Kategori: Uncategorized

Kjære venner, I søndagens evangelium hører vi om et interessant og dramatisk møte mellom en spedalsk og Jesus….. Dersom du vil, kan du gjøre meg ren!” sier den spedalske til Jesus. Uten å spørre den spedalske om hva som var årsaken til hans sykdom, svarer Jesus: Så vil jeg det, bli ren. Han rekker mannen hånden og rører ved ham. Jesus bryter hans ekskommunikasjon, og fører ham tilbake til hans plass i samfunnet og Guds folk. Vi er kalt til å rekke hånden frem, til å kommunisere, og fører de minste, de utstøtte og marginaliserte tilbake til deres plass i samfunnet og til Guds folk. La oss be Gud om tilgivelse for de ganger vi nektet å hjelpe de andre som trengte vår hjelp, og be Ham samtidig om å gi oss nok styrke til å åpne våre hjerte og hender til alle de som trenger vår hjelp.

Kjære venner, Det finnes ikke mer så mange spedalske i verden, men det finnes jo andre og nyere smittsomme sykdommer som vi kan tenke på… ”Dersom du vil, kan du gjøre meg ren!” (Din vilje, ikke min!) Derfor, Guds vilje skal ha førsteprioritet! (se etter «Jesus fra Nasaret», Joseph Ratzinger, side 101ff… Hvor Guds vilje skjer, der er himmelen……). Dersom du vil…. kan du bryte min isolasjon, kan du la være å forhåndsdømme meg; Dersom du vil kan du la være å sladre om min fortid; Dersom du vil, kan du tilgi meg; Dersom du vil….. kan du ta meg ved hånden, kan du hjelpe meg videre, kan du komme og besøke meg på sykehuset eller i fengselet. Dersom du vil kan du bruke litt tid på meg; kan du en gang innby meg i ditt hjem. Dersom du vil kan du skaffe meg jobb; Dersom du vil kan du gi meg oppholdstillatelse. Dersom du vil …. kan du, osv ….Dersom du vil …. var en utfordring til Jesus og er fortsatt en klar utfordring til kirken og til hver og en som vil følge Jesus. Og det er en utfordring å svare som Jesus:” Så vil jeg det….” Uten å spørre den spedalske om hva som var årsaken til hans sykdom, om det var hans egen skyld eller andres, svarer Jesus: Så vil jeg det … rekker mannen hånden, rører ved ham, bryter hans ekskommunikasjon, fører ham tilbake til hans plass i samfunnet og Guds folk. Jesus ble harm/sint forteller Markus. … ikke på mannen, men på den umenneskelige behandling av den syke. Han ble harm fordi slike mennesker ble avvist, gjort rettsløse, ble utstøtt. Jesus gjorde også noe ulovlig ved å rekke den spedalske hånden. Bare det at noen rørte ved dem, var et mirakel for den syke. Det ga ham følelse av at noen brydde seg om ham. Rasisme, etnisk rensning, diskriminering på grunn av sykdom, legning, religion eller hudfarge, burde fremkalle de kristnes harme. Vi er kalt til å rekke hånden frem, til å ha omgang med akkurat de mennesker som blir utstøtt om det så er de som frastøter oss mest. Vi må kommunisere med hverandre, vi må bære over med hverandre og bry oss om hverandre, slik at Gud kan bo i blant oss. Det finnes mange ensomme mennesker på grunn av deres psykiske eller fysiske handikapp. I vårt samfunn regner vi med effektivitet og de som ikke kan eller vil følge opp, blir på en eller annen måte satt til side: åndssvake, psykisk syke og på en måte også de eldre.

Kjære venner, folk ble slått med undring fordi Jesus talte og handlet med myndighet. Vi ville si at han hadde autoritet fordi han laget plass i sin kirke for de minste, de utstøtte og marginaliserte. En kirke som følger ham vil kunne få den samme autoritet. La oss forsøke å rekke dem hånden og å føre dem tilbake til et menneskeverdig liv.

God helg!

p. Joseph.

Kjære venner, kommende søndags evangelium forteller oss om Simon Peters syke svigermor «Han gikk hen, tok henne ved hånden og reiste henne opp og dermed slapp feberen henne. Siden gikk hun og stelte for dem». Simons svigermor ble helbredet. Jesus reiste henne opp for at hun kunne ta seg av de diakonale oppgaver i kirken. La oss be for oss selv slik at hver enkelt, kan bli reist av Jesus og med glede ta oss av de diakonale oppgaver i kirken.

