Med ønsker kjære alle til en Nådefull, Velsignet og riktig God Julehøytid.
I wish you all a blessed and peaceful Christmas!
Maayong Pasko – Felix Navidad – Frohliche Weihnachten – Wesolych Swiat – Joyeux Noel- Chúc Mừng Giáng Sinh – Merry Christmas-.
Kjære venner, det er bare få dag igjen til vi skal feire Jesu fødsel. Kirken ønsker at vi skal forberede oss så godt som Maria gjorde. Selvfølgelig er Maria den mest nådefulle blant kvinnene og blant alle mennesker. Men vi har samme verdighet som Maria i vårt kristne kall: at «Vi må bli Gudsbærere». Maria ble valgt til å bli Jesu mor fordi hun trodde og var ren, fattig og ydmyk i sitt hjerte. Som mennesker er vi alle svake. Vi kan ikke forandre oss av kun egen kraft, og derfor ber vi om Guds nåde til å hjelpe oss, slik at Jesubarnet igjen skal fødes i vårt liv.
Kjære venner, menneskets liv er avhengig av denne sirkelen: å gi LØFTE og å ta imot løfte. Vi blir verdifulle og respektable hvis vi vet å gi løfter som vi har evne til å holde. Og vår fremtid og suksess er bundet til de løfter som blir gitt oss. Hvis vi er så heldige å møte gode mennesker med gode løfter, blir vårt liv vellykket og fylt av håp. Vi kan si at menneskelig personlighet er dannet på denne basis….. Mennesket vokser på dette fundament av løfter: foreldre til barn, venn til venn, mann til kone osv… Det er det samme med forholdet mellom Gud og mennesket. Dette forholdet startet med et løfte. Det store løftet ble forberedt gjennom de små løfter som ble oppfylt i en bestemt periode: frelseshistorien. I denne lange historien ber Gud mennesker, representert ved Israel, om å stole på Ham. Guds løfte er altfor stort for menneskets tanker. Dette løftet vil føre menneskene i Israels skjebne, gå gjennom alle verdens ulykker, lidelse, fortapelse og selv døden. I denne lange ventetiden, mens de venter at Gud skal oppfylle sine løfter, lærer Israel hvem Gud er. Han er den store som står over alle løfter. Fordi det største løfte fra ham er Han selv. Med denne orienteringen som bakgrunn blir det lettere for oss å forstå det budskap som Guds ord gir oss på denne siste søndag i adventstiden. I søndagens første lesning kunngjøres det om stedet hvorfra det store løftet fra Gud skal bli oppfylt. Judea, den ringeste av alle slekter, som bosetter seg i den ubetydelige byen Betlehem, skal en dag fostre en hersker over Israel. Men mellom løftet og dets oppfyllelse er det midlertidig en lang periode av undergang, lidelse og eksil. Når ens land er oversvømmet av fienden, og man har måttet slå seg ned i et fremmed land, når ens sanger ikke kan synges og musikkinstrumentene er tause, er det vanskelig å holde fast ved et løfte, selv når det er Guds løfte. Men det er egentlig dette løftet som gir innhold til folkets håp, og gir deres liv den riktige retning. Når tiden i eksil er slutt, vender restene av folket tilbake for å bygge sitt liv på det håp at Gud vil oppfylle sitt løfte. Ikke alle israelitter tror på Guds løfte, bare en liten gruppe som Bibelens forfattere kalte «Israels rester» (Mika 2:12). De lever trofaste til det håp at Gud skal fullføre det han lovet. I begynnelsen av Lukasevangeliet blir vi presentert for et gammelt, gift par fra denne lille gruppe. De lever fremdeles i dette håp. Dette paret er Sakarias og Elisabeth, foreldrene til Johannes døperen. De representerer det håp som ikke døde, og de ser det oppfylt i sin sønn, Johannes, som forbereder veien for en fra Betlehem. Det gamle parets fullførte håp er også blitt gitt til Maria som et tegn: «Og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager…For ingen ting er umulig for Gud» (Lk.1:36). I søndagens evangelium forteller Lukas at Maria skynder seg for å se dette håpets tegn fullført. I møtet mellom den gamle Elisabeth og den unge Maria, møter Det gamle testamente det nye testamente. Det gamle løftet møter sin oppfyllelse i de to mødre: Elisabeth, mor til den siste profet som skal gå foran Herren, og Maria, mor til Herren selv. Det er en tid full av gode nyheter. Det er tiden for alle til å hoppe av glede, selv barnet i mors liv. De gamle løfter blir de nye hendelser, og nå er tiden inne for oppfyllelse. Det er store tider. «…Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse». I Maria kan vi se at Gud ikke bare gir løfter, men også holder dem. I Maria kan vi se en som lar Guds løfte forme hele hennes liv, ikke på en passiv måte, men aktivt, fordi hun sier JA til det som skal skje i henne og med henne.
