Kategori: Uncategorized

Kjære venner, kommende søndag feirer vi festen Corpus Christi, Kristi legeme. Eukaristien er det dypeste mysterium som vi opplever her i verden. Men nå må vi innrømme at vi ikke alltid forstår storheten i det vi gjør når vi feirer den hellige nattverd. Vi forstår kanskje ikke vår nærhet til Kristus, vår Frelser og vår venn. Vi forstår ikke heller vår nærhet til de andre som brødre og søstre når vi forenes med Jesu legeme og blod.

Kjære venner, fra kirkens begynnelse var feiringen av den hellige nattverd et tegn som skilte de troende fra de andre. De møtes på søndag, ukens første dag. De kristne samler seg som et hellig folk for å gjøre noe sammen. I denne handlingen holder de minnet om Jesus hellig. De deler brød som er brutt, og de tar imot den kalken som er gitt dem. De kristne tror at de lever av blodet og legemet til den som elsker dem og døde for dem. De forstår og opplever Jesu løfte: «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg» (Jn.6:54). Jesu vilje og lære om dette sentrale sakrament er meget klart. Men det er ikke lett å forstå og akseptere denne doktrine. I den første tiden da Jesus varslet om innstiftelsen av dette sakrament, var det et stort sjokk for dem som fulgte ham, og mange av dem forlot Jesus på grunn av denne skandale: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?» (Jn.6:60). Og i hele kirkens historie har eukaristien alltid vært gjenstand for protester. Til tross for dette forsvarer kirken eukaristien for enhver pris. Kirken visste at dette sakramentet ikke kunne bli forstått med menneskelige sanser og fornuft, men at det guddommelige initiativ må mottas med kjærlighet. «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Mt.28:20). I eukaristien ser Kirken den trøstende oppfyllelse av dette løfte. For kirken er eukaristien først og fremst Jesu kjæreste nærvær og åndelig mat for vår sjel. Gjennom sin tid som pilegrim her på jorden må Kristi kirke gjennomleve forfølgelser, lidelser og vanskeligheter til alle tider og i mange former. Kirkens troende kan ikke overleve hvis de ikke er sikre på at Jesus ledsager dem og deler alt med dem. Eukaristien er den største og endelige ressurs hvor kirken og enhver kristen kan få den trøst og de krefter de trenger i livet.  Jesu kjærlighet uttrykt i eukaristien må vi bruke hele livet til å bli klar over. Våre tanker og ord er alltid begrenset når vi står overfor det dype mysterium. Overfor dette sakramentet kan vi bare gjøre som St. Thomas oppfordret oss: «La oss da med bøyet hode ære dette sakrament. Vike skal de gamle ofre for det nye testament. La da troen være støtte der hvor tanken ikke er kjent».

Kjære venner, vi vet at med Kristi inkarnasjon trer det uendelige inn i det endelige, det guddommelige inn i det menneskelige. Dette er ikke gjenstand for vår tanke, vårt språk. Vi bare aksepterer og tror fordi det er Guds vilje og Guds handling. Det kan bli enkelt og lett for oss å forstå dette kjærlige sakrament hvis vi ser eukaristien som et middel til at Guds frelse kan nå hver av oss. Når vi spiser det englenes brød, mottar vi ikke bare vår Herres legeme og blod, men også nåden og kraften som sakramentet rommer. Vi forstår at frelsen i Kristus er forening. Det er forening mellom menneskeheten og Den Hellige Treenighet, med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og forening mellom alle mennesker. Den er et tegn på ather er det ikke lenger jøde og ikke jøde, ren og uren, rettferdig og synder, for her stiger det guddommelige ned i det jordiske, brødet forvandles til Guds legeme og vinen til Guds blod. Det er i den hellige eukaristi det umulige skjer, det er her at det uendelige forenes med det endelige, det er her at det guddommelige møtes med det menneskelige, og at himmelen stiger ned på jorden.

Ha en riktig god helg.

P. Joseph.

Kjære venner, tekstene til dagens fest for den Hellige Treenighet forteller oss at Gud ikke er et ensomt vesen. Han lever i et fellesskap i kjærlighet mellom Faderen og Sønnen i den Hellige Ånd. La oss be Gud om hans nåde slik at vi også kan leve i fellesskap og elske hverandre.