Kjære venner, Markus forteller oss om Simon Peters syke svigermor. Hun fikk ikke oppleve Jesu første under i synagogen. Hun lå syk til sengs uvitende om hva som hadde hendt. Andreas og Peter fortalte Jesus om deres syke svigermor så snart de var kommet hjem fra synagogen. Med noen få ord forteller Markus hva som så hendte: «Han gikk hen, tok henne ved hånden og reiste henne opp og dermed slapp feberen henne. Siden gikk hun og stelte for dem». Simons svigermor ble helbredet, men det er ikke dét som er poenget i denne fortellingen. Sammenlignet med andre helbredelser er det her ikke svigermoren selv, som ber om å bli helbredet og heller ikke ber Jesus henne å tro, å omvende seg, eller ikke å synde mer. Han tok henne ved hånden og reiser henne opp og gir henne tilbake til hennes nærmeste. Markus synes her å betone at initiativet til Jesu undergjerning kom fra Simon og Andreas. Han lar oss vite at Simon allerede har fått så pass stor tillit til Jesus at han ber Jesus om å helbrede en kvinne på en sabbat. Og Jesus skuffer ikke Simon i hans tillit og tro. I søndagens tekst finner vi ellers tre ord/begrep som vi bør legge merke til. Markus beskriver i dette avsnitt av sitt evangelium kirkens tre vesensoppgaver: 1Katekese; 2Diakoni og liturgi-undervisning; 3Omsorg/tjeneste og gudstjeneste/bønn. Markus bruker det greske ord διèκóνei /dièkónei/ (διάκονος=diakon) for å beskrive det Simons svigermor tok fatt på så snart feberen hadde forlatt henne. Diakoni betyr tjeneste, vise omsorg. Markus vil gjøre oss oppmerksom på at svigermoren ikke bare var en slags husholderske for Simon og Andreas, men at Jesus reiste henne opp for at hun kunne ta seg av de diakonale oppgaver i kirken. Senere på kvelden helbredet han en mengde folk med alle slags sykdommer, forteller Markus videre. Han bruker her det greske ord ”etherapein” (θεραπεία) for helbredelse. Det samme ord som terapi og terapeut. Det betyr egentlig mye mer enn å helbrede. Det betyr også: lindre smerter, pleie, være kamerat med, tjene, vise omsorg.

Kjære venner, en må tenke seg Jesu virksomhet blant de syke ikke som en tryllekunstner….., men som en diakon. Hans tilstedeværelse gjorde at folk følte seg styrket og beroliget. Han ga dem fred, selvtillit og verdighet. Jesus begynte dagen med å forkynne – med en katekese i synagogen i Kafarnaum. Så får vi beskrevet hvordan han helbredet menneskene, viste omsorg, var diakon. Og tidlig neste dag, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted for å be – han gikk til kilden for å hente styrke før han fortsatte sin kateketiske og diakonale virksomhet over hele Galilea. Han kalte menneskene til å være kirke og til å fortsette å be, å forkynne det glade budskap og å vise omsorg for hverandre. Amen.

God Helg.

P. Joseph

Kjære venner, oldtidens mennesker tror jeg, blandet nok lettere sammen det overnaturlige og det medisinske, besettelse og sykdom, enn vi gjør i dag. I søndagens evangelium forteller Markus oss om Jesus i Kafarnaum som helbredet en mann som var besatt av en vanhellig ånd, «onde ånder» eller demoner. La oss ydmykt be Gud om sin hellige makt til å ødelegge ondskapen i verden og dens herjinger i oss selv, og bringer oss den kjærlighet som frelser.

