Forfatter: vaarfrue

Første lesning denne søndagen er hentet fra Jesajas bok. Der jubler forfatteren over frelsen som Herren vil gi sitt folk. Vanærens lenker skal løsnes, tårer skal tørkes bort, og folket skal glede seg: «Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort den skjensel hans folk lider. For Herren har talt.» (Jesaja 25:8)

I søndagens evangelietekst inviterer kongen til bryllupsfest; men de inviterte nekter, fordi de er mer opptatt av seg og sitt fremfor å være en del av feiringen. «Seg og sitt» viser seg i flere tilfeller å være ensbetydende med drap: «…og andre igjen gikk løs på tjenerne, mishandlet dem og slo dem i hjel.» Det heter: Lev ved sverdet, dø ved sverdet. Jesus sa det krystallklart i sin advarsel, Matteus 26:52: «For alle som griper til sverd, skal falle for sverd».

Ordet «frelse» avledes fra det latinske ordet: «salus», som betyr velvære og fred – altså befrielsen av menneskeheten fra slike fundamentalt negative og invalidiserende forhold som lidelse, ondskap, forgjengelighet og død. Frelse er et resultat av Guds kjærlighet. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod». For å gi oss denne frelsens gave, etablerte Gud en vei gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Han som i Johannes’ tiende kapittel, der sitatet er hentet fra, beskriver seg selv som den gode gjeteren, som gir livet sitt for sauene.

Verden er for tiden i uro. Midtøsten er i uro, miljøet er i uro, økonomien er i uro. Vår menneskelige moral er usunn, eller til og med helt fraværende. De globale utsiktene er skremmende. Kan vi i det hele tatt redde oss selv? Det ser ikke slik ut. La oss bli litt til i søndagens tekst, fra Matteus’ 22. kapittel: Vi er kanskje som den av gjestene som dukket opp i bryllupet helt uten å ha forberedt seg. I hverdagsklær. Han ble kastet loddrett ut av selskapet. Vi gjør lite, eller intet, for å forberede oss til Herrens bryllupsfest, der vi alle er invitert. Det å redde oss selv koster oss åpenbart for meget. Det fins lite fredsvilje, lite måtehold, lite integritet, nestekjærlighet, empati.  Så hva skjer? Vår tro sier tydelig at Herren ikke vil akseptere menneskelig grusomhet og vold. Når vi hører om Guds gjengjeldelse, vekkes vår intuitive motstand: Mange vil gjerne glemme denne ubehagelige delen av Gud: Han kan ikke være sint på oss! Vi ser ikke det åpenbare: Guds vrede er kjærlighet i motstand mot synd. Guds vrede skal få oss til å innse hvor alvorlig syndene er. Slik sett blir Guds vrede i seg selv en kjærlighetshandling. La oss derfor ta de mange tegn på Guds vrede på alvor.

Jesus tilga der han kunne, men tekstene viser han at han ikke var naiv. Ofte fører syndenes forlatelse til en omvendelse, men like ofte må Jesus ha opplevd at omvendelsen ikke stakk særlig dypt og at folk bare fortsatte i gamle spor. De ville eller kunne ikke tro noe særlig på tilgivelsen, og forble likegyldige overfor den som tilga. Spørsmålet kongen stiller gjesten uten bryllupsklær i søndagens tekst kan man tolke slik: Min venn du har nok tatt imot – ved dåpen – innbydelsen til å tro, men du har ikke vist din tro i dine gjerninger; du har sagt ja til himmelens rike, men aldri omvendt deg, du har ikke en gang vist så mye respekt at du pyntet deg for bryllupsfesten.

Guds vrede oppstår når menneskeheten overgir sine hjerter og sinn til vold, fråtsing, moralsk forfall, egoisme og ufølsomhet. Det å bli reddet fra Guds vrede er ensbetydende med å flytte over til et helt nytt spor. Gjennom Jesu liv og død inviteres vi inn i en ny menneskehet, en som reelt tar del i Guds kjærlighet – bryllupsfesten. Vår livsbane fører ikke lenger til døden, men til evig liv.

