Kategori: Uncategorized

Kjære venner, «Hvem sier dere/du at jeg er?», spør Jesus til disiplene i søndagens evangelium. Et spørsmål etter Jesu egen identitet og etter vår identitet som hans følgesvenner. La oss i ydmykhet – erkjenne at Jesus er Guds Sønn, vår Herre, og vi derfor er hans trofaste følgesvenner.

Kjære venner, det er to spørsmål som Jesus stiller oss i dag. Det første lyder: «Hvem sier folk at jeg er?» Jesus informerer seg om hva andre mener og tenker, en slags meningsmåling, fordi folk leter i den riktige retning: Elija, Johannes Døperen, en av profetene. Folk har forstått at det er noe ved ham som ligner på disse store menn som formidlet og tolket Guds budskap til menneskene. Det andre spørsmål Jesus stiller er et virkelig trosspørsmål: «Men du, hvem sier du at jeg er?». Og han venter ikke et velformulert svar som du har lært utenat, han spør etter hvordan disiplene opplever ham, han spør etter deres troserfaring. Peter svarer på disiplenes vegne som ordfører eller talsmann: «Du er Messias». Det er opprinnelig et gresk begrep og en bokstavelig oversettelse av det hebraiske ord: Messias, som betyr: den salvede. Istedenfor en viss bekreftelse eller oppmuntring fra Jesu side, kommer det en nøktern, litt merkelig advarsel: Ikke fortell dette videre – ikke tal til noen om dette. Svaret Peter ga var nok riktig, men det viste seg senere at så snart det oppsto problemer, så fornektet den samme Peter at han kjente til Jesus. Flere ganger i evangeliet ber Jesus apostlene at de ikke snakker om det de har opplevd med ham: Etter Taborfjellet forbyr han de tre å snakke om det med andre, Og også etter noen undergjerninger legger han dem på hjerte å holde det for seg selv. Den gang ventet jødene – apostlene – på en Messias som skulle befri dem fra romersk okkupasjon og undertrykkelse. De ventet en som skulle gjenopprette monarkiet – Israels kongeriket og de hadde en viss anelse om eller drømte om at det var Jesus som skulle gjøre det. Og disiplene håpet på å få del i seieren og æren og få en posisjon i det nye kongeriket. Det virker som om Peter virkelig har forstått hvem Jesus er, men leser en videre, oppdager en fort at han nok har misforstått hva det vil si å være Messias og hva det innebærer å følge Kristus. Jesus vil gjøre sine disipler fortrolige med tanken at veien han viser er en lidelsesvei. «Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg». Det kan være vanskelig å godta at korset hører med og vi er kalt til å bære korset – i det minste å hjelpe hverandre å bære det: Det er det eneste vei til frihet: «Den som vil frelse sitt eget liv, han skal miste det, men den som setter livet til for min skyld, han skal frelse det». Vi har sikkert mange gode forbilder av menn og kvinner som ville sette livet til for Guds skyld, for eksempel en fransk avdød erkebiskop i Saigon Jean Cassaigne (1895-1973). Handøde som en spedalsk etter sin abdikasjon og levde blant de spedalske i Vietnam. Den hellige pater Damien døde i Hawaii, og var helliget 11.okt.1909 av avdøde paven Benedikt, og den hellige Mor Teresa som fikk Nobels fredspris i 1979, og ble helligkåret av pave Frans søndag den 4. september 2016. Det er sikkert mange andre gode forbilder som du kan fortelle om.

Kjære venner, Jesus helbreder syke og lamme og kjemper på Guds vegne mot sykdom, lidelse og død. Men han kjemper side om side med menneskene. Han går foran gjennom lidelse og død, han viser veien. Jesus er Messias, tjeneren som lider, ikke mannen som gir verdslig makt. Hans vei er gjennom lidelse og død. Vår plass som kristne er bak ham, etter ham. Ikke blinde – han vil gjerne at vi vet hvem han er – er fullt klar over hvem vi følger….ja, han vil at vi tror på ham….ikke bare fordi andre sier vi bør tro, men fordi vi er inderlig overbevist om at han er Veien, Sannheten og Livet. For å lære Jesus å kjenne er det ikke nok å lese bøker, en må følge ham og ta opp korset! Nederlagene kan bli til seier når vi tar korset opp og følger Jesus Kristus. Når vi setter livet til for hans skyld.

Riktig god helg.

p. Joseph

Kjære venner,  EFFATA – lukk deg opp! er nøkkelordet i dagens glade budskap. Jesus ønsker å åpne menneskers hjerter; han rekker dem sin hånd, løfter dem opp, helbreder dem, gjør dem hele. Vi har også fått evnen til å løfte hverandre opp, men vi gjør ofte dessverre det motsatte. Vårt forhold til andre mennesker står ofte i sterk kontrast til Jesus forhold til menneskene. 

Kjære venner,  dagens tekster vitner om en intens glede over at Gud er med menneskene og gjør dem frie. «Han har gjort alle ting vel», jublet folket i søndagens evangelium. Med åpne ører og med åpne øyne kan vi oppfatte undere. Om vi lar oss berøre av Jesus og lukker oss opp for hans ånd og for våre medmennesker, da er Guds rike nær oss. I den første lesning blir vi oppmuntret til å forkynne til de urolige hjerter: «Vær frimodige, vær ikke redde! Se, det er deres Gud», ord som helbreder fra angst og åpner for tro. Jesu kjærlighet frigjør oss fra vår isolasjon og selvopptatthet og åpner oss for våre medmennesker. Og det vi så hører om i evangeliet er mer enn et helbredelsesunder. Jesus – som selv er Guds ord som tok bolig blant oss – han åpner menneskene ved å røre ved dem og si: «Lukk deg opp». Han gjør dette for at menneskene skal kunne høre Guds ord gjennom hans menneskelig skikkelse. Gud sendte sin Sønn til verden for å helbrede hele skapelsen, for at menneskene skulle kunne begynne på nytt igjen. Jesus kom for å nyskape, fornye menneskene. Evangeliet forteller om Guds omsorg for de handikappede, for de døve og for alle som på en eller annen måte er bedrøvet. Det finnes mange former av døvhet, både i bokstavelig og overført betydning. Vi kjenner alle til mellommenneskelige situasjoner hvor mennesker ikke forstår hverandre fordi de ikke vil forstå hverandre, eller fordi det er oppstått misforståelser som ikke kan løses uten en viss åpenhet og god vilje. Jesus helbreder døve, åpner ører, han lærer menneskene å høre og å snakke. Han fremmer kommunikasjon mellom mennesker og befrir dem fra deres ensomhet og isolasjon. Derfor er han kommet til verden og det er faktisk budskapet vi leser om i dagens evangelium. Jesus slo en bro av kjærlighet mellom Gud og menneskene og ba dem å elske hverandre. Jesus ville at apostlene, kirken skulle fortsette hans arbeid her på jorden: Han ga dem sin Ånd til å kunne gjøre dette. Vi har fått hans kraft til å løfte hverandre opp, til å tilgi hverandre og skape nye muligheter for hverandre, til å helliggjøre hverandre. Men ofte gjør vi mennesker det motsatte, fordi vi er selvopptatte og ikke en gang ser andre menneskers nød. Men andre ganger er vi klar over vår oppgave; at vi er kalt til å tjene andre, til å elske andre. EFFATA – «lukk deg opp» – er en innbydelse til å åpne sansene, til å åpne seg for ham som en blomst åpner seg for lyset. Noen ganger opplever vi oss vel selv som den døve som hadde vondt for å snakke. Da er det fantastisk å møte et menneske som tar deg ut fra din isolasjon, som løfter deg opp, som får deg igjen til å blomstre. Andre ganger kan vi oppleve litt av den kraften som gjør oss i stand til å hjelpe; som har problemer, som føler seg isolerte og deprimerte, som ikke ser noen utvei. Andre ganger kan vår oppgave være lik de menneskene som kom med den døve mannen til Jesus; vi kan lede andre mennesker til Jesus, be for dem og etterlate dem i hans varetekt.

Kjære venner, hver søndagi den hellige messe får vi del i denne kjærlighet som Jesus har vist oss gjennom sitt liv. La oss uttrykke vår tro på ham, hver på vår måte, men la oss be i fellesskap om det Guds kjærlighetsunder som alene kan løse våre problemer og helbrede verden. «EFFATA», la oss åpne oss for Guds velgjerninger og for våre medmennesker!

