Kommende søndag feirer vi Herrens forklarelse: Den Hellige Ånd viste seg i en lysende sky, og Faderens røst hørtes: Dette er min sønn som jeg har kjær, han som har all min yndest. Hør ham.
Dette er det sentrale parti fra søndagens tekst. Det er også inngangsvers til søndagens messe. Peter, Jakob og Johannes, tre utvalgte apostler, følger Jesus opp på fjellet Tabor. Her får de, nærmest i et syn, se at Jesu utseende forandrer seg: Ansiktet skinner som solen, klærne blir hvite som lyset. Moses og Elia dukker opp, taler med Jesus, og fra himmelen lyder Den hellige Ånds røst, som sitert over.
Herrens forklarelse … Det kan virke som en litt merkelig formulering. Men det er egentlig meget enkelt: Jesus viser seg i sin sanne skikkelse, som Guds Sønn, Verdens Frelser. Den hverdagslige predikanten som streifet omkring i Galilea og Judea for snart 2000 år siden viser med ett sitt sanne, forklarede ansikt. Slik at tre trofaste apostler kunne se. Og vitne.
Jesus forklares – og forvandles. Her er vi ved kjernen i vår tro: Jesus transfigureres, som betyr at han forvandles til en annen skikkelse. Det skjedde på Taborfjellet, og det gjentas hver gang vi feirer Den hellige nattverd. På samme måte som Jesu legeme ble transfigurert fra en mann til Guds Sønn, på samme måte blir brødet og vinen transfigurert til Jesu legeme og blod. Og vår tro på Kristus fornyes. Jesus opplyser oss med sitt ord, gir oss næring med brødet til evig liv.
Forvandlingen fremstår i evangeliene som et viktig øyeblikk i Jesu liv og bevis på hans guddommelighet. Han ønsker å styrke apostlenes sviktende tro. Han ønsker å fjerne deres tvil, før de skal ned fra fjellet, tilbake til menneskene. Augustin av Hippo skildrer det så vakkert, i en av sine prekener (28:6): Kom ned, Peter: du ønsket å hvile på fjellet; kom ned, forkynn ordet. Og videre: Hold ut, arbeid hardt, uthold ditt mål av tortur; at du kan eie det som menes med Herrens hvite klær, gjennom glansen og skjønnheten til en rettskaffen som arbeider i nestekjærlighet.
Det er så fristende å bli på forklarelsens fjell, mentalt, sett. Der er det ikke plass til tvil. Men det er nettopp ved å konfrontere tvilen at vi kan vokse i troen. Det kan virke paradoksalt, men dersom du våger å vedkjenne deg din egen tvil, vil Gud møte deg med tro. Hør ham. Lytt til, og lev med og i Guds ord.
Vi kan alle føle oss som apostlene. Forventninger og krav, ikke minst de man møter i prestekallet, kan lignes med høye fjell vi forsøker å bestige. Vi har lett for bare å se våre mangler, det vi ikke har, i stedet for hvilke ressurser vi har rundt oss, for å få noe til å skje. Det er her forklarelsen, forvandlingen, Transfigurasjonen, griper inn. Jesu sanne tilsynekomst på Tabor åpnet apostlenes øyne for Jesu sanne identitet: Guds Sønn. Hans nærvær var en gave til dem, på samme måte som Hans nærvær i Nattverden er en gave til oss. En evig, uslitelig ressurs. Vi skal gi den videre, til nærmiljø, til byen vår, landet vårt. Til verden.
I sannhet: Forklarelsen er verd en fest! På Tabor, og i hver eneste messe siden Oppstandelsen, deler vi forvandlingen. Forklarelsen, som hjelper oss til å dele apostlenes erkjennelse: At Jesus var, og er, Guds sønn. Han som er i stand til å endre all tvil til tro. Til vår egen, og verdens, velsignelse.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 