Kjære venner, med kommende søndags Kristi Kongefest avslutter vi det liturgiske år.
Kristus er en uvanlig konge: Han kommer for å tjene, ikke for å bli betjent. Ikke en konge som først og fremst hersker over andre; han er tvert imot en lidende konge, en konge som ga, og gir seg selv for sine venner. Et perspektiv, også for våre egne liv; å leve for andre, å tjene heller enn å bli betjent av andre. Det å erkjenne Jesus Kristus som konge innebærer å lyde og å hjelpe medmennesker.
Vi avslutter året med å feire det vi håper en gang i fremtiden vil bli virkelighet, nemlig at Kristus og hans kongerike virkelig omfatter hele verden og alle mennesker. En uvanlig konge, etter vår målestokk: en lidende tjener, omgitt av fattige og svake og noen apostler som utsendes. Også de for å tjene, selv de minste i samfunnet.
Navnet Kristus kommer fra gresk og betyr Den salvede. På hebraisk brukes ordet Messias: Den som er salvet. Den som i det gamle Israel ble salvet til konge, fikk samtidig et messiansk kall til å handle slik Gud ville handle. Å bry seg om de fattige, enker, foreldreløse, fremmede, høre deres nødrop og å reagere som Jahve: Jeg skal komme for å fri dere fra undertrykkelse! Mennesket ble altså ikke salvet for sin egen skyld, men for å stå til tjeneste for andre mennesker. Den som ble salvet til konge ble kalt til å bygge et samfunn, hvor det var godt å leve for alle, også for de minste; et samfunn etter Guds og menneskenes hjerter. Jødene levde i forventningen om at kongen skulle komme, den kongen som definitivt skulle etablere Guds rike her på jorden.
Jesus presenterte seg selv, allerede i begynnelsen av i sin tid blant menneskene, med Jesajas ord, som Den salvede (Jfr. Lukas 4,18). Mange hadde opplevd ham som et medmenneske som virkelig brydde seg. Likevel var det først etter sin død og oppstandelse at menneskene begynte å oppfatte Jesus som Kristus, den Messias – Kongen – de hadde ventet på. De hadde kalt ham Immanuel. Et hebraisk navn som direkte oversatt betyr Med oss er Gud. Jesus sa det selv, ved sin avskjed, før han døde, (Johannes 14,9): Den som har sett meg, har sett Faderen.
Mennesket er skapt av Gud, og i Guds bilde og har derfor en guddommelig verdighet. Ingen har rett til å krenke denne. Verken enkeltindivider, grupper, klasser, statsmakter eller nasjoner, ja selv ikke et flertall av et folk har rett til å gjøre inngrep som går utover mindretallets verdighet.
Den hellige pave Johannes Paul II skrev dette i anledning 100 årsjubileet for Kirkens sosiallære. En av dem som har satt denne læren ut i praksis er biskop Carlos Filipe Ximenes Belo – vinner av Nobels fredspris 1996. Han er den fremste talsmann for bevaring av kultur, identitet og selvbestemmelse for folket i Øst-Timor – et folk som er berøvet alle grunnleggende menneskerettigheter
I avslutningen av søndagens evangelium gir Jesus en tydelig beskjed til dem som er invitert inn i Guds rike: Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg. Det finnes mange små brødre og søstre i verden, dagens evangelium taler om mennesker uten goder eller eiendom, uten ansvar, uten hjelp, uten arbeid, uten frihet. Det finnes syke, spedalske, arbeidsledige, ensomme, flyktninger og fanger i våre umiddelbare omgivelser.
Kristus har kalt og kaller menneskene til å forme en kirke. Dette Guds kall bygger opp Jesu Kristi Kongerike, sten for sten. Hat og vold bekjempes ved at vi endrer vår mentalitet. Ved at vi bringer vår vilje til harmoni med Guds vilje. Ved at vi omvender oss til virkelig å tro på, og å anerkjenne vårt kall til medmenneskelighet. Til fellesskap i Guds rike.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 