Kjære venner, tredje søndag på rad får vi høre om den oppstandne Kristus som viser seg. Kristendommen bygger på troen på Jesu oppstandelse, og denne troen kaller vi apostolisk fordi vi har tatt imot den fra apostlene. «Mens de talte om det som hadde hendt på veien til og i Emmaus, stod Jesus selv der midt iblant dem«. Disiplene i Emmaus kjente den korsfestede Herre igjen da han brøt brødet med dem. Jesus innstiftet Eukaristien ved sin død og oppstandelse. Den bygger derfor på tro og kjærlighet. Ikke på troen alene, for den kan bli gold og tørr og dogmatisk. Ikke på kjærligheten alene, for den kan være for sentimental og utsatt for subjektive følelsesmessige svingninger, men på tro og kjærlighet. I det kjærlighetsmåltid som vi i messens liturgi skal dele, gjenkjenner også vi Herren med troens og kjærlighetens øyne – og hverandre i ham.
Kjære venner, «Mens de talte om det som hadde hendt på veien til og i Emmaus, stod Jesus selv der midt iblant dem. Forskrekkede og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa: Fred være med dere! Ikke vær redde, det er meg!». Og han sier dem hvordan han vil bli gjenkjent: «Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har«. Jeg ser for meg slitne, utsultede, og forfrosne kurdiske flyktninger (eller syriske/spedalske) og hører Moder Teresas stemme i bakhodet: «det er ikke noen spøkelser, de er mennesker og det er Kristi ansikt du ser«. Han viste dem sine hender og sine føtter. Han vil la dem se og føle at han lever. Han lar dem ta på seg og spiser et stykke fisk, et håndgripelig bevis på at han står levende i deres midte, men merket av sårene og torturen. Han er den korsfestede som er oppstanden. «Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vitner.» Påskedagen om aftenen trådte Jesus inn i kretsen av disiplene for å gi dem sin fred. Han gav dem troen ved å meddele dem Ånden. Hans fred fordrev angsten, det kom lys i det lukkete, mørke rommet. Den oppstandne Herre ønsker apostlene Fred og tilgivelse og sender dem, slik som Faderen hadde sendt ham. Han ånder sin ånd på dem idet han sier: Motta den Hl. Ånd, ånden som tilgir! Disiplene får i oppdrag å fortsette det Guds Lam gjorde: å ta bort verdens synder, og å gi menneskene styrke til å leve. Tilgivelsen er det eneste middel som kan holde kirken/menneskene sammen … som kan helbrede og helliggjøre den. Synd truer ethvert fellesskap mens tilgivelsen og forsoning fornyer forholdene menneskene imellom og gjør nytt liv mulig. Slik som påsken og langfredag henger sammen, slik henger caritas eller diakoni eller vår tjeneste og omsorg for mennesker i nød … sammen med vår liturgi. Diakoni og liturgi hører sammen. Kun sammen er de en troverdig forkynnelse av den korsfestede og oppstandne Herre. Som disiplene er vi kalt å lindre smerter, å legge våre trøstende hender på sårene til de skuffede, tvilende og utrygge medmennesker, og hjelpe dem å tro på livet og på framtiden.
Kjære venner, oppstandelsestro løfter oss ikke opp i himmelen, den må og skal forvandle vårt liv her og nå: Slik at vi blir opprørske mot alle urett og mot alle ødeleggende krefter – ved å rekke hverandre en virkelig hånd: hjelpende, tilgivende, tjenende og forsonende…. slik at menneskene skal kunne tro på den oppstandne Jesus Kristus og derved eie det evige liv. Påske betyr å lage litt himmel her og nå!
Riktig god helg.
P. Joseph.
Vår Frue Kirke 