Kjære venner, sammen med noen disipler som Jesus fant ved Gennesaretsjøen, kom han til Kafarnaum. Evangelisten Markus beretter om denne hendelsen som Jesu første undergjerning: Jesus helbredet en mann som var besatt av en uren ånd, en vanhellig ånd. Datidens mennesker blandet nok lettere sammen det overnaturlige og det medisinske, besettelse og sykdom, enn vi gjør. Et sted i evangeliene får vi beskrevet en «ond ånds» herjinger i en ung gutt på en slik måte, at vi – ut fra dagens viten – straks må tenke på epilepsi. Andre steder aner vi forskjellige psykiske forstyrrelser – også i dag kan jo nervøse lidelser føre til at den syke selv mener seg «besatt«, og lider under det. Når Kristus møter slike mennesker, går han uten videre inn på hva de selv eller deres nærmeste forteller ham om lidelsen. Han taler til den urene ånden i dem, truer og befaler den, og fremfor alt: Han helbreder disse menneskene, gir dem sinnsbalansen eller sinnsroen tilbake. Kanskje har vi selv sjelden eller aldri (i livet) opplevd noe «demonisk«. Men vi har nå sett ondskapen og det onde i form av krig, tortur, grådighet, egoisme, begjær, bedrageri, politiske og økonomiske plager, osv… som herjer med menneskene. Vi har også sett hat og andre reaksjoner. Men den egentlige handlende makten bak, er ikke alltid så lett å øyne, å oppdage eller gjennomskue. Den er ofte gåtefull, hemmelighetsfull eller som et mysterieskuespill. Den kan være vanskelig å forklare og plassere, i eller utenfor mennesket. Derfor utfordrer den hellige Peter oss:” og vær våkne, og på vakt! For deres motstander går omkring som en brølende løve, på jakt etter noen å sluke. Vær faste i troen og stå ham imot”. (I Pet.5,8-9). Historien i 1st Mosebok, Kap. 3, om slangen som lokket kvinnen i Edenshage, hjelper oss til å forstå hvor flink slangen var til å lure Eva. Ondskapen kan gi sterke utslag, også med syke eller forstyrrete mennesker som medium. Når disse var «ute av seg» – kom det noen ganger ord gjennom dem fra en usynlig verden, fra en kamp større enn bare menneskenes. Det er dette evangeliene forteller oss i Jesu møte med de besatte.

Kjære venner, Kristus – som vi i dag – ble utfordret av ondskapen i verden. Det er en kamp og den tilspisses i Jesu liv og død.  Noen ganger, som i denne hendelsen i Kafarnaum, gir han oss et glimt av den egentlige kampen, som for det meste raser usynlig over våre hoder, og som vi fatter lite av, selv når den foregår i våre egne sinn og skjebner. Det forvirrede mennesket, evangelietekst forteller om, skriker: «Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er – Guds hellige!» Også vi vet hvem Guds hellige er. Vi vet at han kom for å ødelegge ondskapen i verden og dens herjinger i oss selv. Vi vet hva han brakte oss: kjærlighet som frelser verden. Og i den kampen mot ondskapen har Kristus dradd oss alle inn. La oss bli inspirert av dagens omkved både i tanker og handlinger som lyder slik: ”Lytt til Hans røst i dag. Forherd ikke deres hjerter”.

God Helg!

p. Joseph.

Kjære venner, Vi er i dag midt i den internasjonale bønneuken for kristen enhet. Den begynner 18.01, og avsluttes med Apostelen Paulus’ omvendelse på torsdag 25.01. Sammen med alle kristne kirkesamfunn over hele verden ber vi om enhet i Kristus. Jesus, kalt fredsfyrste, kommer med en inntrengende appell i søndagens tekst: «Tiden er inne, og Guds rike er nær! Vend om, og tro på Evangeliet«.

Kjære venner, Jesus går rett på sak: Tiden er inne, jeg trenger menneskene til å være medmennesker: Kom og følg meg! Men Jesus stiller ingen umenneskelige krav, han kaller på hver og en av oss etter det den enkelte har å gi.  Han vil ikke skape angst, men tro …. tro på, og tillit til at vi kan gjøre verden bedre. Selv om det virker som om Jesus hadde hastverk, så var han klar over at man ikke kunne tvinge menneskene til å omvende seg. Vi kan ikke beordres til å tro, å elske, å ha tillit. Men med sitt opprop «Vend om!» vil han utfordre oss til å la vår likegyldighet og skepsis fare, til å vise ham tillit og til å ta hans glade budskap på alvor. Omvendelse og tro er to sider av samme sak. Omvendelse er å vende seg til den som kaller deg ved navn. Hele Bibelen handler om akkurat dette, den forteller om mennesker som vendte seg til Gud og lot seg utfordre av Ham. Den er en bok om troen – om Guds tro på menneskene og om menneskenes tillit til og tro på Gud. Tiden er inne, Gud trenger menneskene til å være medmennesker. Se på alle dem som holder på å drukne, hjelp dem opp. ”Kom og følg meg”, sier Jesus, ”Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere” for å hjelpe alle dem, som ikke klarer livet alene, til å komme seg på bena igjen. Det er et skrikende behov for mennesker som vil være medmennesker. Gud trenger menneskene, han klarer seg ikke alene. Han verver disipler, apostler og medhjelpere. Han kaller mennesker som deg og meg, ikke bare teologer, prester, søstre/nonner eller diplomater, nei, vanlige mennesker. For over 2000 år siden lot slike mennesker garnene ligge og fulgte ham. De fulgte ham spontant. Uten betingelser, gikk de inn i et forhold med tillit og tro. De skulle hjelpe dem som hadde snublet, befri dem fra tvil, angst og mismot/motløshet…, gi menneskene mot og framtid uansett fortid. Tenkt på for eks. Abraham (gammel); Moses (hjemløs); David (liten/svak); Peter (fornekter); Maria Magdalene (Hore/synder); Paulus (forfølger); Antonio Mancuso ordfører av Ficarra, Italia, 34 år gammel, 20/09/2000, begynte som en munk i Milano. Og hvorfor ikke DEG da? Kristus kalte enhver ved navn. Og hver og en med sine muligheter og umuligheter blir utfordret til å tro på ham og å følge Ham. Vi har fått alle forutsetninger: Guds hellige Ånd som veileder, Guds tro, hans kjærlighet og hans kall. Jo mer vi følger Ham, desto sterkere vil vi oppleve hans styrke og nåde.

