Fredag 25. oktober skal vi ha åpen dag på skolen hvor skolestartere høsten 25 er hjertelig velkomne! (Også andre som skal starte i andre klasser er velkomne).
Jeg sier på forhånd takk, og ønsker dere alt godt. Gud velsigne dere!
mvh
Eirik Fjeld
rektor
Tlf: 918 51 143
Kjære venner, «dere vet ikke hva dere ber om» svarte Jesus til Jakob og Johannes – Sebedeus-sønnene – i søndagens evangelium. Hva er det vi ofte ber om? Er det om materielle ting og makt vi ber, eller kanskje bare når vi er i vanskeligheter? Ellers hva skulle vi be om, og hva er egentlig en bønn? Kommende søndag feirer vi kirkens misjonssøndag. Vi ber og bidrar slik at kirken kan fullføre sitt oppdrag ifølge herrens misjonsbefaling: «meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Mt.28:18).
Kjære venner, Guds ord som vi har hørt i dag er Jesu irettesettelse av sine disipler Jakob og Johannes på deres frekke bønn om å få sitte ved siden av Jesus i himmelen. Selv om Jesus oppfordrer oss til å be, bør vi være klar over eller vite hva vi skal be om. Med andre ord at vi ikke bare skal be for vår egen sak, ut i fra vår egoisme, der vi på en måte søker å overtale Gud eller tvinge Ham til å gjøre noe for oss. Han vet jo hva vi har behov for eller hva som er best for oss. Og Jesus avslutter sin tale ved å si til sine disipler: «Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener«. Ønsket om å være den første ved å sitte ved siden av Jesus, forklarer at apostlene Jakob og Johannes fremdeles hadde en jordisk oppfatning av riket som Jesus var kommet for å opprette. Men Jesus setter alt på hodet. Jesu svar er tydelig og revolusjonerende: «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle«.På tross av sin myndighet har Jesus aldri oppført seg som hersker, men som tjener, ikke minst i forhold til sine disipler. Den tjenesten som Jesus forventer av sine disipler er kjærlighet – en kjærlighet som er beredt til å gi alt, til og med sitt eget liv, slik som han selv hadde gjort. Jesu lidelse, fullbyrdet ved hans død, ble i urkirken betraktet som hans største tjeneste. «Den som vil regnes for stor blant dere, han skal være alles tjener«.Ved disse ord forkaster ikke Jesus det å søke lederstillinger. Han mener at de som er kalt til å regjere i et kristent samfunn, må fullføre sitt mandat i en tjeners ånd. Fra kirkens opphav ble Jesu ord oppfattet som rettet mot samfunnets ledere – det er faktisk de som sitter i ledende stillinger som lettest kan bli fristet til å herske og kommandere. Jesus avviser et hvert lederskap som har sitt grunnlag i herskesyke, ærgjerrighet eller utbytting. Autoritet skal ikke utarte i makt. I Markusevangeliet har disse ord karakter av en allmenn rettesnor – de angår oss alle, ikke bare dem som har ansvar i samfunnet. Tjeneste bør være hvert menneskes levesett. Det finnes ikke noen annen regel enn denne. Den krever omvendelse og oppfordrer til å leve mot strømmen. Kirken er tjener både for sine medlemmer og for hele menneskeheten.
