Kjære venner, fjerde søndag i påske blir ofte kalt kallssøndagen. Evangeliet forteller oss om en god hyrde som leder sin fåreflokk til grønne enger. De følger ham fordi de kjenner ham på stemmen. Ordet «kjenne» betyr både å tro og elske. Ja, nå det er både å tro og elske, er det ingen tvang eller undertrykkelse. For meg er bildet av den gode hyrde et av de mest veltalende og vakreste bildene av Guds eller Jesu hengivenhet til sitt folk. Vi blir også kalt å være hyrder for hverandre, å kalle på hverandre. La oss be Gud om hans nåde slik at vi kan være virkelige hyrder for hverandre ved å elske og å tjene hverandre.
Kjære venner, Jesus bruker bilde av en fårekve, en slags stall for sauene. Hyrdene overlater om kvelden omsorgen for fårene til en vokter som beskytter fårene mot røvere og ville dyr. Jesus bruker bilde av hyrden for fårene om seg selv, de kjenner ham og hans stemme, og vil gjerne følge ham, i motsetning til røvere som har kommet før ham om natten og som de ikke kjenner på røsten og er redde for. Som Jesus sier går en god hyrde i spissen, foran flokken og viser dem veien. En fårehyrde går aldri bak flokken, tvinger dem ikke gjennom porten. Det kan en ikke gjøre med får, de er sta og går gjerne mot strømmen, jo mere en forsøker å tvinge dem, jo mindre vellykket viser det seg å være. Vi kan ikke tvinge mennesker heller, vi må gi dem friheten, kalle dem, men ikke tvinge dem, så følger de nok med, før eller senere. Kun om et får virkelig har mistet veien, er forsvunnet, så er det riktig å la de 99 bli igjen og hyrden går og leter etter det ene for å kalle det tilbake til flokken og vise det porten. Som sagt: Jesus viser hva det innebærer å være en god hyrde. Han hjelper, han fører menneskene til det sted hvor det er hjemme. Han åpner døren til det beste som finnes i dem. Vi kan ikke lede mennesker ved å ta dem ved hånden og føre dem ditt de selv ikke vil. Vi kan bare lede menneskene ved å innby dem og kalle på dem. Johannes beskriver Jesu omgang med menneskene som en dialog i tillit og kjærlighet. Jesus setter seg selv opp som en kontrast til røvere og ødeleggere, som kommer i mørket og skaper angst og på alle mulige måter forsøker å skade mennesker. Selv kommer han som hyrde gjennom hjertets port. Han kaller oss ved navn, han kommer ikke inn uten å banke på som det er skrevet i Johannes åpenbaring: «Se jeg står for døren og banker, og til den som hører min røst og åpner døren, vil jeg tre inn, og vi to skal spise nattverd sammen – jeg med ham og han med meg» (3,20). Jesus går i spisen for hele flokken av troende – alle lamme og krøplinger, døve og besatte, spedalske, tollere, prostituerte og alle andre syndere – og alle følger de ham fordi de kjenner ham på stemmen. Han leder dem til grønne enger, han fører dem til vann der de finner hvile, han gir dem ny kraft. Hans kjepp og hans stav trøster dem. Han dekker bord for dem som tidligere var som en flokk uten hyrde, han gir dem å spise i overflod. Derfor er Jesus modellen for vårt kristenliv, for vår religiøsitet, han som la sine disipler på hjertet at den som vil være stor må være alles tjener.
Kjære venner, Den hellige Peters død var mer overbevisende enn noen forkynnelse, fordi «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Jh.15,13). Vi er alle kalt til livet. Vi er alle kalt til å elske, til å tjene. Vi blir også kalt til å være hyrder for hverandre, å kalle på hverandre. Som hyrder skal vi følge Kristi eksempel, ha tillit til hverandre og vise tiltro til hverandre. Vi skal også ha tiltro til den Hellige Ånd som vi alle har mottatt og som lever i oss.
Riktig god helg.
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 