Kjære venner, I julehøytiden feier vi den største begivenhet hvor Jesus er Guds løfte som blir fullført. Han kommer til oss igjen som gaven fra Faderen og ber oss ha tillit så vi selv kan gi løfter. Som kristne er vi et folk av løfter, og Gud holder fast på løftene som vi har gitt ham. Ved adventstidens slutt, takker vi Gud for at han holder sitt ord til oss, og vi ber ham hjelpe oss, å holde våre ord til ham og til hverandre. Amen.
Ha en riktig god helg og en velsignet, nådefull Jul.
p. Joseph.
Kjære venner, «Gled dere i Herren alltid. Ja, jeg sier det på ny: gled dere!». Paulus oppmuntrer oss slik når vi idag tenner det tredje lys i adventskransen. Herren kommer for å bringe oss den største glede som man kan vente her i verden. Den gleden er han selv som åpenbarer seg som livet og oppstandelsen. Men for å bli verdige til å ta imot den gleden, er spørsmålet stilt til døperen Johannes idag helt vesentlig for oss alle: «Hva skal vi da gjøre?».
Kjære venner, profeten Sefanja og Paulus oppmuntrer oss til glede! «Bryt ut i jubel, rop av fryd!» Gled deg og juble av hele ditt hjerte! skriver Sefanja til Israel, og Paulus skriver 700 år senere til Filipperne: Glede dere i Herren alltid! Derfor blir denne 3.søndag i advent derfor kalt søndag Gaudete etter det først ord av inngangsverset på latin: «Gled dere». Som grunnlag til vår glede angir både Paulus og Sefanja: Herrens nærhet: Glede dere fordi Herren er hos deg!…. i gode og onde dager! Han er blitt kjøtt og blod i menneskene, Han oppslo sin bolig blant oss. «La alle se deres vennlige sinnelag!» oppfordrer Paulus oss ganske logisk….. fordi et sånt vennlig sinnelag er tegn på Herrens nærvær i menneskene. Paulus kaller glede og vennlighet åndens frukter…. uttrykk for Guds Ånds som bor i oss…. som vi har tatt imot ved dåpen og konfirmasjonen. Kort før Jul kan det være godt å få en liten påminnelse om at vi er skapt i Guds bilde: Vi er ikoner av den skapende og vennlige Gud. Han har inkarnert seg i oss… han trenger oss for å bygge opp sitt rike. Han vil bli født på nytt i oss. Med hans Ånd som gjør alle ting nye, vil han inspirere oss og sette oss i bevegelse for å skape fred og rettferdighet. Lukas konkretiserer dette i sitt evangelium. Han forteller oss hvordan vi i praksis skal vise dette vennlige sinnelag. «Hva skal vi gjøre?» spurte folk Johannes Døperen….. Hva skal vi gjøre for at folk oppdager at de og vi er skapt i Guds bilde og at vi gleder oss i hans nærvær? Døperen svarer enkelt og greit: DEL! Del det du har med dem som ikke har. Johannes døperen ber ikke om mirakler, men om rettferdighet og solidaritet. Han er litt mere tilbakeholden i sin forkynnelse av det glade budskap enn både Sefanja og Paulus. Også han forkynner at Herren