Kjære venner, Jesu bilde på autoritet er den som er tjener for alle. Det å tjene hverandre skal være det største ideal i hans samfunn. Jesu bilde som sier «storhet er å tjene» er ikke et reklameknep. Det henleder oppmerksomheten på de egentlige problemer. «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle» sa Jesus. Men hvordan lever vi så opp til dette Ord? La oss gjøre alt i tjenestens ånd – enten vårt arbeid har til hensikt å utvide Guds rike, eller om vårt ansvar er begrenset til vår egen familie, eller når det skal komme samfunnet til gode. Hvis vi ser Jesus i hver «neste» vi omgås der – underordnete og overordnete er likestilte -, da vil det bli lettere å innta denne holdningen. Alt vi gjør mot andre, særlig mot de minste, gjør vi mot ham. Å be for Kirkens misjon betyr ikke å ønske at kirken skal få dominerende kraft i verden. Tvert imot vil vi be om at kirken stadig må være en trofast og klok tjener for dagens mennesker. Gud har gitt menneskene en frelsende skatt. Men den skatten ble levert til verden gjennom kirken. Kirken er en tjener som har plikt til å gi verden mysterier som sin skatt. Dagens mennesker har nesten nådd til topps i rikdom og visdom. Men på mange måter ser vi at våre medmennesker blir fattigere. Er det ikke kirkens skyld, de kristnes skyld, hvis våre medmennesker ikke har nok ressurser til et åndelig liv? På denne misjonsdag ber vi om at vi alle må bli levende vitnesbyrd for verden så Guds frelsende vilje ved vår ydmyke og tjenende levemåte blir synlig. Amen.
Riktig god helg.
p. Joseph
Kjære venner, «Hvor vanskelig det blir for de rike å komme inn i Guds rike!» sier Jesus til sine disipler i søndagens evangelium, etter at den rike og unge mannen gikk bedrøvet bort. Kanskje vår største bekymring i livet er også å tjene penger. Faktisk er penger avgjørende for livet. Men Jesus advarer oss også om at penger er veldig farlig og kan føre til at vi mister himmelriket. La oss be Gud om sin nåde slik at vi ikke må være egoistiske eller materialistiske.
Kjære venner, det kan hende at man mange ganger blir konfrontert med valget: Alt eller intet. Dette er en virkelighet man står overfor mange ganger i livet. Ja, slik lyder ett av de evangeliene som skaper visse vanskeligheter for oss kristne på grunn av de radikale krav som Jesus kom med. Den unge mannen som i søndagens evangelium står overfor Jesus, gir på ingen måte inntrykk av å være egoistisk eller materialistisk, selv om han er rik. Tilsynelatende tilfredsstiller det ham ikke å være rik. Derfor spør han etter mer, etter det uendelige: Hva må jeg gjøre for å arve det evige rike? Heller ikke kan man beskylde ham for hovmod, når han sier at han har holdt Guds bud fra barndommen av. Han er etter den tids, og vår tids, begreper et godt menneske, en som prøver å unngå det onde og prøver å gjøre det gode, slik som budene pålegger ham. Han vet at hans rikdom forplikter ham overfor de fattige og nødlidende. Og likevel: For denne unge mann er alt dette for lite. Hva er det som mangler? Han er ikke fornøyd bare med å oppfylle lovene og budene. Han vil mer. Det er denne hunger etter det uendelige, det fullkomne, som gjør ham så sympatisk i Herrens øyne. Og da kommer vi til kjernen i dette evangelium. Her følger ingen befaling eller oppfordring, men et råd, et forslag. Jesus så på ham og fikk ham kjær. Man har så lett for å hoppe over denne setningen, så forsiktig og diskret tilbyr Kristus denne mannen sitt vennskap og sin kjærlighet. Og allikevel: Hvor forsiktig Han enn gjør det, må vi dog si at her er intet grunnlag for kompromiss. Her gjelder det alt eller intet. Kristus vil ikke at kjærligheten til Gud skal komme på annen