Ved Jesu kors møtes Guds vrede og Guds kjærlighet. Møtet finner sted for å redde mennesker og gi dem liv – på den andre siden av døden.

God helg!

p. Joseph

Denne søndagens lesninger skildrer en Gud som er skuffet over sitt folk, Israel. Skuffet, men ikke hatefull. Han elsker det fortsatt. La oss be om Guds nåde slik at vi ikke skuffer Gud, og beholder Hans kjærlighet.

Søndagens tekst, hentet fra Matteus’ evangelium, er en lignelse. Jesus henter åpenbart inspirasjon fra profeten Jesaja: Det handler om en bonde, og en vingård. Vingården bærer ikke de frukter som forventes, enten det skyldes uheldig klima eller, som i Jesu lignelse, forvaltere som er noen skurker. Profeten Jesaja gir oss også nøkkelen til forståelsen av lignelsen. Vinhagen er Guds folk, Israel. De edle vintrær han har plantet blir dessverre ikke pleiet riktig, slik at det kunne komme god frukt.

Men det er en stor forskjell mellom disse to lignelsene: Hos Jesaja ender lignelsen med at Gud lar vinhagen ligge øde, han tar bort gjerdet og river ned muren, så hagen kan tråkkes ned. Hos Jesus får lignelsen en annen slutt: Vinhagen blir tatt fra Israel barn som betraktet seg selv som de selvskrevne eierne, og den blir gitt til andre folk der vintrærne får bære frukt. Hos Jesaja gir Jahve opp og ødelegger Israel, mens i Jesu lignelse gis Sønnens arv til alle mennesker. Og Sønnen i lignelsen er Jesus selv, det er han som er arvingen og som blir slått i hjel. Han er hjørnestenen, den stenen som de uvitende byggmestrene vraket i lignelsen.

Jesus fortalte denne lignelsen til de skyldige, yppersteprestene og folkets eldste, de som hadde gjort opprør mot Gud og behandlet hans eiendom dårlig. Et annet sted sier Jesus at folket var som forsømte får som ingen tok seg av, fordi de som var satt som hyrder for dem, bare tenkte på seg selv. De hadde tvert imot plaget folket med meningsløse lover og forskrifter og gjort livet vanskelig for dem. I lignelsen sier Jesus at Gud vil ta retten til å forvalte Guds rike fra disse onde hyrder og forpaktere og gi den til andre.

Når Gud gir uttrykk for sin kjærlighet, betyr det at han vil lede sitt folk til frelsen. Loven vil oppdra oss. I dagens annen lesning sier Paulus eksplisitt at vi må fylle våre tanker og sinn med «Alt som er sant, alt som er edelt, alt som er rett, alt som er rent, alt som er verd å bli elsket og satt pris på, ja, alt som måtte finnes å være godt og rosverdig».

Det nye folk får retten til Guds rike og et nytt grunnlag, en ny hjørnesten: Jesus Kristus. «Elsk og gjør ellers hva du vil», sa Augustin senere, da han i all korthet sammenfattet Loven i den nye pakten. Det gamle bud var: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte… og du skal elske din neste som deg selv» og fariseerne laget masse forskrifter om hvordan man skulle elske sin Gud. Jesus forandret det gamle bud til et nytt bud: «Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere! Og ingen kan ha større kjærlighet enn den som gir sitt liv».

Vi har fått adgang til Guds rike ved dåpen, da våre foreldre sa Ja til Gud på våre vegne. Valget – av Gud og av den kjærlighet Jesus har vist oss – utgjør også selve betingelsen for å komme inn i Guds rike. Vi er utvalgt, ja, men bare dersom vi bygger videre på den nye hjørnestenen – på Jesus Kristus.

Vi må holde oss til kjærlighetsbudet som Faderen har åpenbart gjennom sin Sønn Jesus Kristus og sin Hellige Ånd.

