Kjære venner, «Jesus kalte de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to«. Ikke alene! – men to og to, en må minst være to – der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg tilstede – for at budskapet skal være troverdig. Og budskapet blir troverdig ved det forhold disse to har innbyrdes, ikke bare ved deres ord men hvordan de lever, livet deres gjør deres vitnesbyrd troverdig. ”To og to” sa Jesus. La oss også være ”to og to” som Mann og kone; Jeg og de andre; Jeg og menigheten, osv. Gå ut sammen å forkynne Guds rike gjennom våre kjærlige handlinger.
Kjære venner, «Kirke og Misjon«. En tittel som er overskrift for dagens tekster: Det finnes ingen kirke uten misjon og omvendt ingen misjon uten kirke. Det annet Vatikankonsil har bekreftet den, men det er i dagens evangelium at Jesus selv forklarer det: Ingen kirke uten misjon og ingen misjon uten kirke. «På den tid kalte Jesus «de tolv» til seg«, begynner dagens evangelium. «De tolv» er kirken. Det står ikke at han kalte til seg 12 personer, men «de tolv» og det tyder på en bestemt gruppe av personer. Når en i dag snakker om «de elleve» og man er litt kjent med fotballverden, så vet alle at det er et fotballag. Står det i evangeliene «de tolv» så vet alle at Kirken er ment, Guds folk, representanter fra hele Israel, fra alle 12 stammer fra Israel. Jesus kalte altså kirken til seg – begrepet «Ecclesia» betyr akkurat det – og han begynte å sende dem ut… for å bygge opp Guds Rike. Lukas nevner 72 disipler (6×12) og i Pinsefortellingen i Apostelgjerninger snakkes det om 120 disipler (10×12). Dette er ikke matematikk, det ligger en hel annen symbolikk bak disse tall: Tallene 72 og 120 – 6×12 og 10×12 – viser at det er kirken som stifter kirker eller annerledes sagt: det er ikke den enkelte kristen som formerer seg, men det er kirken – de tolv – som har en smitte-effekt og skaper flere kirker/menigheter. En kan ikke være kristen alene, en kan heller ikke forkynne Guds Rike alene – på en troverdig måte…. forkynnelse gjør man som Kirke: utfra et fellesskap hvor man lever og opplever/erfarer kjærlighet: det er det som gjør kristen forkynnelse troverdig. «Jesus kalte de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to«. Ikke alene! – men to og to, en må minst være to – der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg tilstede – for at budskapet skal være troverdig. Og budskapet blir troverdig ved det forhold disse to har innbyrdes, ikke bare ved deres ord, men hvordan de lever, livet deres gjør deres vitnesbyrd troverdig. Når vi leser dette «to og to«, da tenker en først og fremst på forholdet mann-kone: kjernefamilien som skulle utstråle Guds kjærlighet i denne verden – to mennesker som vier seg til hverandre og sammen vitner om Guds kjærlighet. I den første kristne tid så ble noen som ville bli kristen innbudt å bo i en slik kristen familie. «Kom og se» sier Jesus til de første disiplene…og de ble hos ham hele dagen. Kristne familier, kommuniteter har helt fra deres opprinnelse blitt kalt til liv for å vitne om kjærlighet, som en slags batterier som utstråler energi til nabolaget og samfunnet. Uten kirke ingen misjon, man må være minst 2 for å kunne misjonere. Men omvendt er setningen like sann og også mere kjent: en kirke uten misjon er ingen kirke. Misjon er et vesensaspekt ved det å være kirke: En kirke uten missionarisk aktivitet er ingen kirke, noe som det annet Vatikankonsil har påpekt meget sterkt og som vi også finner stadfestet i vår katolske terminologi: Begrepet messe f.eks. kommer fra missio = sendelse. Vi samles til messe: vi samles i kirken for å bli sendt ut. Messe og misjon innebærer begge en sendelse.
Kjære venner, drivkraften for kirkens pastoral – for det å være kirke – er fellesskapserfaringen det betyr også hos oss at vi må kunne erfare menigheten/kirken som et fellesskap av brødre og søstre! Dét – i og for seg – er kirkens misjon også i dagens samfunn hvor vi finner en drepende individualisering og teknifisering og en kald anonymitet. Det eneste Jesus gir dem med på veien – til disse to, til våre familier, våre kommuniteter – det er makten over de vanhellige ånder. Ikke noe mer. Våre demoner har nok fått et annet ansikt enn den gangen, men de finnes: maktsyke, havesyke, hat og vold. Kirke, «de to kristne», har makt til å fordrive ondskapen, osv…..
Riktig god helg.
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 