Forfatter: P. Joseph Luong

Kjære venner, det er forskjell på liv og lære. Ikke alltid, men ofte, kan det også være forskjell på tro og handling. Søndagens evangelietekst, fra Matteus’ 23, kapittel, er typisk for både det sosiale og teologiske i Jesu lære. Man skal respektere, og overholde budene og forskriftene fra lovkyndige og fariseere, men deres handlinger skal dere ikke etterligne. For de sier nok hva dere skal gjøre, men selv gjør de det ikke. De binder sammen tunge bører som de lesser på folks skuldre, men selv vil de ikke røre dem med en finger. Og alle sine gode gjerninger gjør de for å bli lagt merke til av folk.

Dette er klar tale. Jesus påpeker mangelen på konsekvens og sammenheng i handlingene til datidens religiøse og sosiale elite. Dette er en påminnelse, ikke bare til vanlige folk og elitene i Galilea og Judea rundt år 30. Påminnelsen er gyldig for alle, til alle tider. Det er både enkelt og fristende å snakke høystemt om gode forsetter og strenge regler. Ikke fullt så enkelt og fristende å alltid handle i overensstemmelse mellom lære og liv.  Vi må alle innse, på nytt og på nytt, at vi er skrøpelige, lette å manipulere og like for en lov vi ikke alltid følger.  Nøkkelen er ydmykhet. Jesus sier det krystallklart i søndagens evangelietekst: Blant dere skal den fremste være tjener for de andre; den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.

Moseloven, den samling retningslinjer og påbud som Gud skal ha pålagt Israels folk gjennom Moses, talte ifølge tradisjonen over 600 påbud og forbud. Den nøyaktige summen tilsvarte antallet dager i året pluss antallet ben i menneskekroppen. Alle disse lover og påbud skulle forklare og utdype de grunnleggende ti bud.

Når det kommer til antall lover og påbud, er heller ikke vi katolikker kjent for å være beskjedne: Kirkens Codex Juris Canonici – det vi kan sammenfatte som hvordan kirken organiserer og styrer seg selv – inneholder 1752 bestemmelser, eller paragrafer. På samme måte som fariseernes Moselov regulerte jødenes liv, organiserer Kirkens canones våre religiøse liv.  Retningslinjer er bra, men som alt annet kan praktiseringen av retningslinjer overdrives. I dag som på Jesu tid. Da han en gang helbredet på en sabbat, fikk han høre av fariseerne at slikt bare var tillatt dersom den syke var i livsfare. Det er lett å tenke seg hva Jesus mente om den slags flisespikkeri. Flere lignende episoder skapte konflikter mellom fariseerne og Jesus. Resultatet var at begrepet fariseer da, og alle dager siden, har vært og er synonymt med ordet hykler. Ikke dermed sagt at det er riktig å skjelle hverandre ut.  Så lenge vi selv ikke er fullkomne slik vår himmelske Far er fullkommen, gjør vi andre urett ved å bebreide dem at de ikke er helgener.

Også innen våre egne rekker kan lovlydighet bli viktigere enn troen og nestekjærligheten. Det betyr ikke at lovene og budene er overflødige, men at forskriftene primært er til for menneskenes skyld og ikke omvendt. Jesus sier selv, i Bergprekenen, at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle loven og profetene. Den som opphever, selv det minste av budene, og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelen. Tilsvarende, den som oppfyller budene, og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelen

På den ene siden radikaliserer Jesus Moseloven. På den annen side åpner han opp for alle dem som ikke er perfekte, men som rett og slett forsøker å gjøre så godt de kan. Det er mulig å snuble, bare vi hjelper hverandre på beina igjen. Evangeliet handler om å tro og å handle pakt med troen: Troen på én Gud, skaper av alle mennesker og som er til for alle mennesker. Troen på at alle mennesker er likeverdige i Guds øyne; søsken på Hans jord. Jesu glade budskap gir oss et befriende syn på Gud og medmenneskene. Vi er her for å oppfylle – i kjærlighet, respekt og ydmykhet.

God helg!

p. Joseph

Forrige søndags tekst skildret Peter, og hans tro på Kristus, den levende Guds Sønn. Denne søndagen kommer fortsettelsen, fra Matteus’ evangelium.  Jesus forutsier sin død og oppstandelse. Peter viser at han likevel har til gode å innse Jesu egentlige oppdrag her på jorden. Han snakker, som til en god venn, og sier at Jesu forutsigelser for enhver pris må unngås. Jesus, på sin side, er klar i sin irettesettelse: Du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!»

