Kjære troende, vi feirer hvert år påske til minne om Kristi oppstandelse. En slik fest sørger for at mysteriet om Guds kjærlighet forblir nærværende. La oss be Gud om å skjenke oss nåde og kraften fra Jesu oppstandelse slik at vi alle kan leve som nye mennesker med et hjerte fullt av tro, håp og kjærlighet både til Gud og til våre medmennesker.
Kjære troende, når apostlene og disiplene sto overfor sammenbrudd, forklarte engelen ved graven at Kristus lever og er gått i forveien til Galilea. Dette åpenbarte for disiplene en ny verden, et nytt liv. Og for oss som så mange ganger kan gå trett i vår kamp med oss selv, er det en trøst å vite at dette ikke er det avgjørende. Kristi død var heller ikke slutten, men en betingelse for seieren. Dette er en trøst, for alle som ikke lenger har noe håp i dette livet. Troen på Jesu oppstandelse innebærer en tro på at også min død er overvunnet, min ensomhet, min forbitrelse, mitt opprør og min angst, min maktesløshet og sorg. Men å tro på oppstandelsen betyr ikke at denne troen skal fjerne all min sorg, all min angst. Jesus måtte også gjennomgå alt dette. Han tok imot døden og ventet, ventet gjennom døden på livet. Slikmå vi i hverdagen gjennomgå døden – og vente på livet. Dette er påskemorgenens under, da døde eller rettere sagt skuffede mennesker – Jesu disipler – igjen kom til live. Det er fremdeles mulig, for den som tror. De døde kan fremdeles oppvekkes til live, av dere, av deg og av meg. Disse som er «døde» når det gjelder håp, de skuffede, og sorgfulle mennesker, går under i sin bitterhet, sitt opprør eller sin fortvilelse: Men vi kan oppvekke dem igjen ved å ta oss av dem, ved sammen med dem å gjennomlide deres endelige nød. Og da skjer underet: Disse mennesker tiner opp igjen, de utstøtte føler seg hjemme, de ensomme får kontakt med andre, de opprørske slår seg til ro, de som er forbitret kan tilgi igjen… Dette er å feire påske sammen, å ikke omgås hverandre slik at man dreper hverandre, men tvert imot slik at man gir hverandre livet tilbake. En slik påske feirer man ikke bare her i kirkerommet, vi feirer den levende-gjørende med hverandre. Da blir det fest, for alle som hadde gitt opp håpet, en fest for oss alle. Gå da hen og forkynn for din neste, for dine medmennesker, at også deres død er beseiret. Kirken, som Jesus innstiftet ved sin død og oppstandelse, bygger derfor på tro og kjærlighet. Ikke på troen alene, for den kan bli gold og tørr og dogmatisk. Ikke på kjærligheten alene, for den kan være for sentimental og utsatt for subjektive følelsesmessige svingninger, men på tro og kjærlighet – fides caritate formata, som de gamle sa: troen utformet i kjærlighet. Ved Genesaretsjøen delte Jesus fisk og brød med sine venner. Disiplene i Emmaus kjente ham igjen da han brøt brødet med dem. I det kjærlighetsmåltid som vi i messens liturgi skal dele, gjenkjenner også vi Herren med troens og kjærlighetens øyne – og hverandre i ham.
Kjære troende, ved påskefeiring bringer også den oppstandne Kristus sin fred til vår slitte og lidende verden: «La oss bringe ham inn i våre hverdagsliv: gjennom fredsbevegelser i disse dager preget av krigens gru, gjennom forsoningshandlinger midt i ødelagte forhold, handlinger av fred medfølelse med de som trenger det, rettferdighetshandlinger midt i situasjoner med ulikhet og sannhet midt i løgnene. Og fremfor alt, gjennom verk av kjærlighet og brorskap.» (Pave Francis, preken på påskevigilien 2022).
Riktig god Påske.
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 