God helg!

p. Joseph

Søndagens budskap forteller oss om vår grunnleggende valgfrihet: JA eller NEI til Gud. Vi blir samtidig minnet om at risikoen for at vi – mer eller mindre planlagt – endrer våre svar i løpet av livet. Vi utsettes for krefter, både i og utenfor oss selv, som kan føre til at JA endres til NEI. Med Guds nåde kan NEI på nytt bli til et – endelig – JA!

Kjære medkristne, det vi mottar står ikke alltid i forhold til det vi mener vi har fortjent. Mange vil oppleve en uorden i troen, en tilsynelatende urettferdighet. I denne søndagens første lesning påpeker profeten Esekiel selve paradokset: Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rette ferd og gjør urett, skal han dø på grunn av dette. På den annen side, sier Esekiel, er det slik at  når den ugudelige vender om fra sin ondskap og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han berge livet.

Dette gammeltestamentlige utsagnet tydeliggjøres gjennom Jesu refleksjon, slik den gjengis i søndagens evangelietekst: Gud er ingen tyrann som vil bestemme over vår frelse. Gud sitter ikke og avgjør menneskets skjebne isolert fra ham eller henne det gjelder: Guds frihet er en frihet under strengt ansvar for å velge, velge forpliktende og velge varig.  Ingen slipper unna. Frelseshistoriens lange tidslinje gjennom historien er egentlig et forum hvor Guds nåde og menneskets frihet er i kontinuerlig dialog. Som den hellige Augustin engang sa: Gud spurte ikke om å få lov til å skape deg, men når Han vil frelse deg, må Han be om din vilje!

Israels gammeltestamentlige historie skildrer en Gud som streng, men gavmild og tålmodig, velger en lang vei for å åpenbare seg for sitt folk: Dét ble historien om en nærmest flertusenårig suksesjon av JA – og NEI – svar. Gud ønsker et fullstendig positivt svar fra hele Israel i fellesskap, fra hele menneskeheten i fellesskap.

Slik han fikk det fra Jomfru Maria. Det er, gjennom sitt tillitsfulle og uforbeholdne JA til å risikere sosial stigmatisering, ja, kanskje endog død, ved å si JA til Guds innbydelse, ved å påta seg morsrollen, at hun er og forblir et forbilde for oss alle. Med hennes fiat (skje meg ifølge Guds vilje) forandrer Gud menneskets skjebne og grunnlegger et nytt Israel: Kirken. Med Kristi Kirke har Guds frelsesplan sprengt Israels grenser, vunnet frem til alle land og kulturer. En frelsesplan der svarene, JA, eller NEI, fortsatt er essensielle.

I katolsk moralteologi opererer vi med begrepet  Den Fundamentale Mulighet. I korthet betyr dette at vi ser et enkelt menneskes liv som en gradvis utvikling av retning, enten mot eller vekk fra Gud. Vi foretok et valg i Dåpen, et grunnleggende valg. Gjennom Dåpens løfter forlot vi alle mørkets gjerninger og valgte Gud. Det vil si, foreldre og faddere valgte som oftest på våre vegne. Og ga oss dermed et  grunnlag for å vokse og modnes i troen. Det er Dåpen som etablerer Den Fundamentale Mulighet. Selv med minus i våre livsregnskap finnes det muligheter. -1 er større enn -2!

Kirken gir oss mange anledninger til å finne veien når vi taper sporet: Etter Dåpen har vi seks andre sakramenter som kilder til styrke: ressurser som alltid kan åpne dørene for oss og på nytt føre oss inn i nådens krets.  Skriftemålet er kanskje den mest åpenbare mulighet. Og Eukaristien – brødet, vinen, hele nattverdens sakrament –  er det beste hjelpemiddel til å styrke oss i alle forandringer som preger og avgjør vårt liv.

Livet som kristne er en serie spennende muligheter til å perfeksjonere våre JA. Til stadige kurskorrigeringer – fra NEI, frem til et evig, fullkomment JA. Til Gud, Den Fundamentale Mulighet.

God helg!

p. Joseph

“Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker”. Ordene er hentet fra profeten Jesaja, og gjengis i søndagens første lesning. Meget enkelt og treffsikkert formidler ordene essensen i helgens evangelietekst.

