Forfatter: P. Joseph Luong

I søndagens evangelietekst er det fortsatt påskemorgen. To av disiplene, vi kjenner kun navnet på den ene – Kleopas – forlater Jerusalem. På vei til Emmaus. Det er i dag uklart hvor den historiske landsbyen Emmaus befant seg, men Bibelen oppgir avstanden til 60 stadier. Dette var et gammelt gresk lengdemål. Den gamle idrettsplassen i Olympia var nøyaktig et stadion langt, dvs 192,3 meter. Fra da av har alle idrettsplasser, på mange språk, blitt hetende stadion.

Rundt regnet lå altså Emmaus 11-12 kilometer utenfor Jerusalem. Det er en ganske betydelig avstand, når den i tillegg skal tilbakelegges til fots, på veier som helst var for stier å regne. Men det å gå har så mange gevinster. Først og fremst kommer man – før eller siden – til målet. Og underveis har man ro til bønn, meditasjon – og samtale.

10 000 skritt daglig. Dét er målet vi skal sikte etter, dersom vi skal leve sunt etter retningslinjer fra ulike smartklokker og treningsapper.  Jesus gikk. Ikke for fysisk sunnhet, men fordi det var eneste fremkomstmiddel for en fattig, omreisende profet. Men han gikk aldri alene! På dagen for sin oppstandelse åpenbarer han seg for to av dem han har gått sammen med. De er alene, på vei til Emmaus, kanskje på flukt? Søndagens evangelietekst fra 24:13-35 skildrer en vandring med utgangspunkt i traumer, dyp skuffelse og sorg. Jesus er død, graven er tom, fortelles det, men ingen Jesus er å se. Så møter den denne fremmede. At han er den oppstandne, kan de ikke ta inn over seg.

Åpenbaringen kommer gradvis. Den mystiske medvandreren minner dem om gamle tiders profetier, at Messias skal stå opp fra de døde. De lytter, mens veien til Emmaus blir stadig kortere. Kanskje fornemmer de gradvis at denne vandringsmannen som ledsager dem ikke er noen vanlig mann. Så da de var fremme, ville de ikke skilles fra ham. De ba ham inn der de søkte nattely, de ba ham med på aftens, og da “tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem”. Da så de to disiplene. Da opplevde de oppstandelsen. Slik vi inviteres til den samme gjenopplevelsen, i messe etter messe, dag etter dag – langs hele vår livsvei. Jesus ga dem ikke bare brød; han ga dem seg selv tilbake. Da Jesus brøt brødet, brøt noe i dem opp. Med den åpningen ble livene deres satt sammen igjen.

Som disiplene i Emmaus skal vi selv bryte opp, løpe tilbake til vårt Jerusalem, hvor nå det måtte være, og dele gjenoppstandelsens budskap med alle de som står oss nær. Jerusalem – Emmaus, tur/retur: En reise som begynner i håpløshet og tap, som skildrer hvordan Gud finner oss. Hvordan Gud finner oss på vår vei til vårt Emmaus. Stedet vi flykter til i vår håpløshet. Gud, som går ved vår side og forvandler en ferd mot tomhet og fortvilelse til en reise med mening og håp.

Det hender vi tvinges til oppbrudd av omstendigheter utenfor vår kontroll. Det kan føles som ødeleggelse, utslettelse, men det blir ofte til en åpning, mot nytt liv, nytt perspektiv, en åpning mot fellesskap, velkomst, gjestfrihet og kjærlighet. Er det ikke derfor vi samles rundt bordet hver søndag? Er ikke dét vårt uuttalte ønske for måltidene vi deler med hverandre?

Det er imidlertid sjelden så enkelt eller lett som det høres ut. Én ting er å beskrive dette perspektivet. Noe helt annet, mer utfordrende vil mange si, å leve det. Det krever tid og innsats. Ikke lett, og det er ofte smertefullt. Vi ber om barmhjertighet, til å tro at bitene fra vår sønderslåtte tilværelse vil komme til å utgjøre brikkene i et nytt liv, en ny måte å leve på.

Kjære venner, troens nådegave er opplevelse av vår egen oppstandelse her og nå gjennom en sakramental forening med den Oppstandne. Sammen med Paulus sier vi: “Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg” (Gal. 2:20). Så vanskelig. Så enkelt.

God helg!                                                                                                                                                         p. Joseph.

