vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev – Uke 45 : Denne fattige enken her, hun gav mer enn noen av de andre

Kjære venner, mot slutten av kirkeåret får vi alltid høre noen strenge ord – en slags moralsk opprustning. Jesus anklager de mennesker som ber fromt til Gud, men er blinde for medmenneskers nød – de som har et ensidig vertikalt Gudsforhold og glemmer den horisontale nestekjærlighet. Å elske betyr å gi, derfor er å gi den beste måte å uttrykk sin kjærlighet til noen. Det er ikke så lett og enkelt. Men hvis man gir noe til en annen, ønsker Gud at man skal gi det med et hele hjerte. St. Augustin sa: For å skaper deg trengte Gud ikke å spørre deg, men for å frelse deg måtte han gjøre det. Ikke sant! Det finnes ingen mirakler hvis ikke vi først rekker våre hender ut for å gi – gi ikke bare til våre medmenneske men også til GUD. 

Kjære venner, fra forrige søndag hørte vi atdet første og største bud av alle er at du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, av all din hug og all din kraft. Og det annet er: Du skal elske din neste som deg selv. Noe større bud enn disse finnes ikke!, sier Jesus. Og Markus tilføyer at Gud er én, og at å elske Ham av hele sitt hjerte og av hele sitt sinn og sin neste som seg selv, er langt mer verd enn alle brennoffer og andre offer! Markus var muligens den mest sosialt engasjerte av de fire evangelister, han gjør oss jevnt og ofte oppmerksom på at vår tro skal vise seg i gjerninger, at vår fromhet ikke er noe verdt, hvis den ikke samtidig viser seg i en engasjement for sosial rettferdighet. Både i den første lesning og i evangeliet står enken i midtpunktet. En enke sto svak i det jødiske samfunn, hun hørte til blant de fattige og blir ofte nevnt i bibelen sammen med foreldreløse barn og fremmede. Disse har rett på medmenneskers og Guds barmhjertighet og beskyttelse. Jesus satt der på den travle tempelplassen og betraktet folk. Han så en kvinne som tydeligvis var enke. De hadde den gang en spesiell enke-drakt. Hun var from og lot seg ikke forstyrre av de mange mennesker. Uten å vekke oppsikt, la hun noen småpenger opp i offerbøssen. Hun var ikke vant til å tenke på seg selv og sine egne behov. Hun gir det hun har til dem som trenger og føler seg lykkelig med det. På mange forskjellige måter har vi sikkert en gang sett eller oppfattet noen som gir så mye de har uten å vekke oppsikt (din mor/far?). Man oppdager mødre og fedre som tålmodig og omsorgsfullt tar seg av deres handikappede barn. Man ser døtre og sønner som kjører deres gamle foreldre rundt i rullestol for å la dem delta i livet; Man ser pleiere som tar seg av eldre og syke, lærere eller ungdoms-ledere som tar seg av en ungdomsflokk. Man ser unge som viser innvandrere veien. Jesus ser fornøyd på slike mennesker, han kaller på sine disipler og sier til dem: sannelig det skal dere vite, denne fattige enken her, hun gir mer enn noen annen. Han er begeistret for slike mennesker som våger å glemme seg selv, som gir sine liv, for at andre kan finne det; mennesker som virker som salt eller gjær; Det er disse som setter smak på livet. Derfor gjør Jesus også oppmerksom på de mennesker som går der for å vise seg og for å bli sett, de som liker å gå omkring i side kåper og motta folks hilsener. Jesus har ikke særlig sympati for dem, han advarer sine disipler mot dem. Deres måte å leve på kan virke fristende på mange, men det vil vise seg at det er avguder de tilber. Deres fromhet er ikke noe verdt.

Kjære venner, Maria, Guds mor, lovpriser i hennes Magnificat den Gud som ser til de ringe og opphøyer dem mens han han støter de mektige ned fra tronen og sprer de hovmodige for alle vinder. Dette er et glad budskap, Jesus moraliserer ikke, han vil kun åpne vår øyne: Han formaner oss til å ta oss av vår neste. Vær deg selv, sier han, et menneske blant medmennesker, ikke mer og ikke mindre.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph

vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev Uke 44 – Hvilket er det første bud av alle?

