Kjære venner, vantroen og mistilliten bygges ofte på fordommer og mangel på ydmykhet: folk mente å kjenne Jesus at Han var sønnen til Maria…..og snekkeren, et vanlig menneske som vi, hva innbilder han seg vel. De hørte ikke på ham, og tvert imot de irriterte seg over ham og det var umulig for Jesus å gjøre noe spesielt i Nasaret. De festet ingen litt til ham… En slik Gudsfornektelse er ikke den verste form for vantro. Verre er likegyldigheten, apatien, mistilliten overfor hverandre, når mennesker gir opp og nekter å la seg begeistre og lever uten idealer eller mål.
Kjære venner, ”Jesus var forundret over deres vantro”, står det i dagens evangelium. Han ble møtt med mistillit i sin egen hjemby, ikke en gang forundring fra folkets side, nei de mente å kjenne ham og hadde plassert ham i bås. Ikke så få menneskelige forhold blir ødelagt fordi vi innbilder oss å kjenne hverandre og mister troen på hverandre. Først når vi kan vise hverandre en viss forundring, blir det mulig å oppleve undere. Jo mer kjærlighet og respekt som gis, desto bedre blir våre medmennesker. Jesus var sendt til verden av Faderen for å åpenbare Guds tro på og kjærlighet til menneskene. Troen er virkelig en gave fra Gud og da må vi ikke tenke på en ”troslære” eller en slags ”katekisme”, men på et tillitsforhold: Gud har en urokkelig tillit til oss mennesker og den tro Han viser oss, skaper selvtillit, tro på oss selv og på vår framtid og på meningen med vårt liv. Jesus selv hadde fått demonstrert sin Fars tro på ham da han lot seg døpe i Jordans elv av Johannes døperen. Da kom det en røst fra himmelen som åpenbarte Faderens tro på og kjærlighet til ham: ”Dette er min sønn som jeg er meget glad i, lytt til ham!” Men i Nasaret var Jesus maktesløs, folk virket blinde og ikke mottagelige for hverken hans tro eller hans kjærlighet, de lyttet ikke til ham. For å kunne leve, trenger vi mennesker – ”tro”. Gjennom Jesus Kristus gir Gud Fader oss all den tro vi trenger for å kunne leve et menneskeverdig liv. Han har lovet ethvert menneskebarn som blir unnfanget i denne verden trofasthet i all evighet. Gud tror på oss, stoler på oss, har tillit til oss, elsker oss, det har Jesus Kristus vist. En kunne muligens sammenligne ham med en god venn, en lærer, en mor eller far, med et menneske som viser deg tillit og tro, og som sier deg: Jeg stoler på deg, jeg tror på deg…. En slik opplevelse av en som tror på deg, gir deg selvtillit og gjør at du kan tro på deg selv, på din framtid, på ditt liv. Dessverre opplever vi ofte det motsatte og møter skarp kritikk på alt vi gjør galt slik at vi begynner å tvile på oss selv og på meningen med livet. Derfor er det ikke lett å være profet i egen by. Når vi kristne snakker om en troserfaring så er det først og fremst den sterke opplevelse av en himmelske Far som tror på oss menneskene, ikke fordi vi har fortjent det, nei, troen virkelig ER en gave fra ham. Tar vi imot denne gave, så oppmuntrer den oss å tro på ham, det oppstår et tillitsforhold som igjen gir oss mot og styrke til å leve og å elske. Gud gir oss tro og kjærlighet og det er nok til at vi kan blomstre. ”Min nåde er nok for deg” sa Herren til Paulus (2Cr 12,9). Men med den nåde kaller Gud mennesker, profeter som Esekiel: ”Menneske reis deg opp på føttene, så vil jeg tale med deg”, sa Jahve til Esekiel som så forteller videre at ”med det samme han talte til meg, kom det ånd i meg og den reiste meg opp så jeg stod”.
Kjære venner, Gud trenger mennesker som er villige til å formidle sin tro og kjærlighet til verden. ”Elsk hverandre slik jeg har elsket dere”, oppmuntrer Jesus oss. Gud kaller mennesker som uttrykker Sin tro på oss og som forteller oss at livet har en mening…. mennesker som ikke legger så mye vekt på våre svakheter og dumheter, men som oppmuntrer oss og utfordrer oss til å tro og å elske. Ethvert menneske får – som Esekiel – Guds Ånd som hjelper det å reise seg og når det så står med to bein på jorden, blir det sendt ut til å forkynne… barmhjertighet, tilgivelse og forsoning.
Ha en riktig god hel.
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 