Kategori: Uncategorized

Kjære venner, fjerde søndag i påske blir ofte kalt kallssøndagen. Evangeliet forteller oss om en god hyrde som leder sin fåreflokk til grønne enger. De følger ham fordi de kjenner ham på stemmen. Ordet «kjenne» betyr både å tro og elske. Ja, nå det er både å tro og elske, er det ingen tvang eller undertrykkelse. For meg er bildet av den gode hyrde et av de mest veltalende og vakreste bildene av Guds eller Jesu hengivenhet til sitt folk. Vi blir også kalt å være hyrder for hverandre, å kalle på hverandre. La oss be Gud om hans nåde slik at vi kan være virkelige hyrder for hverandre ved å elske og å tjene hverandre.

Kjære venner, Jesus bruker bilde av en fårekve, en slags stall for sauene. Hyrdene overlater om kvelden omsorgen for fårene til en vokter som beskytter fårene mot røvere og ville dyr. Jesus bruker bilde av hyrden for fårene om seg selv, de kjenner ham og hans stemme, og vil gjerne følge ham, i motsetning til røvere som har kommet før ham om natten og som de ikke kjenner på røsten og er redde for. Som Jesus sier går en god hyrde i spissen, foran flokken og viser dem veien. En fårehyrde går aldri bak flokken, tvinger dem ikke gjennom porten. Det kan en ikke gjøre med får, de er sta og går gjerne mot strømmen, jo mere en forsøker å tvinge dem, jo mindre vellykket viser det seg å være. Vi kan ikke tvinge mennesker heller, vi må gi dem friheten, kalle dem, men ikke tvinge dem, så følger de nok med, før eller senere. Kun om et får virkelig har mistet veien, er forsvunnet, så er det riktig å la de 99 bli igjen og hyrden går og leter etter det ene for å kalle det tilbake til flokken og vise det porten. Som sagt: Jesus viser hva det innebærer å være en god hyrde. Han hjelper, han fører menneskene til det sted hvor det er hjemme. Han åpner døren til det beste som finnes i dem. Vi kan ikke lede mennesker ved å ta dem ved hånden og føre dem ditt de selv ikke vil. Vi kan bare lede menneskene ved å innby dem og kalle på dem. Johannes beskriver Jesu omgang med menneskene som en dialog i tillit og kjærlighet. Jesus setter seg selv opp som en kontrast til røvere og ødeleggere, som kommer i mørket og skaper angst og på alle mulige måter forsøker å skade mennesker. Selv kommer han som hyrde gjennom hjertets port. Han kaller oss ved navn, han kommer ikke inn uten å banke på som det er skrevet i Johannes åpenbaring: «Se jeg står for døren og banker, og til den som hører min røst og åpner døren, vil jeg tre inn, og vi to skal spise nattverd sammen – jeg med ham og han med meg» (3,20). Jesus går i spisen for hele flokken av troende – alle lamme og krøplinger, døve og besatte, spedalske, tollere, prostituerte og alle andre syndere – og alle følger de ham fordi de kjenner ham på stemmen. Han leder dem til grønne enger, han fører dem til vann der de finner hvile, han gir dem ny kraft. Hans kjepp og hans stav trøster dem. Han dekker bord for dem som tidligere var som en flokk uten hyrde, han gir dem å spise i overflod. Derfor er Jesus modellen for vårt kristenliv, for vår religiøsitet, han som la sine disipler på hjertet at den som vil være stor må være alles tjener.

Kjære venner, Den hellige Peters død var mer overbevisende enn noen forkynnelse, fordi «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Jh.15,13). Vi er alle kalt til livet. Vi er alle kalt til å elske, til å tjene. Vi blir også kalt til å være hyrder for hverandre, å kalle på hverandre. Som hyrder skal vi følge Kristi eksempel, ha tillit til hverandre og vise tiltro til hverandre. Vi skal også ha tiltro til den Hellige Ånd som vi alle har mottatt og som lever i oss.

Riktig god helg.

p. Joseph.

Kjære venner, tredje søndag på rad får vi høre om den oppstandne Kristus som viser seg. Kristendommen bygger på troen på Jesu oppstandelse, og denne troen kaller vi apostolisk fordi vi har tatt imot den fra apostlene. «Mens de talte om det som hadde hendt på veien til og i Emmaus, stod Jesus selv der midt iblant dem«. Disiplene i Emmaus kjente den korsfestede Herre igjen da han brøt brødet med dem. Jesus innstiftet Eukaristien ved sin død og oppstandelse. Den bygger derfor på tro og kjærlighet. Ikke på troen alene, for den kan bli gold og tørr og dogmatisk. Ikke på kjærligheten alene, for den kan være for sentimental og utsatt for subjektive følelsesmessige svingninger, men på tro og kjærlighet. I det kjærlighetsmåltid som vi i messens liturgi skal dele, gjenkjenner også vi Herren med troens og kjærlighetens øyne – og hverandre i ham.