Kjære venner,  det er virkelig til syvende og sist bare to bud. Og det første er å elske Gud, og den andre er å elske vår neste. De er ikke ment å bli skilt. Men vi skiller dem veldig ofte. Det er lett om vi kan si vi står på en god fot med Gud, men hvor mange imidlertid kan si at vi står på en god fot med vår neste? Vi snakker med Gud når vi ber, men snakker vi med vår neste? La oss be vår Far å tilgi oss vår forsyndelse og hjelpe oss å bevise vår kjærlighet mot ham ved å elske alle våre brødre og søstre.

Kjære venner, i søndagens evangelium ser vi hvordan Jesus blir oppfordret til å gi sitt sammendrag om Lovens essens/kjerne/det vesentlige. Skikken med å konsentrere seg om å oppsummere Loven var en populær tradisjon blant rabbinere og deres elver. Kanskje det mest berømte eksempel i jødisk tradisjon er at en student krevde å bli undervist i essensen av loven mens han ennå var nybegynner. Hans lærer, Hille, svarte: «Hva du ikke kunne fordra for deg selv, ikke gjør det til din nabo. Det er hele loven, resten er kommentar. Gå og lær». Jesus samler opp den tradisjonelle visdom av Israel i en konstatering. Den første del av hans konstatering siterer den Jødiske trosbekjennelse. Det er å elske den eneste Gud som er herren med hele din person og alle dine evner. Den trosbekjennelsen befant seg inne i et lite futteral. Dette futteralet ble festet i dørstolpen på alle jødiske hus og i døren av alle innvendige rom. Ingen fromme jøder kunne være uenige med denne delen av Jesu sammendrag. Men ved siden av denne legger Jesus den andre bibelske passasje: å elske din neste som deg selv. For Jesus, er det denne kombinasjonen av disse separate tekster som danner lovens essensen. Og det er denne kombinasjon som har gitt Kristendommen dens grunnbud for livet. I sitt svar til den skriftlærd klargjør Jesus at han ikke kan følge sammendraget av loven men glemme kjærlighet til sin neste. Den skriftlærd er fornøyd med Jesu svar og tilsetter sin egen mening, at kjærlighet til Gud og til neste er jo viktigere enn all rituell tilbedelse. Som støtte for den skriftlærdes tilføyelse setter Jesus liturgiens viktighet langt ned på listen. Det har vi sett klart i lignelsen om den gode samaritan, hvor presten og levitten fort glemmer kravet til nestekjærlighet. Som Jesus kombinerer kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten, slik overse de skriftlærde sammenhengen mellom dem.

Kjære venner, den virkelige fare for oss er at vi skiller de to bud. Det er lettere å fortelle om Guds kjærlighet til noen enn virkelig å elsker et annet menneske. Å gjøre slik er som å snakke til en utsultet om brød uten å gi ham noe å spise. Eller å snakke til en om varme mens vi lar ham være i kulden. Vi kan si at det bare er et bud,  et kjærlighetsbud. Det er lik en mynt med to sider. Det er umulig å ha den ene uten den andre. Den største tragedie i den moderne verden er den måten man har skilt de to store bud. Det er det helt motsatte av intensjonen i Evangeliet. Det er ikke alltid de ivrigste til å oppsøke kirken er de beste forbilder på nestekjærlighet. Vi må oppøve vår følsomhet overfor andre menneskers nød, både åndelig og materielt. Det gjør vi ved å følge budet om nestekjærlighet. Veien til Guds hjerte går gjennom vår medmennesker. Jesus sier jo at det du har gjort mot selv den minste av mine, det har du gjort mot meg. Veldig enkelt ikke sant? Men veldig vanskelig. Hvis vi kommer til messen med et åpent og ydmykt hjerte, får vi den hjelpen vi trenger til å klare det umulige. Messen er vår viktigste kilde til styrke og utholdenhet. Gud overøse oss med sine gaver i hver messe, og Hans gavers kilde går aldri tom. Den kjærlighet, medlidenhet, styrke og miskunn du har mottatt bringer du videre. Og når du har gått tom, kommer du bare tilbake etter mer! Amen.

Riktig god helg!

p. Joseph

vaarfrue Uncategorized

Fredagsbrev Uke 43 – Rabbuni! La meg få synet igjen!

Kjær venner, kommende søndag feirer vi den trettiende søndag i det alminnelige kirkeår. Jesus er kommet slik at vi nå kan leve i håp og glede. Han helbreder oss fra all slags sykdom og vanførhet. Men Gud kan imidlertid ikke gjøre noe for oss uten vårt samarbeid. Gud venter av oss at vi har den troen og tilliten som den blinde Bartimeus viser Jesus i dag. Ydmykt, bekjenner vi at så langt har vi ikke kjent og stolt nok på Guds makt og kjærlighet i vårt liv. La oss be Gud om hans helbredelse slik at han skal fornye vårt liv ifølge sin plan.