Den Peter som hadde bekjent sin tro, tenkte ikke som et menneske. Dét var en Peter som tok imot Guds åpenbaring, som åpnet seg for Gud. Det er denne personens tro Jesus vil ha som fundament for sin kirke – et menneske som åpner seg for Guds åpenbaring – den troende Peter. Ingen verdslig eller moralsk makt. Ikke en som vet alt bedre enn andre og pålegger dem sine normer. Som troende fellesskap kan vi kun tilby støtte til de svake og tvilende, og til dem som ikke vet i hvilken retning de skal gå. Som troende fellesskap står vi på en klippe og bærer nøklene til evigheten. Men så er det også ofte slik med oss mennesker at vi tenker innen snevre grenser, uten sans for Guds veier. Med vårt eget, menneskelige bilde av Gud lever vi våre liv innen en forestillingsverden som lett kan gjøre Guds bilde til et avgudsbilde. På denne måten står vi i fare for at våre kristne liv kun blir famlende etterligninger av Kristi liv. Vi går oss vill i dagligdagse hensyn, reagerer som Peter, og taper øye for den sanne Gud, hans misjon og kall til oss.

Det er så lett å se Jesus som en lærd, god mann, en stor profet, et forbilde, en helt. Disiplene gjorde det. En som hjelper oss til suksess i livet. For Peter var det viktig at denne helten ikke måtte dø. I Peters livsverden, hvor seier og triumf spilte en viktig rolle, var det liten plass for lidelse og død. Paulus sier det så presist i sitt brev til menigheten i Korint: Vi forkynner en korsfestet Kristus – for jødene en skandale, for hedningene dårskap. Det var dette Peter ville unngå: Skandale og dårskap. Lidelsens og oppstandelsens totale nødvendighet var noe Peter fortsatt hadde til gode å erkjenne. Dermed vakte han Jesu forargelse.  

Det ligger en advarsel her – til oss alle. Vi har alle lett for å ty til bønn om hjelp, når vi har problemer, når vi trenger Jesus for å ordne opp i vårt kaos. Da organiserer vi bønnemøter og våkenetter. Vi ber om trygghet, om å kunne nå våre mål, om å bli litt vellykket, få littegrann suksess. Om å kunne gjøre det like godt, ja, helst litt bedre enn de andre. Også vi vekker sikkert forargelse, både hos Frelseren og menneskene: Jesus gir i alle fall krystallklar beskjed: «Den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen».

…sette livet til for min skyld …. Det ligger et kall i disse linjene. Til ikke å følge en Jesus som er slik vi synes han skal være. Følg Jesus, slik han er. Gjennom forsakelse til frelse. Det å følge Jesus slik han er medfører å ta eget kors, ta det opp, og å følge Ham. Det å forstå Jesus betyr å forstå korset. Å innse at det å følge Kristi vei ikke er noen dans på roser. Veien kan være veldig lang og vanskelig.

Dette er kjernen i Jesu lære, og det er grunnen til at Peter blir dømt så hardt. Peter blir sett på som fristeren. Hans mål og ønsker tilhører Satan, sier Jesus. Peter foretrekker å se Jesus som immun mot nederlag, lidelse og forakt. Messias er i hans drøm herlighet og prestisje, hevet over en forgjengelig menneskehet. Det Peter ikke forstod, var at veien til Guds herlighet går gjennom å overvinne lidelse og død. Ta opp korset, og bære det. Slik vi også blir oppfordret til.

Vi må be. Ikke om heder, suksess og ære, men om Guds nåde, slik at vi kan etterfølge Jesus. Han som har vært, er og alltid vil være Veien, Sannheten og Livet.

God helg!

                                                                                                             p. Joseph

Endelig har Maria statue kommet hjem til oss.

Gud være lovet.

«Du er Messias – Sønn av den levende Gud». Slik bekjenner Peter sin tro i søndagens evangelium. Og det er denne trosbekjennelsen som gjør apostelen til klippen, til fundamentet for kirken, selv om han var et skrøpelig og svakt menneske som alle oss andre.

Hvordan dét foregår? Jo, ved at Jesus snakker direkte til disippelen alle kjente som Simon. Han er dessuten ekstra nøye med å presisere hvem han snakker til, ved å tiltale ham som Simon Bar-Jona. Her skulle det ikke være noen tvil: Han snakker om og til Simon, sønnen til Jona (forstavelsen «Bar» betyr «sønn» på arameisk – språket Jesus brukte). Og så kalte han Simon for «Kefa» som er det arameiske ordet for «stein», «klippe» eller «fjellknaus». Altså Simon Kefa. Fordi det jødiske tempelet i Jerusalem lå på en klippe, Tempelhøyden. Et sikkert fundament for et gudshus. Simon Kefa – Simon Klippen – skulle være fundamentet for det nye tempelet.

Evangeliet ble oversatt og spredt på gresk. Og den direkte oversettelsen av arameiske «kefa» til gresk er «petros». Simon Kefa ble til Simon Petros, på latin Simon Petrus, og så forsvant «Simon» og vi står tilbake med dagens germanske, eller engelske «Peter». Alt opprinnelig avledet av det arameiske ordet for «fjellknaus», eller «klippe». Vi finner det på nytt i språket, den dag i dag: Nordmenn snakker stadig om en «klippefast tro». Alt fordi Jesus i sin tid ønsket å formidle at troen på ham som Messias er det sanne, eneste gyldige fundament for det tempel som fører oss inn i himmelen.

Når Jesus sier at på denne klippe vil jeg bygge min kirke, er det lett å tro at det er klippen, eller Peter, som er det eneste vesentlige. Men det er også et annet poeng ved utsagnet, nemlig at Jesus gjennom disse ordene understreker at han, Messias, vil bygge en ny kirke, et alternativ til tempelet i Jerusalem. Og da er det ikke lenger Tempelhøyden i Jerusalem som er fundamentet. Ikke lenger stein og fjell. Fundamentet til den nye kirken, som skal lede oss til Frelsen, er troen. Simon Kefas, eller Peters, tro.

Evangelisten Matteus fremstiller Peter som den første blant de tolv disiplene. Det spesielle forholdet mellom Jesus og Peter understrekes ved flere anledninger: Som i fortellingen hvor Peter blir innbudt til å gå på vannet for å møte Jesus, som står der. På bølgene, i stormen. Men Matteus idealiserer ikke – han beskriver Peter som lite troende. Og enda sterkere er Jesu irettesettelse av Peter, når han et sted sier; gå bort fra meg, Satan, du har ikke sans for Guds veier. Også i lidelseshistorien fremstilles Peter som alt annet enn en helt. Tvert imot, han svikter Jesus. Matteus er den av de fire evangelistene som sterkest fremhever Peter som den første blant apostlene, men han viser samtidig hans svakheter.

Forløsningen kommer når Peter tar ordet, og svarer: Du er Messias, sønn av den levende Gud. Det er dette som gjør Simon Bar-Jona til Kefa/Peter, eller klippen. Til fundamentet for kirken. Vår Kirke. Bygget, ikke på stein, ikke på politisk eller økonomisk makt. Bygget på gudstro – en tillit til en Gud som lever med og leder sitt folk. Denne troen er grunnleggende, for på den er vårt fellesskap- vår Kirke – bygget.

Tenk på det: Peter – kanskje den mest lunefulle, for ikke å si ustadige og svikefulle disippelen av dem alle, med et åpenbart unntak for Judas Iskariot.  På Peter vil Jesus bygge det nye, Troens Tempel. Tross at Peter – som alle oss andre -var et svakt og skrøpelig menneske, ble han utvalgt til klippe. Jesus selv skapte troen på Guds troskap i Peter. Peter hadde erfart på kroppen at Gud forblir trofast selv om han selv er troløs. Han var selv tilgitt, og på den måte godt forberedt på sin viktigste oppgave; nemlig å tilgi. Derfor ble Peter valgt til hyrde. Han som fikk nøklene til Guds rike. Hans tro ga oss Kirken, fylt med Peters arvtakere. Kirken, som åpner døren til himmelen, for alle som tror.

God helg!

