Forfatter: vaarfrue

Kjære venner, tredje søndag i advent har et navn – på latin kalt Dominica Gaudete – Gledens Søndag. I søndagens annen lesning, i sitt første brev til Tessalonikerne, utsteder Paulus følgende påbud: Brødre, vær alltid glade, lev uten opphør i bønn, og takk Gud under alle forhold. Glade? For hva? Fordi Herren er nær. Fordi Han ble født inn i denne verden, fordi Han ved å beseire døden og gjenoppstå opphevet grensene for vår tilværelse og gjorde oss alle til en del av sin evighet.  Vær alltid glade. Nå fordi det snart er Jul, tiden for å feire at han reiste sin bolig blant oss. At vi lever i Hans nærhet.

Mens vi venter møter vi Jesu forløper – Døperen Johannes. Historisk er han en omdiskutert skikkelse, selv opphavet til en ganske livskraftig kult.  Så sent som på 200-tallet e.Kr. møter vi tilhengere av Døperen Johannes som ikke sluttet seg til Jesus-bevegelsen, men som i Døperen ser en selvstendig figur i frelseshistorien. Johannes som en forløper for Jesus – slik han presenteres av Markus, Matteus og Lukas, var fremmed for Døperens egne disipler. Døperen Johannes presenterte seg, sies det, i en kappe av kamelhår og med et lærbelte rundt livet. På ingen måte tilfeldig, snarere et tegn, beregnet på, og forstått av datidens jøder. Dette var klærne til den store profeten Elija, skildret i den andre Kongeboken. Det var forventet at Elija ville komme tilbake i Endetiden, som en forkynner om den nært forestående verdensundergang. En som annonserer Guds gjenkomst, Dommen og Verdens Ende. Denne type endetidsforkynnelse var ganske vanlig på Jesu tid, preget som den var av politisk uro og oppløsning, romersk okkupasjon og trusler mot det jødiske presteveldet. Vi vet selvfølgelig ikke nøyaktig hva denne Døperen Johannes mente, men mye tyder på at han først og fremst så på seg selv som den hjemvendte Elija. Selve Endetidens talsmann. Han ønsket å forberede folk, så han ba om omvendelse og døpte. Det er ganske illustrerende at dersom du ville se Døperen Johannes, måtte du krysse Jordan. Du måtte dra ut av Det lovede Landet, ut i ørkenen, for deretter å returnere som en omvendt, konvertitt, til Det lovede Landet. Et fornyet medlem av Guds folk, av et fellesskap som er forpliktet til Guds nært forestående komme.

Kan hende var Jesus selv, i utgangspunktet, en som oppsøkte og fulgte Døperen Johannes, men som brøt løs fra ham før Døperen ble myrdet. En som deretter påbegynte sin egen forkynnelsesgjerning. Tilbake står Dåpen, innvielsen, opptagelsen, som vi kristne fortsatt praktiserer. Inspirert av Døperen Johannes. Men der Johannes forkynner, frelser Jesus. Det er da også Evangelisten Johannes – ikke å forveksle med Døperen, som etter at Markus, Matteus og Lukas for lengst har skrevet sine evangelier, understreker Døperens fullstendige rolle: Ikke bare som forløper, men også som en som Det første vitnet om den kommende Frelseren. For å sitere fra søndagens evangelietekst, fra Johannes: …han som kommer etter meg, han som jeg ikke engang er verdig til å løse opp sandalene for.  

Døperen Johannes ble utvilsomt sett på som en selvplager, typisk for datidens hellige menn. Han levde fattig, på gresshopper og honning, i sin enkle kamelhårskappe. Slik datiden forventet av sine profeter. Når Jesus av samtiden ble sett på som en festglad mann, nærmest en fråtser, så er dette et bevisst brudd med tilvante forestillinger. En ny profet, med et nytt budskap: Ikke om Endetiden, slik alle forventet, men om Frelse. Johannes, på sin side, lærer oss at vekst, åndelig fornyelse, begynner med erkjennelsen av at vi ikke er Kristus. Dette gjelder også alle de som – i likhet med Johannes – er kalt til å være Guds sendebud: Fra Paven til den enkelte kristne, ja, hele samfunnet og Kirken. Vi er ikke Frelseren. Vi er frelsens budbringere. Vi er ikke Veien, Sannheten og Livet. Men vi forkynner Gleden over å ha funnet Veien, Sannheten og Livet. Gleden over at Gud kommer oss i møte. På Gledens Søndag. Dominica Gaudete.