En av våre ledende teologer, Walter Kasper, har hevdet at begrepet Barmhjertighet er nærmest “kriminelt neglisjert” i nyere dogmatisk teologi. Kanskje er dette mevirkende til at flere paver de siste 60 årene har understreket Barmhjertighetens betydning: Den hellige Johannes XXIII søkte «barmhjertighetens medisin» fremfor «den av strenghet» ved innvielsen av Annet Vatikankonsil. Og St. Johannes Paul II dedikerte sin andre encyklika Dives in Misericordia (Rik på barmhjertighet), til Barmhjertigheten, og kanoniserte St. Faustina Kowalska. Hun var nettopp et forbilde i sin hengivenhet til guddommelig barmhjertighet. Og pave Frans gjør til og med Barmhjertighet til det åndelige og teologiske grunnlaget for sitt pontifikat.

Barmhjertighet er livsnødvendig. En holdning, en handling som, i følge Kasper, behandler hvert menneske til det siste; som aktiverer hele fellesskapet av helgener på vegne av hver enkelt, mens den samtidig tar menneskelig frihet på radikalt alvor. Barmhjertighet er det gode, trøstende, oppløftende, håpefulle budskap, som vi kan stole på i enhver situasjon og som vi kan stole på og bygge på, både i livet og i døden. Under barmhjertighetens kappe finnes det plass for alle av god vilje.

Og denne søndagen er viet nettopp dette: Den guddommelige barmhjertighets søndag. Johannes’ evangelium setter oss på forbilledlig vis inn i situasjonen: Vi møter disiplene, de som hadde stukket av da Jesus ble arrestert. Sikkert med god grunn, de risikerte utvilsomt selv å bli tatt til fange og henrettet, som medlemmer av Jesu flokk. Men i sin redsel og feighet hadde de ikke bare stukket av, de hadde også nektet for at de kjente ham. Det var først og fremst kvinnene som hadde fulgt Jesus til korset og graven. Kvinner ble ikke sett på som noen trussel av fariseere og romerske embetsmenn.

Kort tid etter korsfestelsen og oppstandelsen samlet de seg i et lukket, hemmelig rom. De fryktet jødene, som hadde vendt seg mot dem, de fryktet romerske soldater. En ganske miserabel forsamling, får vi tro. Så står plutselig Jesus der, midt i blant dem. Han viser seg frem helt fysisk, det ligger ikke rom for tvil i evangeliets tekst. Uten bebreidelser for det som har skjedd; han rekker disiplene sine hender og vil gjenopprette det gode forhold. Dette viser barmhjertighetens sentrale rolle i Johannesevangeliet. Barmhjertighet, som uttrykk for Guds sanne kjærlighet. I Johannes’ evangelium – evangeliet som er kalt evangeliet om Guds kjærlighet.

Hvorfor, kan man spørre, var disiplene redde? Nyheten om oppstandelsen må da allerede ha spredd seg – det var, og er jo en enormt viktig hendelse? Det er antagelig så enkelt som at slett ikke alle trodde Maria Magdalenas historier om den åpne graven. Hvorfor skulle de dét? Fantasier fra en fortvilt kvinne, og kvinner stod som kjent langt nede på rangstigen i et mannsdominert samfunn. Ønsketenkning, javel. Men fysisk sannhet? Det er først når Jesus finner deres skjulested, går inn i rommet tross låste dører, puster på dem, gjør dem beåndet, at de – nølende – aksepterer. Og Thomas, han som ikke var til stede, og av den grunn alltid senere har fått adjektivet tvileren knyttet til sitt navn, han forlanger et nytt fysisk bevis. Og får det.   

Thomas som også representerer oss som har mottatt dåpen, men likevel nærer tvil. Thomas’ skepsis kan skyldes et motsetningsforhold til de andre disiplene, kanskje han er sjalu eller såret fordi de opplevde noe spesielt mens han var fraværende. Det er rørende å se hvordan Jesus møter og tar imot Thomas akkurat som han er, uten klage eller kritikk. Jesus kommer en gråtende og sørgende Thomas i møte, selv om gråten og sorgen bunner i mangel på tillit. Den oppstandne Jesus fremstår ikke som den mektige, men som den sårede og tilgivende. Og gjennom barmhjertighet får Thomas troens – visshetens – gave. Og gjennom troen trygghet, frihet fra redsel, fred. Fred med Gud. Guds guddommelige fred. Gitt i barmhjertighet.

God helg!

p. Joseph

Ønsker alle en riktig god påske med full nåde av Den Oppstanden Jesus.

