Kjære venner, tredje søndag i advent har et navn – på latin kalt Dominica Gaudete – Gledens Søndag. I søndagens annen lesning, i sitt første brev til Tessalonikerne, utsteder Paulus følgende påbud: Brødre, vær alltid glade, lev uten opphør i bønn, og takk Gud under alle forhold. Glade? For hva? Fordi Herren er nær. Fordi Han ble født inn i denne verden, fordi Han ved å beseire døden og gjenoppstå opphevet grensene for vår tilværelse og gjorde oss alle til en del av sin evighet. Vær alltid glade. Nå fordi det snart er Jul, tiden for å feire at han reiste sin bolig blant oss. At vi lever i Hans nærhet.
Mens vi venter møter vi Jesu forløper – Døperen Johannes. Historisk er han en omdiskutert skikkelse, selv opphavet til en ganske livskraftig kult. Så sent som på 200-tallet e.Kr. møter vi tilhengere av Døperen Johannes som ikke sluttet seg til Jesus-bevegelsen, men som i Døperen ser en selvstendig figur i frelseshistorien. Johannes som en forløper for Jesus – slik han presenteres av Markus, Matteus og Lukas, var fremmed for Døperens egne disipler. Døperen Johannes presenterte seg, sies det, i en kappe av kamelhår og med et lærbelte rundt livet. På ingen måte tilfeldig, snarere et tegn, beregnet på, og forstått av datidens jøder. Dette var klærne til den store profeten Elija, skildret i den andre Kongeboken. Det var forventet at Elija ville komme tilbake i Endetiden, som en forkynner om den nært forestående verdensundergang. En som annonserer Guds gjenkomst, Dommen og Verdens Ende. Denne type endetidsforkynnelse var ganske vanlig på Jesu tid, preget som den var av politisk uro og oppløsning, romersk okkupasjon og trusler mot det jødiske presteveldet. Vi vet selvfølgelig ikke nøyaktig hva denne Døperen Johannes mente, men mye tyder på at han først og fremst så på seg selv som den hjemvendte Elija. Selve Endetidens talsmann. Han ønsket å forberede folk, så han ba om omvendelse og døpte. Det er ganske illustrerende at dersom du ville se Døperen Johannes, måtte du krysse Jordan. Du måtte dra ut av Det lovede Landet, ut i ørkenen, for deretter å returnere som en omvendt, konvertitt, til Det lovede Landet. Et fornyet medlem av Guds folk, av et fellesskap som er forpliktet til Guds nært forestående komme.
Kan hende var Jesus selv, i utgangspunktet, en som oppsøkte og fulgte Døperen Johannes, men som brøt løs fra ham før Døperen ble myrdet. En som deretter påbegynte sin egen forkynnelsesgjerning. Tilbake står Dåpen, innvielsen, opptagelsen, som vi kristne fortsatt praktiserer. Inspirert av Døperen Johannes. Men der Johannes forkynner, frelser Jesus. Det er da også Evangelisten Johannes – ikke å forveksle med Døperen, som etter at Markus, Matteus og Lukas for lengst har skrevet sine evangelier, understreker Døperens fullstendige rolle: Ikke bare som forløper, men også som en som Det første vitnet om den kommende Frelseren. For å sitere fra søndagens evangelietekst, fra Johannes: …han som kommer etter meg, han som jeg ikke engang er verdig til å løse opp sandalene for.
Døperen Johannes ble utvilsomt sett på som en selvplager, typisk for datidens hellige menn. Han levde fattig, på gresshopper og honning, i sin enkle kamelhårskappe. Slik datiden forventet av sine profeter. Når Jesus av samtiden ble sett på som en festglad mann, nærmest en fråtser, så er dette et bevisst brudd med tilvante forestillinger. En ny profet, med et nytt budskap: Ikke om Endetiden, slik alle forventet, men om Frelse. Johannes, på sin side, lærer oss at vekst, åndelig fornyelse, begynner med erkjennelsen av at vi ikke er Kristus. Dette gjelder også alle de som – i likhet med Johannes – er kalt til å være Guds sendebud: Fra Paven til den enkelte kristne, ja, hele samfunnet og Kirken. Vi er ikke Frelseren. Vi er frelsens budbringere. Vi er ikke Veien, Sannheten og Livet. Men vi forkynner Gleden over å ha funnet Veien, Sannheten og Livet. Gleden over at Gud kommer oss i møte. På Gledens Søndag. Dominica Gaudete.
God helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 