Forfatter: vaarfrue

Kjære venner, oldtidens mennesker tror jeg, blandet nok lettere sammen det overnaturlige og det medisinske, besettelse og sykdom, enn vi gjør i dag. I søndagens evangelium forteller Markus oss om Jesus i Kafarnaum som helbredet en mann som var besatt av en vanhellig ånd, «onde ånder» eller demoner. La oss ydmykt be Gud om sin hellige makt til å ødelegge ondskapen i verden og dens herjinger i oss selv, og bringer oss den kjærlighet som frelser.

Kjære venner, sammen med noen disipler som Jesus fant ved Gennesaretsjøen, kom han til Kafarnaum. Evangelisten Markus beretter om denne hendelsen som Jesu første undergjerning: Jesus helbredet en mann som var besatt av en uren ånd, en vanhellig ånd. Datidens mennesker blandet nok lettere sammen det overnaturlige og det medisinske, besettelse og sykdom, enn vi gjør. Et sted i evangeliene får vi beskrevet en «ond ånds» herjinger i en ung gutt på en slik måte, at vi – ut fra dagens viten – straks må tenke på epilepsi. Andre steder aner vi forskjellige psykiske forstyrrelser – også i dag kan jo nervøse lidelser føre til at den syke selv mener seg «besatt«, og lider under det. Når Kristus møter slike mennesker, går han uten videre inn på hva de selv eller deres nærmeste forteller ham om lidelsen. Han taler til den urene ånden i dem, truer og befaler den, og fremfor alt: Han helbreder disse menneskene, gir dem sinnsbalansen eller sinnsroen tilbake. Kanskje har vi selv sjelden eller aldri (i livet) opplevd noe «demonisk«. Men vi har nå sett ondskapen og det onde i form av krig, tortur, grådighet, egoisme, begjær, bedrageri, politiske og økonomiske plager, osv… som herjer med menneskene. Vi har også sett hat og andre reaksjoner. Men den egentlige handlende makten bak, er ikke alltid så lett å øyne, å oppdage eller gjennomskue. Den er ofte gåtefull, hemmelighetsfull eller som et mysterieskuespill. Den kan være vanskelig å forklare og plassere, i eller utenfor mennesket. Derfor utfordrer den hellige Peter oss:” og vær våkne, og på vakt! For deres motstander går omkring som en brølende løve, på jakt etter noen å sluke. Vær faste i troen og stå ham imot”. (I Pet.5,8-9). Historien i 1st Mosebok, Kap. 3, om slangen som lokket kvinnen i Edenshage, hjelper oss til å forstå hvor flink slangen var til å lure Eva. Ondskapen kan gi sterke utslag, også med syke eller forstyrrete mennesker som medium. Når disse var «ute av seg» – kom det noen ganger ord gjennom dem fra en usynlig verden, fra en kamp større enn bare menneskenes. Det er dette evangeliene forteller oss i Jesu møte med de besatte.

Kjære venner, Kristus – som vi i dag – ble utfordret av ondskapen i verden. Det er en kamp og den tilspisses i Jesu liv og død.  Noen ganger, som i denne hendelsen i Kafarnaum, gir han oss et glimt av den egentlige kampen, som for det meste raser usynlig over våre hoder, og som vi fatter lite av, selv når den foregår i våre egne sinn og skjebner. Det forvirrede mennesket, evangelietekst forteller om, skriker: «Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er – Guds hellige!» Også vi vet hvem Guds hellige er. Vi vet at han kom for å ødelegge ondskapen i verden og dens herjinger i oss selv. Vi vet hva han brakte oss: kjærlighet som frelser verden. Og i den kampen mot ondskapen har Kristus dradd oss alle inn. La oss bli inspirert av dagens omkved både i tanker og handlinger som lyder slik: ”Lytt til Hans røst i dag. Forherd ikke deres hjerter”.

God Helg!

p. Joseph.

Kjære venner, Vi er i dag midt i den internasjonale bønneuken for kristen enhet. Den begynner 18.01, og avsluttes med Apostelen Paulus’ omvendelse på torsdag 25.01. Sammen med alle kristne kirkesamfunn over hele verden ber vi om enhet i Kristus. Jesus, kalt fredsfyrste, kommer med en inntrengende appell i søndagens tekst: «Tiden er inne, og Guds rike er nær! Vend om, og tro på Evangeliet«.

