«Du er Messias – Sønn av den levende Gud». Slik bekjenner Peter sin tro i søndagens evangelium. Og det er denne trosbekjennelsen som gjør apostelen til klippen, til fundamentet for kirken, selv om han var et skrøpelig og svakt menneske som alle oss andre.
Hvordan dét foregår? Jo, ved at Jesus snakker direkte til disippelen alle kjente som Simon. Han er dessuten ekstra nøye med å presisere hvem han snakker til, ved å tiltale ham som Simon Bar-Jona. Her skulle det ikke være noen tvil: Han snakker om og til Simon, sønnen til Jona (forstavelsen «Bar» betyr «sønn» på arameisk – språket Jesus brukte). Og så kalte han Simon for «Kefa» som er det arameiske ordet for «stein», «klippe» eller «fjellknaus». Altså Simon Kefa. Fordi det jødiske tempelet i Jerusalem lå på en klippe, Tempelhøyden. Et sikkert fundament for et gudshus. Simon Kefa – Simon Klippen – skulle være fundamentet for det nye tempelet.
Evangeliet ble oversatt og spredt på gresk. Og den direkte oversettelsen av arameiske «kefa» til gresk er «petros». Simon Kefa ble til Simon Petros, på latin Simon Petrus, og så forsvant «Simon» og vi står tilbake med dagens germanske, eller engelske «Peter». Alt opprinnelig avledet av det arameiske ordet for «fjellknaus», eller «klippe». Vi finner det på nytt i språket, den dag i dag: Nordmenn snakker stadig om en «klippefast tro». Alt fordi Jesus i sin tid ønsket å formidle at troen på ham som Messias er det sanne, eneste gyldige fundament for det tempel som fører oss inn i himmelen.
Når Jesus sier at på denne klippe vil jeg bygge min kirke, er det lett å tro at det er klippen, eller Peter, som er det eneste vesentlige. Men det er også et annet poeng ved utsagnet, nemlig at Jesus gjennom disse ordene understreker at han, Messias, vil bygge en ny kirke, et alternativ til tempelet i Jerusalem. Og da er det ikke lenger Tempelhøyden i Jerusalem som er fundamentet. Ikke lenger stein og fjell. Fundamentet til den nye kirken, som skal lede oss til Frelsen, er troen. Simon Kefas, eller Peters, tro.
Evangelisten Matteus fremstiller Peter som den første blant de tolv disiplene. Det spesielle forholdet mellom Jesus og Peter understrekes ved flere anledninger: Som i fortellingen hvor Peter blir innbudt til å gå på vannet for å møte Jesus, som står der. På bølgene, i stormen. Men Matteus idealiserer ikke – han beskriver Peter som lite troende. Og enda sterkere er Jesu irettesettelse av Peter, når han et sted sier; gå bort fra meg, Satan, du har ikke sans for Guds veier. Også i lidelseshistorien fremstilles Peter som alt annet enn en helt. Tvert imot, han svikter Jesus. Matteus er den av de fire evangelistene som sterkest fremhever Peter som den første blant apostlene, men han viser samtidig hans svakheter.
Forløsningen kommer når Peter tar ordet, og svarer: Du er Messias, sønn av den levende Gud. Det er dette som gjør Simon Bar-Jona til Kefa/Peter, eller klippen. Til fundamentet for kirken. Vår Kirke. Bygget, ikke på stein, ikke på politisk eller økonomisk makt. Bygget på gudstro – en tillit til en Gud som lever med og leder sitt folk. Denne troen er grunnleggende, for på den er vårt fellesskap- vår Kirke – bygget.
Tenk på det: Peter – kanskje den mest lunefulle, for ikke å si ustadige og svikefulle disippelen av dem alle, med et åpenbart unntak for Judas Iskariot. På Peter vil Jesus bygge det nye, Troens Tempel. Tross at Peter – som alle oss andre -var et svakt og skrøpelig menneske, ble han utvalgt til klippe. Jesus selv skapte troen på Guds troskap i Peter. Peter hadde erfart på kroppen at Gud forblir trofast selv om han selv er troløs. Han var selv tilgitt, og på den måte godt forberedt på sin viktigste oppgave; nemlig å tilgi. Derfor ble Peter valgt til hyrde. Han som fikk nøklene til Guds rike. Hans tro ga oss Kirken, fylt med Peters arvtakere. Kirken, som åpner døren til himmelen, for alle som tror.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 