Kjære venner, søndagens evangelium forteller oss om Jesu forvandling på Taborfjellet. Som en trøst for sine tre disipler ville Jesus at de skulle få se hans herlighet før de skulle vandre sammen med ham på hans vei til korset. La oss be Gud om hans nåde slik at vi også kan vandre trofast sammen med Ham i denne fastetid.
Kjære venner, i bibelen leser vi ofte om fjell i forskjellige sammenhenger. Vi kan bl.a. lese om Moses som fikk de 10 bud på Sinaïfjellet og om Elia som møtte Herren på Horebfjellet. Jesus gikk også ofte opp i fjellet for å be. Spesielt foran store begivenheter i sitt liv, trakk han seg alene tilbake i fjellene for å komme i kontakt med sin Far. Derfor blir vi i søndagens første lesning ført opp på et fjell sammen med Abraham og Isak, for å lære og forstå at virkelig liv oppnår en kun gjennom prøvelser. Denne litt grusomme historien fra det Gamle Testamentet har en direkte sammenheng med vår egen frelseshistorie ved at Gud ofret sin enbårne Sønn for oss menneskers skyld. Og i evangeliet leser vi at Jesus tar Peter, Jakob og Johannes med seg opp på Taborfjellet hvor disse tre disiplene får et glimt av den forherligede Jesus. Evangeliet om Jesu forvandling på Taborfjellet må sees i sammenheng med hele evangeliet. I det forutgående kapitlet hadde Jesus vært temmelig sint på Peter og sagt til ham: «Bort fra meg Satan, du har ingen sans for Guds veier!» Det skjedde etter at Peter hadde forsøkt å overtale Jesus til ikke å dra til Jerusalem, hvor folk var etter ham og hadde truet ham på livet. Jesus selv var fast bestemt på å gjøre Faderens vilje, det var derfor han var sendt til verden for at han skulle føre alle menneskene tilbake til det sanne, evige fellesskap med Skaperen. Han visste at han måtte gå gjennom lidelse og død for å oppnå dette, noe disiplene ikke enda var forberedt på. De regnet fortsatt med at veien til seieren, til himmelen og herligheten gikk rett frem, uten å gå gjennom lidelse og død. For å gi dem perspektiv og styrke for de vanskelige tidene som lå foran dem, tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem avsides opp på et høyt fjell, og der ga han dem et glimt av sin herlighet. Moses og Elia kom på scenen, to av hovedmennene fra deres egen jødiske historie, som selv hadde gått gjennom ørkenen og som hadde opplevd sult og tørst og mørke dager – før de nådde fram til det de håpet på. Disse to personene viste seg nå sammen med den forherligede Kristus. Men fordi han ikke visste bedre ville ikke Peter gå tilbake til virkeligheten og han ville derfor bygge tre hytter og forbli der oppe på fjellet. Men plutselig ble de igjen konfrontert med det virkelige livet og de ble vekket opp fra åpenbaringen. De hadde fått en slags forsmak på den herlighet de en gang ville få del i. Et øyeblikk hadde de fått oppleve Påskedagens herlighet, som de måtte innse at de ikke kunne komme til uten gjennom Langfredagens lidelse.
Kjære venner, vi er på vei gjennom fastetiden, og vi vet (i tro) at det blir påske etter lidelsen og døden. Taborfjell-opplevelser kan være viktige også for oss, ikke for å flykte fra virkeligheten – ikke som en åndelig doping – men som en inspirasjon til å kunne leve videre i tro. Av og til har vi behov for å gå opp i fjellet for å få oversikten igjen, for å kunne se fremover, for å se den større sammenhengen vi lever i. På toppen av et fjell har mennesker ofte møtt Gud: Abraham, Moses, Elia, Johannes av Korset osv. Og slike møter kan styrke oss og inspirere oss til kursendringer i våre liv. La oss be om styrke på vår vei og om at vi av og til kan få se et glimt av Guds kjærlighet.
Ha en riktig god helg!
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 