Wishing everyone a very good Easter with the full grace of the Risen Jesus.

Życzę wszystkim udanych Świąt Wielkanocnych z pełnią łask Chrystusa Zmartwychwstałego.

Binabati ang lahat ng napakagandang Pasko ng Pagkabuhay na may ganap na biyaya ng Kristong Nabuhay na Mag-uli.

መልካም ፋሲካ ኣብ እዋን በዓል ዝሓተቱ ኣብ ሕዝባዊ ትምህርቲ እዩ። ኣምላኽ የማንባባት ድምጺ ክትሓተት ይጸንሓል ብዝሒ ሰምበት ኩሉ ኣለዉ።

Chúc quí ông bà và anh chị em mùa Phục Sinh tràn đầy ân sủng và bình an của Đấng đã Chiến Thắng Sự Chết.

Påskehøytiden er uten tvil den viktigste enkelthøytiden i kristenheten. Vår tro, vårt håp og vår frelse følger av det som hendte i Jerusalem for snart 2000 år siden. Jesus fra Nasaret dro inn i Jerusalem like før den jødiske påskehøytiden – pesach.  Denne jødiske høytiden har sin bakgrunn i 2. Moseboks fortellinger om hvordan Moses, med Guds hjelp, klarte å befri israelittene fra slavetilværelsen i Egypt. Ifølge tradisjonen førte dette til dannelsen av et fritt jødisk folk. I henhold til 2. Mosebok er det Gud selv som har innstiftet pesach. Jesus fornyet innholdet i høytiden. Det var ikke lenger bare det jødiske folk som ble frelst fra slaveriet. Jesus påtok seg all vår synd, døde på korset og seiret over døden ved å gjenoppstå. Han frelste ikke bare jødene, men løste alle mennesker til alle tider fra syndens, og dødens lenker.

Jerusalem var sentrum i den romerske kolonien Judea. Den romerske provinsforvalteren, Pontius Pilatus, oppholdt seg normalt i den keiserlige provinsbyen Cesarea. Men hver påske ble han nødt til å dra til Jerusalem for å vise de religiøst opphissede jødene hvem som bestemte. Keiserens representant viste Romerrikets tilstedeværelse ved å toge inn i Jerusalem, høyt til hest, eller kanskje i en flott bærestol, i spissen for soldater som marsjerte på geledd.

Jesus representerte Guds rike. Et rike – ikke av denne verden – men like fullt større og mektigere enn alle jordiske riker. Har ledet et annet opptog, sittende som en helt vanlig veifarende på et esel, fulgt av en ganske sikkert kaotisk gruppe mennesker som hyllet ham med palmegrener, og ved å legge kappene sine på jorden foran ham. Fariseerne, den jødisk-religiøse eliten og romernes allierte, tok utvilsomt Jesu inntog som en provokasjon og trussel. Dét gjorde nok også Pontius Pilatus, etter hvert. For der de kunne ha sett menneskehetens frelser og forløser, Gudsrikets sendemann, så de bare en opprører som truet deres egen makt.

Påsketidens messer tar oss gjennom det hele; fra palmevigselen og opptoget Palmesøndag, via fotvaskingen og messen til minne om Nattverden på Skjærtorsdag, til korsveiandaktene og feiringen av Herrens lidelse på Langfredag, frem til Påskevigilien lørdag kveld, hvor vi våker, ber, tenner våre lys og fornyer våre dåpsløfter i forventning om oppstandelse. Frem til festen, og gleden, Påskedag. Dagen da solen danser! Etter gammel norrøn oppfatning ga nemlig også solen selv til kjenne sin glede ved Kristi triumf: Folk mente å vite at solen danset påskemorgen! Denne tanken ble ikke bare oppfattet symbolsk, men som den fulle virkelighet!

Påskens messer blir en reise – inn i frelsen. Ved å delta i, og ved å gjennomføre disse rituelle handlingene oppnår vi flere ting: Vi lærer hva som skjedde Jerusalem. Vi gjentar det som hendte, gjør det til noe samtidig, del av våre egne dager.  Og vi gjør det i messen, i et kristent fellesskap av troende. Det er derfor svært, svært viktig å ta egen del i Jesu offer, forsoning og seier. Gjennom messen, gjennom å leve i det kristne fellesskap.

