Søndagene i juli, ferietiden, inneholder evangelietekstene lignelser. Det å fortelle historier, lignelser, har til alle tider vært et velkjent pedagogisk grep. Fortellingene kommer seg forbi fornuftens og skepsisens stengsler i våre sinn. Fortellingene går direkte til hjertene. Jesus var en genial pedagog. I dagens evangelietekst sier Matteus det helt direkte: Alt dette sa Jesus til mengden i lignelser. Ja, uten å bruke lignelser talte han ikke til dem.
Denne søndagens tekst, fra Matteus’ 13. kapittel, gjengir i løpet av 19 små bibelvers hele tre lignelser som har blitt stående som lyspunkter i menneskehetens kollektive bevissthet gjennom 2000 år. Det er den om sennepsfrøet, det lille, beskjedne frøet som vokser og gror til den største planten av dem alle. Og den om surdeigen, som til slutt gjennomsyrer hele baksten, alt melet. Sennepsfrø og surdeig – bilder på Den hellige ånds arbeid i og med oss mennesker – ikke minst gjennom Kirken.
Den tredje lignelsen er et varsel om endetiden. Når det som er sådd skal høstes. En bonde sår sin åker med godt såkorn. Men mens folkene sover, kommer hans fiende og sår ugress blant hveten. Bonden forholder seg overraskende rolig. Det er for risikabelt å fjerne ugresset nå i grotiden. Man kunne komme i skade for å ta med den gode veksten, hveten, i samme slengen. I stedet beslutter bonden seg for å vente til innhøstningen. Da skal ugress skilles fra godt korn. Ugresset skal utslettes, brennes. Kornet skal leve, og forvandles til livgivende brød.
Evangeliet gir i tillegg en forklaring: Såmannen er Jesus selv, åkeren er verden. Det gode såkornet hører Guds rike til, ugresset tilhører Djevelen. Innhøstningen er verdens ende, og de som høster, er Guds engler. Det er påfallende at bonden ikke vil luke unna ugresset, men vente til innhøstningen. Dette er faktisk en bonde som ikke vil sprøyte, eller luke, men bare la ugresset vokse fritt. Ikke fordi han liker ugresset, eller føler ansvar for det. Men fordi han møter det med toleranse og medfølelse – lar det utvikle seg til sitt fulle potensiale. Kanskje kan det likevel brukes, inngå i hans plan.
Hvis Gud hadde tilintetgjort det onde nå, ville ingen av oss ha overlevd. I Salmenes bok, salme 51, står det med rene ord: …med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv. Vi skal være glade for at Gud ikke luker ut ugresset idet han oppdager det. Da hadde vi alle vært sjanseløse fra starten av. Lignelsen forteller, dypest sett, at alt er gaver fra Gud. Alle ting kan vise seg å være godt for de rettferdige. Tenk på tidene da kristne ble forfulgt. Det betydde mye lidelse, men forbudene og forfølgelsene ga oss også helgener. Til inspirasjon og støtte. Lidelse og sykdom kan være skavanker i livet, men de kan også hjelpe oss til fellesskap. Med Gud og medmennesker.
Evangeliene taler klart om hva som er godt og hva som er ondt, om hva som er Guds vilje med oss og hva som ikke er det. Men evangeliene tillater oss ikke å måle et eneste medmenneskes muligheter og frie viljestyrke, og dermed dets faktiske verdi for Gud. Dét er og forblir forbeholdt Gud. Han som kjenner alle hemmeligheters sannhet. Én av disse hemmelighetene er mennesket. For hvert eneste menneske er et mysterium, ja, en vanskelig gåte – også for seg selv.
Jeg nevnte at lignelsen ert et varsel. Men den er også en oppfordring. Vi kan alle være bønder i livets åker. Venn for våre venner, kjær for våre kjære. Se ikke alltid på ugresset i dine medmennesker. Gi og del trygghet og glede, slik at det gode i dine medmennesker får vokse. La Gud dømme, dét er ikke vår jobb! Han vil tidsnok ta det endelige ansvar – og skille godt fra ondt. Inntil tidenes ende er Han vår beste venn – kilden til trygghet og glede. Og vekst – i evighetens åker.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 