Kjære venner, I første lesning hører vi Moses tale om Gud, og det er ingen tvil om hva han ønsker å fortelle oss: at vår Gud er den bestemmende personlige kraft som skal forme vårt liv. Gud er Herren, den som alltid skal være det avgjørende holdepunktet for oss og som erfaringsmessig leder oss gjennom hele vårt livsløp. Vi trenger å være oppmerksomme og lydhøre for den Gud som engang talte til oss ut fra den brennende tornebusk, for å fylle oss med sin herlighet!         Guds nærvær kan altså være så sterkt at vi slett ikke får tid og anledning til å spekulere om hvordan den hellige Treenighet er sammensatt. Den kommer til oss som en mektig enhet, og personene i den fungerer sammen for å gjøre vårt liv rikere og mer meningsfylt. Moses ber folket om å spørre etter de svunne dager, slik at de guds-erfaringene som er blitt gjort gjennom tidene kan overbevise om at Gud er det viktigste i livet. Vi har én kraftig erfaring som overskygger alt annet: Den kristne åpenbaring, slik den katolske tradisjon har bragt oss den i hele dens fylde og avgjørende betydning for oss. Det gamle testamente utgjør bakgrunnen og selve grunnlaget i åpenbaringshistorien, og vi hørte i lesningen at Gud gir oss fremtiden: håpet og vissheten om at vi ikke har noe å frykte så lenge vi holder Guds bud. Tvil om Guds plass i en uoversiktlig verden som endrer seg i et forrykende tempo – det er noe som preger vår tid, og vi går ikke gjennom livet uten å bli påvirket og forvirret av det. Men som kristne har vi ingen annen farbar vei enn å være standhaftige, og fulle av håp om at kontakten med Gud er det egentlige målet og innholdet i det vi foretar oss. Det er et mål og et innhold som er et ganske uutgrunnelig mysterium, Treenighetens mysterium. Dette mysteriet kan overbevise kristne gjennom sin kraftige virkning på dem, mer enn ved filosofiske funderinger, som likevel kan være nyttige og opplysende for det søkende menneske. I første lesning møtte vi tydelig Gud som Faderen. I annen lesning fra Romerbrevet er det for det meste Guds Ånd, den Hellige Ånd, det dreier seg om. Ånden holder ikke taler for oss, men det står at vi skal la oss føre av Guds Ånd, og da er vi Guds barn. Ånden handler i dypet av menneskenes hjerter, og da blir det nok Ånden som vi paradoksalt nok har mest med å gjøre i vårt forhold til Den hellige Treenighet. Intet skjer i verden, i Kirken, i liturgien, uten at Ånden virker inn på en nødvendig og avgjørende måte. Men disse Den hellige Ånds virkninger kan vi bare oppdage i troen. Det står at «Ånden selv forener seg med vår egen ånd for å bevitne at vi er Guds barn«. Det betyr med andre ord at vi blir omdannet, forvandlet, ved Åndens påvirkning. Kanskje oppdager vi det ikke selv, men vi har fått del i en stor arv – «er blitt Guds og Kristi medarvinger«. Det skjedde egentlig allerede i dåpen, som i brevet til Titus kalles «det bad som lar oss fødes på ny, og som ved den Hellige Ånds kraft fornyer vår natur«. I dagens evangelietekst møter vi endelig Guds Sønn som hovedperson, og dermed er hele Treenigheten kommet på plass. Jesus samler disiplene på et fjell i Galilea (der han hadde sin begynnelse, og nå tar avskjed). Fjellet er stedet der åpenbaringer skjer, slik det skjedde for Moses i Det gamle testamente og for Peter, Jakob og Johannes i Det nye, da Kristus viste seg for dem i sin lysende herlighet. Disiplene kneler nå for ham, tilber ham, og får seg tildelt den store oppgaven å dra ut og gjøre alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt som Kristus har åpenbart for sine følgesvenner. Selv er han med dem alle dager, frem til verdens ende. Her har vi fått formulert de tre grunnleggende trekk i vårt kristne liv: Ved dåpen innlemmes vi i Kristus, med alt det innebærer for vår ferd gjennom livet.

Kjære venner, vi plikter å lytte til den lære apostlenes etterfølgere bringer oss, og prøve å gjøre den til rettesnor for livsførselen. Og vi skal være klar over at Jesus Kristus går med oss, og samtidig representerer den vei vi skal følge.  I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn ønsker jeg dere alle en riktig god helg!

p. Joseph.

