Kommende søndag , den 20. august, er dagen for et personlig jubileum: Da er det nøyaktig 29 år siden jeg ble presteordinert, i 1994. Jeg ber dere alle om å være med meg på søndag i en takk til Gud. Og samtidig be Ham om å la sin styrke og nåde fortsatt lyse over meg og min prestegjerning, nå og i all tid.
Og apropos søndagen – den 20 i det alminnelige kirkeåret, så er denne dagens tekst ikke av de enkle. Rett og slett fordi Jesus i denne teksten – for en gangs skyld – ikke viser seg fra sin vanlige, sympatiske side. Han ignorerer en kanaaneer – en kvinne, som vil ha ham til å helbrede datteren. Jesus er taus, kvinnen driver på, gir seg ikke. Til slutt ber disiplene ham om å gjøre noe, for å få slutt på maset. Jesus svarer at dette ikke er hans oppgave – hans oppdrag er å frelse og helbrede «Israels bortkomne får». Ikke folk fra Kanaan, landet jødene hadde erobret og okkupert fordi Herren hadde sagt at det tilhørte Israels folk. Kanaan – Det Lovede Land.
Jesus ble i sin samtid ofte sett på som en jødisk rabbi – ikke en religionsstifter. Denne episoden tyder på at det også var slik han fra først av så seg selv, i alle fall inntil han innså dybden og storheten i sitt offer på Golgata, og oppstandelsen. Innså at hans gjerning var for alle mennesker, ikke bare «Israels bortkomne får». Denne lille historien fra Matteus forteller altså om en Jesus som blir irettesatt av en kanaaneisk kvinne. Jesus gir henne rett, han endrer seg, og sin egen selvforståelse. Dét gir storhet og tyngde til den lille historien.
Litt kunnskap omkring de faktiske ytre forhold, historie og lokale motsetninger, er også her klargjørende og viktig. Selve teksten gir oss et vesentlig spor: Jesus har vært i traktene rundt Gennesaretsjøen, i fjellandskapet Galilea. Nå beveger han seg ned til kysten, over grensen til dagens Libanon, til området mellom kystbyene Tyros og Sidon, like sør for dagens Beirut. Dette kystlandskapet utgjorde den nordlige delen av det opprinnelige Kanaan, som altså jødene okkuperte. Vi befinner oss like ved yttergrensen for det bibelske Israel.
Teksten understreker det fremmede. Det er der han møter outsideren, den kanaaneiske kvinnen. Kanaaneerne utgjorde ingen enkelt stat, men snarere en serie bystater under fellesnavnet Kanaan. Oppe i nord var det helst fønikerne som dominerte. Uansett, for Jesus og samtidige var den kanaaneiske kvinnen ikke en av Guds utvalgte. Jødene var ikke særlig tolerante i møtet med utenforstående – kanaaneerne var ikke mye verd. De ble kalt hunder, og dét var ikke ment som ros!
Evangelisten Matteus var selv blant dem som var utenfor. Ifølge tradisjonen var han toller, eller skatteoppkrever. Disse arbeidet for de romerske okkupantene, og ble sett på som forrædere. Matteus var nektet fra tempelet og seremoniene der. Følgelig fikk han ikke lov til å be til Gud i tempelet og være nær Gud. I nyere tid ville man sagt at han var bannlyst.
Her er vi altså: I evangeliet etter en forfatter som selv var bannlyst fra det israelske stammefellesskap, i fremmed land, i møte med en kvinne, den laveste av de lave, som var for en hund å regne. Rabbi Jesus reagerer på impuls – eller kanskje har han allerede innsett hvordan han kan bruke situasjonen? Kanskje er det mester-pedagogen som nok engang viser seg for oss? Han sier: «Det er ikke rett å ta maten fra barna og kaste den for valpene». Harde ord. Kan hende bruker Jesus dem for å minne disiplene om jødenes egen språkbruk. Kvinnen er smart, og svarer: «Ja, men herre, selv valpene får spise de smulene som faller fra deres herres bord».
Kvinnens bruk av Jesu eget bilde viser ham at det finnes en vei, også for henne, til Guds bord. Jesus er tydelig imponert og inspirert av denne på alle måter fremmede kvinnens utholdenhet og visjon. Han innser at Guds bord, opprinnelig dekket for Israel, skal og bør utvides til å omfatte alle mennesker, alle steder, til alle tider.
Dette er søndagens tekst – skrevet av outsideren Matteus. En tekst om helbredelse ved tro. For oss alle. Alltid.
God helg!
P. Joseph
Vår Frue Kirke 