Som alltid her i Porsgrunn starter Palmesøndags prosesjon i hagen utenfor vår kirke; Bygningen som har røtter i norsk høymiddelalder. Nå ruster vi opp hagen: I løpet av noen få uker vil hagen forvandles til et friluftstempel for refleksjon, bønn og stillhet. Under Den hellige Marias oppsyn. Hun som går i vår forbønn, hun som beskytter, og inspirerer. Hagen åpner seg mot byen – den vil være åpen for alle som søker. Palmesøndag er hagen åpen for vår prosesjon. Der vi minnes Guds rikes inntog i Jerusalem – og inn i våre liv.
Jeg håper å se riktig mange medmennesker i hagen, og i kirken, under denne største av våre høytider.

God påske!

                                                                                                                      p. Joseph

Betania er en landsby på skråningen av Oljeberget, 3 km øst for Jerusalem. I dag kalles landsbyen Al-Eizariya. Ifølge denne søndagens tekst fra Johannesevangeliet kapittel 11 var Betania hjemstedet til søsknene Marta, Maria og Lasarus, som var venner av Jesus. Navnet Al-Eizariya, som brukes om Betania i dag, er den arabiske formen for Lasarion – et navn fra 300-tallet på stedet som etter tradisjonen var Lasarus’ grav, der det siden også ble bygd en kirke. Og nettopp Lasarus og graven danner utgangspunkt for en av Bibelens mest minneverdige historier, som er denne søndagens bibeltekst.  Alle kjenner til Lasarus, han som ble vekket fra de døde.

Lasarus var syk, og søstrene hans ba Jesus om å komme og helbrede ham. De var alle tre godt kjent med Jesus, de hørte til hans krets, ja var for personlige venner å regne. Likevel drøyer det med Jesus. Har er ikke særlig populær blant jødene, som hadde sitt åndelige sentrum like ved, i Jerusalem. Nylig prøvde de å steine Jesus, og det er rett og slett et forsøk på drap – lynsjing.

Likevel drar han, trosser frykten, men kommer for sent. Lasarus er død, har allerede ligget fire dager i sin grav. I det varme klimaet har liket begynt å gå i forråtnelse, antyder Marta. Jerusalem ligger som nevnt bare noen kilometer unna, og mange fra jødedommens høyborg hadde oppsøkt Marta og Maria for å ta del i sorgen. Få av dem delte søstrenes og den avdødes tro på Jesus som Guds sønn. Jesus er standhaftig, og for å vise de tilstedeværende Guds makt, og vise dem at han selv var salvet med Guds kraft, vekker han sin venn Lasarus tilbake til livet. «Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til å tro på ham». (Johannes 11,45)

De tre seneste søndagene, fastesøndagene, har vi blitt minnet om beretninger som slutter på denne måten. Folk kom til å tro. Historiene er alle hentet fra Johannesevangeliet-den første om den samaritanske kvinnen, den andre om den blindfødte og i dag den tredje – om Lasarus. Budskap om tro, som frigjør, helbreder og overvinner alt – selv døden. Men troen bærer også i seg en utfordring.

Tror vi på et evig liv, på et liv etter døden? Tror vi at Gud skal oppreise også oss fra de døde? Én ting er at noen av jødene som var til stede ble overbevist. De var der, så det. Men hva med oss?  Er dette sant, er det mulig? Dette er spørsmål vi kun kan besvare med tro: Tro på Gud, på Jesus Kristus og makten til å fri oss fra døden – all slags død. Til den sørgende Marta sier Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve, om han enn er død».

Døden kan slå følge med oss i levende live. Skyggeområdene, eller «graven» i vårt vesen har døden som følgesvenn. Vi dømmer, fordømmer og presser folk ned. Vi ekskluderer «de andre» fra våre liv – dreper dem på en måte, enten de er annerledes – som enken – eller de har en lidelse eller et lyte – som den blinde. Alt som er dødt i oss, skyggeområdene eller «graven» i våre liv, ødelegger, oppløser. Denne skjulte delen av vårt vesen, som vi verken vil konfrontere eller innrømme.

Fortellingen om Lasarus er så mye mer enn en oppbyggelig historie om Jesus som redder en kamerat fra graven. Den har en eksistensiell dimensjon, gyldig for oss alle, alltid. Jesus kaller oss ut av graven vi bærer i oss. Til hver og en sier han: «Ta vekk steinen!» Historien om Lasarus er historien om hver enkelt av oss. Historien er et kall til å foreta en oppstandelsesreise for å gjøre Guds verk, for å bringe kjærlighet, tillit, vennskap og sunn sjel inn i våre familier og ut i våre samvær med andre troende, med medmennesker. Et kall til å stå opp fra tvilens, fryktens og hatets grav i oss selv. Et kall –  til livet.

