– Så gi da din tjener et lydhørt hjerte, slik at jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt.
Ordene, hentet fra Bibelens 1. Kongebok, tilskrives en ung Salomo. Davids sønn, som på denne måten ba om evne til å løse sin livsoppgave – å lede Israels folk. Han ba om visdom, formulert som et lydhørt hjerte. Altså evne til å lytte, å ta inn over seg det andre sier til ham. Ikke bare med fornuften, men med hele seg – hjertet. Det finnes en viktig lærdom i dette: Visdommens kilde er evnen til å høre etter, være til stede, møte medmennesker med åpenhet, tillit og ekte interesse.
Vår egen samtid viser klokskapen i Salomos’ ønske. Tenk på all forvirring, smerte, ja, rent ut sagt ondskap som vi alle kan erfare. Fordi vi har glemt Salomos ønske. Vi lytter ikke særlig til hverandre, det er ikke mye dialog: Vi snakker sammen, men uten åpne hjerter. Vi bruker masse ord som ikke blir oppfattet. Det oppstår misforståelser, vi trekker gale konklusjoner. Og dette fører ikke så sjelden til forvirring, smerte og ondskap. Alt fordi vi ikke er lydhøre.
I den forbindelse skal vi nevne Guds rike. Det er nemlig Guds rikes nærvær her, midt iblant oss, som er temaet i de tre siste lignelser som avslutter Matteus’ 13 kapittel. Dette kapitlet som har fulgt oss gjennom tre søndager. Et kapittel om og med lignelser. I siste delen av dette kapitlet, som vi leser denne søndagen, er det nettopp Guds rike og dets nærvær i menneskenes liv som er tema. Evnen til å oppfatte Guds rikes nærvær i våre liv kan skildres på så mange måter. Som i søndagens evangelietekst: En skatt, gjemt i en åker. En ekstra fin perle blant andre perler. En fiskenot, full av allslags fisk og mye annet. Det kreves at vi tar oss tid til å sortere. Tid, ro og salomonisk lydhørhet. Først da kan vi se og finne skattene.
La oss aldri glemme at vi er Kristi medarvinger, som Paulus sier. Den skattkisten Gud har lovet oss inneholder en uutsigelig herlighet i evig eiendom. Holder du deg til Hans skatt kan intet skille deg fra Hans kjærlighet. Du er alltid trygg! Dét er løftet. La ikke verdens glitrende glans skygge for skatten – Nåden – for evigheten. Kirken formidler Nåden til oss alle – gjennom sine syv sakramenter.
Men for å fatte Guds rikes nærvær, for å finne skatten, må vi arbeide med oss selv. Hvorfor er det egentlig slik at vi kristne, til tross for at vi hører mange prekener, deltar i messer og lever så rettferdig som vi kan, likevel kan oppleve lite fremgang i det guddommelige livet? Kanskje finnes svaret i at det ikke bare er hjernen – fornuften – som tar imot. Husk på Salomo, husk på hjertets lydhørhet. Vi må ta gudsopplevelsen inn over alle deler av oss selv. Fornuft – og følelser. Hjerne, og hjertet. Bønn og meditasjon, ro til å tenke, til å la Guds rike ta bolig i oss.
Vår tid er full av store utfordringer: Krig, mennesker på flukt, en tiltagende miljøkrise som gir oss skremmende klimaendringer. Det kan være vanskelig å finne Guds rike i dette farlige landskapet. Vi kan, og skal, kjempe mot disse utfordringene med vår fornuft, men vi må også arbeide med oss selv. Gjennom disiplin, i bønn og meditasjon, må vi åpne opp for Nåden, ikke bare Nåde for hjernen, men også for hjertet. Og gjennom Nåden, klarsyn. Til å lytte, leve og handle rett.
Den hellige ånd taler til oss gjennom bønn og meditasjon. Og ukens hviledag skal ikke bare være rekreasjon. Hviledagen skal også gi oss mulighet til refleksjon. Det er derfor vi samles for å feire messe på hviledagen. Vi søker Guds rike i oss selv, og i det kristne fellesskap. Vi avstår fra hvile, for å finne Guds fred. Våre lydhøre hjerter gir avkall på det som betyr mye, for å få det som betyr mest.
God helg!
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 