Kjær venner, det var en mørke natt, at en blind mann kom gående. Plutselig ble han påkjørt av en syklist, og han begynte å skrike høyt mot syklisten: Er du blind eller? Ser du ikke meg. Syklisten bad ham med engang om forlatelse, og minnet ham om å skulle ha med seg en oljelampe neste gang, slikt at alle kunne se ham lett på avstand. Få dager etter ble den blinde mannen påkjørt engang til av den samme syklisten, og da begynte den blinde mannen å skrike enda høyre enn før til den utenksomme syklisten. «Er du dum eller, se du ikke meg?! Jeg går jo med oljelampe!» Syklisten bad en gang til den blinde mannen om forlatelse, og på en sint måte sa han til den blinde mannen: «Kjære deg, selv om du går forsiktig nå med en oljelampe, hjelper det ikke hvis du glemmer å fylle olje på og tenne den.» …..Oljelampen er vår Gud, eller vår tro, men hvis det bare er en dødende Gud eller tro, blir vi sikkert påkjørt av oss selv eller alle de andre. I søndagens evangelium ser vi at Markus forteller oss om Jesu helbredelse av den blinde i Jeriko. I motsetning til Johannes har Markus ikke konsentrert seg om Jesu gjerning. Markus har lagt vekt på følelsen, holdningen og reaksjonen til den som blir helbredet. Den blinde blir presentert tydelig med navn og opprinnelse. Hans nåværende situasjon er at «han sitter ved veien». Å være blind er først og fremst å sitte på siden av   livet, ikke ha råd til å delta effektivt i samfunnslivet. Den blinde blir trukket bort fra den vanlige verden. Ved å miste synsevnen (sight, visjon) blir alt mer og mer komplisert for ham. Han blir alltid omgitt av et svart teppe. Og ingen, selv ikke hans nære slektninger kan rive ned det teppet for å nærme seg ham. Han føler at han blir fornektet. Han lever med det mindreverdighets kompleks at han er en ubrukelig del av familien og samfunnet. I den blinde Bartimeus kan vi se oss selv. Noen ganger i livet har vi opplevd den blindes situasjon. Vi er blinde når livet blir helt svart for oss. Intet håp. Ingen løsning. Ingen forandring. Vi har ikke evne til å se livets gode sider. Vi har virkelig mistet vårt åndelige syns kapasitet. Som søndagens blinde befinner vi oss på siden av livet. Alt blir fremmed for oss. Vår tenkemåte er ikke akseptabel lenger. Språket og våre daglige uttrykk er ikke nok for oss til å skape normale forhold til andre. Vi er utelukket fra menneskelig kontakt. «Da kastet han fra seg kappen og sprang opp og bort til Jesus». Ja, med denne holdningen må vi lære av Bartimeus at vi må ta en avgjørelse om å gi slipp på vår gamle tilværelse. At en fattig tigger kastet bort sin kappe viser oss hans absolutte engasjement og tillit. Bartimeus har forlatt sin gamle tilværelse og stått opp for å følge Jesus. Noen ganger har vi levd i et paradoks: Vi vil bli frigjort fra en blind tilværelse, men samtidig vil vi ikke forlate vår gamle status. Vi vil ikke la Gud fornye vårt liv. Vi skjønner ikke at de stadige forandringer som vi må ta imot i vårt liv bare har mening når vi tror at disse forandringer fører oss til den nye himmel og jord. Vi er på en reise. Vår nåværende vandring fører oss gjennom mørket, men lys venter på oss ved slutten av veien. Er det ikke dumt hvis vi bare vil bli værende i den samme stilling hvor vi er nå fordi vi er redde for å leve under Forsynets styrelse?

Kjære venner, Jesus er verdens lys. Han kan ingenting gjøre mot oss uten vårt samtykke. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Jesus spør oss alltid som han spør Bartimeus i dag, og han venter på vårt positive svar for å fullføre de beste ting for oss. Gud trenger ingenting fra oss bortsett fra vårt ja og vår sterke tro på hans makt og kjærlighet. Jesus kommer til hver av oss. Han kommer for å åpne en lysende vei for oss. Med hans lidelse, kors, og oppstandelse blir vårt siste og dypeste mørke, den håpløse døden, tilintetgjort. Amen.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph