Forfatter: vaarfrue

Kjære venner, hvordan kan vi virkelig tro på at vi bare gjennom menneskelig makt kan oppnå lykke, fred eller trygghet? Hvordan kan vår verden ha fred når vi direkte eller indirekte, tankeløst og likegyldig «samtykker» i å ignorere Gud som virkelig er den eneste «Fredsskaper» når det dukker opp alvorlig nød, utfordringer eller prøvelser? La oss vise Gud at vi stoler på ham, ett hundre prosent. Selvfølgelig tar dette ikke fra oss ansvar og handlekraft. Det er jo virkelig slik at før vi kan forvente Guds spesielle inngripen skal vi gjøre alt som står i vår makt. Vår tro må bli testet og prøvet. Gjennom tro viser vi klart at vi ikke stoler på egne krefter, men at vi søker tilflukt hos ham som er sterkere enn oss. Ved ikke å regne med egen kraft, vender vi oss mot Gud og forventer alt fra ham. Og denne holdningen gjør det mulig for ham å gripe inn. «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus/liv. Men si bare et ord, så vil ……livet mitt bli frisk.» (Matt 8,8).

Kjære venner, En mann gikk på fjelltur og uheldigvis falte han utenfor en klippe. Mens han holdte på å falle, ropte han høyt: «Kjære Gud kom meg i hu og hjelpe meg». Ingen svar! En gang til, samlet han alle sine krefter og ropte enda høyere: Kjære Gud kom meg til hjelp. En kraftig røst lyder plutselig: «Ja, kjære barn, men først og fremst må du slippe dine hender». Nei. Det går ikke, jeg kommer bare til å falle helt ned, dessverre, det er umulig/utenkelig. Du må…….før jeg skal slippe mine hender, sa han i respons. TRO med betingelser er…ikke TRO lenger! Tekstene i dag handler om troen – om det å tro. Vi sier ofte at vi tror…. i all mulige forskjellige sammenhenger. Som oftest sier vi: Jeg tror at… da betyr det å tro at vi ikke er helt sikre…. Jeg tror at det blir en pen dag i morgen, jeg tror at det gikk bra med eksamen, jeg tror at jeg skal klare den oppgaven. I kirken også snakker vi mye om troen, men på en annen måte: Vi sier ikke Jeg tror at…. men: Jeg tror på…. Jeg tror på én Gud og på Jesus Kristus, jeg tror på Kirken. I evangeliet viser Jesus hva det å tro på Gud egentlig innebærer. Han sover rolig og ubekymret selv om det stormer, fordi han vet seg trygg og stoler på at hans Far holder et øye med ham. Å tro på Gud betyr å ha tillit til ham, Han har jo lovet å være hos oss. Tro alene er derfor ikke nok, men vi må også vise den i handlinger. Når det skjer noe i kirken som ikke virker helt gjennomtenkt, blir det av og til spøkende påstått at Gud eller den Hellige Ånd sover eller er på ferie. For andre som opplever at verden synes å falle sammen, er det ingen spøk, de lurer på om Gud har gitt opp og overlatt menneskene til seg selv. Slik som vi av og til har en solformørkelse når månen står mellom solen og jorden, så opplever vi tider med Gudsformørkelse. Krig, brutale folkemord, katastrofe, krise, osv… legger en skygge mellom Gud og menneskene som gjør at vi vanskelig kan se veien. I tett tåke forsøker vi å fortsette og ber intens til Gud om veiledning og hjelp. «Mester, roper vi engstelige, er du likeglad med at vi går under?». Jesus er hverken likegyldig eller naiv, han har selv opplevd bølgene av hat og vold som ville ødelegge ham. Det er kun tilliten til hans Far som reddet ham fra undergangen. Han reiste seg og talte myndig til vinden og sa til sjøen: «Bli stille og ligg rolig! Da løyet vinden av og det ble blikk stille«(Mk.4,39). «Hvem kan vel han være, som blir adlydt både av vind og sjø?»(v.41). Han er Jahve: En Gud som er til for oss. La ikke angst og uro ta motet fra dere. Tro på Gud, ha tillit til Gud, stol på meg, sier Jesus (Joh.14,1). Hele 365 ganger (en gang for hverdag) kan man lese den oppmuntringen i bibelen: Frykt ikke!