plass. Det går ikke an bare å elske Gud under visse betingelser. Derfor er Hans oppfordring så radikal og tilsynelatende så altfor krevende: Selg alt du eier – og kom så og følg meg. Det vil altså si: Behold ikke noe for deg selv når du vil følge meg. Man kan kanskje si at Kristus ikke var urettferdig i sine krav, men i praksis måtte dette være vanskelig nok. Da den unge mannen hørte dette, mørknet han til og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik. Og her sitter vi da igjen med ett av de mange eksempler på hva evangeliet lærer oss om vårt eget forhold til Gud. Også vi må ofte kunne gi avkall på egne interesser, for å kunne svare til Guds vilje. Men så tydelig som det fremstilles her, kommer det ikke alltid frem i vårt liv. Så radikalt blir ikke vi stilt overfor et valg. Men mange mennesker har sine betenkeligheter, når det gjelder å følge Guds bud. Og ikke få har vendt seg bort fra kristendommen fordi de simpelthen følte seg altfor tungt belastet av budenes betingelsesløse krav. Å gi avkall på så mange av naturens goder og livets forlystelser, bare for å følge Guds bud, synes for dem å være et dårlig bytte. Og siden det nettopp er alt eller intet det gjelder, kan det være fristende å følge den brede vei. Men det er ikke først og fremst denne kategori mennesker det her er tale om, men tvert imot alle disse som søker, og ærlig prøver, å finne frem til det endelige mål. De spør seg selv: Har ikke kirken annet å gi meg enn dogmer, bud og forskrifter? Har kirken intet som kan tilfredsstille min lengsel etter det fullkomne, det uendelige? Forvalter ikke kirken en absolutt sannhet, som kan inngi meg sikkerhet og glede? Har kirken ikke et tydelig svar på min lengsel, i stedet for dette budskap om at alle mine anstrengelser er til fånyttes? Kan jeg med god samvittighet satse alt på ett kort? Selv om vi har aldri så lite kjennskap til evangeliets budskap, må vi dog innse at med dette spørsmålet begynner kristendommen. For kristendom betyr ikke noe annet enn å gi seg selv uforbeholdent til Kristus, og det er opp til enhver av oss å se hvor langt han skal gå.
Kjære venner, på en eller annen måte, i en eller annen form, har sikkert også vi en gang spurt Vår Herre: Hva skal jeg gjøre for å få del i det evige liv? Og da får vi vite hva som er meningen med alle Hans bud og med kirkens bud og forskrifter. De vil føre oss på veien mot det evige, mot Gud selv. For det evige liv er: Å bli elsket av Gud og å gi alt for denne kjærlighets skyld.
Ha en riktig god helg!
p. Joseph.
Kjære venner, søndagens lesninger handler om solidaritet…ikke bare mellom mann og kvinne i ekteskap, men generelt solidariteten menneskene seg imellom og spesielt mellom de svakere og de sterkere. Trofasthet i ekteskap er nå også sterkt utfordret. La oss vennligst be for familier, spesielt i vår menighet, som er i uenighet, krise og strid med hverandre.
Kjære venner, solidaritet er et sånt nytt ord som en hører veldig ofte, og det er ikke bare som navnet på den polske forbudte fagforening (SOLIDARNOŚĆ). Å være solidarisk betyr å stille opp ved siden av dem som trenger deg ut ifra overbevisningen eller bevisstheten om at alle har like rett på livet. Det snakkes mye om innvandrerpolitikk nå for tiden. Det lages grupper/kategorier av innvandrere: politiske asylsøkere, flyktninger (båt eller fly) økonomiske og humanitære, fremmedarbeidere, studenter…osv. det gjør vi for lettere å kunne avgjøre hvem vi tilbyr gjestfrihet, eller bedre sagt hvem som slipper inn i landet og hvem som kan bli avvist. Hverken gjestfrihet eller solidaritet er de riktige ord for å beskrive vår holdning overfor innvandrere. Lesningen fra første Mosebok