Forfatter: vaarfrue

Søndagens budskap forteller oss om vår grunnleggende valgfrihet: JA eller NEI til Gud. Vi blir samtidig minnet om at risikoen for at vi – mer eller mindre planlagt – endrer våre svar i løpet av livet. Vi utsettes for krefter, både i og utenfor oss selv, som kan føre til at JA endres til NEI. Med Guds nåde kan NEI på nytt bli til et – endelig – JA!

Kjære medkristne, det vi mottar står ikke alltid i forhold til det vi mener vi har fortjent. Mange vil oppleve en uorden i troen, en tilsynelatende urettferdighet. I denne søndagens første lesning påpeker profeten Esekiel selve paradokset: Når en rettferdig mann vender seg bort fra sin rette ferd og gjør urett, skal han dø på grunn av dette. På den annen side, sier Esekiel, er det slik at  når den ugudelige vender om fra sin ondskap og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han berge livet.

Dette gammeltestamentlige utsagnet tydeliggjøres gjennom Jesu refleksjon, slik den gjengis i søndagens evangelietekst: Gud er ingen tyrann som vil bestemme over vår frelse. Gud sitter ikke og avgjør menneskets skjebne isolert fra ham eller henne det gjelder: Guds frihet er en frihet under strengt ansvar for å velge, velge forpliktende og velge varig.  Ingen slipper unna. Frelseshistoriens lange tidslinje gjennom historien er egentlig et forum hvor Guds nåde og menneskets frihet er i kontinuerlig dialog. Som den hellige Augustin engang sa: Gud spurte ikke om å få lov til å skape deg, men når Han vil frelse deg, må Han be om din vilje!

Israels gammeltestamentlige historie skildrer en Gud som streng, men gavmild og tålmodig, velger en lang vei for å åpenbare seg for sitt folk: Dét ble historien om en nærmest flertusenårig suksesjon av JA – og NEI – svar. Gud ønsker et fullstendig positivt svar fra hele Israel i fellesskap, fra hele menneskeheten i fellesskap.

Slik han fikk det fra Jomfru Maria. Det er, gjennom sitt tillitsfulle og uforbeholdne JA til å risikere sosial stigmatisering, ja, kanskje endog død, ved å si JA til Guds innbydelse, ved å påta seg morsrollen, at hun er og forblir et forbilde for oss alle. Med hennes fiat (skje meg ifølge Guds vilje) forandrer Gud menneskets skjebne og grunnlegger et nytt Israel: Kirken. Med Kristi Kirke har Guds frelsesplan sprengt Israels grenser, vunnet frem til alle land og kulturer. En frelsesplan der svarene, JA, eller NEI, fortsatt er essensielle.

I katolsk moralteologi opererer vi med begrepet  Den Fundamentale Mulighet. I korthet betyr dette at vi ser et enkelt menneskes liv som en gradvis utvikling av retning, enten mot eller vekk fra Gud. Vi foretok et valg i Dåpen, et grunnleggende valg. Gjennom Dåpens løfter forlot vi alle mørkets gjerninger og valgte Gud. Det vil si, foreldre og faddere valgte som oftest på våre vegne. Og ga oss dermed et  grunnlag for å vokse og modnes i troen. Det er Dåpen som etablerer Den Fundamentale Mulighet. Selv med minus i våre livsregnskap finnes det muligheter. -1 er større enn -2!

Kirken gir oss mange anledninger til å finne veien når vi taper sporet: Etter Dåpen har vi seks andre sakramenter som kilder til styrke: ressurser som alltid kan åpne dørene for oss og på nytt føre oss inn i nådens krets.  Skriftemålet er kanskje den mest åpenbare mulighet. Og Eukaristien – brødet, vinen, hele nattverdens sakrament –  er det beste hjelpemiddel til å styrke oss i alle forandringer som preger og avgjør vårt liv.

Livet som kristne er en serie spennende muligheter til å perfeksjonere våre JA. Til stadige kurskorrigeringer – fra NEI, frem til et evig, fullkomment JA. Til Gud, Den Fundamentale Mulighet.

God helg!

p. Joseph

“Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, lyder ordet fra Herren. Som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier og mine tanker høyere enn deres tanker”. Ordene er hentet fra profeten Jesaja, og gjengis i søndagens første lesning. Meget enkelt og treffsikkert formidler ordene essensen i helgens evangelietekst.

