Forfatter: vaarfrue

Kjære venner, i søndagens evangelium viser Jesus oss med rensingen av templet at Gud krever anerkjennel­se. Han presenterer seg som Messias/frelser for Jødene i Jerusalem og viser oss Guds Far som renser tempelet eller kirken fra alt som ikke hører hjemme der. La oss også rense «vårt tempel» – vårt åndelig liv, gjennom bønn, faste, og almisser i denne tredje uken i fastetiden.

Kjære venner, lesningene i fastetiden er valgt slik at de forbereder oss på den kommende påskehøytid. Søndagens første lesning fortalte oss om loven eller de ti bud som sto sentralt i den gamle pakten mellom Gud og Israel. For oss kristne er de ti-bud et slags regel – og lovverk. Jødene oppfattet disse budene som kjærlighetsord fra Jahve, som ikke bare hadde befridd dem fra slaveriet i Egypt, men også hadde hjulpet dem å leve lykkelig med en lov. Guds lov ble oppfattet som en gave fra Gud og steintavlene var et tegn på Guds omsorg og pakt med Israel. I evangeliet presenterer Jesus seg som Messias for Jødene i Jerusalem. I Johannes-evangeliet står denne fortellingen om tempelrensingen direkte efter fortellingen om bryllupet i Kana, hvor Jesus hadde åpenbart sin herlighet til disiplene sine. Etter Kana dro han opp til Jerusalem for å feire påske der. En stor rengjøring før påskefeiringen var nemlig en rituell renselse som hadde sin opprinnelse i Moseloven. En skal gjøre seg reiseferdig for den store reisen bort fra slaveriet i Egypt og til det lovede land. Jesus handlet som en jøde da han satt i gang rengjøringen av sin Fars hus – templet: «Få alt dette vekk herfra og gjør ikke min Fars hus til en kremmerbod». Templet var begynt å ligne en markedshall. Gudstjenestelivet var blitt knyttet til økonomiske interesser – en fristelse som kristendommen også ofte har falt for. Folk mente å kunne drive byttehandel med Jahve og kjøpe hans gunst. Jahve ville befri Jødene fra alle slags slaveri og avgudene som undertrykte dem. Jesus rengjorde templet for å forberede Påske ifølge jødenes egen skikk, men han forberedte ikke bare jødenes påske, han kunngjorde samtidig sin egen påske, sin død og oppstandelse. Jødene ba ham om en legitimasjon, de spurte etter et jærtegn. Og da begynte Jesus å tale om den nye pakt, det nye templet, om seg selv. Han ville hengi seg på korset og stå opp på den tredje dag. Det er tegnet han ville gi fariseerne: Påske. Vi forkynner en korsfestet Messias, sier Paulus til Korinterne, ikke noen filosofi som hellenerne eller en trollmann som jødene ventet seg. «Riv dette templet ned», svarte Jesus til fariseerne «så skal jeg reise det opp igjen på tre dager!» Han talte om sitt legemets tempel, men det oppfattet jødene ikke før etter påske. Da mintes de hva han hadde sagt og ment. Jesus renset templet fra en uekte religiøsitet og fromhet, fra meningsløse lover som ikke virkelig hjelper menneskene å leve lykkelige. Det som templet med steintavlene betydde for jødene i den gamle pakten, det betyr nå den korsfestede Kristus og hans evangelium for oss i den nye pakten – Han er det levende Guds tempel, åpent for alle.

Kjære venner, vi som forsøker å være kristne, vi må passe på at vi ikke gjør vår kirke – med stor K – til et dødt tempel. Herren vil bo i levende mennesker, som åpner seg for Ham og tror på Ham og som er villige til å utstråle noe av hans kjærlighet til verden. Avgudene har vi mange av, og de står i veien for at vi kan anerkjenne Jesus som den ene Herre i våre liv. Bare der hvor de gamle og mindre gode vaner blir brutt ned, kan det nye spire og bygges opp. Vi kan stole på Guds hjelp ved vår påskerengjøring fordi han har ofret seg selv og gjør verden til sitt tempel hvor alle kan føle seg hjemme.

Riktig god helg!

p. Joseph

Kjære venner, søndagens evangelium forteller oss om Jesu forvandling på Taborfjellet. Som en trøst for sine tre disipler ville Jesus at de skulle få se hans herlighet før de skulle vandre sammen med ham på hans vei til korset. La oss be Gud om hans nåde slik at vi også kan vandre trofast sammen med Ham i denne fastetid.

Kjære venner, i bibelen leser vi ofte om fjell i forskjellige sammenhenger. Vi kan bl.a. lese om Moses som fikk de 10 bud på Sinaïfjellet og om Elia som møtte Herren på Horebfjellet.  Jesus gikk også ofte opp i fjellet for å be. Spesielt foran store begivenheter i sitt liv, trakk han seg alene tilbake i fjellene for å komme i kontakt med sin Far. Derfor blir vi i søndagens første lesning ført opp på et fjell sammen med Abraham og Isak, for å lære og forstå at virkelig liv oppnår en kun gjennom prøvelser. Denne litt grusomme historien fra det Gamle Testamentet har en direkte sammenheng med vår egen frelseshistorie ved at Gud ofret sin enbårne Sønn for oss menneskers skyld. Og i evangeliet leser vi at Jesus tar Peter, Jakob og Johannes med seg opp på Taborfjellet hvor disse tre disiplene får et glimt av den forherligede Jesus. Evangeliet om Jesu forvandling på Taborfjellet må sees i sammenheng med hele evangeliet. I det forutgående kapitlet hadde Jesus vært temmelig sint på Peter og sagt til ham: «Bort fra meg Satan, du har ingen sans for Guds veier!» Det skjedde etter at Peter hadde forsøkt å overtale Jesus til ikke å dra til Jerusalem, hvor folk var etter ham og hadde truet ham på livet. Jesus selv var fast bestemt på å gjøre Faderens vilje, det var derfor han var sendt til verden for at han skulle føre alle menneskene tilbake til det sanne, evige fellesskap med Skaperen. Han visste at han måtte gå gjennom lidelse og død for å oppnå dette, noe disiplene ikke enda var forberedt på. De regnet fortsatt med at veien til seieren, til himmelen og herligheten gikk rett frem, uten å gå gjennom lidelse og død. For å gi dem perspektiv og styrke for de vanskelige tidene som lå foran dem, tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem avsides opp på et høyt fjell, og der ga han dem et glimt av sin herlighet. Moses og Elia kom på scenen, to av hovedmennene fra deres egen jødiske historie, som selv hadde gått gjennom ørkenen og som hadde opplevd sult og tørst og mørke dager – før de nådde fram til det de håpet på.  Disse to personene viste seg nå sammen med den forherligede Kristus. Men fordi han ikke visste bedre ville ikke Peter gå tilbake til virkeligheten og han ville derfor bygge tre hytter og forbli der oppe på fjellet. Men plutselig ble de igjen konfrontert med det virkelige livet og de ble vekket opp fra åpenbaringen. De hadde fått en slags forsmak på den herlighet de en gang ville få del i. Et øyeblikk hadde de fått oppleve Påskedagens herlighet, som de måtte innse at de ikke kunne komme til uten gjennom Langfredagens lidelse.

Kjære venner, vi er på vei gjennom fastetiden, og vi vet (i tro) at det blir påske etter lidelsen og døden. Taborfjell-opplevelser kan være viktige også for oss, ikke for å flykte fra virkeligheten – ikke som en åndelig doping – men som en inspirasjon til å kunne leve videre i tro. Av og til har vi behov for å gå opp i fjellet for å få oversikten igjen, for å kunne se fremover, for å se den større sammenhengen vi lever i. På toppen av et fjell har mennesker ofte møtt Gud: Abraham, Moses, Elia, Johannes av Korset osv. Og slike møter kan styrke oss og inspirere oss til kursendringer i våre liv.  La oss be om styrke på vår vei og om at vi av og til kan få se et glimt av Guds kjærlighet.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph.

