Kjære venner, det er bare få dag igjen til vi skal feire Jesu fødsel. Kirken ønsker at vi skal forberede oss så godt som Maria gjorde. Selvfølgelig er Maria den mest nådefulle blant kvinnene og blant alle mennesker. Men vi har samme verdighet som Maria i vårt kristne kall: at «Vi må bli Gudsbærere». Maria ble valgt til å bli Jesu mor fordi hun trodde og var ren, fattig og ydmyk i sitt hjerte. Som mennesker er vi alle svake. Vi kan ikke forandre oss av kun egen kraft, og derfor ber vi om Guds nåde til å hjelpe oss, slik at Jesubarnet igjen skal fødes i vårt liv.
Kjære venner, menneskets liv er avhengig av denne sirkelen: å gi LØFTE og å ta imot løfte. Vi blir verdifulle og respektable hvis vi vet å gi løfter som vi har evne til å holde. Og vår fremtid og suksess er bundet til de løfter som blir gitt oss. Hvis vi er så heldige å møte gode mennesker med gode løfter, blir vårt liv vellykket og fylt av håp. Vi kan si at menneskelig personlighet er dannet på denne basis….. Mennesket vokser på dette fundament av løfter: foreldre til barn, venn til venn, mann til kone osv… Det er det samme med forholdet mellom Gud og mennesket. Dette forholdet startet med et løfte. Det store løftet ble forberedt gjennom de små løfter som ble oppfylt i en bestemt periode: frelseshistorien. I denne lange historien ber Gud mennesker, representert ved Israel, om å stole på Ham. Guds løfte er altfor stort for menneskets tanker. Dette løftet vil føre menneskene i Israels skjebne, gå gjennom alle verdens ulykker, lidelse, fortapelse og selv døden. I denne lange ventetiden, mens de venter at Gud skal oppfylle sine løfter, lærer Israel hvem Gud er. Han er den store som står over alle løfter. Fordi det største løfte fra ham er Han selv. Med denne orienteringen som bakgrunn blir det lettere for oss å forstå det budskap som Guds ord gir oss på denne siste søndag i adventstiden. I søndagens første lesning kunngjøres det om stedet hvorfra det store løftet fra Gud skal bli oppfylt. Judea, den ringeste av alle slekter, som bosetter seg i den ubetydelige byen Betlehem, skal en dag fostre en hersker over Israel. Men mellom løftet og dets oppfyllelse er det midlertidig en lang periode av undergang, lidelse og eksil. Når ens land er oversvømmet av fienden, og man har måttet slå seg ned i et fremmed land, når ens sanger ikke kan synges og musikkinstrumentene er tause, er det vanskelig å holde fast ved et løfte, selv når det er Guds løfte. Men det er egentlig dette løftet som gir innhold til folkets håp, og gir deres liv den riktige retning. Når tiden i eksil er slutt, vender restene av folket tilbake for å bygge sitt liv på det håp at Gud vil oppfylle sitt løfte. Ikke alle israelitter tror på Guds løfte, bare en liten gruppe som Bibelens forfattere kalte «Israels rester» (Mika 2:12). De lever trofaste til det håp at Gud skal fullføre det han lovet. I begynnelsen av Lukasevangeliet blir vi presentert for et gammelt, gift par fra denne lille gruppe. De lever fremdeles i dette håp. Dette paret er Sakarias og Elisabeth, foreldrene til Johannes døperen. De representerer det håp som ikke døde, og de ser det oppfylt i sin sønn, Johannes, som forbereder veien for en fra Betlehem. Det gamle parets fullførte håp er også blitt gitt til Maria som et tegn: «Og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager…For ingen ting er umulig for Gud» (Lk.1:36). I søndagens evangelium forteller Lukas at Maria skynder seg for å se dette håpets tegn fullført. I møtet mellom den gamle Elisabeth og den unge Maria, møter Det gamle testamente det nye testamente. Det gamle løftet møter sin oppfyllelse i de to mødre: Elisabeth, mor til den siste profet som skal gå foran Herren, og Maria, mor til Herren selv. Det er en tid full av gode nyheter. Det er tiden for alle til å hoppe av glede, selv barnet i mors liv. De gamle løfter blir de nye hendelser, og nå er tiden inne for oppfyllelse. Det er store tider. «…Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse». I Maria kan vi se at Gud ikke bare gir løfter, men også holder dem. I Maria kan vi se en som lar Guds løfte forme hele hennes liv, ikke på en passiv måte, men aktivt, fordi hun sier JA til det som skal skje i henne og med henne.
Kjære venner, I julehøytiden feier vi den største begivenhet hvor Jesus er Guds løfte som blir fullført. Han kommer til oss igjen som gaven fra Faderen og ber oss ha tillit så vi selv kan gi løfter. Som kristne er vi et folk av løfter, og Gud holder fast på løftene som vi har gitt ham. Ved adventstidens slutt, takker vi Gud for at han holder sitt ord til oss, og vi ber ham hjelpe oss, å holde våre ord til ham og til hverandre. Amen.
Ha en riktig god helg og en velsignet, nådefull Jul.
p. Joseph.
Vår Frue Kirke 