Det er slett ikke galt å lete etter en logikk, en orden i våre trosliv. I mange tilfeller, og på mange av livets områder tilbyr kristendommen oss fornuft, logikk og sammenheng. Kristendommen er eksempelvis et tankesett hvor man lett oppdager den nære forbindelse mellom årsak og virkning. Faren, og fristelsen, ligger i å anvende denne strenge logikken i vårt gudsforhold. Vi fristes til å bruke vår begrensede logikk til å overprøve Guds bestemmelser.

Det er dette budskapet Jesus, den store læreren, så effektivt presenterer i søndagens lignelse – for øvrig en lignelse vi bare finner i Matteusevangeliet: En husbond, åpenbart det vi i dag ville kalle en storbonde, hyrer dagarbeidere for arbeid på vinmarkene. Han starter om morgenen, hyrer inn folk til avtalt pris – én denar for én dags arbeid. Utover dagen trenger han flere folk, flere hyres inn. De siste så sent som én time før solnedgang. Så kommer oppgjørets time, og da viser det seg at alle får lik betaling – én denar. God betaling for dem som ankom sist, ikke fullt så god for dem som har slitt hele dagen. Når husbonden får klager, sier han at det jo er hans privilegium å gi alle lik lønn. Han har ikke brutt noen avtale, de som kom først får det som er avtalt. At han er generøs mot de sist ankomne, kan og skal ikke gjøre folk sinte. “Skal min godhet gjøre deg ond?” Spør husbonden.

I Guds rike skal de siste bli de første, og de første de siste. Guds, ikke vår logikk.  Hvordan vinner vi aksept for et belønningssystem som ikke følger vanlige prinsipper for menneskelig fornuft? Dette er en utfordring vi mennesker har slitt med gjennom århundrene. Og i god tradisjon har vi også laget våre egne historier. Jeg har stor glede av følgende:

En from sogneprest og en dårlig bussjåfør døde, og de kom begge til himmelen. Meget sjokkert henvendte sognepresten seg til Peter for å klage: “Her må det ha foregått en feil. Jeg kjenner godt denne sjåføren. Han er en av de dårligste katolikker i min menighet. Han døde i en ulykke som skyldtes råkjøring. Hvorfor sitter han nå høyere enn meg?” Peter svarte: “Du har rett, han var en dårlig sjåfør. Så dårlig at alle som satt i bussen han kjørte ba bønner til Gud om beskyttelse. Du, derimot, var så kjent for dårlige, poengløse og lange prekener at folk blunket til hverandre og visket “god natt” når du satte i gang. Så sovnet de. Sjåføren har altså vært flinkere enn deg til å få folk til å søke Guds nåde!”

Kjærligheten og kallet som Gud tilbyr hver av oss er unikt. Et mysterium som vi lovpriser til evig tid. Noen ble født med den fulle og hele kjennskap til Gud. Noen må bruke nesten hele sitt liv til å finne den sanne tro. Men at man må lete lenge for å nå frem til en overbevisning, må ikke føre til håpløshet. Vi vet om mange hellige menneskeliv som bekrefter denne grunnleggende sannhet. Tenk på Paulus. Han ble kalt til apostel sent i livet. Han opplevde aldri Jesus i levende live. Fra å være en som aktivt forfulgte og bekjempet de kristne, ble han omvendt, og ble forholdsvis sent i sin livsdag en arbeider i Guds vingård.  Etter å ha blitt ført til troen ble han en av de beste arbeider for Guds rike. Søndagens annen lesning, Paulus’ brev til Filipperne, klargjør nettopp dette. Pauls skriver: “For meg er livet Kristus, og døden er vinning”. Dette er selve kjernen i vårt kall:  Gud vil gi oss sjansen til å knytte forbindelse med Jesus. Hver stund av våre liv bør vi ha følgende spørsmål i tankene: Har jeg gjort mitt beste – for Jesus?. La oss be for hverandre, gamle og nye katolikker i menigheten, at vi alle alltid kan svare ja på det spørsmålet.  

God helg!

p. Joseph

Trokurs skal starte igjen på torsdag 28.09, kl. 18.00 med kveldsmesse og sakramentstilbedelse. Send en melding til sogneprest på 98079613. Alle er hjertelig velkommen.