Riktig god helg!

p. Joseph.

Katekeses undervisning skal begynne igjen for skoleåret 2024-2025 fra kommende lørdag 07.09, kl.10.00. Alle barn og sine foreldre skal først møtes presis kl.10.00 for å begynne med familiemesse i kirken, deretter fortsetter undervisning videre til kl. 14.00.

Husk! å ta med skrivesaker og matpakke for barn. Hjertelig takk.

p. Joseph.

Kjære venner, «Det er ingenting som kommer inn i et menneske utenfra som kan gjøre ham uren» bekrefter Jesus høytidelig fra søndagens evangelium (v.15). Denne påstanden er en revolusjon i jødedommen, fordi jødisk liv er omgitt av mange tabuer: ikke spis svinekjøtt eller kvalt dyrekjøtt; Ikke rør en død kropp eller en spedalsk; Ikke spis med hedninger eller gå inn i syndernes hus… Kort sagt, kjernen i religion er ikke bare å holde godt etter regler eller tradisjoner, men grunnen som motiverer oss til å gjøre de tingene. Våre handlinger må komme fra hjertet, fra kjærlighet: Å elske Gud og elske mennesker er virkelig verdifullt…

Kjære venner, I en konsentrasjonsleir, oppdaget vakten en fange som døde pga. vannmangel. Han begynte å lete etter grunnen til dette og fant ut at den avdøde mannen var en sterkt jødisk troende som brukte 2/3 deler av vannet som han fikk til å vaske seg i før han spiste. Når det gjelder tradisjon, varierer folks innstilling meget. Noen har en naturlig lojalitet mot de kjente måter å gjøre ting på. De føler seg sikre når deres egne verdier møtes med en gammel og mottatt visdom. De har ingen vanskelighet med å oppdage at deres standard kommer fra gammel skikk og bruk. På den annen side finnes det mange som ikke vil ha noe å gjøre med tradisjon. De velger seg nye måter å tilnærme seg nye situasjoner på. For dem er tradisjon en forsteinet mening. Tradisjon er en farlig makt som begrenser menneskets utvikling. Men tradisjonen er en veiviser og ikke et fengsel. I dagens evangelium blir Jesus skildret som en som bryter tradisjonen. Han er anklaget for å ha nektet å adlyde den tradisjon som hans landsmenn holder i ære. Religiøse byråkrater som kommer fra Jerusalem, og lokale fariseere vil forhøre Jesus om hvorfor han lar sine disipler overse den gamle tradisjonen – Jesu disipler holder seg nemlig ikke til den vane å vaske hendene før måltidet. Klagemålet er ikke at disiplene ignorerer hygienen, men at de ikke tar hensyn til det som gjør en religiøs. Dermed blir de regnet blant de ikke-religiøse og urene. Vi husker at ifølge Moseloven var seremoniell vasking krevd bare for prester før de gikk inn i helligdommen. På Jesu tid, imidlertid, hadde rituell håndvask, før hvert måltid og mellom hver rett, blitt utvidet til å inkludere alle fromme jøder. Denne uskrevne tradisjon for tolkning av loven ble av fariseerne betraktet som like forpliktende som den skrevne loven. Og de går ut fra at Jesus deler deres religiøse syn. Jesu konflikt med fariseerne kommer fra deres overbevisning om at de er rene, og dermed verdige, gudsdyrkere. De betrakter seg som verdige til å nærme seg Gud og ser ned på dem som ikke går i det samme spor som dem. For å protestere mot dette siterer Jesus Jesaja for dem: «Dette folk ærer meg med leppene, mens deres hjerter er langt borte fra meg. Så dyrker de meg forgjeves, for deres lære er menneskebud«. Når fariseerne henger fast ved sin egen forordning, overserde Guds bud. Jesus vil befri oss fra byrden av alle slags kunstige tradisjoner som bare er ytre ting. For Jesus fører denne religiøse praksis kun til en forfengelig dyrkelse. “Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan vanhellige det. Det er det som går ut av mennesket, som gjør mennesket urent«. Med dette erklærer Jesus at det er vårt indre valg som avgjør vårt ansvar. Det er ikke mat eller spisemåte som opptar Jesus, men kun hjertenes tilstand som berører ham. Jesus er interessert i det som bor i menneskets hjerte, det som virker på våre valg og vår oppførsel. Dette indre området, med alle sine kompliserte innvendinger, opptar Jesus meget. Han vet at ingen utvendig lov kan forandre menneskets hjerte. Det var grunnen til at da han startet sin forkynnelse, oppfordret Jesus alle til å vende sine hjerter først og frem til Guds rike.