Kjære venner, fastetiden er allerede begynt fra askeonsdag, og er en botstid, en forberedelsestid til Påske, en ørkenvandring på 40 dager hvor vi får høre om Guds engasjement i menneskenes ve og vel. «Vend om, og tro på evangeliet!» Hver og en av oss fikk høre det da vi mottok askekorset på askeonsdag. La oss vende oss om fra våre synder og ydmykt be Gud om tilgivelse og nåde slik at vi verdige kan nytte fastetiden til å glede oss til påsketiden.

Kjære venner, «Vend om, og tro på evangeliet!»  Omvendelsen er en lang prosess, derfor blir vi minnet om fortellingen om at Jesus i førti dager ble fristet i ødemarken av Satan. Den samme fortellingen får vi høre hvert år på første søndag i fastetiden. Førti dager er et tall som minner oss om de 40 år Israel vandret gjennom ørkenen før de oppdaget det lovede land. Elia forberedte seg i 40 år på sin profetoppgave; apostlene brukte de 40 dager mellom påske og pinse for å forberede seg på deres sendelse/misjon og Jesus forbereder seg 40 dager i ødemarken. Han blir prøvet og styrket ved å gjennomgå fristelser. Ødemarken, som et symbol på det onde, finnes fortsatt. Mennesket kan gå fullstendig vill i en slik ødemarksituasjon. Hvorledes skal vi egentlig forstå Jesu fristelser? Er det her tale om en virkelig fristelse eller om en symbolsk? Ja, ja, tenkte jeg – det var jo ikke vanskelig for Jesus, som var Gud selv, å si nei til slike fristelser. Men når han lot seg friste, så må dette ha hatt en mening. Da de førti dager var til ende, var Han sulten. Jesus var også menneske og intet menneskelig var Ham fremmed. Og Han ville her vise at også Han er et menneske med alle de svakheter den menneskelige natur bærer i seg. Og menneskets svakhet må bekjempes, det kreves kamp. Kanskje er det en trøst for oss å vite at også Guds Sønn måtte ta opp kampen mot fristelse og synd! Det er ingen tilfeldighet at liturgien bruker dette evangelium i forbindelse med fastetiden. I Fader Vår heter det: Led oss ikke inn i fristelse. Dette sier noe vesentlig om begrepet fristelse. Fristelse og synd er to helt forskjellige begreper. Fristelse i seg selv er aldri synd, så lenge man ikke gir etter og begår en synd. – Men, sier Paulus, – Gud er trofast. Han vil ikke tillate at dere blir prøvet over evne.

Kjære venner, overgangen fra fristelse til synd skjer på vårt eget initiativ. Det er her vi trenger styrke, og dette er vel meningen med fastetiden, som vi nå går inn i. Det skal være en slags treningstid, hvor vi styrker vår vilje ved å gi avkall på det vi vanligvis er glad i. Og vi må regne med at det kan koste. Og hver gang vi anstrenger oss, må vi regne med at fienden kommer til å friste oss og spekulere i våre svakeste sider. Derfor kan denne treningstiden, fastetiden, være en fruktbar tid. La den ikke gå forbi uten at du har benyttet den godt.

Riktig god og nådefull fastetid.

p. Joseph

1. Bot er en del av kristenlivet. Boten minner om og er uttrykk for omvendelsen som vi alle er forpliktet til, for å komme nærmere Kristus og våre lidende medmennesker.
2. Boten er spesielt knyttet til skriftemål og personlig omvendelse, men også til årets fredager, til forberedelsen av store høytider og hendelser i livet og til andre felles botshandlinger i Kirken.
3. Boten kan komme til uttrykk ved faste, dvs. ved å spise mindre enn vanlig, og ved abstinens, dvs. å avstå fra kjøtt eller annen føde. Boten kan også komme til uttrykk ved mer intens innsats i bønn og karitativt arbeid enn vanlig.
4. Fastetiden er tiden for individuell og kollektiv forberedelse til påskehøytiden, bl.a. gjennom bot og korsveisandakter. Særlig følger vi dem som skal døpes under påskevigilien. Fastetiden begynner askeonsdag (i år: 14. februar). Denne dag samt langfredag (i år: 29. mars) er felles faste- og abstinensdager i hele Kirken. Disse dager innbys vi også til å delta i de spesielle liturgiske feiringer.
5. Fastebudet gjelder alle fra fylte 18 år til fylte 59 år, abstinensbudet alle fra fylte 14 år. Sykdom og andre spesielle forhold begrunner unntak fra faste- og abstinensbudet.