Kjære venner, Jesus går rett på sak: Tiden er inne, jeg trenger menneskene til å være medmennesker: Kom og følg meg! Men Jesus stiller ingen umenneskelige krav, han kaller på hver og en av oss etter det den enkelte har å gi.  Han vil ikke skape angst, men tro …. tro på, og tillit til at vi kan gjøre verden bedre. Selv om det virker som om Jesus hadde hastverk, så var han klar over at man ikke kunne tvinge menneskene til å omvende seg. Vi kan ikke beordres til å tro, å elske, å ha tillit. Men med sitt opprop «Vend om!» vil han utfordre oss til å la vår likegyldighet og skepsis fare, til å vise ham tillit og til å ta hans glade budskap på alvor. Omvendelse og tro er to sider av samme sak. Omvendelse er å vende seg til den som kaller deg ved navn. Hele Bibelen handler om akkurat dette, den forteller om mennesker som vendte seg til Gud og lot seg utfordre av Ham. Den er en bok om troen – om Guds tro på menneskene og om menneskenes tillit til og tro på Gud. Tiden er inne, Gud trenger menneskene til å være medmennesker. Se på alle dem som holder på å drukne, hjelp dem opp. ”Kom og følg meg”, sier Jesus, ”Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere” for å hjelpe alle dem, som ikke klarer livet alene, til å komme seg på bena igjen. Det er et skrikende behov for mennesker som vil være medmennesker. Gud trenger menneskene, han klarer seg ikke alene. Han verver disipler, apostler og medhjelpere. Han kaller mennesker som deg og meg, ikke bare teologer, prester, søstre/nonner eller diplomater, nei, vanlige mennesker. For over 2000 år siden lot slike mennesker garnene ligge og fulgte ham. De fulgte ham spontant. Uten betingelser, gikk de inn i et forhold med tillit og tro. De skulle hjelpe dem som hadde snublet, befri dem fra tvil, angst og mismot/motløshet…, gi menneskene mot og framtid uansett fortid. Tenkt på for eks. Abraham (gammel); Moses (hjemløs); David (liten/svak); Peter (fornekter); Maria Magdalene (Hore/synder); Paulus (forfølger); Antonio Mancuso ordfører av Ficarra, Italia, 34 år gammel, 20/09/2000, begynte som en munk i Milano. Og hvorfor ikke DEG da? Kristus kalte enhver ved navn. Og hver og en med sine muligheter og umuligheter blir utfordret til å tro på ham og å følge Ham. Vi har fått alle forutsetninger: Guds hellige Ånd som veileder, Guds tro, hans kjærlighet og hans kall. Jo mer vi følger Ham, desto sterkere vil vi oppleve hans styrke og nåde.

Kjære venner, den gangen vi ble døpt, var ikke vi klar over hva han trengte oss til, men nå – om vi fortsatt kaller oss kristne – bør vi begynne å lytte og lyde kallet. Ingen er overflødig: Du og jeg, vi er født til å bli medmennesker med både hjerter som kan elske og hender som kan gi!

God held!

p. Joseph

Kjære troende, «Kom og se«, er en virkelig invitasjon som vi skal få høre fra søndagens evangelium. Det er Jesus som innbyr ikke bare sine disipler, men også oss alle til å frigjøre mennesker fra undergang og angst, ved å helbrede, å tilgi, å forsone, å skape fred osv…

Kjære troende, For 3 uker siden feiret vi Jul. Vi feiret at det lille Jesubarnet i en krybbe åpenbarte den usynlige Gud. Forrige lørdag feiret vi Herrens åpenbaringsfest, og siste søndag feiret vi Herrens dåp: Den voksne Jesus ble presentert med en himmelsk røst: Dette er min sønn, som jeg har kjær og som jeg har satt mitt håp på! Idag fortsetter vi å minnes Jesu livshistorie: Han begynner å kalle til seg medarbeidere som sammen med ham og senere etter hans død, kan fortsette å forkynne det glade budskap, og frigjøre mennesker fra undergang og angst, ved å helbrede fra sykdommer, tilgi, forsone, skape fred osv… Disse medarbeiderne kalles disipler, eller følgesvenner – Senere blir de kalt kristne fordi de ble salvet ved dåpen og konfirmert til deres oppgave. Som gruppe, eller bedre sagt som folk, blir de kalt Kirke – et folk sammenkalt av Herren og tilhørende Herren. Vi er kalt av Herren til å være hans medarbeidere – vi er ikke bare kalt sammen her i kirken for å holde måltid, nattverd, nei vi er kalt sammen her for å bli sendt ut til å forkynne det glade budskap gjennom vår tro og gode handlinger…..dette er Kirkens kall eller oppgave. Vi er blitt mange om denne oppgave, om dette kallet. Vi er blitt så pass mange at det er viktig å være oppmerksomme på at Kirkens kall er bygget på den enkeltes kall: den enkelte blant oss blir kalt ved navn: Andreas, Filip, Simon Peter, Samuel, Olav, Jon, Paul, Magdalene, Harald, Anna, Maria, Joseph, Johannes, osv…………. Og alle disse navn har en kallshistorie. Når vi forteller en personlig kallshistorie med noen få ord, så begrenser vi oss til å fortelle om hovedpersonene i en kallshist­orie. Jahve kaller Samuel. Jesus kaller Simon Peter. Gud kaller også kong Harald. En slik kortfattet kallshistorie gjør begrepet kall mere mystisk enn virkeligheten tilsier. De færreste av oss har en åpen linje til Gud eller får høre i en drøm eller visjon at de skal bli lærer eller snekker eller prest eller sykepleier, direktør, flyger eller politimann.