er nær, men han stiller samtidig visse betingelser. Hvis vi vil oppleve Herrens nærhet, må vi omvende oss og vår omvendelse må bære frukt….., vise seg i gjerninger…. i vårt forhold til vår neste. Det dreier seg ikke bare om ortodoksien, men om ortopraksis, ikke bare om den rette lære, men om den riktige praksis. Vi må leve vår tro på en troverdig måte. Johannes betoner ikke askesen (asceticism) eller en fastekurs som vi kristne er så flinke i, nei vår omvendelsesprosess må vise seg i vår bered-villighet til å dele med andre, å dele mat og klær og husvære med de mennesker som mangler slike livsnødvendige saker. Lukas er veldig opptatt av at kristne deler deres eiendom med hverandre, man kunne se på ham som grunnleggeren til de klostersamfunn som praktiserer en slags felleseie, det er han som bl.a. har skrevet den tekst i Apostlenes gjerninger om det ideelle første kristne fellesskap hvor de hadde alt til felles. Adventstiden er en tid der vi forbereder oss på framtiden, det er ikke bare at vi venter på Kristi komme til Jul, han er kommet for lenge siden. Nei, vi vender oss til Ham som er kommet og forbereder oss på at det virkelig blir lysere i vår tilværelse, og at det blir større rettferdighet over hele verden. Vi ser fram – fulle av håp – til Guds rikes komme. Til tross for stadige skuffelser, mye usikkerhet og ustabilitet, håper vi inderlig at verden blir et bedre sted for oss alle og for de kommende generasjoner. Vårt håp på et bedre liv, gjelder ikke bare den politiske situasjonen, men også våre egne forhold til medmenneskene, vi håper at konflikter må bli løst, at vi finner en vei ut av personlige problemer. Fremtiden må vi ikke se som en forlengelse av nåtiden, i så fall ville det ikke være stort å håpe på.
Kjære venner, vi trenger et nytt lys, en ny og fornyende kraft: Gud som ble menneske for mer enn 2000 år siden må bli født på nytt i oss mennesker, og vi må lage plass for ham. Vi må stramme oss opp og være villige å ta imot lyset. Budskapet er allerede der, nå må vi enda bringe oss selv, og vår neste nær budskapets ånd, slik at vi kan ta imot Ham som vil gi seg til oss, og som vil være veien og lyset i våre liv.
Ha en riktig god helg!
p. Joseph.
Kjære venner, vi er nå i den andre uke av advent. Advent er faktisk en tid for å vente på Jesus skal komme tilbake. Søndagens evangelium skal fortelle oss om Johannes Døperens rop om å gjøre veien klar for Herren ved omvendelse. Vi er jo opptatt av helt andre problemer, og hans oppfordring til omvendelse er neppe noe som angår oss, derfor er hans rop kanskje mer eller mindre bare et rop i ørkenen og er langt, langt bort fra oss. La oss derfor ta litt tid og hensyn til hans rop ved å ransake oss selv oppriktig og ydmykt nok.