Riktig god helg!

p. Joseph

Denne søndagen er fastens fjerde -fra den kristne antikken kjenner vi dagen som laetare-søndag (fra latin: Laetare = Gled deg!) Midt i fastetidens alvor et glimt av glede, over at vi har en Gud som fritt lar oss øse av frelsens kilder. Søndagens evangelietekst – fra Johannes – handler om å se og om å bli sett.

Evangelieteksten åpner med en problemstilling som alltid vil følge mennesket: Hvem har syndet, hvem er ansvarlig, når et tilsynelatende uskyldig barn blir unnfanget og fødes med funksjonshemming? Hvem sin feil, er dét?  Det er disiplene som spør, foranlediget av et møte med en blind tigger. Det er Jesus som ser ham, mannen som har vært blind fra fødselen av. Disiplene bryr seg ikke om mannen – de serham ikke. De ser bare en spennende og viktig problemstilling. Hvorfor skjer det onde ting med uskyldige, ja endog gode mennesker? «For at Gud skulle få vise sin gjerning gjennom ham», svarer Jesus. I motsetning til disiplene serJesus. Kanskje ser han seg selv i den sosialt utstøtte tiggeren. Han lager en søledeig av eget spytt, smører det på øynene til den blinde, og ber ham vaske seg i dammen som heter Sjiloah – det betyr utsendt. Mannen blir seende – ikke bare i teknisk forstand, som motsats til blind. Seende, med innsikt. Slik Jesus har sett ham, den blinde som et Guds redskap, slik ser den blinde Ham, Jesus, som en profet, som Menneskesønnen.

Helbredelse, ikke bare gjennom ord, men også gjennom å bli strøket over øynene. Lyden av en vennlig stemme, følelsen av berøring. Ekstremt viktig for blinde – ja for oss alle, alle mennesker – når sant skal sies. Følesans, syn, hørsel, lukt og smak: De fem sanser vi disponerer i vår bestrebelse på å utforske verden. Følesansen, det å føle berøring, er den første og fremste av våre fem sanser. Det er følelsen av å bli sett, i sterkere og mer overført betydning enn bare å vandre rundt som et synsinntrykk. Det er følelsen av kjærlighet, for det innebærer tilstedeværelse, nærhet og ømhet. Ømhet – som i å gi liv. Ømhet skader eller ødelegger aldri. Ømhet synliggjør verdi og skjønnhet. Ømhet formidler respekt. Jesus berører tiggeren i kjærlighet og respekt.   

Fariseerne, derimot, ser – tilsynelatende. Men helbredelsen har funnet sted under sabbaten, da det var forbudt å gjøre noe som helst, ifølge Moseloven. Og er det én ting fariseerne er gode på, så er det å følge Moseloven!  Der den blinde mann ser et mirakel, der ser fariseerne et lovbrudd. Jesus oppsummerer det selv, til sist i søndagens tekst: «…de som ikke så, skal se, … de seende skal bli blinde».

Kontrasten er slående. Den blinde blir seende. Han vokser gjennom å leve i virkeligheten. Han sanser med alle sine fem sanser. Hans øyne åpnes, sammen med hjertet og intelligensen. Han ser Jesus, og innser at Jesus, profeten, i realiteten er Menneskesønnen. Han ender i tilbedelse.
Fariseerne ser. Men med alle fem sanser intakt er de likevel blendet av selvrettferdighet. De følger Loven, men det er også alt de følger. Maktfullkomne, seende, uten innsikt. Blinde. 

Det er så mye som blender oss, som fjerner oss fra innsikt. Egoisme; Ufølsomhet; Overmot; Fordommer; Hastverk og Materialisme: Gardiner for vår sjels øyne. Troen, Guds gave, gir oss innsikt. Uten tro lever vi i et bunnløst mørke og kjenner ikke hvor vi går.

Husk Jesu løfte til oss: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». Vi er alle – på en måte – født blinde. Troens gave åpner våre øyne. Dette kan vi feire på denne gledens søndag, i fastetiden: Troens innsikt, som gjør at vi kan vise vei; ledsage dem som ennå ikke har sett Kristi lys. Ledsage – i fastens, forberedelsens tid.  

Riktig god helg.

p. Joseph.

