Kjære venner, kommende søndag feirer vi festen Corpus Christi, Kristi legeme. Eukaristien er det dypeste mysterium som vi opplever her i verden. Men nå må vi innrømme at vi ikke alltid forstår storheten i det vi gjør når vi feirer den hellige nattverd. Vi forstår kanskje ikke vår nærhet til Kristus, vår Frelser og vår venn. Vi forstår ikke heller vår nærhet til de andre som brødre og søstre når vi forenes med Jesu legeme og blod.
Kjære venner, fra kirkens begynnelse var feiringen av den hellige nattverd et tegn som skilte de troende fra de andre. De møtes på søndag, ukens første dag. De kristne samler seg som et hellig folk for å gjøre noe sammen. I denne handlingen holder de minnet om Jesus hellig. De deler brød som er brutt, og de tar imot den kalken som er gitt dem. De kristne tror at de lever av blodet og legemet til den som elsker dem og døde for dem. De forstår og opplever Jesu løfte: «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg» (Jn.6:54). Jesu vilje og lære om dette sentrale sakrament er meget klart. Men det er ikke lett å forstå og akseptere denne doktrine. I den første tiden da Jesus varslet om innstiftelsen av dette sakrament, var det et stort sjokk for dem som fulgte ham, og mange av dem forlot Jesus på grunn av denne skandale: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?» (Jn.6:60). Og i hele kirkens historie har eukaristien alltid vært gjenstand for protester. Til tross for dette forsvarer kirken eukaristien for enhver pris. Kirken visste at dette sakramentet ikke kunne bli forstått med menneskelige sanser og fornuft, men at det guddommelige initiativ må mottas med kjærlighet. «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Mt.28:20). I eukaristien ser Kirken den trøstende oppfyllelse av dette løfte. For kirken er eukaristien først og fremst Jesu kjæreste nærvær og åndelig mat for vår sjel. Gjennom sin tid som pilegrim her på jorden må Kristi kirke gjennomleve forfølgelser, lidelser og vanskeligheter til alle tider og i mange former. Kirkens troende kan ikke overleve hvis de ikke er sikre på at Jesus ledsager dem og deler alt med dem. Eukaristien er den største og endelige ressurs hvor kirken og enhver kristen kan få den trøst og de krefter de trenger i livet. Jesu kjærlighet uttrykt i eukaristien må vi bruke hele livet til å bli klar over. Våre tanker og ord er alltid begrenset når vi står overfor det dype mysterium. Overfor dette sakramentet kan vi bare gjøre som St. Thomas oppfordret oss: «La oss da med bøyet hode ære dette sakrament. Vike skal de gamle ofre for det nye testament. La da troen være støtte der hvor tanken ikke er kjent».
Kjære venner, vi vet at med Kristi inkarnasjon trer det uendelige inn i det endelige, det guddommelige inn i det menneskelige. Dette er ikke gjenstand for vår tanke, vårt språk. Vi bare aksepterer og tror fordi det er Guds vilje og Guds handling. Det kan bli enkelt og lett for oss å forstå dette kjærlige sakrament hvis vi ser eukaristien som et middel til at Guds frelse kan nå hver av oss. Når vi spiser det englenes brød, mottar vi ikke bare vår Herres legeme og blod, men også nåden og kraften som sakramentet rommer. Vi forstår at frelsen i Kristus er forening. Det er forening mellom menneskeheten og Den Hellige Treenighet, med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og forening mellom alle mennesker. Den er et tegn på ather er det ikke lenger jøde og ikke jøde, ren og uren, rettferdig og synder, for her stiger det guddommelige ned i det jordiske, brødet forvandles til Guds legeme og vinen til Guds blod. Det er i den hellige eukaristi det umulige skjer, det er her at det uendelige forenes med det endelige, det er her at det guddommelige møtes med det menneskelige, og at himmelen stiger ned på jorden.
Ha en riktig god helg.
P. Joseph.
Vår Frue Kirke 