Kjære venner, mot slutten av kirkeåret får vi alltid høre noen strenge ord – en slags moralsk opprustning. Jesus anklager de mennesker som ber fromt til Gud, men er blinde for medmenneskers nød – de som har et ensidig vertikalt Gudsforhold og glemmer den horisontale nestekjærlighet. Å elske betyr å gi, derfor er å gi den beste måte å uttrykk sin kjærlighet til noen. Det er ikke så lett og enkelt. Men hvis man gir noe til en annen, ønsker Gud at man skal gi det med et hele hjerte. St. Augustin sa: For å skaper deg trengte Gud ikke å spørre deg, men for å frelse deg måtte han gjøre det. Ikke sant! Det finnes ingen mirakler hvis ikke vi først rekker våre hender ut for å gi – gi ikke bare til våre medmenneske men også til GUD.
Kjære venner, fra forrige søndag hørte vi atdet første og største bud av alle er at du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, av all din hug og all din kraft. Og det annet er: Du skal elske din neste som deg selv. Noe større bud enn disse finnes ikke!, sier Jesus. Og Markus tilføyer at Gud er én, og at å elske Ham av hele sitt hjerte og av hele sitt sinn og sin neste som seg selv, er langt mer verd enn alle brennoffer og andre offer! Markus var muligens den mest sosialt engasjerte av de fire evangelister, han gjør oss jevnt og ofte oppmerksom på at vår tro skal vise seg i gjerninger, at vår fromhet ikke er noe verdt, hvis den ikke samtidig viser seg i en engasjement for sosial rettferdighet. Både i den første lesning og i evangeliet står enken i midtpunktet. En enke sto svak i det jødiske samfunn, hun hørte til blant de fattige og blir ofte nevnt i bibelen sammen med foreldreløse barn og fremmede. Disse har rett på medmenneskers og Guds barmhjertighet og beskyttelse. Jesus satt der på den travle tempelplassen og betraktet folk. Han så en kvinne som tydeligvis var enke. De hadde den gang en spesiell enke-drakt. Hun var from og lot seg ikke forstyrre av de mange mennesker. Uten å vekke oppsikt, la hun noen småpenger opp i offerbøssen. Hun var ikke vant til å tenke på seg selv og sine egne behov. Hun gir det hun har til dem som trenger og føler seg lykkelig med det. På mange forskjellige måter har vi sikkert en gang sett eller oppfattet noen som gir så mye de har uten å vekke oppsikt (din mor/far?). Man oppdager mødre og fedre som tålmodig og omsorgsfullt tar seg av deres handikappede barn. Man ser døtre og sønner som kjører deres gamle foreldre rundt i rullestol for å la dem delta i livet; Man ser pleiere som tar seg av eldre og syke, lærere eller ungdoms-ledere som tar seg av en ungdomsflokk. Man ser unge som viser innvandrere veien. Jesus ser fornøyd på slike mennesker, han kaller på sine disipler og sier til dem: sannelig det skal dere vite, denne fattige enken her, hun gir mer enn noen annen. Han er begeistret for slike mennesker som våger å glemme seg selv, som gir sine liv, for at andre kan finne det; mennesker som virker som salt eller gjær; Det er disse som setter smak på livet. Derfor gjør Jesus også oppmerksom på de mennesker som går der for å vise seg og for å bli sett, de som liker å gå omkring i side kåper og motta folks hilsener. Jesus har ikke særlig sympati for dem, han advarer sine disipler mot dem. Deres måte å leve på kan virke fristende på mange, men det vil vise seg at det er avguder de tilber. Deres fromhet er ikke noe verdt.
Kjære venner, Maria, Guds mor, lovpriser i hennes Magnificat den Gud som ser til de ringe og opphøyer dem mens han han støter de mektige ned fra tronen og sprer de hovmodige for alle vinder. Dette er et glad budskap, Jesus moraliserer ikke, han vil kun åpne vår øyne: Han formaner oss til å ta oss av vår neste. Vær deg selv, sier han, et menneske blant medmennesker, ikke mer og ikke mindre.
Ha en riktig god helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 