“Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker”. Ordene er hentet fra profeten Jesaja, og gjengis i søndagens første lesning. Meget enkelt og treffsikkert formidler ordene essensen i helgens evangelietekst.
Det er slett ikke galt å lete etter en logikk, en orden i våre trosliv. I mange tilfeller, og på mange av livets områder tilbyr kristendommen oss fornuft, logikk og sammenheng. Kristendommen er eksempelvis et tankesett hvor man lett oppdager den nære forbindelse mellom årsak og virkning. Faren, og fristelsen, ligger i å anvende denne strenge logikken i vårt gudsforhold. Vi fristes til å bruke vår begrensede logikk til å overprøve Guds bestemmelser.
Det er dette budskapet Jesus, den store læreren, så effektivt presenterer i søndagens lignelse – for øvrig en lignelse vi bare finner i Matteusevangeliet: En husbond, åpenbart det vi i dag ville kalle en storbonde, hyrer dagarbeidere for arbeid på vinmarkene. Han starter om morgenen, hyrer inn folk til avtalt pris – én denar for én dags arbeid. Utover dagen trenger han flere folk, flere hyres inn. De siste så sent som én time før solnedgang. Så kommer oppgjørets time, og da viser det seg at alle får lik betaling – én denar. God betaling for dem som ankom sist, ikke fullt så god for dem som har slitt hele dagen. Når husbonden får klager, sier han at det jo er hans privilegium å gi alle lik lønn. Han har ikke brutt noen avtale, de som kom først får det som er avtalt. At han er generøs mot de sist ankomne, kan og skal ikke gjøre folk sinte. “Skal min godhet gjøre deg ond?” Spør husbonden.
I Guds rike skal de siste bli de første, og de første de siste. Guds, ikke vår logikk. Hvordan vinner vi aksept for et belønningssystem som ikke følger vanlige prinsipper for menneskelig fornuft? Dette er en utfordring vi mennesker har slitt med gjennom århundrene. Og i god tradisjon har vi også laget våre egne historier. Jeg har stor glede av følgende:
En from sogneprest og en dårlig bussjåfør døde, og de kom begge til himmelen. Meget sjokkert henvendte sognepresten seg til Peter for å klage: “Her må det ha foregått en feil. Jeg kjenner godt denne sjåføren. Han er en av de dårligste katolikker i min menighet. Han døde i en ulykke som skyldtes råkjøring. Hvorfor sitter han nå høyere enn meg?” Peter svarte: “Du har rett, han var en dårlig sjåfør. Så dårlig at alle som satt i bussen han kjørte ba bønner til Gud om beskyttelse. Du, derimot, var så kjent for dårlige, poengløse og lange prekener at folk blunket til hverandre og visket “god natt” når du satte i gang. Så sovnet de. Sjåføren har altså vært flinkere enn deg til å få folk til å søke Guds nåde!”
Kjærligheten og kallet som Gud tilbyr hver av oss er unikt. Et mysterium som vi lovpriser til evig tid. Noen ble født med den fulle og hele kjennskap til Gud. Noen må bruke nesten hele sitt liv til å finne den sanne tro. Men at man må lete lenge for å nå frem til en overbevisning, må ikke føre til håpløshet. Vi vet om mange hellige menneskeliv som bekrefter denne grunnleggende sannhet. Tenk på Paulus. Han ble kalt til apostel sent i livet. Han opplevde aldri Jesus i levende live. Fra å være en som aktivt forfulgte og bekjempet de kristne, ble han omvendt, og ble forholdsvis sent i sin livsdag en arbeider i Guds vingård. Etter å ha blitt ført til troen ble han en av de beste arbeider for Guds rike. Søndagens annen lesning, Paulus’ brev til Filipperne, klargjør nettopp dette. Pauls skriver: “For meg er livet Kristus, og døden er vinning”. Dette er selve kjernen i vårt kall: Gud vil gi oss sjansen til å knytte forbindelse med Jesus. Hver stund av våre liv bør vi ha følgende spørsmål i tankene: Har jeg gjort mitt beste – for Jesus?. La oss be for hverandre, gamle og nye katolikker i menigheten, at vi alle alltid kan svare ja på det spørsmålet.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 