Kjære venner, Adventankommer en stor rop om omvendelse, fordi hvert år hører vi igjen Johannes Døperens stemme som roper høyt opp: «Vend om, for Guds rike er nær». Å vende seg om, betyr å gjenkjenne vår brutt, vår ødelagt og samtidig vår følgende nød av\for frelse og dermed vender tilbake til Gud. Mennesker i generelt er brutt, ødelagt, og bruddstykket. Menneskelig familiens enheten er fortsatt under beleiring. I virkeligheten, har det aldri vært fult gjenkjent, mye less virkeliggjort. Hver av oss i en enkelt vis er ødelagt og skadet av synd. Selv om vi har øyer, men kunne vi ikke se; ører, men kunne ikke høre; tunger, men kunne ikke snakker; og framfor alt, hjerter, men kunne ikke elsker. Dessuten, er det mange mennesker som lider av angst, smerte – ensomhetens angst, udyktighet for å komme i kontakt med de andre, og ikke minst uverdighetens følsom. Det skal bli ikke mye håp for oss hvis vi ikke er i stand til å gjenkjenne denne brudens status. Gud har ikke glemt eller forlot oss, men i hans kjærlighet, har han sent oss en frelser – Jesus Kristus, og dermed av hans egen person, Guds skadelig figur er fult gjenopprettet til dets original perfeksjon og uskyldighet. La oss fortsette med dette gode engasjement, la oss ikke oppgi håpet. Ingen av oss kan si at han eller hun ikke er ansvarlig for sine medmenneskers ve og vel. Det sentrale punkt i julemysteriet er det glade budskap om at Guds rike er nær. Men det er vi mennesker som må realisere det. Det er feil å mene at Guds rike er noe som hører fremtiden og det neste liv til. Guds rike, nei det skal være midt iblant oss. Derfor ser jeg søndagens evangelium som en oppfordring til omvendelse, en omvendelse fra egoisme til kjærlighet, tjeneste-villighet og barmhjertighet. Johannes med sin preken er et adventsevangelium, et budskap om den kommende Jesus.
Kjære venner, «Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette!». Hver og en av oss er kalt til å rydde veien for Jesus som vil komme inn i vårt liv. Vi må da rette opp stiene i våre liv for å muliggjøre Hans adkomst blant oss, inn i oss selv. Man må rydde veien for Herren, man må flytte alle hindringer: de som er plassert der på grunn av vår innsnevrede sikt, og på grunn av vår svakhet. Vi må være modige nok til å velge mellom vår personlige vei, som vi selv har lagt opp, og veien som Gud har valgt for oss. Vi må velge mellom vår egen vilje og Guds vilje, mellom våre livsplaner og de som Gud har tenkt for oss i sin allmektige kjærlighet. Når vi først har tatt den avgjørelsen, må vi jobbe hver dag for å tilpasse vår vilje til Hans vilje. Gjennom forkynnelse om bot og dåp vil han føre til Kristus. Han samtidig oppfordrer og å sjokkere. Og vi ser hvordan han utløser en folkebevegelse. Til og med hos fariseerne og de skriftlærde finner han tilhengere. Kirkelig advent er ikke bare en henvisning til Jesus fødsel, men også en henvisning til Hans komme på siste dag….Vi gleder oss til jul, men Johannes leder våre tanker hen mot alvor og bot. Vi står ovenfor et personlig valg for eller mot Kristus. Jesus fødsel alene gjør oss ikke til frelste. Det er ikke nok å ha Abraham til far. Omvendelsens frukt skal være virksom kjærlighet, skal være sosial rettferdighet. Også Jesus forkynner, som Johannes: Tiden er inne og Guds rike nær. Vend om og tro på evangeliet! Omvendelse og tro, det er ekte kristen liv. Det er grunnlaget for vårt møte med Jesus Kristus i julenatten.
Ha en riktig god helg.
p. Joseph.
Kjære venner, første søndag i advent – begynte vi et nytt liturgisk kirke-år C, fire uker fram til Jul, en tid vi venter, forventer og forbereder oss på ham som kommer. Vi forbereder oss på lyset, for hver søndag tenner vi et lys til. La oss nå tenne det første lys og vende tilbake til ham med tillit for en lysere og bedre omgivelse i både samfunn og våre åndelig liv.