Kjære venner, den gangen vi ble døpt, var ikke vi klar over hva han trengte oss til, men nå – om vi fortsatt kaller oss kristne – bør vi begynne å lytte og lyde kallet. Ingen er overflødig: Du og jeg, vi er født til å bli medmennesker med både hjerter som kan elske og hender som kan gi!

God held!

p. Joseph

Kjære troende, «Kom og se«, er en virkelig invitasjon som vi skal få høre fra søndagens evangelium. Det er Jesus som innbyr ikke bare sine disipler, men også oss alle til å frigjøre mennesker fra undergang og angst, ved å helbrede, å tilgi, å forsone, å skape fred osv…

Kjære troende, For 3 uker siden feiret vi Jul. Vi feiret at det lille Jesubarnet i en krybbe åpenbarte den usynlige Gud. Forrige lørdag feiret vi Herrens åpenbaringsfest, og siste søndag feiret vi Herrens dåp: Den voksne Jesus ble presentert med en himmelsk røst: Dette er min sønn, som jeg har kjær og som jeg har satt mitt håp på! Idag fortsetter vi å minnes Jesu livshistorie: Han begynner å kalle til seg medarbeidere som sammen med ham og senere etter hans død, kan fortsette å forkynne det glade budskap, og frigjøre mennesker fra undergang og angst, ved å helbrede fra sykdommer, tilgi, forsone, skape fred osv… Disse medarbeiderne kalles disipler, eller følgesvenner – Senere blir de kalt kristne fordi de ble salvet ved dåpen og konfirmert til deres oppgave. Som gruppe, eller bedre sagt som folk, blir de kalt Kirke – et folk sammenkalt av Herren og tilhørende Herren. Vi er kalt av Herren til å være hans medarbeidere – vi er ikke bare kalt sammen her i kirken for å holde måltid, nattverd, nei vi er kalt sammen her for å bli sendt ut til å forkynne det glade budskap gjennom vår tro og gode handlinger…..dette er Kirkens kall eller oppgave. Vi er blitt mange om denne oppgave, om dette kallet. Vi er blitt så pass mange at det er viktig å være oppmerksomme på at Kirkens kall er bygget på den enkeltes kall: den enkelte blant oss blir kalt ved navn: Andreas, Filip, Simon Peter, Samuel, Olav, Jon, Paul, Magdalene, Harald, Anna, Maria, Joseph, Johannes, osv…………. Og alle disse navn har en kallshistorie. Når vi forteller en personlig kallshistorie med noen få ord, så begrenser vi oss til å fortelle om hovedpersonene i en kallshist­orie. Jahve kaller Samuel. Jesus kaller Simon Peter. Gud kaller også kong Harald. En slik kortfattet kallshistorie gjør begrepet kall mere mystisk enn virkeligheten tilsier. De færreste av oss har en åpen linje til Gud eller får høre i en drøm eller visjon at de skal bli lærer eller snekker eller prest eller sykepleier, direktør, flyger eller politimann.

I de korte kallshistorier vi hørte fra Samuels bok og evangeliet, så var det Eli som satt Samuel på sporet av Herren. Johannes Døperen hjalp Andreas og hans venn til å finne fram til Jesus, og det var Andreas som gjorde sin bror Simon Peter oppmerksom på Messias.