God helg!

p. Joseph

Kjære venner, Advent er en tid for omvendelse, for å gjøre oss rede til Kristi komme. Gud har åpenbart for oss at vi er syndere, og det er vantro å ikke ta dette alvorlig. Hvis vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss, skriver Johannes. Denne syndbevisstheten skal imidlertid ikke ødelegge oss, men frembringe en kraftig vilje til omvendelse, til fornyelse.

Jule- og nyttårsfesten markerer en ny begynnelse, selv om en etter hvert kan bli litt trett av stadig å begynne på nytt. Særlig når en må tilstå at fjorårets gode forsett heller ikke i år ble oppnådd. Men, det finnes et ordtak som sier: I dag er den første dag av resten av ditt liv. Når vi fornemmer at hver dag er en ny gave så er det en stor trøst å innse at den nye begynnelsen det er tale om også er en gave og ikke så meget vår egen fortjeneste. Det er Gud som hver gang begynner på nytt med meg og med oss. Jahve begynte med Abraham, og med Moses måtte han begynne på nytt. Mange århundrer senere levde folket i eksil i Babylon. På nytt, gjennom profeten Jesaja, lover Gud en ny begynnelse. Og fem århundrer senere forteller Markus at Gud er begynt på nytt, igjen: Gjennom Jesus Kristus.

Da Jesaja forkynte sitt glade og løfterike budskap til Israel, hadde nasjonen allerede levd 35 år i babylonsk eksil. Striden var til ende, skylden betalt. Jahve vender tilbake til sitt folk. Som en hyrde gjeter han sin hjord, samler lammene i sine armer.  Profeten oppfordres til å vekke Israel opp, gi folket mot og tillit til å begynne på nytt. Rop høyt og vær ikke redd, sier Jahve til profeten. Si til byene i Juda at Herren din Gud kommer og at menneskene kan stole på Hans trofasthet.

Markus åpner sitt evangelium med å fortelle at Jesus Kristus er begynnelsen på et nytt gledesbudskap. Ved ham og med ham og i ham gir Gud oss nye livsmuligheter. Historien gjentar seg: På nytt vil folket bli frelst fra undergang. Befrielsen fra undertrykkelse har gjennom hele frelseshistorien vært et trøsterikt minne og samtidig et løfte som ga perspektiv og håp i vanskelige tider.

Gjennom Døperen Johannes blir Guds nåde igjen synlig. Selve navnet Johannes betyr Gud er nådig og at han har fått navnet Døperen i tillegg er ikke tilfeldig. Hele fem ganger er det tale om å døpe i søndagens tekst – selve prologen til Markus-evangeliet. Verbet døpe betyr å dykke under. For Johannes gjelder det at folk lar seg rense. I overført betydning kommer man seg gjennom Dødehavet på vei til Det Lovede Landet. Et tegn på at en bryter med tidligere synder og på nytt vil leve etter Jahves ti gode ord/råd. Tegn på omvendelse, kursendring: å vende bort fra avguder for med helt hjerte og helt sinn å vende til Jahve. En slik omvendelse som Johannes forkynner er mulig fordi Guds rike er nær. Fordi det vil bli gitt tilgivelse. Syndene vil bli forlatt slik at de ikke lager noen hindring, slik at en på nytt kan ta fatt på livet.          

Men husk at Johannes døperen kun er den som bereder veien for Ham som kommer etter. En som er mektigere og sterkere, som skal døpe med Den hellige Ånd. En som gjør alle ting nye, fredens og rettferdighetens Ånd. Det er ikke så meget det at det forkynnes store nyheter i dagens tekster eller generelt i adventstiden.  Det sentrale er å gjøre det tradisjonelle, forkynte budskap om omvendelse og befrielse, nytt i våre egne liv. Slik at dette velkjente budskapet blir kilde til energi og begeistring i fremtiden – livet i Faderens og Sønnens og den hellige Ånds navn.

God helg!

p. Joseph

Fra et teologisk synspunkt er Matteus kapittel 22 trolig en av de mest sentrale tekstene i Det nye testamente. Det er en avgjørende uttalelse til spørsmålet: Hvordan skal folk opptre riktig? Med søndagens tekst i det Jesus siterer som kalles det dobbelte kjærlighetsbudet, er å legge fundamentet for all kristen etikk. «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt ¹hjerte og av hele din ²sjel og av all din ³forstand. Dette er det største og første bud. Men han legger til et annet bud i Tredje Mosebok: «Du skal elske din neste som deg selv.» Og han understreker at dette budet er like viktig som budet om å elske Gud. Uten en forståelse av dette fundamentet for all kristen etisk tenkning, vil ingen være i stand til å forstå hvordan kristenlivet kan leves rett. Uten dette kan alt det vi gjør bare bli et slag i luften. Vi ber om at kjærligheten må være den drivkraft som inspirerer våre handlinger.

Kjære venner, søndagens tekst er det igjen fariseernes tur for å sette Jesus på prøve. Situasjonen var den at Jesus ved sin forkynnelse og sine gjerninger hadde fått folk til å forstå at deres frelse først og fremst var avhengig av deres tro på ham og hans sendelse – og ikke av det å følge slavisk en mengde av delvis meningsløse lover. Jesus fremhever at lovgiveren er Gud, men å adlyde Gud betyr ikke at en skal klamre seg til Hans ord og bokstav. Å adlyde Gud – innebærer at en til enhver tid er åpen og mottagelig for det Han sier og gjør. Jesus gir oss et klart og tydelig livets ord om å ha sitt medmenneske kjær, grenseløst og uansett. Dette med kjærlighet er så mye vanskeligere enn dette med å følge lovene om fasten og abstinens osv…

Det er ikke nok å ha sympati, toleranse, forståelse og overbærenhet som siviliserte mennesker pleier å ha. (Nei, hans krav til sine venner går himmelvidt ut over slike småpene medborgerdyder.) Han sier ikke tåle eller forstå eller bære over med. Jesus brukte kraftigere ord. Han sier: Elsk. Og ikke bare det, han gir også et mål, en målestokk, for den kjærlighet vi skal ha til vår neste: «Du skal elske din neste som deg selv!» (Mt.22,39b). I disse få veldige ord, oppdager vi hvor forskjellig han, Guds Sønn, var fra oss andre. Men det er ikke om seg selv han taler – at han elsket menneskene som seg selv, det sier evangeliene helt klart: hvert kors og krusifiks i verden forteller om det. Det er om oss han taler. Derfor er denne teksten virkelig et evangelium – det vil si: en god og en glad nyhet til oss alle. Gud selv som innbyr og kaller oss: Du skal elske din neste – ditt medmenneske – som deg selv.

Jesus anser det ikke for noen lett sak, enn si for en selvfølge. Han stiller én betingelse, et første bud, som gir selve kraften til dette andre, det om medmennesket. Først må du ha Gud kjær! Elske ham, leve og ferdes i ham, være Guds venn. Et steds må jo kjærligheten komme fra. Først da blir ditt medmenneske nytt for deg, når du altså låner litt av Guds kjærlige blikk på ham, og aner mer enn du fatter. I ham, i henne, ja endog i meg selv, finnes det altså noe, som den levende Guds sønn ville lide og legge sitt dyrebare liv ned for, så umistelig var det for ham.

Kjære venner, Siden Gud først har elsket oss (1Joh 4:10), er kjærligheten nå ikke lenger bare et «befaling»; det er svaret på kjærlighetens gave som Gud nærmer seg med. (Deus Caritas Est, nr.1). Når Bibelen snakker om kjærlighet, betyr det først og fremst en kjærlighet som fortsetter å elske, det betyr urokkelig, ja kanskje iherdig engasjement. Denne typen kjærlighet kommer ikke naturlig. Det er sant at denne typen kjærlighet kommer fra Gud, men å sette den ut i livet er noe vi må jobbe med. «Bær hverandres byrder, og dere skal oppfylle Kristi lov» sier Paulus, og gir den vakreste definisjonen av nestekjærlighet (Gal 6:2).

God helg!

p. Joseph

Fredag 27. oktober: Pave Frans inviterer alle til å be og faste for fred

«Alt må gjøres for å unngå en humanitær katastrofe», sier han.

Les mer: https://www.katolsk.no/…/fredag-27-oktober-paven…

Kjære venner, for oss som kristne er det noen ganger vanskelig å velge: Gud eller verdslig makt? Dilemmaet står sentralt i denne søndagens tekst, og det er relevant, nettopp for denne søndagen: Dette er den årlige Verdens misjonssøndag. Pengene fra søndagens kollekt går uavkortet, via Oslo Katolske Bispedømme til Vatikanaets verdensomspennende misjonsvirksomhet (Vatikanets Missio).  

Søndagens tekst – fra Matteusevangeliet –  utmerker seg ved å være, som det meste fra Matteus – godt sagt, effektivt kommunisert. Teksten presenterer Jesus for valget mellom keiser og stat på den ene siden og Gud og religion på den andre. Dét er en opplagt felle, uansett hva Jesus velger, vil han få en eller annen på nakken, enten romerne eller fariseerne.

Måten han takler utfordringen på viser hvor briljant Jesus var, som formidler, som debattant, som lærer. På spørsmål om det er tillatt for jødene å betale skatt til de romerske okkupantene, altså Caesar, eller om man skal boikotte okkupantene og gi pengene til tempelet (dette er alternativet, som er underforstått, men ikke uttalt i teksten), svarer Jesus med å spørre om hvilken valuta man bruker når man betaler skatt til okkupantene. Han får en mynt, med Caesars portrett. Altså et pengestykke som syboliserer en andel av statskassen. Og det er dette som forløser argumentasjonen: Jesus sier det enkle, som er genialt i sin enkelhet: Hvis pengestykket tilhører staten, så gi det til staten. Og hvis du tilhører Gud, så gi deg selv til Gud. Gi Caesar hva Caesars er, og Gud hva Guds er. Både romere og fariseere må forholde seg tause til dette. De har ikke noe å tilføye.

Å være kristen betyr ikke å velge mellom Gud og verden, selv om denne feilen fortsatt er utbredt i dag; tro betyr ikke å konsentrere seg om det åndelige og mystiske, og absolutt ikke å trekke seg tilbake til from selvrefleksjon. Jesus Kristus gjør det klart at våre liv i samfunnet og vår religiøse overbevisning – Gudstroen – må utgjøre en helhet. Å være kristen betyr å ta vårt ansvar for verden og vårt ansvar for andre mennesker på alvor, samtidig som vi er bevisst vårt ansvar overfor Gud. Både og – begge deler. Dypest sett handler det om nestekjærlighet, eller, som det heter på gresk, Agape. I katolsk teologi et uttrykk for Guds kjærlighet og den kjærlighetsevne som blir oss alle til del gjennom Dåpen, og som er en delaktighet i Guds kjærlighet.

For å si det med pave Benedikt XVI: Vi kan ikke leve ut Agape utelukkende gjennom egen kraft. Han skriver: Vi kan ikke alltid gi, vi må også motta. Dersom vi ønsker å elske andre, må vi hele tiden vende tilbake til den ultimate kilden for agape i våre egne liv: Jesus Kristus. Dette kan manifesteres i samfunnet, i politikk, dersom vi går ut fra at rettferdighet er politikkens mål og iboende kriterium. Og rettferdighet forankres i fornuften. Utfordringen er at dersom fornuften skal utøves på riktig måte, må den gjennomgå en stadig renselse, siden den aldri kan bli helt fri for en viss etisk blindhet forårsaket av maktens og særinteressers avsporinger. Her møtes politikk og tro. Politikk er fornuftens rike, og tro kan bidra til å frigjøre fornuften fra avsporinger; gjøre den i stand til å være mer fullstendig i seg selv.

Kjære venner, Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud blir i ham. Så enkelt. Så vanskelig. Husk det, på denne misjonssøndagen!

God helg!

p. Joseph

Første lesning denne søndagen er hentet fra Jesajas bok. Der jubler forfatteren over frelsen som Herren vil gi sitt folk. Vanærens lenker skal løsnes, tårer skal tørkes bort, og folket skal glede seg: «Han skal oppsluke døden for evig. Herren vår Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt. Fra hele jorden skal han ta bort den skjensel hans folk lider. For Herren har talt.» (Jesaja 25:8)

I søndagens evangelietekst inviterer kongen til bryllupsfest; men de inviterte nekter, fordi de er mer opptatt av seg og sitt fremfor å være en del av feiringen. «Seg og sitt» viser seg i flere tilfeller å være ensbetydende med drap: «…og andre igjen gikk løs på tjenerne, mishandlet dem og slo dem i hjel.» Det heter: Lev ved sverdet, dø ved sverdet. Jesus sa det krystallklart i sin advarsel, Matteus 26:52: «For alle som griper til sverd, skal falle for sverd».

Ordet «frelse» avledes fra det latinske ordet: «salus», som betyr velvære og fred – altså befrielsen av menneskeheten fra slike fundamentalt negative og invalidiserende forhold som lidelse, ondskap, forgjengelighet og død. Frelse er et resultat av Guds kjærlighet. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod». For å gi oss denne frelsens gave, etablerte Gud en vei gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Han som i Johannes’ tiende kapittel, der sitatet er hentet fra, beskriver seg selv som den gode gjeteren, som gir livet sitt for sauene.

Verden er for tiden i uro. Midtøsten er i uro, miljøet er i uro, økonomien er i uro. Vår menneskelige moral er usunn, eller til og med helt fraværende. De globale utsiktene er skremmende. Kan vi i det hele tatt redde oss selv? Det ser ikke slik ut. La oss bli litt til i søndagens tekst, fra Matteus’ 22. kapittel: Vi er kanskje som den av gjestene som dukket opp i bryllupet helt uten å ha forberedt seg. I hverdagsklær. Han ble kastet loddrett ut av selskapet. Vi gjør lite, eller intet, for å forberede oss til Herrens bryllupsfest, der vi alle er invitert. Det å redde oss selv koster oss åpenbart for meget. Det fins lite fredsvilje, lite måtehold, lite integritet, nestekjærlighet, empati.  Så hva skjer? Vår tro sier tydelig at Herren ikke vil akseptere menneskelig grusomhet og vold. Når vi hører om Guds gjengjeldelse, vekkes vår intuitive motstand: Mange vil gjerne glemme denne ubehagelige delen av Gud: Han kan ikke være sint på oss! Vi ser ikke det åpenbare: Guds vrede er kjærlighet i motstand mot synd. Guds vrede skal få oss til å innse hvor alvorlig syndene er. Slik sett blir Guds vrede i seg selv en kjærlighetshandling. La oss derfor ta de mange tegn på Guds vrede på alvor.

Jesus tilga der han kunne, men tekstene viser han at han ikke var naiv. Ofte fører syndenes forlatelse til en omvendelse, men like ofte må Jesus ha opplevd at omvendelsen ikke stakk særlig dypt og at folk bare fortsatte i gamle spor. De ville eller kunne ikke tro noe særlig på tilgivelsen, og forble likegyldige overfor den som tilga. Spørsmålet kongen stiller gjesten uten bryllupsklær i søndagens tekst kan man tolke slik: Min venn du har nok tatt imot – ved dåpen – innbydelsen til å tro, men du har ikke vist din tro i dine gjerninger; du har sagt ja til himmelens rike, men aldri omvendt deg, du har ikke en gang vist så mye respekt at du pyntet deg for bryllupsfesten.

Guds vrede oppstår når menneskeheten overgir sine hjerter og sinn til vold, fråtsing, moralsk forfall, egoisme og ufølsomhet. Det å bli reddet fra Guds vrede er ensbetydende med å flytte over til et helt nytt spor. Gjennom Jesu liv og død inviteres vi inn i en ny menneskehet, en som reelt tar del i Guds kjærlighet – bryllupsfesten. Vår livsbane fører ikke lenger til døden, men til evig liv.

Ved Jesu kors møtes Guds vrede og Guds kjærlighet. Møtet finner sted for å redde mennesker og gi dem liv – på den andre siden av døden.

God helg!

p. Joseph