Kjære venner, vi feirer den første søndag i advent, den første søndag i et nytt kirkeår. Nå begynner adventstiden, som har to formål: Det er en tid da vi skal forberede julen, som er festen for Kristi første komme, hans inkarnasjon. Samtidig er det en tid da vi skal være våkne for Kristi annet komme, ved tidenes ende. To forskjellige ventetider altså, og i mange klostre er dette derfor også en liten fastetid, for den som venter på noe, skal ikke synke ned i mett og selvfornøyd overforbruk, i den norske julebordstemningen. Denne første søndagen er viet tanken på at Kristus skal komme igjen, og at ingen kjenner dagen eller timen for når dette skjer. Derfor må vi være ytterst våkne og oppmerksomme. Søndagens første lesningen, fra profeten Jeremiah, handler jo akkurat om dette. Israels folk blir oppfordret til å være våkne for Herrens handling. «Når den tid kommer» lar Han en rettferdig spire vokse frem for Davids ætt. Med andre ord, Jeremiah varsler om Guds Sønns inkarnasjon, som kom helt overraskende på jødefolket. En slik overraskelse kan komme på ny, for oss. Vi kan ikke regne oss frem til når det vil skje, slik enkelte sekter feilaktig prøver på. Ingen kjenner dag eller time. Men vi må heller ikke slå oss til ro med at den vanlige situasjonen i verden ikke kan bli avløst av en endetid, med Kristus i sentrum som verdens dommer. Det er nok av tegn på at en slik endetid allerede er i ferd med å sette sitt preg på en problemfylt jordklode, og det er nok av antydninger i Det nye testamente om at endetiden forlengst har begynt. En ventetid betyr ikke at vi skal sette oss godt til rette og bare avvente det som skjer, i en slags passiv venteromsholdning: døren vil vel åpne seg, og så får jeg komme inn for domstolen – for min del er det ikke mer å gjøre. Langt ifra! Dagens liturgiske salme er preget av at vi må bryte opp og aktivt søke Herren: «Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen. Herre, vis meg dine veier og lær meg dine stier. La din sannhet lære og lede meg. Du er min frelser, hele dagen venter jeg på deg». Annen lesning fra Paulus’ første brev til Tessalonikerne følger de samme aktive tankebanene: Vi blir minnet om vår plikt til å være åpne overfor Gud og medmennesker. Vi skal leve slik at vi står plettfrie og helliggjorte frem for vår Gud og Far, nettopp på den siste dagen da vår Herre Jesus holder sitt inntog sammen med alle sine hellige. Og vi blir inntrengende oppfordret til å fortsette med å gjøre fremskritt på den veien! Ved å holde Guds bud! I søndagens utsnitt av Lukasevangeliet kommer den andre måten å forberede seg på tydelig frem: «Våk og be hver tid og stund, for å få kraft til å slippe trygt igjennom alt det som skal hende, og kunne møte Menneskesønnen ansikt til ansikt». Bønnen må gjennomsyre dagliglivet vårt, slik at den alltid ligger under de holdninger og avgjørelser som preger livsførselen. Lukas har i evangeliet med alle de obligatoriske tegnene på at de siste tider er kommet, og utmaler det på en gripende måte: «På jorden skal folkene leve i angst og urolig lytte til havets og brenningens torden». Men den riktige holdningen vår hvis dette begynner å skje, er ifølge Lukas enkel og optimistisk: «Rett ryggen og løft hodet, for da er befrielsen nær! Men vær på vakt, så dere ikke lar dere sløve av utsvevelser og svir!» Lukas hadde kanskje en forutanelse om at julebordenes og julemasets tid kunne bli en alvorlig konkurrent til advent som en tid da vi rakrygget og våkne løfter våre øyne mot Gud, og lar hans sannhet lære og lede oss.
Kjære venner, Vi må ha lengsel etter Gud, og for en kristen er dette lengsel etter at Kristus skal komme. Han er allerede her, men ennå ikke helt, og det er i denne merkelige mellomsituasjonen vi skal leve: i vår egen tid, med eukaristifeiringen som vår rot i Kristi første tid, og likevel vendt mot Kristi siste tid som skal gi vårt liv fullendelse og avgjørende mening.
Ha en riktig god helg!
p. Joseph
Kjære venner, Kristi Kongefest ble innført (1925) i den universelle kalender av Pave Pius den XI. Med festen for Kristi Konge avslutter vi det liturgiske år. «Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende». Hver søndag bekjenner vi dette at Jesus har seiret, ikke bare for oss i kirken, men for alle mennesker. Jesu herredømme betyr at verden har en fremtid. Dette herredømme må for oss bli en styrke til å overkomme alle hindringer vi måtte møte i vårt jordiske liv. Om mørkets makt noen ganger hersket over oss, var det bare vår egen skyld.
