Første lesning denne søndagen er hentet fra Jesajas bok. Der jubler forfatteren over frelsen som Herren vil gi sitt folk. Vanærens lenker skal løsnes, tårer skal tørkes bort, og folket skal glede seg: «Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort den skjensel hans folk lider. For Herren har talt.» (Jesaja 25:8)
I søndagens evangelietekst inviterer kongen til bryllupsfest; men de inviterte nekter, fordi de er mer opptatt av seg og sitt fremfor å være en del av feiringen. «Seg og sitt» viser seg i flere tilfeller å være ensbetydende med drap: «…og andre igjen gikk løs på tjenerne, mishandlet dem og slo dem i hjel.» Det heter: Lev ved sverdet, dø ved sverdet. Jesus sa det krystallklart i sin advarsel, Matteus 26:52: «For alle som griper til sverd, skal falle for sverd».
Ordet «frelse» avledes fra det latinske ordet: «salus», som betyr velvære og fred – altså befrielsen av menneskeheten fra slike fundamentalt negative og invalidiserende forhold som lidelse, ondskap, forgjengelighet og død. Frelse er et resultat av Guds kjærlighet. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod». For å gi oss denne frelsens gave, etablerte Gud en vei gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Han som i Johannes’ tiende kapittel, der sitatet er hentet fra, beskriver seg selv som den gode gjeteren, som gir livet sitt for sauene.
Verden er for tiden i uro. Midtøsten er i uro, miljøet er i uro, økonomien er i uro. Vår menneskelige moral er usunn, eller til og med helt fraværende. De globale utsiktene er skremmende. Kan vi i det hele tatt redde oss selv? Det ser ikke slik ut. La oss bli litt til i søndagens tekst, fra Matteus’ 22. kapittel: Vi er kanskje som den av gjestene som dukket opp i bryllupet helt uten å ha forberedt seg. I hverdagsklær. Han ble kastet loddrett ut av selskapet. Vi gjør lite, eller intet, for å forberede oss til Herrens bryllupsfest, der vi alle er invitert. Det å redde oss selv koster oss åpenbart for meget. Det fins lite fredsvilje, lite måtehold, lite integritet, nestekjærlighet, empati. Så hva skjer? Vår tro sier tydelig at Herren ikke vil akseptere menneskelig grusomhet og vold. Når vi hører om Guds gjengjeldelse, vekkes vår intuitive motstand: Mange vil gjerne glemme denne ubehagelige delen av Gud: Han kan ikke være sint på oss! Vi ser ikke det åpenbare: Guds vrede er kjærlighet i motstand mot synd. Guds vrede skal få oss til å innse hvor alvorlig syndene er. Slik sett blir Guds vrede i seg selv en kjærlighetshandling. La oss derfor ta de mange tegn på Guds vrede på alvor.
Jesus tilga der han kunne, men tekstene viser han at han ikke var naiv. Ofte fører syndenes forlatelse til en omvendelse, men like ofte må Jesus ha opplevd at omvendelsen ikke stakk særlig dypt og at folk bare fortsatte i gamle spor. De ville eller kunne ikke tro noe særlig på tilgivelsen, og forble likegyldige overfor den som tilga. Spørsmålet kongen stiller gjesten uten bryllupsklær i søndagens tekst kan man tolke slik: Min venn du har nok tatt imot – ved dåpen – innbydelsen til å tro, men du har ikke vist din tro i dine gjerninger; du har sagt ja til himmelens rike, men aldri omvendt deg, du har ikke en gang vist så mye respekt at du pyntet deg for bryllupsfesten.
Guds vrede oppstår når menneskeheten overgir sine hjerter og sinn til vold, fråtsing, moralsk forfall, egoisme og ufølsomhet. Det å bli reddet fra Guds vrede er ensbetydende med å flytte over til et helt nytt spor. Gjennom Jesu liv og død inviteres vi inn i en ny menneskehet, en som reelt tar del i Guds kjærlighet – bryllupsfesten. Vår livsbane fører ikke lenger til døden, men til evig liv.
Ved Jesu kors møtes Guds vrede og Guds kjærlighet. Møtet finner sted for å redde mennesker og gi dem liv – på den andre siden av døden.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 