Tidlig i sin gjerning oppsøker Jesus Samaria. Fiendtlig territorium, om man skulle tro fariseerne og den jødiske eliten i Judea. Samaria er ikke langt unna Jerusalem, hovedsetet for ortodoks jødedom, men uendelig langt unna, mentalt sett. I dag er den palestinske byen Nablus på Vestbredden største by i det historiske landskapet vi kjenner som Samaria.

Byen Sykar nevnes i søndagens tekst. Ingen informasjon i Bibelens tekster er tilfeldig. Jesus vil si oss noe gjennom å oppsøke Sykar, i Samaria. Og Johannes vil understreke poenget, ved å være helt spesifikk i sin tekst. Sykar er antagelig identisk med oldtidsbyen vi i dag kjenner som Sikem – et sentrum i det gamle Samaria. Bare drøye to kilometer unna våre dagers Nablus.

Befolkningen i Samaria praktiserte sin egen form for jødedom – ulik den vi kjenner fra fariseerne og de skriftlærde i Jerusalem. Like ved Sikem, eller Sykar, finner man fortsatt fjellet Gerisim, et hellig fjell for samaritanene. Det er dette fjellet den samaritanske kvinnen snakker om i søndagens bibeltekst. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet.» Samaritanene mener bl.a. at det var på Gerisim Abraham nesten ofret Isak. Mens tradisjonelle jøder mener at denne hendelsen fant sted på fjellet Moria, som vi kjenner som Tempelhøyden i Jerusalem. Moria er hebraisk, og betyr «innsatt/valgt av Herren».

Dette er altså samaritanene, de utskjelte, som vi så ofte møter i Bibelen. Blant ortodokse jøder ble de sett på som vantro, selv om de etter vår målestokk stod jødene nær, både geografisk og religiøst. Men i datidens patriarkalske samfunn, der nasjonene knapt var større enn stammer, ble det sett på som forkastelig når en jøde så mye som snakket med en samaritan. Og riktig ille blir det jo når Jesus innleder en samtale med en kvinne, nederst på rangstigen blant samaritanene, de foraktede. En kvinne som hadde hatt flere menn, noe Jesus også påpeker. En foraktet, blant de foraktede.

Betydningen er umulig å overse: Jesu budskap gjelder for alle, til alle steder og tider. Allerede tidlig i sin gjerning går Jesus ut over jødedommens grenser.  Jeg synes det er veldig rørende hvordan Jesus møter og tar imot hun som foraktes av de foraktede. Uten moralske leksjoner. Han nærmer seg henne som en sliten, tørst tigger, og ber henne gjøre noe for ham. Han, den den slitne mannen, vil vekke oss i kjærlighet og gi oss nytt liv. Glem fjellene, glem både Gerisim og Moria, sier Jesus. Vår Far skal tilbes, ikke på et fjell, men i Ånd og Sannhet. En sannhet som går ut over grensene for hva vi vanligvis oppfatter som riktig og galt, venn eller fiende, rik eller fattig, respektert eller foraktet.

Denne eksepsjonelt rike søndagsteksten sammenfatter hvordan vi møter Jesus, hvordan han utvikles i våre sinn: først som en jøde; så en profet; så en Messias; endelig som verdens Frelser og Frigjører. Kvinnens fortid hindrer henne ikke i å være en budbringer om dette. Hun har en historie å fortelle, om nåde, om frelse. På tvers av alle menneskelige normer og hierarkier.  

Fastetiden er en tid for erkjennelse av oss selv.  Jøde, samaritan eller hva som helst annet. Utfordringen deler vi på tvers av tid, rom og stammegrenser: Jesu løfte om å bli en kilde til liv for andre kan bare innfris dersom vi er ydmyke, innser vår fundamentale fattigdom, erkjenner våre feiltrinn. Ikke for å være fanget i dem, men for å bli frigjort fra dem. Til Ånd. I Sannhet. Slik at vi tilber, i Ånd og Sannhet. Bruk fastetiden til å erkjenne hvem du er. Til å bli frigjort. Til Ånd. I Sannhet.

Riktig god helg.

p. Joseph

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare. Dette lille sitatet, fra Johannes’ evangelium er viktig. Det er så lett å se Troen, og livet som Troende, som er idrettsøvelse. At vi må kjempe for å få del i Troen, og kjempe for å holde på Troen. Så feil kan vi ta! Troen er først og fremst et kall som kommer fra Gud.