Kjære venner, Forkynnelsen av «Guds kongedømme» (βασιλεία τοῦ θεοῦ) er kjernen i Jesu forkynnelse, og den markerer begynnelsen på hans offentlige opptreden (Markus.1:14f.). Ved å drive ut demoner med Guds finger (Luk.11:20), helbrede syke, tilgi synder med sin egen autoritet og invitere syndere til sitt bord, etablerer Jesus Guds herredømme midt i en truende og truet verden. Guds kongedømme er dermed uløselig knyttet til hans person. Dessuten gir Jesu lidelse tittelen konge en helt annen betydning. Bildet av Jesus, den gode hyrde (Luk.15,3-7), som gir sitt liv for sine (Jh.10,11), passer meget godt med vår forestilling. En god hyrdes forbilde ser ideelt ut for en kirkens leder, både for Jesus, den sanneste og høyeste hyrde, og også for våre hyrder i den nåværende ledelse. I søndagens første lesning, så Daniel i en visjon 200 år tidligere om Messias herrevelde: «Hans herredømme er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne». Hva Daniel så i sin visjon har Jesus erklært i sin åpenbaring foran Pilatus’ rettssal. Jesus har kommet til verden for å overta som konge. Han er konge, men hans kongekrone er tornekronen. Han hersker i sitt rike, men det er ikke av denne verden fordi hans rike er sannhetens rike. Med sin lidelse og oppstandelse har Jesus befridd verden fra mørkets makt. Han er den nye Adam som starter en ny menneskehet med sin ydmykhet. Jesu herredømme har sammenheng med hans ydmykhet. Den hellige Paulus har skrevet: «Jesus fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». (Fil 2:7-11). Johannes viser oss i søndagens andre lesning hvordan motsetningsfylte kreftene blir overrasket over seieren til denne vidunderlige konge: «Se han kommer blant skyer, synlig for hvert øye, også for dem som har gjennomboret ham: og alle jordens folk skal slå seg for brystet i klage ved hans komme».
Kjære venner, Jesus har seiret og nå leder han verden. Det kristne håp gir oss ikke tillatelse til å bekymre oss eller svikte når vi av og til ser at det onde nesten behersker vår verden. Å tro på Jesu kongeverdighet betyr at vi lar sannheten prege hele vårt liv. «Enhver som hører sannheten til, lytter til hva jeg sier». Med dagens store forandringer må vi alltid velge om vi vil eller ikke vil tilhøre Jesus, sannhetens konge. En ting vi kan være sikrere på er at vi ikke står iblant dem som «skal slå seg for brystet i klage ved hans komme», fordi med glede forkynner vi hans død og oppstandelse inntil han kommer. Måtte sorg og anger aldri dominere oss som nå prøver å utvide Jesu rike i alle våre medmenneskers hjerter. Denne søndagen er siste søndag i det liturgiske året. Neste uke er det advent, starten på nok et nytt liturgisk år. Kirken plasserer Kristi Kongens høytid på denne siste søndagen, som også har betydning: det er et ønske om at alle til slutt skal være i Guds rike, et land med bare harmoni og kjærlighet, et land med fred . Når det gjelder hver enkelt av oss, la oss prøve å være verdige til å være en borger av Guds rike, som betyr å vite hvordan vi skal leve som mennesker, leve i samsvar med samvittigheten, leve i harmoni, elske og gjøre gode gjerninger i henhold til Evangeliets ord. La oss også prøve å utvide Guds rike ved å få flere til å vite hvordan de skal leve i harmoni, kjærlighet, leve etter samvittighet og gjøre mest mulig gode gjerninger. Amen.
Riktig god helg.
p. Joseph
Vår Frue Kirke 