Kjære venner, «Mens de talte om det som hadde hendt på veien til og i Emmaus, stod Jesus selv der midt iblant dem. Forskrekkede og engstelige trodde de det var et gjenferd.  Men han sa: Fred være med dere! Ikke vær redde, det er meg!». Og han sier dem hvordan han vil bli gjenkjent: «Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har«. Jeg ser for meg slitne, utsultede, og forfrosne kurdiske flyktninger (eller syriske/spedalske) og hører Moder Teresas stemme i bakhodet: «det er ikke noen spøkelser, de er mennesker og det er Kristi ansikt du ser«. Han viste dem sine hender og sine føtter. Han vil la dem se og føle at han lever. Han lar dem ta på seg og spiser et stykke fisk, et håndgripelig bevis på at han står levende i deres midte, men merket av sårene og torturen. Han er den korsfestede som er oppstanden. «Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vitner.» Påskedagen om aftenen trådte Jesus inn i kretsen av disiplene for å gi dem sin fred. Han gav dem troen ved å meddele dem Ånden. Hans fred fordrev angsten, det kom lys i det lukkete, mørke rommet. Den oppstandne Herre ønsker apostlene Fred og tilgivelse og sender dem, slik som Faderen hadde sendt ham. Han ånder sin ånd på dem idet han sier: Motta den Hl. Ånd, ånden som tilgir! Disiplene får i oppdrag å fortsette det Guds Lam gjorde: å ta bort verdens synder, og å gi menneskene styrke til å leve. Tilgivelsen er det eneste middel som kan holde kirken/menneskene sammen …  som kan helbrede og helliggjøre den. Synd truer ethvert fellesskap mens tilgivelsen og forsoning fornyer forholdene menneskene imellom og gjør nytt liv mulig. Slik som påsken og langfredag henger sammen, slik henger caritas eller diakoni eller vår tjeneste og omsorg for mennesker i nød …  sammen med vår liturgi. Diakoni og liturgi hører sammen. Kun sammen er de en troverdig forkynnelse av den korsfestede og oppstandne Herre. Som disiplene er vi kalt å lindre smerter, å legge våre trøstende hender på sårene til de skuffede, tvilende og utrygge medmennesker, og hjelpe dem å tro på livet og på framtiden.

Kjære venner, oppstandelsestro løfter oss ikke opp i himmelen, den må og skal forvandle vårt liv her og nå: Slik at vi blir opprørske mot alle urett og mot alle ødeleggende krefter – ved å rekke hverandre en virkelig hånd: hjelpende, tilgivende, tjenende og forsonende…. slik at menneskene skal kunne tro på den oppstandne Jesus Kristus og derved eie det evige liv. Påske betyr å lage litt himmel her og nå!

Riktig god helg.

P. Joseph.

Kjære venner, 30 april 2000 på påskesøndag, kanoniserte pave Den Hellige Johannes Paul II, Den Hellige Faustina, og derfor satt datoen for festen til Den Guddommelige Barmhjertighet, på søndag etter påskesøndag hvert år. Påskelyset – symbolet på Kristi oppstandelse – står fortsatt fremme i kirken, men dagens evangelium forteller oss om hvordan den oppstandne Jesus viste sårene sine til disiplene og til Thomas. Dette minner oss om at veien til oppstandelsen alltid går gjennom lidelse.

Kjære venner,  I søndagens evangelium viser den oppstandne Jesus sårene sine til disiplene og til Thomas: «Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd og legg den i min side«. Disse fem sårene har også fått en plass på selve påskelyset for å minne oss om at veien til oppstandelsen går igjennom korsfestelsen, veien til lyset går gjennom mørket, veien til livet går gjennom døden. Det er den korsfestede som er oppstanden og det er han som innbyr oss til å tro på ham og ved troen eie livet i hans navn.  Vi møter Thomas, den mest «populære» vantroende blant de kristne, for vi kjenner oss ofte igjen i hans tvil og skepsis. Men Thomas er også en eksemplarisk vantroende. Han synes det er rart alt det vennene hans forteller om Jesus, han kan ikke tro det uten videre, men han fortsetter vennskapet og dialogen med dem, han fortsetter å lytte og lære. Thomas hadde ikke vært tilstede første påskedag. Derfor tvilte han da han hørte det første vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse fra de døde. Og fordi han var borte denne første gangen disiplene møtte Jesus, har han gått inn i historien som tvileren, som var kritisk til de øvrige disiplers uforbeholdne glede, splittet i sitt indre. «Får jeg ikke se hans gjennom-spikrete hender, da kan jeg umulig tro det«. Han ville forståelig nok ha et håndgripelig bevis. Han kunne ikke tro at verden kunne forandres over natten, at døde kunne stå opp igjen. Thomas minner oss også om at det ikke kan bli påske med mindre vi legger hendene våre i Jesu sårmerker, og Jesus kunne ikke vinne oss en evig seier uten å gå gjennom lidelsen til oppstandelsen. «Min Herre og Min Gud» sa Thomas etter at han hadde fått røre ved Jesu sårmerker – dette er ikke et fortvilt utrop, men en trosbekjennelse på Kristus som viser oss veien til Livet. «Kom hit med din hånd«, sier Jesus til Thomas. Gjennom Jesu sårmerker lærer vi også om sårmerkene i vår verden. Og vi er kalt å lindre smerter, til å legge våre trøstende hender på sårene til de skuffede, tvilende og utrygge medmennesker og hjelpe dem å tro på livet og på fremtiden. Oppstandelsestroen løfter oss ikke ut av det livet vi lever i, men den må og skal forvandle vårt liv her og nå: Vår oppstandelsestro reiser oss opp fra dødens skygge.  Ikke bare med oppløftende og oppmuntrende ord, men – som Jesus – ved å rekke hverandre en hjelpende, tilgivende, tjenende og forsonende hånd. Den som vil tro på Kristus, må ikke bare lete etter ham på de steder hvor folk samles i hans navn for å lytte til hans ord og for å feire sakramentene. De må også lete etter ham der hvor mennesker sulter og tørster, søker asyl, sitter i fengsel, er syke og døende. Der viser Kristus seg i levende live, med sårene etter urett, diskriminasjon og fattigdom.

Kjære venner, påskefeiring betyr: Å reise hverandre opp fra sorg og ensomhet, mørke, smerte, elendighet og skyld. Leve slik at menneskene skal kunne tro på den oppstandne Jesus Kristus og derved eie det evige liv. Alle symboler og tegn som vi bruker i Påskens liturgi henviser til det: Vann, livgivende vann! Lys i mørket! Og fremfor alt brød og vin, himmelske gaver som vi her og nå får lov å smake og å dele med hverandre til minne om Ham som led og oppstod for oss i Påsken!

Riktig god helg og påske!

p. Joseph

Kjære troende, vi feirer hvert år påske til minne om Kristi oppstandelse. En slik fest sørger for at mysteriet om Guds kjærlighet forblir nærværende. La oss be Gud om å skjenke oss nåde og kraften fra Jesu oppstandelse slik at vi alle kan leve som nye mennesker med et hjerte fullt av tro, håp og kjærlighet både til Gud og til våre medmennesker.

Kjære troende, når apostlene og disiplene sto overfor sammenbrudd, forklarte engelen ved graven at Kristus lever og er gått i forveien til Galilea. Dette åpenbarte for disiplene en ny verden, et nytt liv. Og for oss som så mange ganger kan gå trett i vår kamp med oss selv, er det en trøst å vite at dette ikke er det avgjørende. Kristi død var heller ikke slutten, men en betingelse for seieren. Dette er en trøst, for alle som ikke lenger har noe håp i dette livet. Troen på Jesu oppstandelse innebærer en tro på at også min død er overvunnet, min ensomhet, min forbitrelse, mitt opprør og min angst, min maktesløshet og sorg. Men å tro på oppstandelsen betyr ikke at denne troen skal fjerne all min sorg, all min angst. Jesus måtte også gjennomgå alt dette. Han tok imot døden og ventet, ventet gjennom døden på livet. Slikmå vi i hverdagen gjennomgå døden – og vente på livet. Dette er påskemorgenens under, da døde eller rettere sagt skuffede mennesker – Jesu disipler – igjen kom til live. Det er fremdeles mulig, for den som tror. De døde kan fremdeles oppvekkes til live, av dere, av deg og av meg. Disse som er «døde» når det gjelder håp, de skuffede, og sorgfulle mennesker, går under i sin bitterhet, sitt opprør eller sin fortvilelse: Men vi kan oppvekke dem igjen ved å ta oss av dem, ved sammen med dem å gjennomlide deres endelige nød. Og da skjer underet: Disse mennesker tiner opp igjen, de utstøtte føler seg hjemme, de ensomme får kontakt med andre, de opprørske slår seg til ro, de som er forbitret kan tilgi igjen… Dette er å feire påske sammen, å ikke omgås hverandre slik at man dreper hverandre, men tvert imot slik at man gir hverandre livet tilbake. En slik påske feirer man ikke bare her i kirkerommet, vi feirer den levende-gjørende med hverandre. Da blir det fest, for alle som hadde gitt opp håpet, en fest for oss alle. Gå da hen og forkynn for din neste, for dine medmennesker, at også deres død er beseiret. Kirken, som Jesus innstiftet ved sin død og oppstandelse, bygger derfor på tro og kjærlighet. Ikke på troen alene, for den kan bli gold og tørr og dogmatisk. Ikke på kjærligheten alene, for den kan være for sentimental og utsatt for subjektive følelsesmessige svingninger, men på tro og kjærlighet – fides caritate formata, som de gamle sa: troen utformet i kjærlighet. Ved Genesaretsjøen delte Jesus fisk og brød med sine venner. Disiplene i Emmaus kjente ham igjen da han brøt brødet med dem. I det kjærlighetsmåltid som vi i messens liturgi skal dele, gjenkjenner også vi Herren med troens og kjærlighetens øyne – og hverandre i ham.

Kjære troende, ved påskefeiring bringer også den oppstandne Kristus sin fred til vår slitte og lidende verden: «La oss bringe ham inn i våre hverdagsliv: gjennom fredsbevegelser i disse dager preget av krigens gru, gjennom forsoningshandlinger midt i ødelagte forhold, handlinger av fred medfølelse med de som trenger det, rettferdighetshandlinger midt i situasjoner med ulikhet og sannhet midt i løgnene. Og fremfor alt, gjennom verk av kjærlighet og brorskap.» (Pave Francis, preken på påskevigilien 2022).

Riktig god Påske.

p. Joseph.

Kjære venner, det som alltid slår meg mest med palmesøndagsliturgien er den plutselige stemningsendringen som skjer blant befolkningen. Først heier folket «Hosanna» med stor entusiasme. Jesus blir ønsket velkommen som konge med palmegrener, og det legges til og med klær på stien foran ham slik at han ikke kommer i kontakt med grusen på veien. Og noen dager senere skjer det stikk motsatte: den sprudlende jubelen blir til et avgrunnsdypt hat, og «Hosanna» blir til «Korsfest ham». I stedet for palmegrenene er det slag, plager, tornekronen, korset. Jesus blir avkledt, henget naken på korset, og blottet for alle øyne – og over ham er innskriften på plakaten «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Jesus Kristus ble offer for bakvaskelse – og palmesøndag er et advarende eksempel for oss på at vi bør være veldig forsiktige før vi feller dom over andre. Forskjellen mellom «Hosanna» og «Korsfest ham» er altfor liten til at jeg kan være uforsiktig i min vurdering av andre. Det er interessant at Jesus kom inn i Jerusalem på et esel, det vil si dyret til enkle landfolk og dessuten et esel som ikke tilhørte ham, som hadde blitt lånt ut for denne anledningen. Han kom ikke i en luksuriøs kongevogn, eller på hesteryggen som verdens store, men på et lånt esel.

Kjære venner, så hvor gikk Jesus ? Han dro ikke til palasset til Pontius Pilatus eller ypperstepresten. Nei, han gikk ikke til representantene for verdslig makt for å kreve sin krone av dem. Han dro ikke til dem for å bli kronet til konge over Israel. Jesus ønsker ikke å gjenoppbygge et rike etter den gamle modellen. Jesus Kristus vil være en konge av de fattige, en fattig mann blant de fattige og for de fattige. Fattigdom forstås i dette tilfellet i betydningen Israels «fattige i ånden» av de troende og ydmyke sjelene som vi ser rundt Jesus, i perspektivet av den første saligprisningen i Bergprekenen. Fattigdom i Jesu forstand – i profetenes forstand – forutsetter fremfor alt indre frihet fra grådighet og vilje til makt. Det handler om hjertets renselse. Det vi eier gir oss derfor ansvar for de som ikke har. Jesu rikdom er ikke en jordisk rikdom. Hans jordiske fattigdom gir plass til himmelsk rikdom slik at vi skal «bli rike ved hans fattigdom» (2.Korinterbrev 8:9). Palmesøndagsevangeliets tragedie ligger i at folket jublet høyt da Jesus kom inn i byen. Men de forsto ham ikke. Og så var gleden allerede død da Jesus forlot byen om kvelden og eselets fole kom til eieren. Og mørkemaktene overskygget de kommende dager!

Kjære venner, mange spurte seg selv hva som ville bli av deres oppfattede riker (deres forventninger og egeninteresser). Gitt at Herren kommer, kommer vi ut av våre eksklusive realiteter og blir en del av det store fellesskapet av alle som feirer dette hellige sakrament eukaristien. Vi går inn i hans fredsrike og hyller ham fordi han kommer for å skape et fredsrike i denne sønderrevne verden. Han kommer til alle kulturer og til alle deler av verden, overalt, til de elendige hyttene og de fattige folkene, så vel som til katedralers prakt. Overalt er han den samme, den Eneste, og på denne måten er alle de som er samlet i bønn, i fellesskap med ham, også forenet i ett og samme legeme. Kristus velger å gjøre seg selv til vårt brød og gi seg selv til oss. Dermed bygger han sitt rike.

Ønsker alle en riktig god Påske!

P. Joseph