Denne helgens lesninger og evangelitekst viser hvordan Gud tar ledelsen, hvordan Gud virker i våre liv, ved å føre oss mot sitt kall. Troen, og dens utfordringer, er gaver fra Gud. Det spesielle med disse gavene er at de tilsynelatende er ganske krevende, både å motta og å leve etter.

Det handler altså ikke om å være flinkest, om å være den beste blant de troende, den mest helliggjorte. Sannheten er at ingen av oss er i nærheten av å oppfylle Troens krav.  Men vi kan forsøke. Og vi bør forsøke! Ved å la Gud ta styringen i våre liv, ved å søke forståelsen av Hans plan for hver og en av oss, og ved å leve etter denne planen så godt vi kan, i tillit til Hans nåde, da lever vi. I Tro. 

Bibelen er full av historier. Det spiller liten rolle om de er historisk korrekte eller ikke, dét er ikke poenget. Historienes mening er hva de gir oss av erkjennelser. Som historien om Abraham. Han tilhørte et bondesamfunn med et enkelt formål: Å leve i og av landet man var tildelt, sammen med husdyr som sikret tilgang på mat i magen og klær på kroppen. Man bor på ett og samme sted, og overlater landet og dyrene i litt bedre stand til neste  generasjon.

Abraham blir bedt om å forlate sin kjente verden og å finne trygghet i Troen. Han starter sin reise uten kunnskap om målet, uten kart og kompass. Å leve som nomade vil si at han ikke eier noe land, og med sin ufruktbare kone, Sara, har han ingen barn. Rotløs, og uten fremtidsutsikter. Han reiser imidlertid full av håp, i den tro at hans reise en dag skal føre til oppfyllelsen av Guds løfter. Den eneste forsikring Abraham tar med seg er Guds kall. Gjennom hele sin reise opplever Abraham all slags motgang og prøvelser. Men han når målet, han etablerer ikke bare en ny slektsgård, men en hel nasjon. Med løfte om etterkommere i tusentall.

Som sagt, det spiller liten rolle hvor virkelig denne historien er. Det er historiens mening som er viktig, at Abraham får realisert sitt fulle potensiale, som menneske, som nasjonsbygger, som far, ved å tro. Ved å lytte til Gud, ved å erkjenne Hans plan, og ved å følge Hans kall. Abraham hadde anledning til å  bli hvor han var, avvise Troens utfordring, og derigjennom å gå glipp av alt som ga ham mening og glede i livet. Men han valgte Troen. Derfor er Abrahams pilegrimsvandring et mønster for alle troendes liv, og bibelen har forherliget Abraham som vår far –  i Troen (Rom 4:16).

Jesus fulgte Guds kall. Han endret kursen i sitt liv – et retningsskifte som forvirret hans familie og naboer. Snekkersønnen forlot Nasaret for å spasere rundt som vandrende profet i nabolandet Judea. Der Galileeeren Jesus var blant dem man foraktet. Hva var meningen med det? Og når han nærmer seg Jerusalem blir bekymringen og forvirringen enda større, ikke minst blant dem som har knyttet seg til hans skjebne: disiplene. Han gjør det helt klart: I jerusalem venter lidelse og død. Hvorfor?

På fjellet Tabor får Peter, Jakob og Johannes svaret: Jesus er ikke bare en predikant som er utvalgt til å lide. Han er Guds sønn, utvalgt til å frelse og forsone – til å dø på sitt kors for at vi skal leve. Opplevelsen på Tabor får de tre disipplene til mentalt å overleve Jesu kors, til å tro på oppstandelsen.

Tro – og evne til å tro. Det er dette vi skal be om, og det er denne veien vi skal følge. Med bondesønnen Abraham og sneekkersønnen Jesus som lysende, evige eksempler.

God helg!

                                                                                                                                              p. Joseph

DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN: «ET HJERTE SOM SER»

Arbeider du i helsevesenet og er opptatt av livsvern? Er du prest, diakon eller sjelesørger? Er du nær pårørende til en alvorlig syk person eller aktivt medlem i en livsvernorganisasjon? Velkommen til KATEKETISK SENTERs markering av Livets dag, der Troskongregasjonens brev «Samaritanus bonus – Om omsorgen for personer i kritiske sykdomsfaser og ved livets slutt» presenteres gjennom tre foredrag. Samtidig understrekes Kirkens utvetydige standpunkt for livet.