  ✠ Bernt Eidsvig Can.Reg.

Oslo, februar, 2024

Kjære venner, I søndagens evangelium hører vi om et interessant og dramatisk møte mellom en spedalsk og Jesus….. Dersom du vil, kan du gjøre meg ren!” sier den spedalske til Jesus. Uten å spørre den spedalske om hva som var årsaken til hans sykdom, svarer Jesus: Så vil jeg det, bli ren. Han rekker mannen hånden og rører ved ham. Jesus bryter hans ekskommunikasjon, og fører ham tilbake til hans plass i samfunnet og Guds folk. Vi er kalt til å rekke hånden frem, til å kommunisere, og fører de minste, de utstøtte og marginaliserte tilbake til deres plass i samfunnet og til Guds folk. La oss be Gud om tilgivelse for de ganger vi nektet å hjelpe de andre som trengte vår hjelp, og be Ham samtidig om å gi oss nok styrke til å åpne våre hjerte og hender til alle de som trenger vår hjelp.

Kjære venner, Det finnes ikke mer så mange spedalske i verden, men det finnes jo andre og nyere smittsomme sykdommer som vi kan tenke på… ”Dersom du vil, kan du gjøre meg ren!” (Din vilje, ikke min!) Derfor, Guds vilje skal ha førsteprioritet! (se etter «Jesus fra Nasaret», Joseph Ratzinger, side 101ff… Hvor Guds vilje skjer, der er himmelen……). Dersom du vil…. kan du bryte min isolasjon, kan du la være å forhåndsdømme meg; Dersom du vil kan du la være å sladre om min fortid; Dersom du vil, kan du tilgi meg; Dersom du vil….. kan du ta meg ved hånden, kan du hjelpe meg videre, kan du komme og besøke meg på sykehuset eller i fengselet. Dersom du vil kan du bruke litt tid på meg; kan du en gang innby meg i ditt hjem. Dersom du vil kan du skaffe meg jobb; Dersom du vil kan du gi meg oppholdstillatelse. Dersom du vil …. kan du, osv ….Dersom du vil …. var en utfordring til Jesus og er fortsatt en klar utfordring til kirken og til hver og en som vil følge Jesus. Og det er en utfordring å svare som Jesus:” Så vil jeg det….” Uten å spørre den spedalske om hva som var årsaken til hans sykdom, om det var hans egen skyld eller andres, svarer Jesus: Så vil jeg det … rekker mannen hånden, rører ved ham, bryter hans ekskommunikasjon, fører ham tilbake til hans plass i samfunnet og Guds folk. Jesus ble harm/sint forteller Markus. … ikke på mannen, men på den umenneskelige behandling av den syke. Han ble harm fordi slike mennesker ble avvist, gjort rettsløse, ble utstøtt. Jesus gjorde også noe ulovlig ved å rekke den spedalske hånden. Bare det at noen rørte ved dem, var et mirakel for den syke. Det ga ham følelse av at noen brydde seg om ham. Rasisme, etnisk rensning, diskriminering på grunn av sykdom, legning, religion eller hudfarge, burde fremkalle de kristnes harme. Vi er kalt til å rekke hånden frem, til å ha omgang med akkurat de mennesker som blir utstøtt om det så er de som frastøter oss mest. Vi må kommunisere med hverandre, vi må bære over med hverandre og bry oss om hverandre, slik at Gud kan bo i blant oss. Det finnes mange ensomme mennesker på grunn av deres psykiske eller fysiske handikapp. I vårt samfunn regner vi med effektivitet og de som ikke kan eller vil følge opp, blir på en eller annen måte satt til side: åndssvake, psykisk syke og på en måte også de eldre.