Kjære troende, den enkeltes livshistorie er egentlig en kallshistorie: vi blir kalt til liv av våre foreldre som da siden – sammen med faddere – setter oss på sporet av Jesus Kristus – ved dåpen. Og siden utvikler vårt livskall seg med hjelp av mange forskjellige mennesk­er. Samtidig bruker Gud oss for å kalle andre ved navn, og sette dem på sporet av Guds kall. Gud kaller oss til et meningsfylt liv ved å oppmuntre oss og skape tillit. Guds kall slik vi får beskrevet den i søndagens lesninger er en innbydelse, ikke tvang! Derfor, med ordene «Kom og se«, innbyr Jesus dem, og etter en stund kom de til tro på Ham. Det samme gjør også vår Herre fortsatt og stadig med hver enkelt av oss.

God helg!

p. Joseph.

Kjære medkristne, I ydmykhet kommer vår Herre til Johannes Døperen for å ta imot omvendelsesdåpen. Hans handling har overrasket hele skapningen og åpnet himlene, slik at vi kan høre Gud Faders hjertevarme uttalelse: «Dette er min sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest!». Vi takker Jesus for at han i Jordan-elven helliggjør alt jordisk vann, slik at vi blir døpt og blir Guds barn i Ånden.

Kjære medkristne, Juletiden er forbi, krybben og julepynten er ryddet bort. Så går tiden videre, og Kirken forteller oss i dag om Jesu dåp. Som voksen – ca.30 år gammel – står han fram i evangeliet og han blir presentert for oss med en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest. Min sønn som jeg elsker og satt mitt håp på. Kirken feirer denne dåpsfesten som en avslutning på juletiden og en begynnelse på den kristne hverdag (som kalles: Det alminnelige). Selv om vi i våre velferdstider er blitt flinke til å feire fester for festens skyld og benytter hver anledning til å feire, så er kirkelige fester ikke bare minnehøytider, men også påminnelses-høytider. Vi blir minnet om vår egen dåp med vann og salvet med Krisma, og kan derfor kaller oss kristne. Og både Jesaja og Paulus forteller oss i søndagens tekster at vi er kalt til å være katolske kristne…: Ikke bare Jesus og jeg, men et lys for alle folkeslag…. katolsk betyr universell, altomfattende. Denne røsten fra himmelen som forkynte at Jesus var Guds utvalgte sønn, den røsten må jødene ha kjent igjen. Da Johannes døperen hadde begynt å døpe, så trodde de først at det var han som var Messias, men Døperen sa at det var Messias som kom etter ham. Og så plutselig en dag høres den røsten fra himmelen som sier noenlunde det samme som Jesaja for mange år siden hadde sagt og som jødene husket godt: Dette er min Sønn som jeg har kjær og som jeg har satt min lit til. En due senker seg ned over Jesus fra Nasaret: Det er han som Guds ånd skal lede for å skape rettferdighet og fred. Det er han som skal være Lumen Gentium – et lys for all verden. Kallet som Guds folk hadde fått for lenge siden, ble fornyet, og bekreftet av Jesus fra Nasaret. Og…. ved Jesus til alle mennesker og spesielt til de som er salvet til kristne og har mottatt den hellige Ånd. Den gangen var begeistringen stor – vi kjenner historien. Jesus gjorde et stort inntrykk med alle sine undergjerninger …. men få kom til tro på ham og fulgte ham. Etter 3 år ble han drept og forkastet. Men i de 3 årene mellom hans dåp og hans korsfestelse, fikk han samlet noen følgesvenner som skulle bli kjernen til et nytt Guds folk – Kirken – og etter hans død sendte han sin Ånd for å veilede dem. Han døpte dem med vann og ild for at de kunne være et lys for folkeslagene. Vatikankonsilet stadfestet Kirken som et lys for folkeslagene ved å kalle et av de viktigste dokumenter – om Kirken: Lumen Gentium.

Kjære medkristne, vi er blant disse utvalgte – vi er døpt, konfirmert og har fått den hellige Ånd. Vi er mennesker fra forskjellige folkeslag som Gud har kjær uansett hudfarge og utseende. Han har satt sitt håp til oss. Vi er Guds folk. Han har gitt oss sin hellige ånd. Han har kalt oss til å være et lys for alle folkeslag, til å åpne de blindes øyne og føre dem som sitter i mørket, ut av fangehullene. På Guds vegne sier kirken til alle som blir døpt: «Du er min sønn … du er min datter, som jeg har kjær og satt mitt håp på…» Gud selv er vårt håp og vår styrke. Men mye avhenger av deg selv, hver enkelt. Å tro på Jesus som Messias betinger og krever et personlig engasjement. La oss alltid prøve å være et lys for alle, og sammen forsøke å leve opp til dette kall.

God Helg.

p. Joseph