I de korte kallshistorier vi hørte fra Samuels bok og evangeliet, så var det Eli som satt Samuel på sporet av Herren. Johannes Døperen hjalp Andreas og hans venn til å finne fram til Jesus, og det var Andreas som gjorde sin bror Simon Peter oppmerksom på Messias.

Kjære troende, den enkeltes livshistorie er egentlig en kallshistorie: vi blir kalt til liv av våre foreldre som da siden – sammen med faddere – setter oss på sporet av Jesus Kristus – ved dåpen. Og siden utvikler vårt livskall seg med hjelp av mange forskjellige mennesk­er. Samtidig bruker Gud oss for å kalle andre ved navn, og sette dem på sporet av Guds kall. Gud kaller oss til et meningsfylt liv ved å oppmuntre oss og skape tillit. Guds kall slik vi får beskrevet den i søndagens lesninger er en innbydelse, ikke tvang! Derfor, med ordene «Kom og se«, innbyr Jesus dem, og etter en stund kom de til tro på Ham. Det samme gjør også vår Herre fortsatt og stadig med hver enkelt av oss.

God helg!

p. Joseph.

Kjære medkristne, I ydmykhet kommer vår Herre til Johannes Døperen for å ta imot omvendelsesdåpen. Hans handling har overrasket hele skapningen og åpnet himlene, slik at vi kan høre Gud Faders hjertevarme uttalelse: «Dette er min sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest!». Vi takker Jesus for at han i Jordan-elven helliggjør alt jordisk vann, slik at vi blir døpt og blir Guds barn i Ånden.

Kjære medkristne, Juletiden er forbi, krybben og julepynten er ryddet bort. Så går tiden videre, og Kirken forteller oss i dag om Jesu dåp. Som voksen – ca.30 år gammel – står han fram i evangeliet og han blir presentert for oss med en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest. Min sønn som jeg elsker og satt mitt håp på. Kirken feirer denne dåpsfesten som en avslutning på juletiden og en begynnelse på den kristne hverdag (som kalles: Det alminnelige). Selv om vi i våre velferdstider er blitt flinke til å feire fester for festens skyld og benytter hver anledning til å feire, så er kirkelige fester ikke bare minnehøytider, men også påminnelses-høytider. Vi blir minnet om vår egen dåp med vann og salvet med Krisma, og kan derfor kaller oss kristne. Og både Jesaja og Paulus forteller oss i søndagens tekster at vi er kalt til å være katolske kristne…: Ikke bare Jesus og jeg, men et lys for alle folkeslag…. katolsk betyr universell, altomfattende. Denne røsten fra himmelen som forkynte at Jesus var Guds utvalgte sønn, den røsten må jødene ha kjent igjen. Da Johannes døperen hadde begynt å døpe, så trodde de først at det var han som var Messias, men Døperen sa at det var Messias som kom etter ham. Og så plutselig en dag høres den røsten fra himmelen som sier noenlunde det samme som Jesaja for mange år siden hadde sagt og som jødene husket godt: Dette er min Sønn som jeg har kjær og som jeg har satt min lit til. En due senker seg ned over Jesus fra Nasaret: Det er han som Guds ånd skal lede for å skape rettferdighet og fred. Det er han som skal være Lumen Gentium – et lys for all verden. Kallet som Guds folk hadde fått for lenge siden, ble fornyet, og bekreftet av Jesus fra Nasaret. Og…. ved Jesus til alle mennesker og spesielt til de som er salvet til kristne og har mottatt den hellige Ånd. Den gangen var begeistringen stor – vi kjenner historien. Jesus gjorde et stort inntrykk med alle sine undergjerninger …. men få kom til tro på ham og fulgte ham. Etter 3 år ble han drept og forkastet. Men i de 3 årene mellom hans dåp og hans korsfestelse, fikk han samlet noen følgesvenner som skulle bli kjernen til et nytt Guds folk – Kirken – og etter hans død sendte han sin Ånd for å veilede dem. Han døpte dem med vann og ild for at de kunne være et lys for folkeslagene. Vatikankonsilet stadfestet Kirken som et lys for folkeslagene ved å kalle et av de viktigste dokumenter – om Kirken: Lumen Gentium.

