Jesus. Gående på vannet. Sannsynligvis et av de mest berømte miraklene i Bibelen. Det er blitt et velkjent begrep over alt, til alle tider. Sier du «Gå på vannet», så vet store deler av menneskeheten hva det betyr. At du utfører noe som er umulig. Et under.
Fortellingen finnes i søndagens evangelietekst, fra Matteus. Vi er ved Gennesaretsjøen. Jesus har nettopp mettet de fem tusen med fem brød og to fisker. Disiplene går i båten for å dra over sjøen til Gennesaret. Jesus blir tilbake, sender folk av sted, går opp i fjellene for å være for seg selv og be. Når han kommer ned om kvelden, hadde det blåst opp. Ute på sjøen er det full storm, bølgene slår opp om båten. Disiplene er redde. Så, i fjerde nattevakt, dukker Jesus opp, midt i stormen og mørket, gående på bølgene.
Romerne delte tiden mellom klokken 18 om ettermiddagen og klokken 6 neste morgen inn i fire perioder, fire vakter. Den fjerde nattevakt fra klokka 3 til 6 om morgenen var siste vakt. Da er alt som mørkest. Den tøffeste vakten. Da dukker Jesus mirakuløst opp. Gående. På vannet. I stormen.
Det er i grunnen underlig at fokus for denne fortellingen som oftest har vært mirakelet, at Jesus går på vannet. Underlig, fordi lærdommen i fortellingen ikke først og fremst er at Jesus kan utføre mirakler. Lærdommen finnes i hvordan disiplene reagerte, og hvordan Jesus reagerte på deres reaksjon. Peter er som alltid frempå, og sier at dersom dette er Jesus, og ikke et spøkelse, så skal Jesus be ham om å komme ut til seg på vannet. Jesus svarer OK, Peter går mot ham, også han på vannet. Inntil det går opp for vår spontane venn at han faktisk er langt ute i dyp sjø, i storm, midt i den fjerde nattevakt. Da får han panikk. Han begynner å synke, han mister troen, og skriker: «Herre, redd meg!» Og Jesus griper fatt i Peter, mens han spør: «Hvorfor tvilte du?».
Det hender oss alle. Vi opplever stormer av alle slag. De truer ikke bare vår fred og trygghet, men til og med våre liv. I slike øyeblikk vet vi at vi ikke kan redde oss selv. Gud alene kan redde oss og gjenopprette roen i våre turbulente liv. Lærdommen fra hendelsen på Gennesaretsjøen er altså at vi kan komme oss gjennom livets stormer, men ikke uten Guds hjelp, Guds Nåde. Først når vi har lært denne leksen kan vi, i symbolsk forstand, gå på vannet. Uten Ham er vi intet, klarer intet. Med ham er vi alt, og klarer alt. Så enkelt. Så vanskelig, og så grunnleggende er leksjonen i dagens tekst.
Det viktige er altså hvordan vi selv stiller oss i møtet med det guddommelige. Peter gikk på vannet, fikk panikk, og begynte å synke: Så lenge vi holder våre øyne rettet mot Jesus kan vi klare det meste. Som å trosse storm og mørke i den fjerde nattevakt, de tyngste timene i døgnet. Lever vi i Hans ånd klarer vi oss gjennom livets stormer. Taper vi tro, og selvtillit så åpner vi samtidig opp for livets spøkelser og trusler.
Peter, klippen, som Jesus har bygd sin kirke på. Gjennom skildringen sender Matteus et viktig bud til den kjempende kirken til alle tider: Selv om vår tro svikter og panikk omslutter Kirken når vi ser alle slags farer omkring oss, er det én ting som ikke må forsvinne: den overbevisning at Jesus skal komme og redde oss.
«Evangelium» kommer fra det greske ordet evanggélion som betyr «gode nyheter», eller «godt budskap». Matteus gir oss denne søndagen en virkelig god nyhet. Den symbolske fortellingen slutter med at stormen stilner og disiplene erkjenner Jesus som Guds Sønn. Han lille flokk av troende når frem til trygg havn, i Gennesaret. Måtte vi alle søke, finne og forbli i troen på vår trygge havn – Guds Nåde.
God helg.
p. Joseph
Vår Frue Kirke 