Kjære venner, for mange av dem som hørte på Jesus den gang, var det han sa dårlige nyheter fordi det motsa den tradisjon og levemåte som de æret. Vi kaller Jesu lære evangelium, det betyr en god nyhet, fordi det er ord som frigjør oss fra alle slags lover og tradisjoner som gjør mennesker til slaver. Det er en nyhet som også utfordrer oss og innbyr oss til å leve ut en tro som kommer fra hjertet. Å ha et hjerte for Jesus og hans verdier, er alltid kjernen for vårt kristne liv. Måtte Jesus hjelpe oss med å innstille våre hjerter etter hans evangelium.

Riktig god helg.

p. Joseph

Kjære venner, søndagens tekster handler om et viktig valg i en krisesituasjon: «Velg i dag hvem dere vil tjene…», sier Josva. Og i evangeliet spør Jesus apostlene: «Vil kanskje dere også gå..?». Vi kan si at dagens tema er: Hvem er det som leder oss i våre liv ? Og hvem eller hva er det som har innflytelse på våre liv ?

Kjære venner, alle tekstene vi skal få høre på søndag, handler alle tre om menneskenes – vårt – forhold til Gud. I første lesning hørte vi hvordan Josva oppfordret jødene til å velge. Han kalte til seg Israels eldste og folkets høvdinger, dommere og tilsynsmenn og sa så til folket: «Velg i dag hvem dere vil tjene… Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren». Og da svarte folket: «Det skal aldri skje at vi går bort fra Herren og dyrker andre guder !… Også vi vil tjene Herren; for han er vår Gud». Også i evangeliet får vi beskrevet en krise, som Jesu forkynnelse har fremkalt. Det var mange av hans disipler som trakk seg bort og sluttet med å følge ham. Jesus sa da til de tolv: «Vil kanskje dere også gå?» Men da svarte Simon: «Herre til hvem skulle vi gå? Det er du som har det evige livs ord. Vi tror, og vi vet at du er Guds hellige»! Vi vet at heller ikke de tolv alltid var så faste i sin tro, men uten dem og deres vitnesbyrd, hadde heller ikke vi vært noen Kristustroende. Jesu ord og gjerninger er blitt fortalt videre tross motstand og forfølgelser, tross fordømmelser og taleforbud. Troen ble gitt videre til tross for de tolv ikke altfor trofaste apostlene. Og spørsmålet om vi kanskje også vil forlate Kristus, blir stilt oss i dag. Mange i våre omgivelser, blant familie og venner har allerede forlatt troen. I ekteskapet, og i kirken, blant prestene, overalt er det tale om kriser. Og ikke sjelden får vi høre at kirken som sådan er i en krise. Spørsmålet: Vil kanskje dere også gå, blir av mange tydeligvis besvart med et enkel og greit; ja. Vi blir derfor i dag stilt overfor dette spørsmålet: Vil dere fortsatt følge meg eller vil dere også gå? Det høres litt slitsomt ut å stadig på nytt måtte bekrefte sitt løfte, men det er faktisk nødvendig. Israel, det utvalgte folk, hadde fått et løfte fra Gud. Abraham var lovet mange etterkommere og fikk også løfte om det lovede land. Han måtte da velge Herren og forbli trofast mot ham. Mange år senere etter at Herren hadde befridd jødene ut fra Egypt og ført dem inn i ørkenen, gjentar han høytidelig ved fjellet Horeb at de ikke skal tjene andre Guder enn ham alene. Og nå etter at det lovede land var erobret og løftene stort sett var gått i oppfyllelse, måtte de igjen velge. Josva samlet alle Israels stammer og sa: Velg i dag hvem dere vil tjene, enten fremmede guder eller Herren. Men jeg og min ætt vil tjene Herren. Og da svarte folket: «Det skal aldri skje at vi går bort fra Herren og dyrke andre guder.»