Kjære venner, «Slik som Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Motta Den Hellige Ånd», sa Jesus etter oppstandelsen og ga dem den hellige Ånd. Igjen samler vi oss for å feire Pinsefest, som også regnes som Kirkens fødselsdag. Vi er samlet til å være Kirken i verden og for å bekjempe det onde. Både vår egen lille verden og den store verden er fortsatt forstyrret av konflikter og problemer og vi trygler: Kom hellig Ånd med skapermakt, opprett hva synd har ødelagt. Pinsen er festen hvor Den Hellige Ånd slapp til gjennom sperringene og skillemurene som mennesker til alle tider har reist rundt seg.

Kjære venner, femti dager etter påske feirer jøder og kristne en gave fra himmelen: jødene lovens gave: Toraen, og de kristne: Den Hellige Ånds komme. Dagens pinse går tilbake til den jødiske שבועות / Shavuot («Ukenes festival»), en høytid for takksigelse for hvetehøsten, som markeringen av pakten og overleveringen av de ti bud på Sinai-fjellet er knyttet til. Da Gud befridde hebreerne fra egyptisk slaveri og overlot loven til Moses, lyste plutselig Sinai-fjellet i friskt grønt. Fordi Shavuot også skulle være en vårfest i «det lovede land» da årets første frukter og hveteskjær ble ofret i Jerusalem-tempelet. Siden overgivelsen av budene, har jødene vært i stand til å se seg selv som «et utvalgt folk» som et vitne om Gud og hans pakt for hele verden. Budene kan forstås som et manifest for menneskeverdet, som markører for hvordan mennesker skal behandle hverandre. Da Jesu fortvilede disipler samlet seg på Shavuot-dagen, 50 dager etter Jesu oppstandelse, erfarte de Den Hellige Ånd. Den hørtes som når en kraftig vind blåser og tunger av ild senket seg over dem. Fra å være engstelige og redde, ble de nå fylt av mot og innsikt og de ble til modige forkynnere. Rett etter den første pinsedagen begynte de å gå ut i verden og spre budskapet om Jesus Kristus. Ifølge de bibelske beretningene gir ikke Gud sin Ånd bare til de få utvalgte, men til enhver troende. Den Hellige Ånd kom ned over disiplene da de samlet seg på ett sted. Vi blir fortalt at før hans himmelferd, instruerte Jesus dem om ikke å forlate Jerusalem, men å holde sammen og vente på Den Hellige Ånds gave. Å være sammen, å være forent, var en forutsetning for pinsen. Og forutsetningen for enhet var på sin side bønn. For det er bare bønn som kan frigjøre det indre prinsippet i oss som gjør oss i stand til å være i kontakt med Gud og med hverandre. Det er nettopp på dette punktet at vår tids kirke har mye å lære.

Kjære venner, i synodalitetens navn er det virkelig mye aktivitet i kirken i dag. I synodalitetens navn er det en slags travelhet som strekker folk til grensene av deres styrke og ofte utover. Det vi mangler i vår tid er stillhet. Den Hellige Ånd er også stillhetens ånd. Den virker i det stille og venter på oss til vårt hjerte har falt til ro. Først da er vi mottakelige for Åndens innskytelser. Gud krever vårt harde arbeid og vår dedikasjon, men vi trenger hans nærvær og kraft til å utføre det Han setter oss til. Vi trenger å gjenoppdage motet som kreves til å vende oss bort fra unyttige gjøremål og med ydmykhet vende oss mot det som er Livets mening og opphav. Svært ofte ville en enkelt time brukt på å lytte til Guds Ord i stillhet gjøre oss mer godt enn hele konferanser fylt med «Tenketank»-møter og diskusjoner, og ett øyeblikk med bønn ville bære mer frukt enn hele stabler med planleggingsdokumenter. Vår oppgave som troende er å spre budskapet, først og fremst ved å leve Evangeliet, og således være troverdige vitner.

Ha en riktig god pinse!

p. Joseph.

Ja, vi elsker dette landet…………..GRATULERER MED DAGEN!

Kjære Venner, etter Jesu himmelfart feiret vi siste torsdag, hvor vi møter i bønn og venter på den Hellige Ånd som Jesu disipler hadde gjort. Det er vanskelig å holde oss borte fra synder og å følge Jesus uten Den Hellige Ånds hjelp.