                                                                                                        p. Joseph

Kommende søndag , den 20. august,  er dagen for et personlig jubileum: Da er det nøyaktig 29 år siden jeg ble presteordinert, i 1994. Jeg ber dere alle om å være med meg på søndag i en takk til Gud. Og samtidig be Ham om å la sin styrke og nåde fortsatt lyse over meg og min prestegjerning, nå og i all tid.

Og apropos søndagen – den 20 i det alminnelige kirkeåret, så er denne dagens tekst ikke av de enkle.  Rett og slett fordi Jesus i denne teksten – for en gangs skyld – ikke viser seg fra sin vanlige, sympatiske side. Han ignorerer en kanaaneer – en kvinne, som vil ha ham til å helbrede datteren. Jesus er taus, kvinnen driver på, gir seg ikke. Til slutt ber disiplene ham om å gjøre noe, for å få slutt på maset. Jesus svarer at dette ikke er hans oppgave – hans oppdrag er å frelse og helbrede «Israels bortkomne får». Ikke folk fra Kanaan, landet jødene hadde erobret og okkupert fordi Herren hadde sagt at det tilhørte Israels folk. Kanaan – Det Lovede Land.

Jesus ble i sin samtid ofte sett på som en jødisk rabbi – ikke en religionsstifter. Denne episoden tyder på at det også var slik han fra først av så seg selv, i alle fall inntil han innså dybden og storheten i sitt offer på Golgata, og oppstandelsen. Innså at hans gjerning var for alle mennesker, ikke bare «Israels bortkomne får». Denne lille historien fra Matteus forteller altså om en Jesus som blir irettesatt av en kanaaneisk kvinne. Jesus gir henne rett, han endrer seg, og sin egen selvforståelse. Dét gir storhet og tyngde til den lille historien.

Litt kunnskap omkring de faktiske ytre forhold, historie og lokale motsetninger, er også her klargjørende og viktig. Selve teksten gir oss et vesentlig spor: Jesus har vært i traktene rundt Gennesaretsjøen, i fjellandskapet Galilea. Nå beveger han seg ned til kysten, over grensen til dagens Libanon, til området mellom kystbyene Tyros og Sidon, like sør for dagens Beirut. Dette kystlandskapet utgjorde den nordlige delen av det opprinnelige Kanaan, som altså jødene okkuperte. Vi befinner oss like ved yttergrensen for det bibelske Israel. 

Teksten understreker det fremmede. Det er der han møter outsideren, den kanaaneiske kvinnen. Kanaaneerne utgjorde ingen enkelt stat, men snarere en serie bystater under fellesnavnet Kanaan. Oppe i nord var det helst fønikerne som dominerte. Uansett, for Jesus og samtidige var den kanaaneiske kvinnen ikke en av Guds utvalgte. Jødene var ikke særlig tolerante i møtet med utenforstående – kanaaneerne var ikke mye verd. De ble kalt hunder, og dét var ikke ment som ros!

Evangelisten Matteus var selv blant dem som var utenfor. Ifølge tradisjonen var han toller, eller skatteoppkrever. Disse arbeidet for de romerske okkupantene, og ble sett på som forrædere. Matteus var nektet fra tempelet og seremoniene der. Følgelig fikk han ikke lov til å be til Gud i tempelet og være nær Gud. I nyere tid ville man sagt at han var bannlyst.

Her er vi altså: I evangeliet etter en forfatter som selv var bannlyst fra det israelske stammefellesskap, i fremmed land, i møte med en kvinne, den laveste av de lave, som var for en hund å regne. Rabbi Jesus reagerer på impuls – eller kanskje har han allerede innsett hvordan han kan bruke situasjonen? Kanskje er det mester-pedagogen som nok engang viser seg for oss? Han sier: «Det er ikke rett å ta maten fra barna og kaste den for valpene». Harde ord. Kan hende bruker Jesus dem for å minne disiplene om jødenes egen språkbruk. Kvinnen er smart, og svarer: «Ja, men herre, selv valpene får spise de smulene som faller fra deres herres bord».

Kvinnens bruk av Jesu eget bilde viser ham at det finnes en vei, også for henne, til Guds bord. Jesus er tydelig imponert og inspirert av denne på alle måter fremmede kvinnens utholdenhet og visjon. Han innser at Guds bord, opprinnelig dekket for Israel, skal og bør utvides til å omfatte alle mennesker, alle steder, til alle tider.

Dette er søndagens tekst – skrevet av outsideren Matteus. En tekst om helbredelse ved tro. For oss alle. Alltid.

