Kjære venner, første søndag i advent – begynte vi et nytt liturgisk kirke-år C, fire uker fram til Jul, en tid vi venter, forventer og forbereder oss på ham som kommer. Vi forbereder oss på lyset, for hver søndag tenner vi et lys til. La oss nå tenne det første lys og vende tilbake til ham med tillit for en lysere og bedre omgivelse i både samfunn og våre åndelig liv.
Kjære venner, vi feirer den første søndag i advent, den første søndag i et nytt kirkeår. Nå begynner adventstiden, som har to formål: Det er en tid da vi skal forberede julen, som er festen for Kristi første komme, hans inkarnasjon. Samtidig er det en tid da vi skal være våkne for Kristi annet komme, ved tidenes ende. To forskjellige ventetider altså, og i mange klostre er dette derfor også en liten fastetid, for den som venter på noe, skal ikke synke ned i mett og selvfornøyd overforbruk, i den norske julebordstemningen. Denne første søndagen er viet tanken på at Kristus skal komme igjen, og at ingen kjenner dagen eller timen for når dette skjer. Derfor må vi være ytterst våkne og oppmerksomme. Søndagens første lesningen, fra profeten Jeremiah, handler jo akkurat om dette. Israels folk blir oppfordret til å være våkne for Herrens handling. «Når den tid kommer» lar Han en rettferdig spire vokse frem for Davids ætt. Med andre ord, Jeremiah varsler om Guds Sønns inkarnasjon, som kom helt overraskende på jødefolket. En slik overraskelse kan komme på ny, for oss. Vi kan ikke regne oss frem til når det vil skje, slik enkelte sekter feilaktig prøver på. Ingen kjenner dag eller time. Men vi må heller ikke slå oss til ro med at den vanlige situasjonen i verden ikke kan bli avløst av en endetid, med Kristus i sentrum som verdens dommer. Det er nok av tegn på at en slik endetid allerede er i ferd med å sette sitt preg på en problemfylt jordklode, og det er nok av antydninger i Det nye testamente om at endetiden forlengst har begynt. En ventetid betyr ikke at vi skal sette oss godt til rette og bare avvente det som skjer, i en slags passiv venteromsholdning: døren vil vel åpne seg, og så får jeg komme inn for domstolen – for min del er det ikke mer å gjøre. Langt ifra! Dagens liturgiske salme er preget av at vi må bryte opp og aktivt søke Herren: «Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen. Herre, vis meg dine veier og lær meg dine stier. La din sannhet lære og lede meg. Du er min frelser, hele dagen venter jeg på deg». Annen lesning fra Paulus’ første brev til Tessalonikerne følger de samme aktive tankebanene: Vi blir minnet om vår plikt til å være åpne overfor Gud og medmennesker. Vi skal leve slik at vi står plettfrie og helliggjorte frem for vår Gud og Far, nettopp på den siste dagen da vår Herre Jesus holder sitt inntog sammen med alle sine hellige. Og vi blir inntrengende oppfordret til å fortsette med å gjøre fremskritt på den veien! Ved å holde Guds bud! I søndagens utsnitt av Lukasevangeliet kommer den andre måten å forberede seg på tydelig frem: «Våk og be hver tid og stund, for å få kraft til å slippe trygt igjennom alt det som skal hende, og kunne møte Menneskesønnen ansikt til ansikt». Bønnen må gjennomsyre dagliglivet vårt, slik at den alltid ligger under de holdninger og avgjørelser som preger livsførselen. Lukas har i evangeliet med alle de obligatoriske tegnene på at de siste tider er kommet, og utmaler det på en gripende måte: «På jorden skal folkene leve i angst og urolig lytte til havets og brenningens torden». Men den riktige holdningen vår hvis dette begynner å skje, er ifølge Lukas enkel og optimistisk: «Rett ryggen og løft hodet, for da er befrielsen nær! Men vær på vakt, så dere ikke lar dere sløve av utsvevelser og svir!» Lukas hadde kanskje en forutanelse om at julebordenes og julemasets tid kunne bli en alvorlig konkurrent til advent som en tid da vi rakrygget og våkne løfter våre øyne mot Gud, og lar hans sannhet lære og lede oss.
Kjære venner, Vi må ha lengsel etter Gud, og for en kristen er dette lengsel etter at Kristus skal komme. Han er allerede her, men ennå ikke helt, og det er i denne merkelige mellomsituasjonen vi skal leve: i vår egen tid, med eukaristifeiringen som vår rot i Kristi første tid, og likevel vendt mot Kristi siste tid som skal gi vårt liv fullendelse og avgjørende mening.
Ha en riktig god helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 