARK LØRDAG 9. JULI

I morgen har vi organisert Eid markering. Det blir fullt hus og mange aktiviteter for hele familien; hoppeslott, fotballbowling, badminton, innebandy, kanonball, sekkeløp, dart og mye mer. Det tilbys is, vafler og mye god mat fra ulike boder. Alt utenom maten er helt gratis. Bruk gjerne sommerferien til å bygge broer og stifte nye bekjentskaper.

Program: https://stlgrenland.no/filad

Velkommen!

Med vennlig hilsen

E. Vidar Top

Styreleder STL Grenland

Fredagsbrev uke 26: Sommer. I fred.

Tiden flyr, vi har allerede nådd halvveis gjennom 2022. I dag skriver vi første juli, sommerheten brer seg over hele vårt sogn.
Grenland er i ferd med å ta fri.

Men Kirken tar aldri fri. Dens oppdrag er å spre budskapet om frelsen gjennom Kristus. “Ingen kirke uten misjon, og ingen misjon uten kirke”.

Kommende søndagstekst forteller om Jesus, som sender 72 utvalgte disipler foran seg. To og to, til hver eneste by, og hvert eneste sted han ville besøke. Metaforen er klar: På Jesu tid kjente man til ca 70 ulike folkeslag. Det var hele verden som skulle nås.

Fordi: Uten kirke, ingen misjon. Men også: En kirke uten misjon er ingen kirke. Det ligger implisitt i Kirkens vesen å misjonere, noe som stadig blir påpekt, ikke minst av det annet Vatikankonsil. Ja, det finnes innbakt i selve terminologien. Begrepet messe kommer som kjent fra missio – som betyr utsendelse.
Vi samles til messe, til utsendelse.

De urkristnes verden var uten Gud – en verden uten Gud er i følge Paulus en verden uten håp.

Sekularisering – det å være fremmed for det guddommelige i livet – er noe vi kan kjenne oss igjen i, sommeren 2022. Det er trist, fordi det medfører fornektelse av en lengsel vi troende kjenner på, en lengsel som beriker og gir mening.  Det er dette oppdraget Jesus gir oss: Å hjelpe våre medmennesker til å åpne seg for troen, og troens lengsel.

Dette er ikke en lengsel basert på fravær, eller frykt. Det er en lengsel basert på fred, og med tilhørighet hos Gud som mål. Jesus sier det så enkelt:
Dere skal komme med fred.
“Kristi fred” sier vi idet vi gir hverandre fredshilsen under messen.

Det er formidlingen av denne troens fred som er selve vårt oppdrag: Å bringe fred til menneskene, å legge ting til rette for at den hellige Ånd, som bor i menneskene, kan føre oss til troen. Slik at vi kan samles i én stor familie, slik at vi kan skape én verden hvor det hersker rettferdighet, godhet, omsorg og – fred.

I ufredstider som disse er dette det viktige: I alle sammenhenger å hilse hverandre med, og i, fred.

Vi møtes i messer i løpet av disse sommerukene, og her i menighetsbrevet neste gang den 12. august.

God sommer. Med – og i – fred.

Hilsen p. Joseph

Fredagsbrev, uke 24: Det dypeste mysterium

Kommende søndag skal vi i Vår Frue Kirke – sammen med en hel verden, feire det som på norsk kalles Kristi Legemsfest – eller Festen for Kristi Legeme – Corpus Christi – og Blod.

Forvandlingen og Kommunionen – i katolsk liturgi kalt Eukaristien – er det dypeste mysterium vi opplever her i verden. Vi har alle opplevd forsøk på å “ufarliggjøre” dette mysteriet, ved å møte påstander om at Nattverden, eller Kommunionen, må ses på som en symbolsk minneshandling.

Men dette er mye, mye mer enn en minneshandling. Jesus sier det selv, helt tydelig, i Johannesevangeliet, sjette kapittel, versene 56 og 57:

Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Slik den levende far har sendt meg og jeg lever ved ham, slik skal også den som spiser meg, leve ved meg. 

Vi lærer at Kristus, ved å bli menneske, medvirker til at det uendelige inntrer i det endelige, det guddommelige i det menneskelige. Det er dette som skjer under hver eneste messe, under forvandlingen og den påfølgende delingen av brød og vin, legeme og blod, i en handling som først og fremst understreker fellesskapcommunion. Eukaristien er føde for vår tro, på samme måte som mat gir næring til vårt legeme.

Kristus – Sønnen – gir av seg selv, og lar oss alle få del i hans frelse. Dette er kjernen i helgens fest, Kristi Legemsfest: Vi feirer troens fellesskap og budskapet om frelse, gjennom at vi får ta del i Kristi legeme og blod, og dermed bli en del av ham.

Denne helgen gleder vi oss til å ønske åtte nye, unge mennesker velkommen inn i Troens fellesskap. Åtte barn i vår menighet deler kommunionen for første gang i sine unge liv. Måtte det bli 8 lange og gode liv, i Kirkens og Troens fellesskap.

Kommende mandag drar jeg på min årlige pilegrimsferd. I år til Lourdes. Sammen med drøyt 50 norrsk-vietnamesiske brødre og søstre i Troen, er dette en årlig retrett som både lar oss oppleve hellige steder, og et Troens sosiale og religiøse fellesskap. En drøy uke senere er jeg tilbake i Prosgrunn, og skal legge nye planer for nye pilegrimsreiser. Kanskje kan vi få til en tur for trosbødre og -søsken her i Porsgrunn?

Søndag 26. juni vikarierer p. Oddvar Moi her i sognekirken. Jeg er tilbake fra Lourdes i annen halvdel av uke 26, også med nytt fredagsbrev etter én ukes opphold.

Måtte vi alle, i mellomtiden, finne glede i St. Hans, og årets lyseste og lengste dager!

Hilsen p. Joseph