God helg!

                                                                                                        P. Joseph

Jesus. Gående på vannet. Sannsynligvis et av de mest berømte miraklene i Bibelen.  Det er blitt et velkjent begrep over alt, til alle tider. Sier du «Gå på vannet», så vet store deler av menneskeheten hva det betyr. At du utfører noe som er umulig. Et under.

Fortellingen finnes i søndagens evangelietekst, fra Matteus. Vi er ved Gennesaretsjøen. Jesus har nettopp mettet de fem tusen med fem brød og to fisker. Disiplene går i båten for å dra over sjøen til Gennesaret. Jesus blir tilbake, sender folk av sted, går opp i fjellene for å være for seg selv og be. Når han kommer ned om kvelden, hadde det blåst opp. Ute på sjøen er det full storm, bølgene slår opp om båten. Disiplene er redde. Så, i fjerde nattevakt, dukker Jesus opp, midt i stormen og mørket, gående på bølgene.

Romerne delte tiden mellom klokken 18 om ettermiddagen og klokken 6 neste morgen inn i fire perioder, fire vakter. Den fjerde nattevakt fra klokka 3 til 6 om morgenen var siste vakt.  Da er alt som mørkest. Den tøffeste vakten. Da dukker Jesus mirakuløst opp. Gående. På vannet. I stormen.

Det er i grunnen underlig at fokus for denne fortellingen som oftest har vært mirakelet, at Jesus går på vannet. Underlig, fordi lærdommen i fortellingen ikke først og fremst er at Jesus kan utføre mirakler. Lærdommen finnes i hvordan disiplene reagerte, og hvordan Jesus reagerte på deres reaksjon. Peter er som alltid frempå, og sier at dersom dette er Jesus, og ikke et spøkelse, så skal Jesus be ham om å komme ut til seg på vannet. Jesus svarer OK, Peter går mot ham, også han på vannet. Inntil det går opp for vår spontane venn at han faktisk er langt ute i dyp sjø, i storm, midt i den fjerde nattevakt. Da får han panikk. Han begynner å synke, han mister troen, og skriker: «Herre, redd meg!» Og Jesus griper fatt i Peter, mens han spør: «Hvorfor tvilte du?».

Det hender oss alle. Vi opplever stormer av alle slag. De truer ikke bare vår fred og trygghet, men til og med våre liv. I slike øyeblikk vet vi at vi ikke kan redde oss selv. Gud alene kan redde oss og gjenopprette roen i våre turbulente liv. Lærdommen fra hendelsen på Gennesaretsjøen er altså at vi kan komme oss gjennom livets stormer, men ikke uten Guds hjelp, Guds Nåde. Først når vi har lært denne leksen kan vi, i symbolsk forstand, gå på vannet. Uten Ham er vi intet, klarer intet. Med ham er vi alt, og klarer alt. Så enkelt. Så vanskelig, og så grunnleggende er leksjonen i dagens tekst.

Det viktige er altså hvordan vi selv stiller oss i møtet med det guddommelige. Peter gikk på vannet, fikk panikk, og begynte å synke: Så lenge vi holder våre øyne rettet mot Jesus kan vi klare det meste. Som å trosse storm og mørke i den fjerde nattevakt, de tyngste timene i døgnet. Lever vi i Hans ånd klarer vi oss gjennom livets stormer. Taper vi tro, og selvtillit så åpner vi samtidig opp for livets spøkelser og trusler.  

Peter, klippen, som Jesus har bygd sin kirke på. Gjennom skildringen sender Matteus et viktig bud til den kjempende kirken til alle tider: Selv om vår tro svikter og panikk omslutter Kirken når vi ser alle slags farer omkring oss, er det én ting som ikke må forsvinne: den overbevisning at Jesus skal komme og redde oss.

«Evangelium» kommer fra det greske ordet evanggélion som betyr «gode nyheter», eller «godt budskap». Matteus gir oss denne søndagen en virkelig god nyhet. Den symbolske fortellingen slutter med at stormen stilner og disiplene erkjenner Jesus som Guds Sønn. Han lille flokk av troende når frem til trygg havn, i Gennesaret.  Måtte vi alle søke, finne og forbli i troen på vår trygge havn – Guds Nåde.

God helg.

p. Joseph