Forfatter: P. Joseph Luong

Vi er så takknemlige for at vi har kunnet feire messe i Treungen kirke dette skoleåret og Treungen kommune er veldig fornøyd med avtalen og vi har derfor fått lov til å fortsette.

Her er messetidene for høsten 2023, som jeg ville vært veldig takknemlig for om du kunne spre til katolikkene i Drangedal og andre i menigheten din.

Vi har opplevd at noen familier som er på gjennomreise/ferie/helgetur har deltatt på messene.

Messetider i Treungen kyrkje høsten 2023 – alle messer kl. 15.00:

Søndag 27. august

Søndag 10. september

Søndag 8. oktober

Søndag 5. november

Søndag 3. desember

Mandag 25. desember – 1. juledag

Ønsker deg en riktig god sommer.

Med vennlig hilsen

p. Sigurd Markussen

Herren er sitt folks styrke, vern og frelse for sin salvede. Slik lyder inngangsverset til denne tolvte søndag i det alminnelige kirkeår.

Vern og frelse …

Uten Guds nåde er vi intet i denne foranderlige verden. Å være kristne innebærer at vi åpner opp for den guddommelige kraft. Den kraft som vi alle deler – gjennom nåden. Den hellige ånds kraft. Det er jo derfor vi samles til messe, gjerne hver søndag. For å bli styrket og fornyet ved Herrens bord. Der vi bekjenner våre synder, slik at vi verdig kan feire denne hellige handling.

Kjære medkristne, når mennesker møter motgang, reagerer de ulikt. Jeremia, for eksempel. I søndagens første lesning avviser han fare og forfølgelse. Herren er med ham – som en veldig helt.
Dét betyr ikke at redselen ikke berører ham – han er en profet, ikke en robot; men det betyr at han ikke har til hensikt å la redselen bestemme over sitt liv. Jeremia er forlatt av alle sine venner, kastet i fengsel på grunn av sin forkynnelse, truet med døden dersom han ikke bøyer av. Men Jeremia nekter å inngå avtaler. Troen på Guds omsorg holder ham oppe, unna fortvilelsen. Det, og litt mer prosaisk, et ærlig håp om at Gud skal hevne. Den viktige begrunnelse – det vi kan lære, følger umiddelbart i teksten: …for jeg har overlatt min sak til deg.

I dagens evangelium påpeker Jesus at han og budskapet han kommer med vil bli oppfattet som kontroversielt, for ikke å si uakseptabelt, av en samtid som på alle måter var skeptisk innstilt til Jesus og hans disipler. Ingen sensasjon, altså, at disiplene vil møte mange av de samme hindringer og den samme ondskap som Jeremia.  Men der Jeremia støttet seg til Gud og dennes pakt med Israel, kan menneskene heretter, uavhengige av nasjonalitet, støtte seg til, og finne trygghet i, den nye pakt mellom Gud og hans folk. Pakten gjennom Jesu offer, død og oppstandelse. Enhver som bekjenner seg til Jesus, vil bli tatt vare på gjennom Jesu nåde. Legeme og sjel. Derfor er det liten vits i å frykte for legemlig skade. Den type skade har samme begrensninger som alt legemlig, alt fysisk: Frykt ikke dem som nok slår legemet i hjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen.

Jesu tilhengere skal komme til å stå overfor ulike trusler, med tilbud de ikke ser seg i stand til å avslå. Likevel: Jesus befaler dem å avslå. De har et reelt valg: å nekte å anerkjenne Jesus og hans kjærlighet, eller å bekjenne seg til ham og stå overfor en sikker død. Hvordan kan disiplene unngå å være redde? Hvilken kraft får disiplene til å overvinne denne frykten?

Ved å gi frykten riktig retning: Frykt – men ikke dem som kun dreper legemet. Frykt ham som kan la både legeme og sjel gå under. Han bruker spurver som eksempel på at Gud ser alt – følger alle: Spurver ble omsatt som mat for de fattige –  2 spurver for én skilling og 5 for to skilling. Nummer 5 fikk man på kjøpet. Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke.  Og videre: …vær da ikke engstelige, dere er mer verd enn mange spurver! Dersom du vet dette, og aksepterer Jesu ord, vil du være sterkere enn dem som ønsker å ødelegge deg og dine verdier. Dette er Jesu poeng.