Kjære venner, det er godt å høre sånt like før ferien. Vi kan få lov å hvile ut og slappe av. Ikke nødvendigvis fordi vi har fortjent det, men fordi han er med oss og han elsker oss og tror på oss. Gud er med oss fra begynnelsen og nå og alltid og i all evighet… Sammen med Jesus får vi kalle ham, Far, vår himmelsk Far. Og hver gang vi er redde, hver gang det stormer i våre liv, kan vi være trygge på at han er ved vår side. Han hjelper oss å finne fred midt i stormen.

Riktig god helg og gledelig sommer.

p. Joseph

Kjære venner, vi alle vet at hvis vi planter et såkorn i jorden og om vi sover eller våker, om det er natt eller dag, så spirer og vokser kornet, uten at vi vet hvordan det går til. Det samme sier Jesus i søndagens evangelium om hvordan Guds rike egentlig modner og utvikler seg i våre liv og i verden. Det starter ved en liten vei, og etter å gi tid til det, skal det vokse til noe større.

Kjære venner, med mange slike lignelser forkynte Jesus budskapet for menneskene – så meget av det som de var i stand til å forstå – skriver Markus. Det vi forstår er at Guds rike foreløpig ikke er større enn et lite frø. Vi kan vanskelig se at dette Guds rike har utviklet seg noe særlig de siste 2000 år. Kirken er uten tvil blitt mye større, men dette fredens og rettferdighetens rike som Jesus forkynte, er fortsatt usynlig for våre øyne. I dagens evangelium forteller Jesus oss igjen om hvordan dette Guds rike egentlig modner og utvikler seg. Da Jesus fortalte denne lignelsen for 2000 år siden, var disiplene minst like utålmodige – for ikke å si fortvilet – som vi er i dag. De hadde store forventninger til Jesus som Messias og var meget utålmodige. Derfor måtte Jesus gang på gang forklare hvorfor han var kommet til verden og hvordan Guds rike skulle bli til. Han forsøkte å oppmuntre disiplene, og gi dem tro på Guds rike. Han sammenlignet sitt eget liv og Guds rike med et såkorn eller sennepsfrø, som er lagt i jorden. Det er usynlig, men det modner og vokser, uten at vi kan gjøre så mye fra eller til. Det samme skjer med frøet – når det en gang er lagt i jorden, må man ikke forstyrre det. Når en sår eller planter, må en ha tålmodighet og la naturen gå sin gang. Jesus talte mye om Guds rike, han forkynte at det var nær og at vår verden en gang blir en Guds verden, et rettferdighetens og fredens rike. Et slikt rike lengter vi jo alle etter med en viss utålmodighet og av og til fortvilelse. Om vi bare kunne se noe av dette riket. Det er en hemmelighet, et mysterium. Det eneste vi kan gjøre er å være tålmodige og vente.

Kjære venner, «Sæden er Guds ord og såmannen er Kristus», ble det sunget/sagt i halleluja-verset. Det er klart at Jesus sier mer enn det. Gud har en plan med verden, han har planlagt å høste fruktene. Som vi hørte i den første lesningen regner han med at treet han har plantet skal rage høyt og bli til en prektig seder, hvor i alle slags fugler skal bo. Men hvordan det går til, vet Gud, men han vil ikke gripe inn og isteden å være tålmodig. Grunnen til det er at Guds rike ikke blir til uten oss mennesker. Ikke uten Gud, men heller ikke uten menneskene. Gud respekterer vår frihet og vår vilje, samtidig som han utfordrer vår fruktbarhet og vår kreativitet. Han motiverer oss til å engasjere oss i fremveksten av sitt rike. Gud har gitt oss frihet, men fordi han er allvitende, vet han hvordan vi vil bruke friheten vår. Han tror på oss, stoler på oss. Slik som såmannen viser omsorg for åkeren, men venter tålmodig på at det spirer, vil heller ikke Gud tvinge det frem, det må vokse av seg selv. Gud er nær oss, han er med oss, han kaller på oss – men han tvinger oss ikke. Han har gitt oss sin skapende Ånd, sin guddommelige kreativitet og styrke. Jesus viste sin tillit til menneskene, han fortalte oss at vi har evner og talenter, men han respekterer menneskenes frihet. Som Jesaja sier det: «Han skal ikke skrike og ikke rope og ikke la sin røst bli hørt på gaten» (Jes.42,2). Lignelsen overlater egentlig svaret eller løsningen til oss som den hellige Augustin sa: «Gud spurte deg etter råd ikke når Han skapte deg, men bare når Han frelser deg». Våger vi å leve med en Gud som ikke tvinger seg på oss? Klarer vi å godta en Gud som ikke griper inn, og noen ganger holder seg på større avstand enn vi liker? Gud er med alltid i vår verden, også i dag. Men han vil ikke grave opp frøet for å vise oss hvor langt det er kommet i dets modning. Det er noe mystisk med denne verden vi lever i, noe mer enn vi kan se. Det er noe som forsøker å komme frem i lyset. I mørket spirer Guds rike. Gud selv vet det. La oss stole på og tro på såmannen og på den hellige Ånd Han har gitt oss.

Riktig god helg.

p. Joseph

En ny innvielsesdag er på søndag 25.08, kl. 12.00

Kjære p. Joseph,

Jeg hadde et fall for noen dager side, og knærne har ikke hatt det bra siden. Det er derfor ikke mulig for meg å komme til innvielsen av Maria-haven søndag. Jeg beklager dette, men jeg innrømmer nederlag. Knærne vil ikke. Jeg skal ta deg og din menighet med i min bønn i messen søndag.

Vennlig hilsen,

+Bernt.

Biskopen har samtidig gitt en ny innvielsesdag, det er igjen på søndag 25.08, kl. 12.00

Kjære venner, det er en usynlig, men veldig aktiv virkelighet i livet, dvs. ødeleggelsen av Satan som vi skal få høre fra kommende søndags lesninger. Peter advarte sine etterfølgere at «djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke«. (1 Pet. 5,8). På grunn av djevelens ødeleggelse faller vi mange ganger for hans fristelser. Noen ganger lytter vi til djevelen uten å høre på Gud. La oss alltid høre på Guds Ord – Ordet som lærer oss hvordan Satan alltid ødelegger oss, og hvordan vi kan bli kvitt ham. Måtte Gud være barmhjertig med vår skrøpelighet.

