Kjære venner, det er virkelig til syvende og sist bare to bud. Og det første er å elske Gud, og den andre er å elske vår neste. De er ikke ment å bli skilt. Men vi skiller dem veldig ofte. Det er lett om vi kan si vi står på en god fot med Gud, men hvor mange imidlertid kan si at vi står på en god fot med vår neste? Vi snakker med Gud når vi ber, men snakker vi med vår neste? La oss be vår Far å tilgi oss vår forsyndelse og hjelpe oss å bevise vår kjærlighet mot ham ved å elske alle våre brødre og søstre.
Kjære venner, i søndagens evangelium ser vi hvordan Jesus blir oppfordret til å gi sitt sammendrag om Lovens essens/kjerne/det vesentlige. Skikken med å konsentrere seg om å oppsummere Loven var en populær tradisjon blant rabbinere og deres elver. Kanskje det mest berømte eksempel i jødisk tradisjon er at en student krevde å bli undervist i essensen av loven mens han ennå var nybegynner. Hans lærer, Hille, svarte: «Hva du ikke kunne fordra for deg selv, ikke gjør det til din nabo. Det er hele loven, resten er kommentar. Gå og lær». Jesus samler opp den tradisjonelle visdom av Israel i en konstatering. Den første del av hans konstatering siterer den Jødiske trosbekjennelse. Det er å elske den eneste Gud som er herren med hele din person og alle dine evner. Den trosbekjennelsen befant seg inne i et lite futteral. Dette futteralet ble festet i dørstolpen på alle jødiske hus og i døren av alle innvendige rom. Ingen fromme jøder kunne være uenige med denne delen av Jesu sammendrag. Men ved siden av denne legger Jesus den andre bibelske passasje: å elske din neste som deg selv. For Jesus, er det denne kombinasjonen av disse separate tekster som danner lovens essensen. Og det er denne kombinasjon som har gitt Kristendommen dens grunnbud for livet. I sitt svar til den skriftlærd klargjør Jesus at han ikke kan følge sammendraget av loven men glemme kjærlighet til sin neste. Den skriftlærd er fornøyd med Jesu svar og tilsetter sin egen mening, at kjærlighet til Gud og til neste er jo viktigere enn all rituell tilbedelse. Som støtte for den skriftlærdes tilføyelse setter Jesus liturgiens viktighet langt ned på listen. Det har vi sett klart i lignelsen om den gode samaritan, hvor presten og levitten fort glemmer kravet til nestekjærlighet. Som Jesus kombinerer kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten, slik overse de skriftlærde sammenhengen mellom dem.
Kjære venner, den virkelige fare for oss er at vi skiller de to bud. Det er lettere å fortelle om Guds kjærlighet til noen enn virkelig å elsker et annet menneske. Å gjøre slik er som å snakke til en utsultet om brød uten å gi ham noe å spise. Eller å snakke til en om varme mens vi lar ham være i kulden. Vi kan si at det bare er et bud, et kjærlighetsbud. Det er lik en mynt med to sider. Det er umulig å ha den ene uten den andre. Den største tragedie i den moderne verden er den måten man har skilt de to store bud. Det er det helt motsatte av intensjonen i Evangeliet. Det er ikke alltid de ivrigste til å oppsøke kirken er de beste forbilder på nestekjærlighet. Vi må oppøve vår følsomhet overfor andre menneskers nød, både åndelig og materielt. Det gjør vi ved å følge budet om nestekjærlighet. Veien til Guds hjerte går gjennom vår medmennesker. Jesus sier jo at det du har gjort mot selv den minste av mine, det har du gjort mot meg. Veldig enkelt ikke sant? Men veldig vanskelig. Hvis vi kommer til messen med et åpent og ydmykt hjerte, får vi den hjelpen vi trenger til å klare det umulige. Messen er vår viktigste kilde til styrke og utholdenhet. Gud overøse oss med sine gaver i hver messe, og Hans gavers kilde går aldri tom. Den kjærlighet, medlidenhet, styrke og miskunn du har mottatt bringer du videre. Og når du har gått tom, kommer du bare tilbake etter mer! Amen.
Riktig god helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 