forteller historien om menneske på leting etter menneske… som passer til ham eller likesinnede og ledsagende. «Fordi det er ikke godt for et menneske å være alene», en trenger andre mennesker til hjelp og støtte og til å utfylle hverandre. Andre som kan føle det en føler, som en kan dele sorger og gleder, lengsler og skuffelser med. Ja, en trenger andre for å kunne finne ut hvem han/hun selv er. Kan en respektere, elske? Kan en hjelpe, medleve og medlide, kan en knytte seg til en annen? Sånt oppdager en først når en lever blant andre mennesker. Først når en lever i et fellesskap og kjenner seg knyttet til det, oppdager en om en er virkelig et sosialt vesen slik antropologene beskriver. På leting etter en hjelper som er hans like, møter mennesket kvinnen. Mennesket satte et navn på henne, slik han hadde gjort det for alle skapninger. «Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt». Hun er ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt, står det, og derved vil Bibelen si : her møter mennesket noen med hvem han er beslektet, en likesinnet med hvem han kan dele og med hvem han kan knytte seg til. Et vesen som kan fortelle ham hvem han selv er. Fortellingen slutter da med å fortelle at mann og kvinne passer sammen og at de sammen kan skape noe nytt uavhengig av deres foreldre. Evangeliet referer til denne sammenhengen når det taler om uoppløseligheten av ektepakten som mann og kvinne har sluttet med hverandre. Men fortellingen fra 1.Mosebok har egentlig en videre betydning. Det dreier seg der ikke bare om en mann og en kvinne, det handler der om menneskene i forhold til menneskene. Om menneskene som trenger hverandre og som derfor vil holde sammen. Det dreier seg fremfor alt om at de sterkere stiller opp ved siden av de svake. I det bibelske samfunn er kvinnen den svakere, mennesket med de færreste rettigheter. Mannen hadde tilegnet seg retten å bryte ektepakten og å gi henne en skilsmisseerklæring. Jesus sier at det kan en ikke gjøre i Guds rike, der sende man den svakere part ikke fra seg. «Det som Gud har sammenføyet har mennesket ikke lov til å adskille». Ser man det i større sammenheng, så forstår man at det gjelder ikke bare forholdet mann og kvinne, men generelt solidariteten menneskene seg imellom og spesielt mellom de svakere og de sterkere. I hans siste encyklica om menneskets og samfunnet utvikling skriver den hellige pave Johannes Paul II: «Solidaritet betyr at en betrakter den andre (person eller nasjon) ikke som en vilkårlig gjenstand som en kan bruke og utnytte og så forkaste når den blir ubrukbar, men at man betrakter ham eller henne som en hjelp som er ens like og som en partner i livet, Gud har innbudt alle menneskene til». Verdensomfattende solidaritet er veien til fred og utvikling, sier paven, og han minner oss om den 27.oktober l986 da representanter fra alle verdensreligioner var sammen i Assisi for å be om fred.
Kjære venner, den hellige Frans (minnedag 04.10), et menneske som virkelig var solidarisk med skapningen, ikke bare med menneskene, men med hele skapelsen, spesielt med de fattige og de svakeste som han delte livet med. Så radikalt som han, klarer vi sannsynligvis ikke å leve, men han kan inspirere oss til at vi stiller oss solidariske med vår neste, den svake, den fremmede, innvandreren i vår menighet, i vår gate.
God helg!
p. Joseph
Kjære venner, søndagens tekster vitner/forteller om styrken Guds Ånd har. Den blåser dit den vil, men oppmuntrer alltid til liv, det er en livgivende Ånd, en livs ånd som blir gitt til alle mennesker uansett. Vi feier også Caritas-søndag i alle katolske menigheter i Norge, derfor går dagens kollekt til Caritas-arbeid.