Kjære venner, teksten vi skal få høre fra første Mosebok er en del av en ouverture som angir tema for hele Bibelen: Mennesket som er skapt i Guds bilde er samtidig fristet til å gjøre det onde. Mennesket kan ligne på Gud ved å gjøre det gode… ved å ta ansvar for hans skaperverk og å arbeide for rettferdighet og fred blant menneskene. Det er egentlig ikke syndefallet og arvesynden som står i fokus, heller ikke kvinnen som frister og Jahve som straffer. Teksten viser hvordan mennesket som forvalter av Guds skaperverk oppfører seg imot det uforklarlige onde som finnes i verden. Bibelen fastslår nøkternt at det onde finnes og at det frister. Mennesket er en skapning, og som mann og kvinne er de et bilde på Gud, men ikke lik Gud, Skaperen. Kvinnen lar seg friste til å overskride den grensen som finnes mellom Skaperen og skapningen: Hun vil bli lik Gud. Mannen følger henne. Mennesket blir avslørt som mann og kvinne og ser med skam på hverandre. Enheten mellom mann og kvinne ble brutt. De legger skylden på hverandre og frasier seg derved ansvar. Men Gud svikter dem ikke. Det onde blir straffet for at mennesket kan leve videre. Gud er barmhjertig og satser stadig på nytt på mennesket, ved at vi bekjemper det onde og fritt og ansvarsbevisst velger å ligne Gud ved å handle rett. En jødisk Rabbi sier: Menneskets store skyld er ikke at det stadig synder, fordi fristelsen er sterk og motstandskraften svak. Menneskets store skyld derimot er at det nekter å ta imot tilgivelsen som Gud stadig tilbyr. Sagt på en annen måte: Det å synde er menneskelig og tilgivelig, men det å la være å omvende seg eller å nekte å ta imot tilgivelsen, det er utilgivelig. Det er akkurat det Jesus kaller i evangeliet: synden mot den hellige Ånd. Å nekte å ta imot tilgivelsen ved å påstå at den som gir tilgivelsen nemlig: Gud – Jesus – den hellige Ånd – er besatt av det onde. Jesus hadde nettopp kalt til seg de 12 til å være hans faste følgesvenner. Tolv menn som han kunne sende ut for å forkynne og gi makt til å drive ut demoner. «Så kommer han hjem og en stor mengde folk strømte sammen, blant dem en gruppe lovkyndige fra Jerusalem som beskyldte Jesus å ha djevelske kontakter med demonenes overhode: Beel-Zebul». Interessant nok omtaler ikke de skriftlærde ham som «Satan», men som «Beelsebul». Han er Ekrons gud (jf. 2. Kongebok 1:1-18). Navnet er assosiert med frafall fra tro på den sanne Gud. Med noen lignelser forteller Jesus at det er falske anklager og til slutt et profetisk ord: «Sannelig det skal dere vite, at alt skal bli menneskene tilgitt, deres synder og alle deres gudsbespottelser, så mange de enn er. Men den som spotter den hellige Ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i en evig synd». Markus forklarer: «Dette sa han som svar på det de hadde sagt – at han var besatt».

Kjære venner, Jesus er kommet for å forkynne et Guds rike hvor de lamme og blinde, de handikappede og spedalske skal få sitte ved et vel forsynt bord. Han ønsker en verden hvor en samaritaner med kjærlighet tar seg av en nesten ihjelslått jøde, hvor sjefene vasker føttene til deres tjenere og hvor fattige får nok mat, drikke og klær. Jesu familie består av de mennesker som gjør Guds vilje…. som tror på ham og samarbeider med ham i den samme Guds Ånd. Om vi kaller oss selv Kristi brødre og søstre, da vet vi i hvert fall nå hva det innebærer. Han utfordrer ikke bare vår tro, men han vil også få oss på sin side i kampen mot det onde i verden. Vi vet at Jesu mor Maria kom til å tro på ham, hos henne befinner vi oss i godt selskap, og sammen med henne vil vi kunne vokse i troen på Faderen, Sønnen og den hellige Ånd. AMEN.

Riktig god helg!

p. Joseph

Kjære venner, kommende søndag feirer vi festen Corpus Christi, Kristi legeme. Eukaristien er det dypeste mysterium som vi opplever her i verden. Men nå må vi innrømme at vi ikke alltid forstår storheten i det vi gjør når vi feirer den hellige nattverd. Vi forstår kanskje ikke vår nærhet til Kristus, vår Frelser og vår venn. Vi forstår ikke heller vår nærhet til de andre som brødre og søstre når vi forenes med Jesu legeme og blod.

Kjære venner, fra kirkens begynnelse var feiringen av den hellige nattverd et tegn som skilte de troende fra de andre. De møtes på søndag, ukens første dag. De kristne samler seg som et hellig folk for å gjøre noe sammen. I denne handlingen holder de minnet om Jesus hellig. De deler brød som er brutt, og de tar imot den kalken som er gitt dem. De kristne tror at de lever av blodet og legemet til den som elsker dem og døde for dem. De forstår og opplever Jesu løfte: «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg» (Jn.6:54). Jesu vilje og lære om dette sentrale sakrament er meget klart. Men det er ikke lett å forstå og akseptere denne doktrine. I den første tiden da Jesus varslet om innstiftelsen av dette sakrament, var det et stort sjokk for dem som fulgte ham, og mange av dem forlot Jesus på grunn av denne skandale: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?» (Jn.6:60). Og i hele kirkens historie har eukaristien alltid vært gjenstand for protester. Til tross for dette forsvarer kirken eukaristien for enhver pris. Kirken visste at dette sakramentet ikke kunne bli forstått med menneskelige sanser og fornuft, men at det guddommelige initiativ må mottas med kjærlighet. «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Mt.28:20). I eukaristien ser Kirken den trøstende oppfyllelse av dette løfte. For kirken er eukaristien først og fremst Jesu kjæreste nærvær og åndelig mat for vår sjel. Gjennom sin tid som pilegrim her på jorden må Kristi kirke gjennomleve forfølgelser, lidelser og vanskeligheter til alle tider og i mange former. Kirkens troende kan ikke overleve hvis de ikke er sikre på at Jesus ledsager dem og deler alt med dem. Eukaristien er den største og endelige ressurs hvor kirken og enhver kristen kan få den trøst og de krefter de trenger i livet.  Jesu kjærlighet uttrykt i eukaristien må vi bruke hele livet til å bli klar over. Våre tanker og ord er alltid begrenset når vi står overfor det dype mysterium. Overfor dette sakramentet kan vi bare gjøre som St. Thomas oppfordret oss: «La oss da med bøyet hode ære dette sakrament. Vike skal de gamle ofre for det nye testament. La da troen være støtte der hvor tanken ikke er kjent».

Kjære venner, vi vet at med Kristi inkarnasjon trer det uendelige inn i det endelige, det guddommelige inn i det menneskelige. Dette er ikke gjenstand for vår tanke, vårt språk. Vi bare aksepterer og tror fordi det er Guds vilje og Guds handling. Det kan bli enkelt og lett for oss å forstå dette kjærlige sakrament hvis vi ser eukaristien som et middel til at Guds frelse kan nå hver av oss. Når vi spiser det englenes brød, mottar vi ikke bare vår Herres legeme og blod, men også nåden og kraften som sakramentet rommer. Vi forstår at frelsen i Kristus er forening. Det er forening mellom menneskeheten og Den Hellige Treenighet, med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og forening mellom alle mennesker. Den er et tegn på ather er det ikke lenger jøde og ikke jøde, ren og uren, rettferdig og synder, for her stiger det guddommelige ned i det jordiske, brødet forvandles til Guds legeme og vinen til Guds blod. Det er i den hellige eukaristi det umulige skjer, det er her at det uendelige forenes med det endelige, det er her at det guddommelige møtes med det menneskelige, og at himmelen stiger ned på jorden.

Ha en riktig god helg.

P. Joseph.

Kjære venner, tekstene til dagens fest for den Hellige Treenighet forteller oss at Gud ikke er et ensomt vesen. Han lever i et fellesskap i kjærlighet mellom Faderen og Sønnen i den Hellige Ånd. La oss be Gud om hans nåde slik at vi også kan leve i fellesskap og elske hverandre.

