Kjære venner, kommende søndag er det faktisk riktig å ønske Godt nytt år! Første søndag i Advent innebærer også starten på et nytt liturgisk/kirke-år. Idet vi tenner det første lys på adventskransen, markeres et løfte om at lyset skal komme til verden. Et løfte, og en appell, til oss alle om å være forberedt. Advent vekker lengselen i oss etter lyset, etter å bli mer menneskelige.
Søndagens lesninger og evangelietekst sier ikke et eneste ord om julebarnet. Tvert imot møter vi en voksen Jesus som taler om de siste, mørke dager og timer. Ingen kjenner dagen eller timen, det kan skje når som helst. Vår oppgave er å være forberedt. Hva dét betyr? Jo at hver og en av oss har ansvar for å våke – eller vokte – over livet her på jorden. Å være våken, slik Kristus mener det, betyr ikke bare å følge med, passivt. Ikke bare å lukke ører og øyne, sitte med hendene i fanget og si til seg selv at «jeg skal nok sørge for at jeg ikke gjør noe galt».
Være våken innebærer kunnskap om at Han har gitt sin kirke og hver og en som er døpt ansvar for å gjøre Guds kjærlighet, omsorg og varme synlig i denne verden. Det betyr ikke bare at vi overbeviser hverandre om, og forkynner at Gud elsker oss. Vi må også vise hverandre Guds kjærlighet og Guds tro. Helt til Han kommer igjen – inntil Han kaller oss til seg fra denne verden. Det skal være som om man venter en stor begivenhet eller når man venter gjester, man forbereder seg så godt man kan, gjør sitt ytterste for å motta gjestene på en god måte. Alt skal være på plass, enhver får sitt å sørge for. Oppgavene blir fordelt, slik at alt går som det skal og bør.
Vi kan, og foretrekker å være våkne. For vi liker egentlig ikke overraskelser. Likevel, det er overraskelser vi må være forberedt på – ikke minst når det gjelder Guds vilje med oss. Hva ønsker Gud egentlig av meg? Jeg er villig til å motta hva som kommer fra Gud, men det ville nå være fint om jeg på forhånd visste hva som er Guds vilje. Da ville vi alle bli spart for overraskelser. Men ikke desto mindre vet vi meget godt at meget her i livet fullbyrder seg på tvers av alle menneskelige beregninger eller planer. Og ikke bare det: Vi tror at Guds vesen er uransakelig, ufattelig for oss mennesker. Troen regner derfor med det uberegnelige, det nye, med noe som er helt annerledes enn det vi hadde forventet. Og vi må derfor være våkne og holde porten til det fremtidige, det uforutsette, det som ikke kan kalkuleres, åpen.
Kjære venner, å være våken innebærer å erkjenne at Han ikke er lengre borte enn der hvor to eller tre mennesker er samlet i Hans navn og tar vare på hverandre, elsker hverandre, tror på hverandre. Det var jo derfor Gud ble menneske! Dét er betydningen av navnet Immanuel: Gud er med oss.
Advent utfordrer oss til å være våkne for Guds nærvær. Til å skape fred over hele verden, til å trøste og gi vår kjærlighet til de syke, til å vise den gode, gamle norske gjestfriheten overfor flyktningene, til å være mindre steile i våre meninger om medmennesker.
Vær våkne, passe på, for nettopp nå, i Advent, kommer en melding som er meget viktig for oss alle: Herren er nær.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 