Kjære medkristne, vi er blant disse utvalgte – vi er døpt, konfirmert og har fått den hellige Ånd. Vi er mennesker fra forskjellige folkeslag som Gud har kjær uansett hudfarge og utseende. Han har satt sitt håp til oss. Vi er Guds folk. Han har gitt oss sin hellige ånd. Han har kalt oss til å være et lys for alle folkeslag, til å åpne de blindes øyne og føre dem som sitter i mørket, ut av fangehullene. På Guds vegne sier kirken til alle som blir døpt: «Du er min sønn … du er min datter, som jeg har kjær og satt mitt håp på…» Gud selv er vårt håp og vår styrke. Men mye avhenger av deg selv, hver enkelt. Å tro på Jesus som Messias betinger og krever et personlig engasjement. La oss alltid prøve å være et lys for alle, og sammen forsøke å leve opp til dette kall.

God Helg.

p. Joseph

Tusen hjertelig takk for alt i det gamle.

Og ønsker dere alle et riktig godt nyttår med full av Guds nåde og velsignelse.

Kjære venner,  Siden 1921 feirer Kirken Festen til ære for den hellige familie: Josef, Maria og Jesus. Denne hellige sameksistens er et mønster for alle kristne familier, og kjærligheten og nåden som kommer fra den eksemplariske familie har evne til å helliggjøre og helbrede alt fellesliv. Vi ber spesielt for alle menighetens familier, både de som lever i fred og de som er i fare. Søndagens bønner er forsikret av Jesus, Guds Sønn, som kommer for å velsigne vårt familieliv; av Maria, familiens mor, som med sitt rene hjerte har gitt de høyeste verdier til det kristne ekteskapsforhold, og av Josef, som gjennom sitt oppdrag har vært et forbilde for mannens kraft og styrke ved å verne om familielivet i tålmodighet og mildhet.

Kjære venner, I våre dager er familiens identitet i krise. Dette er et faktum som vi må innrømme. Denne festen for Den Hellige Familie skal minne oss om at familien ikke bare er et sted hvor man har felles økonomi, felles materielle goder eller felles aktiviteter. Familien er heller ikke et initiativ fra mennesket. Dens forhold er forsvart av menneskelige lover og mister sin verdi når loven forandres. Familien er en konstitusjon som har rot i Guds vilje.  Denne hellige strukturen er grunnlagt og bevart av Gud selv. «Gud skapte mennesket til mann og kvinne… Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett» (1Mos.1:27; 2:24). Guds arrangement for sin Sønns komme til verden og Jesu opphold hos familien i Nasaret under beskyttelse av ekteparet Maria og Josef, er et sterkt bevis på dette. Jesu 30 år i Nasaret har bekreftet at menneskets personlighet ikke kan nå sin fulle dimensjon uten familie. Selv om Jesu liv er noe som overgår foreldrenes oppfatning, lever han alltid slik et familieliv krever. Familien i Nasaret er tilsynelatende en vanlig familie, men den er styrt av et usynlig og sakramentalt forhold. Guds Sønns nærvær har guddommeliggjort denne menneskelige samling. Det samme gjelder de som lever i den kristne familie, de som utøver ekteskapets sakrament. Dypt inne i deres forhold hersker en usynlig kraft som gir dem «et varmt hjertelag, godhet og ydmykhet, mildhet og tålmod», slik som Paulus har beskrevet i sitt brev til Kolosserne (Kol.3,12). Det kristne ekteskapssakrament har ikke lovet å holde den kristne familie borte fra alle vanskeligheter, men det lover en guddommelig «kjærlighet, den som binder alt sammen til en fullkommen helhet», som Paulus sier (Kol.3,14). Den nåde som har løst alle konflikter og misforståelser hos familien i Nasaret, er nå fremdeles med alle våre ektepar. Dette tror vi, og vi ber spesielt nå for alle menighetens familier, slik at de kan bli det sanktuarium hvor alle hellige verdier og personer blir bevart i denne kaotiske verden.

          Kjære venner, når vi ser på julekrybbene som finnes i kirkene og hjemmene, så er en ting påfallende : de er åpne, det finnes ingen dører på disse. Ingen av våre julegrotter, krybber eller staller eller hva det nå var, der hvor Jesus ble født, var lukkete hjem. Den Hellige familie lukket ikke døren for omverden, ingen ble stengt ute julaften. Hverken de jødiske hyrdene eller de hedenske vise menn fra Østen ble sendt bort, fordi Maria og Josef ønsket en fredelig familiefest. Tvertom, de var klare over at dette barn var født for alle mennesker…..

Ha fortsatt riktig god Jul !

p. Joseph