Morten Magelssen, Førsteamanuensis i medisinsk etikk, UiO, og professor II i bioetikk ved MF:

• «Erfaringer med dødshjelp internasjonalt – og gode argumenter mot legalisering av dødshjelp i Norge»

Sr. Karolina Bogoczová CSSE, St. Elisabethsøstrene:

• «God og målrettet palliativ behandling som middel til å forebygge ønsker om eutanasi»

Sr. Anne Bente Hadland OP, Sta. Katarinahjemmet:

• «Menneskelige og åndelige sider ved palliativ omsorg»

Lørdag 25. mars kl. 10-14 i Mariagårdens storsal, Akersveien 16 C

Påmelding innen 20. mars til: maria.fongen@katolsk.no  

Velkommen inn i Fastetiden! La det bli en tid i forsakelse og ettertanke – en tid hvor vi møter oss selv.  En tid for å veie de to grunnleggende livsalternativer mot hverandre: Enten å være innelukket, selvsentrert, mens vi gjør alt vi kan for å fri oss fra alle typer ubehag. Eller åpen, mot den Gud Jesus tjente til sitt siste åndedrag, den Gud som alltid går ut over breddene for våre begrensede tanker, våre menneskelige kalkulasjoner. Forsakelsens Gud, men også den Gud som frigjør oss fra menneskehetens, og dermed dødens, begrensninger.

Velkommen til forsakelse, men også til frigjøring! Jesus selv forberedte seg på sin gjerning på jorden med 40 dagers og 40 netters forsakelse, slik det står i søndagens tekst, fra Matteus: «Til sist var han sulten», som det ganske nøkternt står i Bibelens tekst. Høyst sannsynlig! Sulten, kald og sikkert sårbar møter Jesus én som frister. I løpet av teksten fremgår det at fristeren er en djevel, før Jesus til sist adresserer ham med rett navn: Satan.

Det er så grunnleggende, dette: Satans mål er å få oss mennesker ut av Guds plan for hver enkelt av oss, og samtidig for oss alle samlet. Han har kun én metode: Fristelsen. Dypest sett handler metoden om å stimulere oss til å sette egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud. Fristelsen kommer som en appell til hele spekteret av våre følelser: ønsket om å ha full kontroll over eget liv og egen tilværelse, evnen til å unngå ubehag, smerte, sorg, sult, savn.

Jesus møter sin frister i ørkenen, der Satan – som vanlig – bruker sin metode. Han viser hvordan Jesus evner å stille alle sine opplagte, fysiske og følelsesmessige behov, bare han setter egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud.

«Konvertere» har gjennom tidene vært et ord med litt ulik valør. Men selve betydningen har alltid vært den samme – ordet stammer fra latin, og betyr, direkte oversatt, «vende om». «Omvend deg» er en invitasjon vi ofte skal høre i fasten. En invitasjon til å følge Jesus på en slik måte at hans evangelium er en praktisk veiledning for livet; et liv der vi slutter å tro at vi er de eneste som skaper vår eksistens. Det betyr å erkjenne at vi selv er skapt – skapninger, at vi er avhengige av Gud, av hans kjærlighet, og at bare ved å tape livet vårt i Ham kan vi virkelig vinne det.

Tidligere, da kristen etikk og kristne normer etablerte lover og regler i samfunnet for hva som kunne tillates, og hva som ikke var tillatt, kunne vi til en viss grad støtte oss på disse i vår adferd. Kristen livsførsel var ensbetydende med å følge samfunnets lover og regler – mente mange. I dag er det ikke like enkelt: selv de som er født inn i en kristen familie og får en religiøs utdanning må hver dag fornye sin beslutning om å være kristen, dvs. å gi Gud førsteplassen i møte med fristelsene som samfunnet, ja nettopp samfunnet, nå tilbyr. Fristelser som fortsatt innbyr til å sette egne interesser, prioriteringer og oppfatninger foran Guds Ord og Guds Bud.

Det er nødvendig å konkretisere disse fristelsene – slik de kan fremstå i dagens individualiserte og kommersialiserte samfunn: Det er slett ikke lett å være tro mot det kristne ekteskapet, å praktisere barmhjertighet i dagliglivet, å gi rom for bønn og indre stillhet; det er langt fra lett å offentlig motsette seg «rettigheter» mange krever, som abort ved uønsket graviditet, dødshjelp ved alvorlig sykdom og fosterutvelgelse for å redusere omfanget av arvelige sykdommer.

Fastetidens bud, «Vend om!»  er en tydelig, vanskelig utfordring. Som vi skal møte i Fastetiden, i forberedelse til frelse.
Riktig god helg, og en nådefull fastetid!

p. Joseph