Kjære venner, søndagens første lesningen i Moseboken og i evangeliet, taler om det samme. Her er det tale om misunnelse. Moses fikk høre at noen i leiren talte profetiske ord og da sa Joshua til ham: «Moses, min Herre, stans dem. Det går da ikke an at de profeterer, det er det bare vi som skal». Men Moses svarte: «Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter». En av Jesu disipler var forarget over en som drev ut demoner i Jesu navn, og dette ville de forhindre. Det var bare disiplene selv som skulle gjøre dette. Men Jesus svarte: «Det skal dere ikke gjøre!». Dere skal ikke forhindre andre i å gjøre noe av det gode som dere mener dere er alene om å kunne utføre. Og siden da er det mange som har talt i Guds Ånd. I vår tid, hvor det stadig mer blir mangel på ledere i Guds Kirke, hvor det blir stadig mer innviklet å leve opp til Kristi krav, ja, i denne tid burde stadig flere bli kalt til å forkynne – til å profetere. Kirken burde bli stadig mer levende, aktiv og energisk. Men det er fremdeles dessverre for få. Slik beklaget Moses seg overfor Jahve. Alene greier jeg ikke å bære hele folket, det er for tungt for meg. Og Herren steg ned og tok av den Ånd som var over Moses og gav til de sytti eldste. Alle ble fylt av Den Hellige Ånd – heter det i Apostlenes gjerninger, – ikke bare apostlene. Og slik burde det være i vår tid. Vi trenger mennesker fylt av Den Hellige Ånd. Vi trenger profeter som retter oppmerksomheten mot den materielle nød en stor del av verden lever i. For den som ikke er mot oss, er med oss. La oss derfor være klar over at det er andre, ofte de som ikke er i vårt følge, som arbeider for fred og rettferdighet, med mer entusiasme, med mere hell enn vi. Enhver som gjør gode gjerninger i hans navn, bevisst eller ubevisst er en medarbeider og det er galt når man forsøker å hindre vedkommende å gjøre det gode. Vi kan jo ikke påstå at bare katolikker og bare de som går i kirken, får lov å gjøre velgjerninger! Tvert om, alle de som henvender seg i kjærlighet til medmenneskene står hverken Kristus eller kirken veldig fjernt. Jesus vil at vi skal glede oss over alt det gode som skjer, selv om det er påvirket av menneskelige svakheter, og selv om det mangler kjennskap til, og kunnskap om Kristus. Her finner vi et uhyre sterkt opprop og krav fra Jesus om et økumenisk samarbeid med alle mennesker, med alle kirkesamfunn som arbeider i hans navn, og med alle religioner og livssyn som vil det gode, som arbeider for fred rettferdighet, likeverdighet osv… i verden. Og for all del, la oss ikke være misunnelige på hverandre. Ja, om noen bare gir et glass vann, om en gjør kun det helt enkle alminnelige, vil han tilhøre Guds folk, de er for Ham. Men de som er mot Ham, de hindrer Guds Rikes fremgang, de hindrer andre i å gjøre det gode. Det forekommer både innenfor og utenfor vår Kirke. I evangeliet står det at de som er årsak til andres fall, de som gjør at andre snubler – de hindrer fremgang. Det er Jesu budskap, særlig i søndagens evangelium. Overalt hvor mennesker hjelper medmennesker, der er Gud. La ikke Kirkens rikdom råtne, men la oss etter vår sendelse bruke den i Herrens tjeneste: Vær rause, vær ydmyke og vær kjærlige. Del ut av Kirkens rikdom, og anerkjenn at Kristus også har gjort andre rike. Det gode vi gjør, gjør vi på Jesu oppfordring. For Han er kommet for alle, Han døde for alle menneskers skyld.
Kjære venner, søndagens budskap vil også by oss å ransake vårt liv om misunnelse som en slags synd som skader mye i kirkens og menighetens felles liv. Intet er farligere for fellesskap enn misunnelse og all slags sjalusi. St. Augustin ser på misunnelse som «djevelens synd fremfor noen». Og St Gregor den store har bekreftet: «Av misunnelse fødes hat, sladder, bakvaskelse, glede over nestens nød og ubehag ved hans velvære».
Riktig god helg.
P. Joseph.
Kjære venner, «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle» (Mk.9,35) forteller søndagens evangelium oss. Hvis vi ser Jesus i hver «neste» vi omgås med – underordnete, overordnete, likestilte -, da vil det bli lettere å innta denne holdningen, nemlig å være tjene for alle. La oss prøve å gjøre alt i tjenestens ånd, den tjenesten som Jesus forventer av sine disipler og oss er kjærlighet.
