Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen,og den som spiser av det, skal leve i all evighet.
Ordene er et direkte sitat av Jesus, i følge søndagens evangelietekst, fra Johannes’ sjette kapittel.
De uttales under en dialog mellom Jesus og en ganske stor folkemengde som nettopp har opplevd et mirakel: Den eneste maten som var tilgjengelig var fem skiver brød, bakt på bygg, og to fisk. Lite å skrive hjem om, men like fullt nok til at hele folkemengden spiste seg mett. Mirakler som dette betegnes som «tegn» som får folk til å tro at Jesus er Guds Sønn. Dette skal ha skjedd umiddelbart før påskehøytiden, og “timingen” er langtfra tilfeldig. I jødisk tradisjon er påsken knyttet til utvandringen fra Egypt, og de lange årene i ørkenen, der Gud reddet sitt folk ved at man hver morgen kunne finne manna (antagelig en næringsrik plantesaft ) som gave fra himmelen.
I Israel ble påskenatten feiret i hjemmet, innen familiens fire vegger. Det var slik den første påsken i Egypt ble feiret, natten da blodet fra påskelammet, som ble stenket på husets tverrbjelke og dørstolper, fungerte som beskyttelse mot ødeleggeren.
Manna, fra himmelen. Og nå brød, kommet fra himmelen. Gud, som frelser ved å gi himmelsk næring. Betydningen av gjentagelsen er åpenbar: Jesu fødsel og virke som menneske, hans død og oppstandelse er alt sammen en gjentagelse, men også en fordypning, og en total fornyelse, av den sentrale, definerende jødiske påsketradisjon. Gud frelste sitt folk med blod og manna, ga det livsgrunnlag og eget territorium. Jesus frelser sitt folk, som nå utvides til å omfatte hele menneskeheten, gjennom å ofre sitt eget liv og legeme. Underet i Tiberias, ved Gennesaretsjøen, med fem brødskiver og to fisk peker frem mot den nye påskens frelsende under: Brødet blir til Jesu egen kropp, og den ledsagende vinen blir til Jesu blod. Himmelsk næring.
Det levende brød … VI katolikker forbinder Eukaristien med felles deltagelse i Herrens offer. Brød blir til Kristi legeme, vinen blir til hans blod. Dette tror vi, og vi deler troen ved å dele Kristi legeme og blod. I takk. Selve ordet Eukaristi minner oss om dét. Opprinnelsen er gresk, og, jada, eukharistia betyr, direkte oversatt, å gi takksigelse.
Kommende søndag er annen søndag etter pinse. Det er også dagen hvor vi feirer Kristi legeme og blod. Vi minnes Jesu vandring fra døden til livet. En vandring som forvandler våre liv og den verden vi deler. Tenk etter: Vi oppfatter andres nærvær gjennom fysiske inntrykk av kropp, klær, ord, mimikk og handlinger. Da er det ikke det minste merkelig at vi takket være Guds nåde oppfatter Hans nærvær gjennom fysiske inntrykk. Jesus sier det så tydelig, så enkelt: Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Legeme og blod indikerer Kristi virkelige nærvær. Vanskelige ord, men viktige, fordi de understreker vår intime forbindelse med Jesus.
Ut fra denne intimiteten, som er en høyst personlig gave fra Herren, velter sakramentet kirkens vegger. I dette sakramentet er Herren alltid på reise for å møte verden.
På Corpus Christi – Kristi legemes og blods fest, går vi nok engang i prosesjon – et tradisjonelt uttrykk for det religiøse og psykologiske fellesskap menigheten utgjør. Denne gang en prosesjon i glede, over oppstandelsen. Det egentlige formålet med prosesjonen, med all vår ferdsel innenfor og utenfor Kirkens fellesskap, er fellesskapet med Gud. Et fellesskap, i tilbedelse. Med vilje til å følge Kristus, han som alltid går foran. Med vilje og evne til å følge hans befaling: Ta og spis derav, for dette er mitt legeme og blod …
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 