Søndagens evangelietekst – fra Matteus – oppsummerer det sentrale budskapet: Kristus ble grepet da han så folkemengdene like forkomne og hjelpeløse som en fåreflokk uten hyrde. I denne i og for seg enkle observasjonen formidler Matteus noe som faktisk er et radikalt brudd med datidens etablerte gudsforståelse: De fleste religioner, enten de holder seg med én eller flere guder, har det til felles at selve guden er fullstendig uinteressert i individuelle mennesker, deres skjebne og tro. Det radikale bruddet skjer med Kristi fødsel inn i menneskeheten. Da blir Gud en av oss; guden identifiserer seg med det enkelte menneske. Det enkelte menneskes tro, lykke og frelse blir med ett helt sentralt.
Gjennom Kristus deler Gud lidelsene våre så fullstendig at vi ikke engang har et godt språk for det. Det er ikke nok å si at Gud ser oss. Gjennom Kristus har Guds barmhjertighet blitt et verb. Gud «forbarmer» seg over oss. Våre lidelser er blitt Guds lidelser. I Kristus har Gud gått helt og fullt inn i all menneskelig elendighet og utøver en inkluderende nærhet som for alltid utdyper Guds forhold til menneskeheten. Gud er Ånd, men i Kristus fikk Gud «dyp medfølelse» med menneskene. Inkarnasjon handler om jordnærhet. Det handler om at Gud blir legemliggjort i Kristus, helt ned det mest trivielle i menneskelig erfaring. Det er dette jeg kaller Kristi radikale medfølelse.
I søndagens evangelium utpeker og sender Kristus hyrder (de tolv apostlene) til verden. Den fremste hyrden er selvsagt Jesus, som gikk foran med korset som eksempel: Det er hva det vil si å være barmhjertig. Paulus er presis, i sitt brev til korinterne: Selv om han var Gud, gav han avkall på seg selv, gikk inn i vår menneskelige historie, ble som oss på alle måter, overga seg selv til lidelse og til og med en skammelig død på korset. Gud blir menneske. Gud deler alle våre erfaringer, følelser, vanskeligheter, gleder og håp.
Arbeidet i verden kan være slitsomt. Disiplene var slitne, Jesus var sliten. De hadde forkynt og helbredet og møtt mennesker på løpende bånd i mange, mange dager. Ingen tid til hvile og stillhet. Alt basert på empati – medfølelse. Et lysende eksempel, til inspirasjon for oss alle. Ikke bare disiplene. Vi er alle kalt av Kristus. Ved selv å vise empati, medfølelse, ved å medleve, med start i hjemmene våre, i nabolagene våre, i landet vårt og i hele verden. Barrierer av hat, adskillelse og fremmedgjøring skal brytes ned. Barmhjertighet er en betingelser for fred. Barmhjertighet gir fred. Som hans etterfølgere er dette en selvsagt dyd – i hverdagen, i familiene og hjemmene våre – å virkelig forstå hverandre, å lytte, å ta inn over oss hva den andre føler. Det forener oss i et bånd av medfølelse som blir til kjærlighet.
La oss derfor bønnfalle Herren gjennom Marias forbønn om å gi oss Jesu Kristi evne til å se, å leve med alle våre medskapninger, fra de minste og mest unnselige, til de store, rike og mektige. Til naturen omkring oss. Evne til å trøste, til å bli trøstet, til å hjelpe, til å bli hjulpet, til å være kloke forvaltere, til å glede, til å være glade. Til å tjene våre medskapninger med samme respekt og kjærlighet Gud viser oss. Samme barmhjertighet.
Vi har all grunn til å glede oss. Vi er kalt til å være budbringere av Guds barmhjertighet! Dette er min bønn, kjære venner:
Herre, gjør meg til et redskap og budbringer for Din barmhjertighet!
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 