Vår utfordring til å bekjenne Jesu navn møter, og har møtt, enhver generasjon og enhver kristen. Dagens trusselbilde ses ikke bare gjennom terror og forfølgelse, men også gjennom medmenneskers likegyldighet til og fravær av glede over Gud, Jesu offer og oppstandelse, Den hellige ånds opplysning – hele vårt uendelig vakre skaperverk. Vi har verdi. Vi er verdige. Verdige et forsvar. Derfor kan vi trygt gjøre som Bibelens plagede profeter: Overlate vår sak til Gud.

God St. Hans helg!

                                                                                                                                                                  p. Joseph

Søndagens evangelietekst – fra Matteus – oppsummerer det sentrale budskapet: Kristus ble grepet da han så folkemengdene like forkomne og hjelpeløse som en fåreflokk uten hyrde. I denne i og for seg enkle observasjonen formidler Matteus noe som faktisk er et radikalt brudd med datidens etablerte gudsforståelse: De fleste religioner, enten de holder seg med én eller flere guder, har det til felles at selve guden er fullstendig uinteressert i individuelle mennesker, deres skjebne og tro. Det radikale bruddet skjer med Kristi fødsel inn i menneskeheten. Da blir Gud en av oss; guden identifiserer seg med det enkelte menneske. Det enkelte menneskes tro, lykke og frelse blir med ett helt sentralt.

Gjennom Kristus deler Gud lidelsene våre så fullstendig at vi ikke engang har et godt språk for det.  Det er ikke nok å si at Gud ser oss. Gjennom Kristus har Guds barmhjertighet blitt et verb.  Gud «forbarmer» seg over oss.  Våre lidelser er blitt Guds lidelser.  I Kristus har Gud gått helt og fullt inn i all menneskelig elendighet og utøver en inkluderende nærhet som for alltid utdyper Guds forhold til menneskeheten.  Gud er Ånd, men i Kristus fikk Gud «dyp medfølelse» med menneskene.  Inkarnasjon handler om jordnærhet.  Det handler om at Gud blir legemliggjort i Kristus, helt ned det mest trivielle i menneskelig erfaring. Det er dette jeg kaller Kristi radikale medfølelse.

I søndagens evangelium utpeker og sender Kristus hyrder (de tolv apostlene) til verden. Den fremste hyrden er selvsagt Jesus, som gikk foran med korset som eksempel: Det er hva det vil si å være barmhjertig. Paulus er presis, i sitt brev til korinterne: Selv om han var Gud, gav han avkall på seg selv, gikk inn i vår menneskelige historie, ble som oss på alle måter, overga seg selv til lidelse og til og med en skammelig død på korset. Gud blir menneske. Gud deler alle våre erfaringer, følelser, vanskeligheter, gleder og håp.

Arbeidet i verden kan være slitsomt. Disiplene var slitne, Jesus var sliten. De hadde forkynt og helbredet og møtt mennesker på løpende bånd i mange, mange dager. Ingen tid til hvile og stillhet. Alt basert på empati – medfølelse. Et lysende eksempel, til inspirasjon for oss alle. Ikke bare disiplene. Vi er alle kalt av Kristus. Ved selv å vise empati, medfølelse, ved å medleve, med start i hjemmene våre, i nabolagene våre, i landet vårt og i hele verden. Barrierer av hat, adskillelse og fremmedgjøring skal brytes ned. Barmhjertighet er en betingelser for fred. Barmhjertighet gir fred. Som hans etterfølgere er dette en selvsagt dyd – i hverdagen, i familiene og hjemmene våre – å virkelig forstå hverandre, å lytte, å ta inn over oss hva den andre føler. Det forener oss i et bånd av medfølelse som blir til kjærlighet.

La oss derfor bønnfalle Herren gjennom Marias forbønn om å gi oss Jesu Kristi evne til å se, å leve med alle våre medskapninger, fra de minste og mest unnselige, til de store, rike og mektige. Til naturen omkring oss. Evne til å trøste, til å bli trøstet, til å hjelpe, til å bli hjulpet, til å være kloke forvaltere, til å glede, til å være glade. Til å tjene våre medskapninger med samme respekt og kjærlighet Gud viser oss. Samme barmhjertighet.

Vi har all grunn til å glede oss. Vi er kalt til å være budbringere av Guds barmhjertighet! Dette er min bønn, kjære venner:

Herre, gjør meg til et redskap og budbringer for Din barmhjertighet!

God helg!

                                                                                                                      p. Joseph

Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen,og den som spiser av det, skal leve i all evighet.
Ordene er et direkte sitat av Jesus, i følge søndagens evangelietekst, fra Johannes’ sjette kapittel.

De uttales under en dialog mellom Jesus og en ganske stor folkemengde som nettopp har opplevd et mirakel: Den eneste maten som var tilgjengelig var fem skiver brød, bakt på bygg, og to fisk. Lite å skrive hjem om, men like fullt nok til at hele folkemengden spiste seg mett.  Mirakler som dette betegnes som «tegn» som får folk til å tro at Jesus er Guds Sønn. Dette skal ha skjedd umiddelbart før påskehøytiden, og “timingen” er langtfra tilfeldig. I jødisk tradisjon er påsken knyttet til utvandringen fra Egypt, og de lange årene i ørkenen, der Gud reddet sitt folk ved at man hver morgen kunne finne manna (antagelig en næringsrik plantesaft ) som gave fra himmelen.

I Israel ble påskenatten feiret i hjemmet, innen familiens fire vegger. Det var slik den første påsken i Egypt ble feiret, natten da blodet fra påskelammet, som ble stenket på husets tverrbjelke og dørstolper, fungerte som beskyttelse mot ødeleggeren.

Manna, fra himmelen. Og nå brød, kommet fra himmelen. Gud, som frelser ved å gi himmelsk næring. Betydningen av gjentagelsen er åpenbar: Jesu fødsel og virke som menneske, hans død og oppstandelse er alt sammen en gjentagelse, men også en fordypning, og en total fornyelse, av den sentrale, definerende jødiske påsketradisjon. Gud frelste sitt folk med blod og manna, ga det livsgrunnlag og eget territorium. Jesus frelser sitt folk, som nå utvides til å omfatte hele menneskeheten, gjennom å ofre sitt eget liv og legeme. Underet i Tiberias, ved Gennesaretsjøen, med fem brødskiver og to fisk peker frem mot den nye påskens frelsende under: Brødet blir til Jesu egen kropp, og den ledsagende vinen blir til Jesu blod. Himmelsk næring.

Det levende brød … VI katolikker forbinder Eukaristien med felles deltagelse i Herrens offer. Brød blir til Kristi legeme, vinen blir til hans blod. Dette tror vi, og vi deler troen ved å dele Kristi legeme og blod. I takk. Selve ordet Eukaristi minner oss om dét. Opprinnelsen er gresk, og, jada, eukharistia betyr, direkte oversatt, å gi takksigelse.

Kommende søndag er annen søndag etter pinse. Det er også dagen hvor vi feirer Kristi legeme og blod.  Vi minnes Jesu vandring fra døden til livet. En vandring som forvandler våre liv og den verden vi deler. Tenk etter: Vi oppfatter andres nærvær gjennom fysiske inntrykk av kropp, klær, ord, mimikk og handlinger. Da er det ikke det minste merkelig at vi takket være Guds nåde oppfatter Hans nærvær gjennom fysiske inntrykk. Jesus sier det så tydelig, så enkelt:  Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Legeme og blod indikerer Kristi virkelige nærvær. Vanskelige ord, men viktige,  fordi de understreker vår intime forbindelse med Jesus.

Ut fra denne intimiteten, som er en høyst personlig gave fra Herren, velter sakramentet kirkens vegger. I dette sakramentet er Herren alltid på reise for å møte verden.

På Corpus Christi – Kristi legemes og blods fest, går vi nok engang i prosesjon – et tradisjonelt uttrykk for det religiøse og psykologiske fellesskap menigheten utgjør. Denne gang en prosesjon i glede, over oppstandelsen. Det egentlige formålet med prosesjonen, med all vår ferdsel innenfor og utenfor Kirkens fellesskap, er fellesskapet med Gud. Et fellesskap, i tilbedelse. Med vilje til å følge Kristus, han som alltid går foran. Med vilje og evne til å følge hans befaling: Ta og spis derav, for dette er mitt legeme og blod …

God helg!

                                                                                                                                                                             p. Joseph

Denne fredagen tenker jeg på en gammel legende, typisk for høymiddelalderen, da all verdens fromme historier om våre kirkefedre florerte. Legendens hovedperson er Den hellige Augustin, biskopen av Hippo (det gamle navnet på dagens Annaba i Algerie). Augustin var en av våre kirkefedre, en helgen, forfatter av 113 bøker, deriblant Bekjennelser og Gudsstaten. Augustins utlegning av læren om Den hellige treenighet (De Trinitate) har betydd mye for den senere forståelse av Treenigheten.

Vi møter Augustin på stranden. Han skriver på boka om treenigheten og går og mediterer over hvordan Gud kan være tre personer samtidig. Så støter han på en guttunge, sikkert ikke mer enn fire-fem år gammel. Gutten hadde gravd et lite hull i sanden, og med en skje eller et skjell øste han vannet fra havet ned i det lille hullet. Augustin ble perpleks – det var opplagt at havet var for stort og hullet for lite. -Selvfølgelig sa guttungen. Men det er enklere for meg å få havet ned i dette hullet enn det er for deg å forstå mysteriet med Den Hellige Treenighet, med din fornufts begrensning. Augustin snudde seg forundret og da han så seg tilbake var barnet forsvunnet.

Så fatt mot, kjære medkristne: Det må mer enn menneskelig fornuft til for å begripe Treenigheten! Troen er til hjelp, og den sprenger som kjent fornuftens grenser.  Hele den kristne, og for den saks skyld også den jødiske tradisjon tilskriver Gud to eksklusive egenskaper. Gud alene gir liv. Gud alene kan dømme. I Johannes 5:19-21 erklærer Jesus at han har fått disse to kreftene av Faderen og at han utøver dem gjennom hele sin tjeneste. Faderen og Sønnen. To av tre.

Søndagens evangelietekst – Johannes 3, 16 – er berømt: Så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin enbårne Sønn til pris – for å frelse fra undergang alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie.
Gud sendte Sønnen til verden, ikke for å fordømme den, men for at verden skulle bli frelst ved Sønnen. Den som tror, blir ikke dømt, den som ikke tror er allerede dømt, fordi han ikke vil tro på Guds eneste sønns navn – Frelseren. Jesus gav oss også et løfte: Dette løftet, om Den Hellige Ånds nærvær, samlet de første kristne til livskraftige trossamfunn. Det er det samme løftet som binder oss sammen. Med Guds ord i sentrum for forsamlingen – da, som nå. Vi venter, vel vitende om at Guds Ånd vil røre ved oss med kraft. Da, som nå.

I søndagens annen lesning skriver Paulus om fellesskapet som vi deler med Jesus og med hverandre. For Paulus er det nettopp slik: Treenigheten er selve grunnlaget for troen, og for et kristent fellesskap. Faderen gir liv, Sønnen gir frelse, Den Hellige Ånd gir styrke og åpenbaring.  Liv, frelse, åpenbaring. Kjærlighet, Håp, Tro.

For å bli i treenigheten trenger vi en levende Kirke. De troendes samfunn. Frelsesbudskapet, opphavet til evig liv, dette som samlet det første kristne samfunn, er det samme løftet som fortsatt binder oss sammen. Vi ber fortsatt i fellesskap om Guds Ånds velsignelse. Om troen på en livgivende kjærlighet, og håpet om en frelse. Også den basert på kjærligheten. Som er det største og mest gjennomgående av disse tre – Tro, Håp og Kjærlighet.

Måtte disse tre danne fundamentet også for oss, og vår menighet i Grenland. Kirken er ikke noe vi driver med. Kirken ER.  Det nødvendige fellesskap som realiserer Den ufattelige Hellige Treenighet på jorden. I tro, håp og fremfor alt kjærlighet.

God helg!

                             p. Joseph

Husk! Alle konfirmantene må leveres konfirmasjonsmelding idag

OG MÅ HA SKRIFTEMÅL ABSOLUTT IDAG OGSÅ.

Ring p. Joseph (98079613) å avtale en time for det.

Tusen hjertelig takk.