Det er slett ikke galt å lete etter en logikk, en orden i våre trosliv. I mange tilfeller, og på mange av livets områder tilbyr kristendommen oss fornuft, logikk og sammenheng. Kristendommen er eksempelvis et tankesett hvor man lett oppdager den nære forbindelse mellom årsak og virkning. Faren, og fristelsen, ligger i å anvende denne strenge logikken i vårt gudsforhold. Vi fristes til å bruke vår begrensede logikk til å overprøve Guds bestemmelser.

Det er dette budskapet Jesus, den store læreren, så effektivt presenterer i søndagens lignelse – for øvrig en lignelse vi bare finner i Matteusevangeliet: En husbond, åpenbart det vi i dag ville kalle en storbonde, hyrer dagarbeidere for arbeid på vinmarkene. Han starter om morgenen, hyrer inn folk til avtalt pris – én denar for én dags arbeid. Utover dagen trenger han flere folk, flere hyres inn. De siste så sent som én time før solnedgang. Så kommer oppgjørets time, og da viser det seg at alle får lik betaling – én denar. God betaling for dem som ankom sist, ikke fullt så god for dem som har slitt hele dagen. Når husbonden får klager, sier han at det jo er hans privilegium å gi alle lik lønn. Han har ikke brutt noen avtale, de som kom først får det som er avtalt. At han er generøs mot de sist ankomne, kan og skal ikke gjøre folk sinte. “Skal min godhet gjøre deg ond?” Spør husbonden.

I Guds rike skal de siste bli de første, og de første de siste. Guds, ikke vår logikk.  Hvordan vinner vi aksept for et belønningssystem som ikke følger vanlige prinsipper for menneskelig fornuft? Dette er en utfordring vi mennesker har slitt med gjennom århundrene. Og i god tradisjon har vi også laget våre egne historier. Jeg har stor glede av følgende:

En from sogneprest og en dårlig bussjåfør døde, og de kom begge til himmelen. Meget sjokkert henvendte sognepresten seg til Peter for å klage: “Her må det ha foregått en feil. Jeg kjenner godt denne sjåføren. Han er en av de dårligste katolikker i min menighet. Han døde i en ulykke som skyldtes råkjøring. Hvorfor sitter han nå høyere enn meg?” Peter svarte: “Du har rett, han var en dårlig sjåfør. Så dårlig at alle som satt i bussen han kjørte ba bønner til Gud om beskyttelse. Du, derimot, var så kjent for dårlige, poengløse og lange prekener at folk blunket til hverandre og visket “god natt” når du satte i gang. Så sovnet de. Sjåføren har altså vært flinkere enn deg til å få folk til å søke Guds nåde!”

Kjærligheten og kallet som Gud tilbyr hver av oss er unikt. Et mysterium som vi lovpriser til evig tid. Noen ble født med den fulle og hele kjennskap til Gud. Noen må bruke nesten hele sitt liv til å finne den sanne tro. Men at man må lete lenge for å nå frem til en overbevisning, må ikke føre til håpløshet. Vi vet om mange hellige menneskeliv som bekrefter denne grunnleggende sannhet. Tenk på Paulus. Han ble kalt til apostel sent i livet. Han opplevde aldri Jesus i levende live. Fra å være en som aktivt forfulgte og bekjempet de kristne, ble han omvendt, og ble forholdsvis sent i sin livsdag en arbeider i Guds vingård.  Etter å ha blitt ført til troen ble han en av de beste arbeider for Guds rike. Søndagens annen lesning, Paulus’ brev til Filipperne, klargjør nettopp dette. Pauls skriver: “For meg er livet Kristus, og døden er vinning”. Dette er selve kjernen i vårt kall:  Gud vil gi oss sjansen til å knytte forbindelse med Jesus. Hver stund av våre liv bør vi ha følgende spørsmål i tankene: Har jeg gjort mitt beste – for Jesus?. La oss be for hverandre, gamle og nye katolikker i menigheten, at vi alle alltid kan svare ja på det spørsmålet.  

