«Herre, hvor mange ganger er jeg forpliktet til å tilgi en bror som krenker meg? Like til syv ganger?» Det er Peter som spør. I søndagens evangelietekst, fra Matteus’ attende kapittel. Jesus svarer: «Til det svarer jeg: Ikke syv, men syvogsytti.»
Budskapet? Når en annen ber deg om tilgivelse, må du tilgi ham uten grenser. Tilgivelse er i realiteten kreativ kjærlighet: du gir til en annen sjansen til å begynne på nytt. Gjøre bedre. Bli bedre. Tenk på at medkristne, katolikker over hele verden hører denne samme evangelieteksten kommende søndag: Kristne i Midtøsten, i Europa og Asia, i Amerika og Sør-Afrika hører og leser den samme evangelieteksten. Og alle ber de Fader vår…. «forlat oss vår skyld som også vi forlater våre skyldnere…»
Tilgivelse er noe av det viktigste i vår tro, og samtidig antagelig det vanskeligste å leve opp til. Mens protestantene i sin forkynnelse ofte betoner synden, så har vi katolikker fremhevet tilgivelsen. Slik som Gud tilgir oss, må også vi – i vår tur – tilgi våre skyldnere; Vi må realisere Guds tilgivelse gjennom å vise barmhjertighet overfor hverandre. Vi er forpliktet til å dele den tilgivelse vi får med andre.
Matteus er klokkeklar, i sjette kapittel, like etter at Jesus har lært disiplene Fadervår: «For dersom dere tilgir menneskene de misgjerninger de har gjort, skal også deres himmelske far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.»
I søndagens tekst blir denne litt truende tanken ytterligere understreket med en lignelse: En mann blir først tilgitt, men viser ingen barmhjertighet når han selv blir bedt om å tilgi. Han som opprinnelig viste barmhjertighet får høre om dette, og trekker tilbake sin egen tilgivelse. Nå får mannen, som først ble tilgitt, kjenne på hvordan det er å bli avvist: Den opprinnelige tilgivelsen trekkes tilbake. Jesu poeng er klart nok: Vår himmelske Far tilgir kun i den grad vi selv også tilgir. Dét er et tankekors for oss alle…
«Hevntørst og vrede, hater jeg, bare synderen holder fast ved dem.» Dette hører vi i søndagens første lesning. Hevntørst og vrede fører ikke til liv. Tvert imot: de hindrer oss i å leve fullt ut og å utvikle oss. Om vi lar fortiden bestemme fremtiden vår, blir det vanskelig å leve nåtiden. Et slags oppgjør eller en forsoning med fortiden er en betingelse for vår egen lykke og vekst.
Peter tror han er meget generøs når han antyder syv ganger tilgivelse. Jesus svarer at det ikke finnes grenser for tilgivelse. Så enkelt, og likevel så vanskelig: Dette er egentlig en veldig moralsk historie: Vi blir selv tilgitt i den grad vi tilgir. Vi nyter selv Herrens velvilje, i den grad vi selv vil andre vel …
Ser vi tilbake på egne liv, vil vi alle huske situasjoner hvor vi var avhengige av andres velvilje. Vi husker mennesker som hjalp oss gjennom en vanskelig periode, mennesker som støttet oss, selv om vi hadde gjort feil. Om vi glemmer slike situasjoner og slike venner, så risikerer vi å bli likegyldige overfor andres nød og problemer. Vi blendes av ønsket om å være uavhengig av alt og alle i den grad at vi glemmer venner som hjalp oss. Vi glemmer at det høyst sannsynlig finnes medmennesker i vår nærhet som trenger vår hjelp og tilgivelse.
Jeg ber om at vi alle må finne styrke og kraft i Guds barmhjertighet. Styrke og klarsyn, til å tilgi å våre skyldnere. Slik at vår himmelske Far kan tilgi oss.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 