Kjære venner, for oss som kristne er det noen ganger vanskelig å velge: Gud eller verdslig makt? Dilemmaet står sentralt i denne søndagens tekst, og det er relevant, nettopp for denne søndagen: Dette er den årlige Verdens misjonssøndag. Pengene fra søndagens kollekt går uavkortet, via Oslo Katolske Bispedømme til Vatikanaets verdensomspennende misjonsvirksomhet (Vatikanets Missio).
Søndagens tekst – fra Matteusevangeliet – utmerker seg ved å være, som det meste fra Matteus – godt sagt, effektivt kommunisert. Teksten presenterer Jesus for valget mellom keiser og stat på den ene siden og Gud og religion på den andre. Dét er en opplagt felle, uansett hva Jesus velger, vil han få en eller annen på nakken, enten romerne eller fariseerne.
Måten han takler utfordringen på viser hvor briljant Jesus var, som formidler, som debattant, som lærer. På spørsmål om det er tillatt for jødene å betale skatt til de romerske okkupantene, altså Caesar, eller om man skal boikotte okkupantene og gi pengene til tempelet (dette er alternativet, som er underforstått, men ikke uttalt i teksten), svarer Jesus med å spørre om hvilken valuta man bruker når man betaler skatt til okkupantene. Han får en mynt, med Caesars portrett. Altså et pengestykke som syboliserer en andel av statskassen. Og det er dette som forløser argumentasjonen: Jesus sier det enkle, som er genialt i sin enkelhet: Hvis pengestykket tilhører staten, så gi det til staten. Og hvis du tilhører Gud, så gi deg selv til Gud. Gi Caesar hva Caesars er, og Gud hva Guds er. Både romere og fariseere må forholde seg tause til dette. De har ikke noe å tilføye.
Å være kristen betyr ikke å velge mellom Gud og verden, selv om denne feilen fortsatt er utbredt i dag; tro betyr ikke å konsentrere seg om det åndelige og mystiske, og absolutt ikke å trekke seg tilbake til from selvrefleksjon. Jesus Kristus gjør det klart at våre liv i samfunnet og vår religiøse overbevisning – Gudstroen – må utgjøre en helhet. Å være kristen betyr å ta vårt ansvar for verden og vårt ansvar for andre mennesker på alvor, samtidig som vi er bevisst vårt ansvar overfor Gud. Både og – begge deler. Dypest sett handler det om nestekjærlighet, eller, som det heter på gresk, Agape. I katolsk teologi et uttrykk for Guds kjærlighet og den kjærlighetsevne som blir oss alle til del gjennom Dåpen, og som er en delaktighet i Guds kjærlighet.
For å si det med pave Benedikt XVI: Vi kan ikke leve ut Agape utelukkende gjennom egen kraft. Han skriver: Vi kan ikke alltid gi, vi må også motta. Dersom vi ønsker å elske andre, må vi hele tiden vende tilbake til den ultimate kilden for agape i våre egne liv: Jesus Kristus. Dette kan manifesteres i samfunnet, i politikk, dersom vi går ut fra at rettferdighet er politikkens mål og iboende kriterium. Og rettferdighet forankres i fornuften. Utfordringen er at dersom fornuften skal utøves på riktig måte, må den gjennomgå en stadig renselse, siden den aldri kan bli helt fri for en viss etisk blindhet forårsaket av maktens og særinteressers avsporinger. Her møtes politikk og tro. Politikk er fornuftens rike, og tro kan bidra til å frigjøre fornuften fra avsporinger; gjøre den i stand til å være mer fullstendig i seg selv.
Kjære venner, Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud blir i ham. Så enkelt. Så vanskelig. Husk det, på denne misjonssøndagen!
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 