God helg!

p. Joseph

Trokurs skal starte igjen på torsdag 28.09, kl. 18.00 med kveldsmesse og sakramentstilbedelse. Send en melding til sogneprest på 98079613. Alle er hjertelig velkommen.

«Herre, hvor mange ganger er jeg forpliktet til å tilgi en bror som krenker meg? Like til syv ganger?» Det er Peter som spør. I søndagens evangelietekst, fra Matteus’ attende kapittel. Jesus svarer: «Til det svarer jeg: Ikke syv, men syvogsytti.»

Budskapet? Når en annen ber deg om tilgivelse, må du tilgi ham uten grenser. Tilgivelse er i realiteten kreativ kjærlighet: du gir til en annen sjansen til å begynne på nytt. Gjøre bedre. Bli bedre. Tenk på at medkristne, katolikker over hele verden hører denne samme evangelieteksten kommende søndag: Kristne i Midtøsten, i Europa og Asia, i Amerika og Sør-Afrika hører og leser den samme evangelieteksten.  Og alle ber de Fader vår…. «forlat oss vår skyld som også vi forlater våre skyldnere…»

Tilgivelse er noe av det viktigste i vår tro, og samtidig antagelig det vanskeligste å leve opp til. Mens protestantene i sin forkynnelse ofte betoner synden, så har vi katolikker fremhevet tilgivelsen. Slik som Gud tilgir oss, må også vi – i vår tur – tilgi våre skyldnere; Vi må realisere Guds tilgivelse gjennom å vise barmhjertighet overfor hverandre. Vi er forpliktet til å dele den tilgivelse vi får med andre.

Matteus er klokkeklar, i sjette kapittel, like etter at Jesus har lært disiplene Fadervår: «For dersom dere tilgir menneskene de misgjerninger de har gjort, skal også deres himmelske far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.»

I søndagens tekst blir denne litt truende tanken ytterligere understreket med en lignelse: En mann blir først tilgitt, men viser ingen barmhjertighet når han selv blir bedt om å tilgi. Han som opprinnelig viste barmhjertighet får høre om dette, og trekker tilbake sin egen tilgivelse. Nå får mannen, som først ble tilgitt, kjenne på hvordan det er å bli avvist: Den opprinnelige tilgivelsen trekkes tilbake. Jesu poeng er klart nok: Vår himmelske Far tilgir kun i den grad vi selv også tilgir. Dét er et tankekors for oss alle…

«Hevntørst og vrede, hater jeg, bare synderen holder fast ved dem.» Dette hører vi i søndagens første lesning. Hevntørst og vrede fører ikke til liv. Tvert imot: de hindrer oss i å leve fullt ut og å utvikle oss. Om vi lar fortiden bestemme fremtiden vår, blir det vanskelig å leve nåtiden. Et slags oppgjør eller en forsoning med fortiden er en betingelse for vår egen lykke og vekst.

Peter tror han er meget generøs når han antyder syv ganger tilgivelse. Jesus svarer at det ikke finnes grenser for tilgivelse. Så enkelt, og likevel så vanskelig: Dette er egentlig en veldig moralsk historie: Vi blir selv tilgitt i den grad vi tilgir. Vi nyter selv Herrens velvilje, i den grad vi selv vil andre vel …

Ser vi tilbake på egne liv, vil vi alle huske situasjoner hvor vi var avhengige av andres velvilje. Vi husker mennesker som hjalp oss gjennom en vanskelig periode, mennesker som støttet oss, selv om vi hadde gjort feil. Om vi glemmer slike situasjoner og slike venner, så risikerer vi å bli likegyldige overfor andres nød og problemer. Vi blendes av ønsket om å være uavhengig av alt og alle i den grad at vi glemmer venner som hjalp oss. Vi glemmer at det høyst sannsynlig finnes medmennesker i vår nærhet som trenger vår hjelp og tilgivelse. 

Jeg ber om at vi alle må finne styrke og kraft i Guds barmhjertighet. Styrke og klarsyn, til å tilgi å våre skyldnere. Slik at vår himmelske Far kan tilgi oss.

God helg!

p. Joseph