Herren er sitt folks styrke, vern og frelse for sin salvede. Slik lyder inngangsverset til denne tolvte søndag i det alminnelige kirkeår.
Vern og frelse …
Uten Guds nåde er vi intet i denne foranderlige verden. Å være kristne innebærer at vi åpner opp for den guddommelige kraft. Den kraft som vi alle deler – gjennom nåden. Den hellige ånds kraft. Det er jo derfor vi samles til messe, gjerne hver søndag. For å bli styrket og fornyet ved Herrens bord. Der vi bekjenner våre synder, slik at vi verdig kan feire denne hellige handling.
Kjære medkristne, når mennesker møter motgang, reagerer de ulikt. Jeremia, for eksempel. I søndagens første lesning avviser han fare og forfølgelse. Herren er med ham – som en veldig helt.
Dét betyr ikke at redselen ikke berører ham – han er en profet, ikke en robot; men det betyr at han ikke har til hensikt å la redselen bestemme over sitt liv. Jeremia er forlatt av alle sine venner, kastet i fengsel på grunn av sin forkynnelse, truet med døden dersom han ikke bøyer av. Men Jeremia nekter å inngå avtaler. Troen på Guds omsorg holder ham oppe, unna fortvilelsen. Det, og litt mer prosaisk, et ærlig håp om at Gud skal hevne. Den viktige begrunnelse – det vi kan lære, følger umiddelbart i teksten: …for jeg har overlatt min sak til deg.
I dagens evangelium påpeker Jesus at han og budskapet han kommer med vil bli oppfattet som kontroversielt, for ikke å si uakseptabelt, av en samtid som på alle måter var skeptisk innstilt til Jesus og hans disipler. Ingen sensasjon, altså, at disiplene vil møte mange av de samme hindringer og den samme ondskap som Jeremia. Men der Jeremia støttet seg til Gud og dennes pakt med Israel, kan menneskene heretter, uavhengige av nasjonalitet, støtte seg til, og finne trygghet i, den nye pakt mellom Gud og hans folk. Pakten gjennom Jesu offer, død og oppstandelse. Enhver som bekjenner seg til Jesus, vil bli tatt vare på gjennom Jesu nåde. Legeme og sjel. Derfor er det liten vits i å frykte for legemlig skade. Den type skade har samme begrensninger som alt legemlig, alt fysisk: Frykt ikke dem som nok slår legemet i hjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen.
Jesu tilhengere skal komme til å stå overfor ulike trusler, med tilbud de ikke ser seg i stand til å avslå. Likevel: Jesus befaler dem å avslå. De har et reelt valg: å nekte å anerkjenne Jesus og hans kjærlighet, eller å bekjenne seg til ham og stå overfor en sikker død. Hvordan kan disiplene unngå å være redde? Hvilken kraft får disiplene til å overvinne denne frykten?
Ved å gi frykten riktig retning: Frykt – men ikke dem som kun dreper legemet. Frykt ham som kan la både legeme og sjel gå under. Han bruker spurver som eksempel på at Gud ser alt – følger alle: Spurver ble omsatt som mat for de fattige – 2 spurver for én skilling og 5 for to skilling. Nummer 5 fikk man på kjøpet. Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke. Og videre: …vær da ikke engstelige, dere er mer verd enn mange spurver! Dersom du vet dette, og aksepterer Jesu ord, vil du være sterkere enn dem som ønsker å ødelegge deg og dine verdier. Dette er Jesu poeng.
Vår utfordring til å bekjenne Jesu navn møter, og har møtt, enhver generasjon og enhver kristen. Dagens trusselbilde ses ikke bare gjennom terror og forfølgelse, men også gjennom medmenneskers likegyldighet til og fravær av glede over Gud, Jesu offer og oppstandelse, Den hellige ånds opplysning – hele vårt uendelig vakre skaperverk. Vi har verdi. Vi er verdige. Verdige et forsvar. Derfor kan vi trygt gjøre som Bibelens plagede profeter: Overlate vår sak til Gud.
God St. Hans helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 