Kjære venner, ”Dersom dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, finnes heller ikke liv i dere”. Selv om vi ikke er sultne nå på en fysisk måte, er vi kanskje sultne på andre forskjellige måter, nemlig på kjærlighet, fred, rettighet, osv…. La oss derfor reflektere over den betydningen Kristi oppofrende nærvær har for Kirken, som jo er hans mystiske legeme, og be til Gud at Han må fortsette å gi oss nødvendig føde som vi trenger i vårt daglige liv, ikke bare for kroppen, men også for sjelen.
Kjære venner, hver gang vi deltar i en messe og mottar innviet hostie og vin, mottar vi Kristi legeme og blod. Selv om vi tar imot og tror på den hellige kommunion som Kristi legeme og blod, forstår vi virkelig den handlingen som vi deltar i ? Kristi legeme og blod er først og fremst hans offer, og vilje, hans kjærlighet og frelse, som jo i hver eneste messe gjøres nærværende og virksom. I hver messe kommer Kristus selv til oss i brødets og vinens skikkelse. Når vi bryter brødet, får vi del i Jesu legeme, og sammenføyes til ett med ham og med hverandre. Gjennom sakramentet strømmer hans liv over i dette legemet. Kristi legeme og blod er Kristus som han kommer til syne i sin Kirke, i fellesskapet av troende, i Gudsfolket på sin pilegrimsferd gjennom historien. Da Kristus fór opp til himmelen, etterlot han seg nemlig et sakramentalt nærvær (jf. Thomas Aquinas i «De humanitate christi«). Det er dette helt konkrete nærværet vi feirer i hver messe: at han er konkret til stede blant oss, fysisk og synlig i Kirken og i nattverdens sakrament. Kristi legeme som vi mottar i kommunionen er ”gitt for oss”, og det blod vi drikker, er utgytt for de mange til syndenes forlatelse. Derfor kan ikke eukaristien forene oss med Kristus uten samtidig å rense oss fra de synder vi har begått, og bevare oss mot fremtidige synder. Eukaristien gjør at vi opplever tilgivelse ved Jesu nærvær. Men samtidig, for å være verdig til å motta dette hellige sakrament, må vi ha en ren samvittighet. Skriftemålet, botens og forsoningens sakrament, står som forberedelse og inngang til eukaristien…. Sykesalving er alltid ledsaget med eukaristien som kirken pleier kaller Viaticum (vandringsbrød)….
Kjære venner, Kirken er Kristi mystiske legeme. Det betyr, at når vi hyller Kristi legeme, gjelder denne hyllest også hans mystiske legeme, dvs. hans verk. Vi hyller hans synlige, sakramentale nærvær her på jorden, i Kirken og i eukaristifeiringen. Eukaristien forutsetter og bygger opp dette fellesskapet av troende. Kristi eukaristiske legeme bygger opp hans mystiske legeme – de er to sider av samme sak. For Kristus er identisk med sin sendelse, nemlig etter Faderens kjærlige vilje å frelse menneskene, forkynne evangeliet for dem, kalle dem ut av mørket og inn i hans underfulle lys (jf. Hohs. 3,16 og i Pet. 2,9). Kristi legeme og blod, er derfor midtpunktet i Kirkens liv. Han ofrer seg selv og oss med ham, vi forenes med Kristus, fordi han selv ville forene seg med vår menneskenatur. Derfor kan vi ikke ære Kristi legeme og blod uten å fylles av takknemlighet overfor det frelsesverket, som de både betegner og bevirker. Vi kan ikke være fylt av takknemlighet og ærefrykt for hans eukaristiske legeme uten å elske hans mystiske legeme, Kirken, og vi kan ikke elske hans mystiske legeme uten å arbeide for at dette synlige legemet omfatter flest mulig. Kommende søndag feirer vi med takknemlighet den nye og evige pakten som Jesu Kristi legeme og blod etter Faderens vilje oppretter, symboliserer, bekrefter og besegler. Når vi understreker Jesu legemes og blods hellighet, gjør vi det i bevisstheten om at vi har del i dette legemet, ja, at Kirken er hans mystiske legeme som gir evig liv. Derfor er vi kalt til hellighet, til å være Guds hellige folk. Dessuten feirer vi at Guds kjærlighet dermed lever synlig blant oss til evig tid. Dette er et mysterium, Troens mysterium. Og vi må si med Thomas: Så stor er Guds kjærlighet til oss og hans nåde, at han gjør mer for oss enn vi kan tro og forstå (Thomas Aquinas: «In Symboium»).
Riktig god helg.
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 