Kjære venner, folk ble slått med undring fordi Jesus talte og handlet med myndighet. Vi ville si at han hadde autoritet fordi han laget plass i sin kirke for de minste, de utstøtte og marginaliserte. En kirke som følger ham vil kunne få den samme autoritet. La oss forsøke å rekke dem hånden og å føre dem tilbake til et menneskeverdig liv.

God helg!

p. Joseph.

Kjære venner, kommende søndags evangelium forteller oss om Simon Peters syke svigermor «Han gikk hen, tok henne ved hånden og reiste henne opp og dermed slapp feberen henne. Siden gikk hun og stelte for dem». Simons svigermor ble helbredet. Jesus reiste henne opp for at hun kunne ta seg av de diakonale oppgaver i kirken. La oss be for oss selv slik at hver enkelt, kan bli reist av Jesus og med glede ta oss av de diakonale oppgaver i kirken.

Kjære venner, Markus forteller oss om Simon Peters syke svigermor. Hun fikk ikke oppleve Jesu første under i synagogen. Hun lå syk til sengs uvitende om hva som hadde hendt. Andreas og Peter fortalte Jesus om deres syke svigermor så snart de var kommet hjem fra synagogen. Med noen få ord forteller Markus hva som så hendte: «Han gikk hen, tok henne ved hånden og reiste henne opp og dermed slapp feberen henne. Siden gikk hun og stelte for dem». Simons svigermor ble helbredet, men det er ikke dét som er poenget i denne fortellingen. Sammenlignet med andre helbredelser er det her ikke svigermoren selv, som ber om å bli helbredet og heller ikke ber Jesus henne å tro, å omvende seg, eller ikke å synde mer. Han tok henne ved hånden og reiser henne opp og gir henne tilbake til hennes nærmeste. Markus synes her å betone at initiativet til Jesu undergjerning kom fra Simon og Andreas. Han lar oss vite at Simon allerede har fått så pass stor tillit til Jesus at han ber Jesus om å helbrede en kvinne på en sabbat. Og Jesus skuffer ikke Simon i hans tillit og tro. I søndagens tekst finner vi ellers tre ord/begrep som vi bør legge merke til. Markus beskriver i dette avsnitt av sitt evangelium kirkens tre vesensoppgaver: 1Katekese; 2Diakoni og liturgi-undervisning; 3Omsorg/tjeneste og gudstjeneste/bønn. Markus bruker det greske ord διèκóνei /dièkónei/ (διάκονος=diakon) for å beskrive det Simons svigermor tok fatt på så snart feberen hadde forlatt henne. Diakoni betyr tjeneste, vise omsorg. Markus vil gjøre oss oppmerksom på at svigermoren ikke bare var en slags husholderske for Simon og Andreas, men at Jesus reiste henne opp for at hun kunne ta seg av de diakonale oppgaver i kirken. Senere på kvelden helbredet han en mengde folk med alle slags sykdommer, forteller Markus videre. Han bruker her det greske ord ”etherapein” (θεραπεία) for helbredelse. Det samme ord som terapi og terapeut. Det betyr egentlig mye mer enn å helbrede. Det betyr også: lindre smerter, pleie, være kamerat med, tjene, vise omsorg.

Kjære venner, en må tenke seg Jesu virksomhet blant de syke ikke som en tryllekunstner….., men som en diakon. Hans tilstedeværelse gjorde at folk følte seg styrket og beroliget. Han ga dem fred, selvtillit og verdighet. Jesus begynte dagen med å forkynne – med en katekese i synagogen i Kafarnaum. Så får vi beskrevet hvordan han helbredet menneskene, viste omsorg, var diakon. Og tidlig neste dag, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted for å be – han gikk til kilden for å hente styrke før han fortsatte sin kateketiske og diakonale virksomhet over hele Galilea. Han kalte menneskene til å være kirke og til å fortsette å be, å forkynne det glade budskap og å vise omsorg for hverandre. Amen.

God Helg.

P. Joseph