Kjære Venner, «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen…gå og forkynn evangeliet verden over» fikk vi høre på Himmelfartsdag. Lukas avslutter sitt evangelium med beskrivelsen av Kristi himmelfart: «… Derpå vendte de tilbake til Jerusalem i jublende glede, og var siden stadig i templet for å lovprise Gud» slik lyder siste setningen i Lukasevangeliet. Hans annen bok som kalles Apostlenes gjerninger begynner igjen med en beskrivelse av Jesu himmelfart, men her tilføyer Lukas i all korthet en bemerkning om 2 menn i hvite klær som kaller disiplene tilbake til virkeligheten og som forteller at «den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, kommer tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen«. Evangeliet avslutter nærmest med en «happy end» (lykkeavslutning); og i jublende glede oppholdt de seg i templet for å lovprise Gud. I apostlenes gjerninger blir vi gjort oppmerksomme på at det må gjøres noe…at de har en oppgave å ta seg av her i verden, før Jesus vil komme igjen. Lovprisning er vel og bra og viktig, men de kan ikke forbli der i templet, de må ut i verden og gjøre det Jesus ba dem å gjøre. Boken blir da også kalt apostlenes «gjerninger», den handler om det apostlene gjorde, om hvordan den første kirke «handlet«! Dagens avsnitt av denne boken beretter om det apostlene gjorde mellom Kristi himmelfart og Pinsen. Det var Peter som tok initiativet…han tar opp det problem alle var opptatt av: Judas Iskariot…Hvordan er det mulig at det var én av dem, en av de nærmeste, én av de tolv, som viste veien for dem som tok Jesus til fange. En som hørte til blant oss og hadde del i samme tjeneste som vi? Peter har vanskelig å fatte det og å gi svar på dette spørsmål, men han blir praktisk når han siterer Salmene, hvor det står: » La en annen få overta hans embete «. De kom med det samme med 2 kandidater: Justus og Mattias…de trakk lodd og loddet falt på Mattias som heretter ble regnet som en av de 12 apostler. Det var viktig for dem på denne tiden at det var 12 apostler og ikke 11 eller 13. Jesus hadde kalt 12 apostler tilsvarende de 12 stammer fra Israel. Den unge kirke måtte være fulltallig til Pinsefesten for å motta den hellige Ånd som var lovet dem! Den annen lesning i dag fra Johannes forteller oss om hvordan vi kan gjøre Guds kjærlighet synlig og erfarbar her i verden: «Dersom vi elsker hverandre, da bor Gud i oss og hans kjærlighet blir fullendt i oss…Gud har gitt oss av sin Ånd og derfor kan vi vitne at Faderen har sendt sin Sønn som verdens frelser. Jesus har åpenbart Guds kjærlighet for oss.  Jesus har vist oss hva det vil si at Gud elsker oss mennesker, og den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham forblir Gud, og han selv i Gud«. Det er muligens enda litt vagt i dette avsnitt hvordan vi skal gjøre Guds kjærlighet synlig for hverandre, men litt lengre opp i samme kapittel, så går han dypere inn på det spørsmål: » Dersom noen sier at han elsker Gud, samtidig som han hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han ser, han kan umulig elske den Gud som han aldri har sett«.

Kjære Venner, dagens evangelium er formulert som en bønn fra Jesus til sin Far. I bønneform kan en uttrykke ens dypeste tanker. Jesus ber ikke at vi blir verdensfremmede eller at vi blir tatt bort fra denne verden, nei vår oppgave ligger «i» denne verden. Han ber om at kirken/vi blir bevart fra det onde. «Bevar i ditt navn dem du har gitt meg, så de kan være ett som vi. Hellige dem gjennom sannheten. Ditt ord er sannhet». Som du har sendt meg til verden, sier Jesus, har jeg sendt dem til verden. Jesus ber at vi med virkelig glede vier oss den oppgaven vi har her i verden og at vi på den måten gjennom sannheten skal være viet til Gud. La oss bekjenne vår tro på Ham, på Hans evangelium og på vår livsoppgave: å gjøre Guds kjærlighet synlig i denne verden.

Ha en riktig god helg!

p. Joseph.

Kjære venner, alle Kristne er bundet til Kristus og også til hverandre av et usynlig bånd. Dette bånd er derfor veldig dyrebart. Det er Jesus som ønsker det og det er beskrevet best av Jesus han selv. «Jeg er vintreet og dere er grenene» sa han. Dessverre, mange ganger lever vi som om dette bånd ikke er eller aldri har eksistert, fordi vi lever for oss selv som egoister, og har til og med skadet det. Derfor la oss be Gud om å styrke dette usynlige bånd og gjøre det sterkere hver dag.