Kjære venner, I første lesning hører vi Moses tale om Gud, og det er ingen tvil om hva han ønsker å fortelle oss: at vår Gud er den bestemmende personlige kraft som skal forme vårt liv. Gud er Herren, den som alltid skal være det avgjørende holdepunktet for oss og som erfaringsmessig leder oss gjennom hele vårt livsløp. Vi trenger å være oppmerksomme og lydhøre for den Gud som engang talte til oss ut fra den brennende tornebusk, for å fylle oss med sin herlighet!         Guds nærvær kan altså være så sterkt at vi slett ikke får tid og anledning til å spekulere om hvordan den hellige Treenighet er sammensatt. Den kommer til oss som en mektig enhet, og personene i den fungerer sammen for å gjøre vårt liv rikere og mer meningsfylt. Moses ber folket om å spørre etter de svunne dager, slik at de guds-erfaringene som er blitt gjort gjennom tidene kan overbevise om at Gud er det viktigste i livet. Vi har én kraftig erfaring som overskygger alt annet: Den kristne åpenbaring, slik den katolske tradisjon har bragt oss den i hele dens fylde og avgjørende betydning for oss. Det gamle testamente utgjør bakgrunnen og selve grunnlaget i åpenbaringshistorien, og vi hørte i lesningen at Gud gir oss fremtiden: håpet og vissheten om at vi ikke har noe å frykte så lenge vi holder Guds bud. Tvil om Guds plass i en uoversiktlig verden som endrer seg i et forrykende tempo – det er noe som preger vår tid, og vi går ikke gjennom livet uten å bli påvirket og forvirret av det. Men som kristne har vi ingen annen farbar vei enn å være standhaftige, og fulle av håp om at kontakten med Gud er det egentlige målet og innholdet i det vi foretar oss. Det er et mål og et innhold som er et ganske uutgrunnelig mysterium, Treenighetens mysterium. Dette mysteriet kan overbevise kristne gjennom sin kraftige virkning på dem, mer enn ved filosofiske funderinger, som likevel kan være nyttige og opplysende for det søkende menneske. I første lesning møtte vi tydelig Gud som Faderen. I annen lesning fra Romerbrevet er det for det meste Guds Ånd, den Hellige Ånd, det dreier seg om. Ånden holder ikke taler for oss, men det står at vi skal la oss føre av Guds Ånd, og da er vi Guds barn. Ånden handler i dypet av menneskenes hjerter, og da blir det nok Ånden som vi paradoksalt nok har mest med å gjøre i vårt forhold til Den hellige Treenighet. Intet skjer i verden, i Kirken, i liturgien, uten at Ånden virker inn på en nødvendig og avgjørende måte. Men disse Den hellige Ånds virkninger kan vi bare oppdage i troen. Det står at «Ånden selv forener seg med vår egen ånd for å bevitne at vi er Guds barn«. Det betyr med andre ord at vi blir omdannet, forvandlet, ved Åndens påvirkning. Kanskje oppdager vi det ikke selv, men vi har fått del i en stor arv – «er blitt Guds og Kristi medarvinger«. Det skjedde egentlig allerede i dåpen, som i brevet til Titus kalles «det bad som lar oss fødes på ny, og som ved den Hellige Ånds kraft fornyer vår natur«. I dagens evangelietekst møter vi endelig Guds Sønn som hovedperson, og dermed er hele Treenigheten kommet på plass. Jesus samler disiplene på et fjell i Galilea (der han hadde sin begynnelse, og nå tar avskjed). Fjellet er stedet der åpenbaringer skjer, slik det skjedde for Moses i Det gamle testamente og for Peter, Jakob og Johannes i Det nye, da Kristus viste seg for dem i sin lysende herlighet. Disiplene kneler nå for ham, tilber ham, og får seg tildelt den store oppgaven å dra ut og gjøre alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt som Kristus har åpenbart for sine følgesvenner. Selv er han med dem alle dager, frem til verdens ende. Her har vi fått formulert de tre grunnleggende trekk i vårt kristne liv: Ved dåpen innlemmes vi i Kristus, med alt det innebærer for vår ferd gjennom livet.

Kjære venner, vi plikter å lytte til den lære apostlenes etterfølgere bringer oss, og prøve å gjøre den til rettesnor for livsførselen. Og vi skal være klar over at Jesus Kristus går med oss, og samtidig representerer den vei vi skal følge.  I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn ønsker jeg dere alle en riktig god helg!

p. Joseph.