«Herre, hvor mange ganger er jeg forpliktet til å tilgi en bror som krenker meg? Like til syv ganger?» Det er Peter som spør. I søndagens evangelietekst, fra Matteus’ attende kapittel. Jesus svarer: «Til det svarer jeg: Ikke syv, men syvogsytti.»

Budskapet? Når en annen ber deg om tilgivelse, må du tilgi ham uten grenser. Tilgivelse er i realiteten kreativ kjærlighet: du gir til en annen sjansen til å begynne på nytt. Gjøre bedre. Bli bedre. Tenk på at medkristne, katolikker over hele verden hører denne samme evangelieteksten kommende søndag: Kristne i Midtøsten, i Europa og Asia, i Amerika og Sør-Afrika hører og leser den samme evangelieteksten.  Og alle ber de Fader vår…. «forlat oss vår skyld som også vi forlater våre skyldnere…»

Tilgivelse er noe av det viktigste i vår tro, og samtidig antagelig det vanskeligste å leve opp til. Mens protestantene i sin forkynnelse ofte betoner synden, så har vi katolikker fremhevet tilgivelsen. Slik som Gud tilgir oss, må også vi – i vår tur – tilgi våre skyldnere; Vi må realisere Guds tilgivelse gjennom å vise barmhjertighet overfor hverandre. Vi er forpliktet til å dele den tilgivelse vi får med andre.

Matteus er klokkeklar, i sjette kapittel, like etter at Jesus har lært disiplene Fadervår: «For dersom dere tilgir menneskene de misgjerninger de har gjort, skal også deres himmelske far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.»

I søndagens tekst blir denne litt truende tanken ytterligere understreket med en lignelse: En mann blir først tilgitt, men viser ingen barmhjertighet når han selv blir bedt om å tilgi. Han som opprinnelig viste barmhjertighet får høre om dette, og trekker tilbake sin egen tilgivelse. Nå får mannen, som først ble tilgitt, kjenne på hvordan det er å bli avvist: Den opprinnelige tilgivelsen trekkes tilbake. Jesu poeng er klart nok: Vår himmelske Far tilgir kun i den grad vi selv også tilgir. Dét er et tankekors for oss alle…

«Hevntørst og vrede, hater jeg, bare synderen holder fast ved dem.» Dette hører vi i søndagens første lesning. Hevntørst og vrede fører ikke til liv. Tvert imot: de hindrer oss i å leve fullt ut og å utvikle oss. Om vi lar fortiden bestemme fremtiden vår, blir det vanskelig å leve nåtiden. Et slags oppgjør eller en forsoning med fortiden er en betingelse for vår egen lykke og vekst.

Peter tror han er meget generøs når han antyder syv ganger tilgivelse. Jesus svarer at det ikke finnes grenser for tilgivelse. Så enkelt, og likevel så vanskelig: Dette er egentlig en veldig moralsk historie: Vi blir selv tilgitt i den grad vi tilgir. Vi nyter selv Herrens velvilje, i den grad vi selv vil andre vel …

Ser vi tilbake på egne liv, vil vi alle huske situasjoner hvor vi var avhengige av andres velvilje. Vi husker mennesker som hjalp oss gjennom en vanskelig periode, mennesker som støttet oss, selv om vi hadde gjort feil. Om vi glemmer slike situasjoner og slike venner, så risikerer vi å bli likegyldige overfor andres nød og problemer. Vi blendes av ønsket om å være uavhengig av alt og alle i den grad at vi glemmer venner som hjalp oss. Vi glemmer at det høyst sannsynlig finnes medmennesker i vår nærhet som trenger vår hjelp og tilgivelse. 

Jeg ber om at vi alle må finne styrke og kraft i Guds barmhjertighet. Styrke og klarsyn, til å tilgi å våre skyldnere. Slik at vår himmelske Far kan tilgi oss.

God helg!

p. Joseph

Søndagens evangelietekst fra Matteus inneholder et av Jesu viktigste løfter: «Der hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn, der er jeg selv iblant dem». Hver søndagsmesse møtes vi i Kristi navn. Han er med oss, både i åndelig og legemlig forstand. I et troens fellesskap, bundet sammen av Kristus.

