Forrige søndags tekst skildret Peter, og hans tro på Kristus, den levende Guds Sønn. Denne søndagen kommer fortsettelsen, fra Matteus’ evangelium. Jesus forutsier sin død og oppstandelse. Peter viser at han likevel har til gode å innse Jesu egentlige oppdrag her på jorden. Han snakker, som til en god venn, og sier at Jesu forutsigelser for enhver pris må unngås. Jesus, på sin side, er klar i sin irettesettelse: Du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!»
Den Peter som hadde bekjent sin tro, tenkte ikke som et menneske. Dét var en Peter som tok imot Guds åpenbaring, som åpnet seg for Gud. Det er denne personens tro Jesus vil ha som fundament for sin kirke – et menneske som åpner seg for Guds åpenbaring – den troende Peter. Ingen verdslig eller moralsk makt. Ikke en som vet alt bedre enn andre og pålegger dem sine normer. Som troende fellesskap kan vi kun tilby støtte til de svake og tvilende, og til dem som ikke vet i hvilken retning de skal gå. Som troende fellesskap står vi på en klippe og bærer nøklene til evigheten. Men så er det også ofte slik med oss mennesker at vi tenker innen snevre grenser, uten sans for Guds veier. Med vårt eget, menneskelige bilde av Gud lever vi våre liv innen en forestillingsverden som lett kan gjøre Guds bilde til et avgudsbilde. På denne måten står vi i fare for at våre kristne liv kun blir famlende etterligninger av Kristi liv. Vi går oss vill i dagligdagse hensyn, reagerer som Peter, og taper øye for den sanne Gud, hans misjon og kall til oss.
Det er så lett å se Jesus som en lærd, god mann, en stor profet, et forbilde, en helt. Disiplene gjorde det. En som hjelper oss til suksess i livet. For Peter var det viktig at denne helten ikke måtte dø. I Peters livsverden, hvor seier og triumf spilte en viktig rolle, var det liten plass for lidelse og død. Paulus sier det så presist i sitt brev til menigheten i Korint: Vi forkynner en korsfestet Kristus – for jødene en skandale, for hedningene dårskap. Det var dette Peter ville unngå: Skandale og dårskap. Lidelsens og oppstandelsens totale nødvendighet var noe Peter fortsatt hadde til gode å erkjenne. Dermed vakte han Jesu forargelse.
Det ligger en advarsel her – til oss alle. Vi har alle lett for å ty til bønn om hjelp, når vi har problemer, når vi trenger Jesus for å ordne opp i vårt kaos. Da organiserer vi bønnemøter og våkenetter. Vi ber om trygghet, om å kunne nå våre mål, om å bli litt vellykket, få littegrann suksess. Om å kunne gjøre det like godt, ja, helst litt bedre enn de andre. Også vi vekker sikkert forargelse, både hos Frelseren og menneskene: Jesus gir i alle fall krystallklar beskjed: «Den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen».
…sette livet til for min skyld …. Det ligger et kall i disse linjene. Til ikke å følge en Jesus som er slik vi synes han skal være. Følg Jesus, slik han er. Gjennom forsakelse til frelse. Det å følge Jesus slik han er medfører å ta eget kors, ta det opp, og å følge Ham. Det å forstå Jesus betyr å forstå korset. Å innse at det å følge Kristi vei ikke er noen dans på roser. Veien kan være veldig lang og vanskelig.
Dette er kjernen i Jesu lære, og det er grunnen til at Peter blir dømt så hardt. Peter blir sett på som fristeren. Hans mål og ønsker tilhører Satan, sier Jesus. Peter foretrekker å se Jesus som immun mot nederlag, lidelse og forakt. Messias er i hans drøm herlighet og prestisje, hevet over en forgjengelig menneskehet. Det Peter ikke forstod, var at veien til Guds herlighet går gjennom å overvinne lidelse og død. Ta opp korset, og bære det. Slik vi også blir oppfordret til.
Vi må be. Ikke om heder, suksess og ære, men om Guds nåde, slik at vi kan etterfølge Jesus. Han som har vært, er og alltid vil være Veien, Sannheten og Livet.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 