Kjære venner, i søndagens evangelium viser Jesus oss med rensingen av templet at Gud krever anerkjennelse. Han presenterer seg som Messias/frelser for Jødene i Jerusalem og viser oss Guds Far som renser tempelet eller kirken fra alt som ikke hører hjemme der. La oss også rense «vårt tempel» – vårt åndelig liv, gjennom bønn, faste, og almisser i denne tredje uken i fastetiden.
Kjære venner, lesningene i fastetiden er valgt slik at de forbereder oss på den kommende påskehøytid. Søndagens første lesning fortalte oss om loven eller de ti bud som sto sentralt i den gamle pakten mellom Gud og Israel. For oss kristne er de ti-bud et slags regel – og lovverk. Jødene oppfattet disse budene som kjærlighetsord fra Jahve, som ikke bare hadde befridd dem fra slaveriet i Egypt, men også hadde hjulpet dem å leve lykkelig med en lov. Guds lov ble oppfattet som en gave fra Gud og steintavlene var et tegn på Guds omsorg og pakt med Israel. I evangeliet presenterer Jesus seg som Messias for Jødene i Jerusalem. I Johannes-evangeliet står denne fortellingen om tempelrensingen direkte efter fortellingen om bryllupet i Kana, hvor Jesus hadde åpenbart sin herlighet til disiplene sine. Etter Kana dro han opp til Jerusalem for å feire påske der. En stor rengjøring før påskefeiringen var nemlig en rituell renselse som hadde sin opprinnelse i Moseloven. En skal gjøre seg reiseferdig for den store reisen bort fra slaveriet i Egypt og til det lovede land. Jesus handlet som en jøde da han satt i gang rengjøringen av sin Fars hus – templet: «Få alt dette vekk herfra og gjør ikke min Fars hus til en kremmerbod». Templet var begynt å ligne en markedshall. Gudstjenestelivet var blitt knyttet til økonomiske interesser – en fristelse som kristendommen også ofte har falt for. Folk mente å kunne drive byttehandel med Jahve og kjøpe hans gunst. Jahve ville befri Jødene fra alle slags slaveri og avgudene som undertrykte dem. Jesus rengjorde templet for å forberede Påske ifølge jødenes egen skikk, men han forberedte ikke bare jødenes påske, han kunngjorde samtidig sin egen påske, sin død og oppstandelse. Jødene ba ham om en legitimasjon, de spurte etter et jærtegn. Og da begynte Jesus å tale om den nye pakt, det nye templet, om seg selv. Han ville hengi seg på korset og stå opp på den tredje dag. Det er tegnet han ville gi fariseerne: Påske. Vi forkynner en korsfestet Messias, sier Paulus til Korinterne, ikke noen filosofi som hellenerne eller en trollmann som jødene ventet seg. «Riv dette templet ned», svarte Jesus til fariseerne «så skal jeg reise det opp igjen på tre dager!» Han talte om sitt legemets tempel, men det oppfattet jødene ikke før etter påske. Da mintes de hva han hadde sagt og ment. Jesus renset templet fra en uekte religiøsitet og fromhet, fra meningsløse lover som ikke virkelig hjelper menneskene å leve lykkelige. Det som templet med steintavlene betydde for jødene i den gamle pakten, det betyr nå den korsfestede Kristus og hans evangelium for oss i den nye pakten – Han er det levende Guds tempel, åpent for alle.
Kjære venner, vi som forsøker å være kristne, vi må passe på at vi ikke gjør vår kirke – med stor K – til et dødt tempel. Herren vil bo i levende mennesker, som åpner seg for Ham og tror på Ham og som er villige til å utstråle noe av hans kjærlighet til verden. Avgudene har vi mange av, og de står i veien for at vi kan anerkjenne Jesus som den ene Herre i våre liv. Bare der hvor de gamle og mindre gode vaner blir brutt ned, kan det nye spire og bygges opp. Vi kan stole på Guds hjelp ved vår påskerengjøring fordi han har ofret seg selv og gjør verden til sitt tempel hvor alle kan føle seg hjemme.
Riktig god helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 