Kjære venner, siste søndag hørte vi at Jesus sa at «den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg». Apostlene var ikke særlig innstilt på korset og heller ikke på det å gi avkall på sitt eget, nei de var faktisk opptatt av hvem som var den første eller viktigste blant dem. I mer enn 2000 år, har kristendom skapt en kristen kultur og en rik tradisjon. I løpet av disse årene har vi klart å få en veldefinert troslære og en kristen etikk. Vi er blitt til en verdensomspennende organisasjon med ikke så rent lite innflytelse på det politiske og økonomiske liv. Vi er født i en slik kristen kultur, om ikke fødte katolikker, så er de fleste av oss såkalte fødte kristne – døpt og oppfostret i den kristne tro. På spørsmålet om vi tror på Gud og Jesus, vil vi kunne svare positivt JA, som også apostlene kunne uten altfor store problemer. Men det hverken de eller vi er helt klar over, er hva en slik tro innebærer… med andre ord hva det vil si å tro på Jesus Kristus. Spørsmålet er ikke om vi tror på tradisjonen, teologien, strukturene og organisasjonen…Det egentlige spørsmål er: Tror vi på Jesus Kristus slik som han åpenbarer seg for oss, som idag i evangeliet…. «Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender og bli slått i hjel, og tre dager etter det skal han gjenoppstå.» Disiplene skjønte ingenting og de våget heller ikke å spørre Jesus etterat han hadde blitt så sint på Peter siste gang han snakket om lidelse og død. Dét de ikke forsto og dét som volder oss. Problemer er: Hvordan en rettferdig og kjærlig Gud, som åpenbarer seg som en Far, kan overgi sin Sønn til menneskene og se på at Sønnen blir drept uten å gripe inn!!! De ugudelige ville sette Gud på prøve ved å dømme hans eneste sønn til en død i vanære… og så får vi se om Gud vokter ham…….. Men, kjære venner, husk alltid at «Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn til verden forat menneskene skulle bli frelst ved ham og eie det evige liv». (Jhn.3,16). Gud har latt seg provoseres av menneskene, han ga sin rettferdige Sønn uten forbehold, uten spesiell beskyttelse og sikkerhetsopplegg. Han sendte Sønnen som et lyteløst lam for å seire over det onde, for å ta bort det onde…for å frigjøre fra det onde. Det var en håpløs kamp – selv om disiplene trodde at Jesus ville klare den om han hadde forandret strategien lite grann bare,… men det gjorde han ikke, han brukte ikke vold for å bekjempe volden, Han lærte menneskene at ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner! Han tok korset på seg, drakk kalken og ga Ånden sin til oss for at vi kunne kjempe videre mot det onde. Vold avler vold. Det er bare kjærlighet som virkelig kan overvinne volden, og frembringe fred. Men så kom seieren ved at han sto opp fra de døde. Han seiret over døden, over det onde og viste oss veien. Han har vist oss at det er mulig å seire over det onde uten å bruke vold – kun med kjærlighetens makt. Men han har ikke overbevist oss. Det var liksom ikke en seier en gang for alle… Det onde finnes fortsatt i verden… Han lover oss vel at om vi følger den vei han gikk, om vi bruker de samme midler: kjærlighet, tjeneste, frigjøre andre istedenfor selv å ville sikre seg en plass, osv… så vil også vi seire… som han har gjort. Dere er mine følgesvenner når dere tar imot et hjelpeløst barn i mitt navn, når dere bryr dere om en som lider nød. «Det som dere gjør mot en av de minste av mine brødre det gjør dere mot meg». (Mt.25,40) «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle» (Mk.9,35). Hvordan lever vi så opp til dette Ord? La oss gjøre alt i tjenestens ånd. Det gode vi gjør mot hverandre, gjør vi mot Herren.
Riktig god helg!
p. Joseph
Vår Frue Kirke 