Kjære venner, Jesus brukte bilder og lignelser fra hverdagslivet for å fortelle sine tilhørere hvem han var. Han sa at han er brød for verden; næring for menneskene. Han er som levende vann for alle som tørster. Han er Veien som menneskene kan bruke for å komme seg videre i livet. I dag taler han om seg selv som det sanne vintre og om Gud Far som vindyrkeren.  Vintreet er en slags snylte- eller slyngplante som vokser som ugress. Den vokser udyrket i vill tilstand nesten overalt, men for at den kan frembringe druer, trenger den mye omsorg. En må beskjære, rense og lede grenene og rankene nøyaktig. Gjennom stammen eller stokken får grenene næring. Derfor må rankene forbli forbundet med selve treet for å kunne bære frukt og druene kan modnes. Skilt fra vinstokken visner grenene. Lignelsen kan virke skremmende når en hører hvordan de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Det er ikke meningen at vi knytter skremmende bilder om helvete til dette evangeliet. Det var ihvertfall ikke Jesu mening. Bruk og kastmentaliteten i medmenneskelige forhold, var fullstendig fremmed for ham. Han truet heller ikke og ville ikke skape angst. Tvertom han ville fortelle oss om sin Far som ikke vil annet enn å gi oss liv og hjelpe oss å leve og å bære frukt. For å kunne leve, så trenger vi mennesker tro. Jesus Kristus viser oss at sin Far har en urokkelig tro på menneskene. Han er det en kaller tro-fast. Han har lovet ethvert menneskebarn som blir unnfanget i denne verden trofasthet i all evighet. Gud tror på oss, stoler på oss, har tillit til oss, elsker oss, det har Jesus Kristus vist. En kunne muligens sammenligne ham med en god venn, en lærer, en mor eller far, en av besteforeldrene… med et menneske som viser deg tillit, tro, som sier deg: Jeg stoler på deg, jeg tror på deg….  En slik opplevelse av en som tror på deg, gir deg selvtillit og gjør at du kan tro på deg selv, på din framtid, på ditt liv. Dessverre opplever vi ofte det motsatte og møter skarp kritikk på alt vi gjør galt slik at vi begynner å tvile på oss selv og på meningen med livet. Når vi kristne snakker om en troserfaring så er det først og fremst den sterke opplevelse av en himmelske Far som tror på oss menneskene, ikke fordi vi har fortjent det, nei troen er en gave fra ham. Tar vi imot denne gave, så oppmuntrer den oss å tro på ham. Det oppstår et tillitsforhold som igjen gir oss mot og styrke til å leve og til å bære frukt.  Når vi snakker om kristen tro så mener vi i første omgang ikke så mye den tro vi viser Gud – den er hos de fleste blandet med en god porsjon tvil, vantro og overtro – vi mener den tro som Kristus viser at Gud har til oss og som gir oss en følelse av at vi har en verdi. Den gir mening til vårt liv. I hans øyne er vi tro-verdige og elsk-verdige. «Bli i meg«, sier Jesus, «I forening med meg» kan dere bære frukt og gjøre mye godt. Forbundet med ham, kan det guddommelige liv strømme gjennom Jesus til oss. I forening med ham, får vi liksom den nådestrøm som vi trenger for å blomstre. I forening med ham – I kommunion med ham. Når vi går til kommunion under messen, så får vi livets brød som nærer dette tillitsforhold til Gud og til hverandre.

Kjære venner, selve lignelsen sier det ikke med så mange ord, men det dreier seg ikke bare om et individuelt «Jeg og min Jesus alene» forhold. Vi skal elske hverandre slik han elsket oss. Ja mer enn det. Vi skal vise hverandre tillit og tro. Vi skal tilgi hverandre og oppmuntre hverandre. Gud sendte sin Sønn til verden for å kunne kommunisere med oss, for å kunne vise oss sin tro, tillit og tilgivelse. Jesus kalte apostler, disipler, foreldre, faddere, ja alle mennesker og sendte dem ut for å vise verden Guds kjærlighet. I forening med ham skal vi vise hverandre Guds trofasthet. Og den skal ikke bare ytre seg i ord, den må være ekte og vise seg i kjærlige gjerninger.

Riktig god helg.

p. Joseph.