Bibelen er egentlig ikke én, men mange bøker. Og de er forskjellige. Noen er åpenbart skrevet for å samle Guds folk, Israel. Andre er ren historiefortelling. I Bibelen finner vi begivenheter og beretninger som er helt sentrale for vår tro. Fremst er beretningen om Kristi offer og oppstandelse. Bibelen rommer også mye tidløs visdom – praktiske råd som kan hjelpe oss til bedre liv og samvær med våre brødre og søstre her på jorden. For eksempel søndagens evangelium, som fokuserer hvordan man bør reagere når noen som står oss nær sårer oss. Jesus gir oss en bruksanvisning: Vær ærlig, åpen, gjerne litt konfronterende. Ta forholdet opp direkte med den det gjelder. Om det ikke går i første forsøk, søk støtte fra andre. Ta saken opp på nytt. Eventuelt, legg saken frem for kirken. Dersom intet av dette hjelper, kan det være du må slutte å anse vedkommende som en bror, eller søster. For: «alt hva dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt hva dere løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Jesu historiske kontekst var selvfølgelig de første kristne menigheter som dukket opp kort etter oppstandelsen og himmelfarten. Da de første kristne var alene med seg selv. Det var viktig å unngå splid og ryktemakeri. Dette forutser Jesus i søndagens evangelium. Og visdommen som ligger bak utsagnet er tidløs, gjelder for oss alle.

Hvordan reagerer vi vanligvis på det vi opplever som provokasjoner, baksnakk, overgrep i alle former? Vi begynner med å holde det for oss selv. Det kan være at vi er flaue eller bare ute av stand til å snakke om det. Vi føler kanskje at vårt tilfelle er enestående, at ingen kan forstå det. Kanskje mister vi proporsjonene: selv en liten ting kan gå ut over alle grenser. Så involverer vi andre – venner, naboer og slektninger. Av og til fremmede. Ikke som rådgivere, men for å bekrefte vår fortolkning av situasjonen. For sympati. Det eneste vi i realiteten oppnår, er å spre gift. Den siste som involveres er den som skal ha forvoldt skaden. Slikt sårer, det kan til og med gjøre forsoningen vanskeligere.

Den alternative veien er lys, vid, rett – og den leder til solen. Dagens evangelium setter oss på denne veien. Det er en vei som krever mot, og integritet. Men det står fast at en enkel og ærlig samtale kan lette situasjonen. Medmennesket visste kanskje ikke omfanget av skaden det forårsaket. Kanskje innser han eller hun sin feil, og fordømmer den. Kanskje ikke. Ved anger må tilgivelsen være varm og betingelsesløs. Dét er ikke for mye forlangt av en troende som er bevisst egne feil, og som selv har opplevd Guds tilgivelse.

Kanskje er ikke én samtale tilstrekkelig. Kanskje trengs det ett eller flere mennesker som «sannhetsvitner». Og dersom vi fortsatt møter en vegg av mistro og aggresjon, må vi oppsøke fellesskapet. Slik at vårt mål ikke er å overvinne, men å vinne, et medmenneske for den rette veien, til forsoning. For nettopp forsoning er, ifølge Kristus, det viktigste: «Om du bærer offergaven din frem for alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror». (Matteus 5:23-24).

Forsoning fører til vekst for begge parter. Forhold blir dypere etter å ha blitt prøvd av stormer. Forsoning er en utfordring, på samme måte som selve kristendommen er en utfordring. Men forsoningens vei skal alltid prøves. Forsoningens vei følger Kristi fotspor.

God helg!

p. Joseph

Minner om 💒 1.April 2023 KL.10.00-13.00 Bare Konfirmant Katekese(ingen messe) denne dagen.
Konfirmantene følger vanlig rutine.

15.April 2023 Kl.10.00-17.00 1.klasse – 7.klasse (ingen messe)
Inviterer vi til Katekese undervisning og familiedag. Oppmøte i Prestegården ved Vår Frue Kirke i Porsgrunn.
Etter katekese samles vi i Prestegården hvor vi griller mat sammen med etterfølgelse av film »Prinsen av Egypt» for barna i menighetssalen. Vi satser på å være ferdig rundt kl.17.00. Alle er velkommen også Konfirmantene denne dagen 🙂
Vi Sees!
Ta med: Skrivesaker, Riktig klær, Grillmat og noe smågodt til filmen for de som ønsker. Dette blir bra!

Jeg trenger et par hjelpere for å rigge til å tenne grillen i prestegården. Grillen finner vi tilgjengelig ved Kirken.