Kjære venner, å følge Kristus, å være en kristen, betyr ikke bare å ha beundring for Jesus som person, for hans gjerninger og undere. Det betyr å tro på ham, å velge ham, å hengi seg til ham. Tyngdepunktet av ens liv ligger ikke bare hos en selv, men hos ham. Min egen styrke er ikke min selvtillit, men min tillit til ham. Det er ikke lett å holde fast på et løfte. Vi vet av erfaring at må vi velge om og om igjen, slik er det i livet: Vi må velge om og om igjen å være en kristen, å være prest, å være trofaste overfor hverandre i ekteskapet. Vi må velge Kristus om og om igjen for å leve i hans ånd. Og velger vi å tjene Herren, så velger vi samtidig for våre medmennesker. St. Paulus forklarer det i dagens annen lesning. Han fokuserer på kjærligheten mellom mann og kvinne som må vokse. Måten han sier det på er nokså tidsbundet: Oversatt til vår tid ville vi si: Elsk hverandre og respekterer hverandre, etter Kristi eksempel: Han henga seg i kjærlighet fullt og helt til sin kirke. La oss hjelpe hverandre å leve i Kristi Ånd. La oss bekjenne vår tro og følge ham!

Riktig god helg!

p. Joseph

Kjære venner, ”Dersom dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, finnes heller ikke liv i dere”. Selv om vi ikke er sultne nå på en fysisk måte, er vi kanskje sultne på andre forskjellige måter, nemlig på kjærlighet, fred, rettighet, osv…. La oss derfor reflektere over den betydningen Kristi oppofrende nærvær har for Kirken, som jo er hans mystiske legeme, og be til Gud at Han må fortsette å gi oss nødvendig føde som vi trenger i vårt daglige liv, ikke bare for kroppen, men også for sjelen.

Kjære venner, hver gang vi deltar i en messe og mottar innviet hostie og vin, mottar vi Kristi legeme og blod. Selv om vi tar imot og tror på den hellige kommunion som Kristi legeme og blod, forstår vi virkelig den handlingen som vi deltar i ? Kristi legeme og blod er først og fremst hans offer, og vilje, hans kjærlighet og frelse, som jo i hver eneste messe gjøres nærværende og virksom. I hver messe kommer Kristus selv til oss i brødets og vinens skikkelse. Når vi bryter brødet, får vi del i Jesu legeme, og sammenføyes til ett med ham og med hverandre. Gjennom sakramentet strømmer hans liv over i dette legemet. Kristi legeme og blod er Kristus som han kommer til syne i sin Kirke, i fellesskapet av troende, i Gudsfolket på sin pilegrimsferd gjennom historien. Da Kristus fór opp til himmelen, etterlot han seg nemlig et sakramentalt nærvær (jf. Thomas Aquinas i «De humanitate christi«). Det er dette helt konkrete nærværet vi feirer i hver messe: at han er konkret til stede blant oss, fysisk og synlig i Kirken og i nattverdens sakrament. Kristi legeme som vi mottar i kommunionen er ”gitt for oss”, og det blod vi drikker, er utgytt for de mange til syndenes forlatelse. Derfor kan ikke eukaristien forene oss med Kristus uten samtidig å rense oss fra de synder vi har begått, og bevare oss mot fremtidige synder.  Eukaristien gjør at vi opplever tilgivelse ved Jesu nærvær. Men samtidig, for å være verdig til å motta dette hellige sakrament, må vi ha en ren samvittighet. Skriftemålet, botens og forsoningens sakrament, står som forberedelse og inngang til eukaristien…. Sykesalving er alltid ledsaget med eukaristien som kirken pleier kaller Viaticum (vandringsbrød)….

Kjære venner, Kirken er Kristi mystiske legeme. Det betyr, at når vi hyller Kristi legeme, gjelder denne hyllest også hans mystiske legeme, dvs. hans verk. Vi hyller hans synlige, sakramentale nærvær her på jorden, i Kirken og i eukaristifeiringen. Eukaristien forutsetter og bygger opp dette fellesskapet av troende. Kristi eukaristiske legeme bygger opp hans mystiske legeme – de er to sider av samme sak. For Kristus er identisk med sin sendelse, nemlig etter Faderens kjærlige vilje å frelse menneskene, forkynne evangeliet for dem, kalle dem ut av mørket og inn i hans underfulle lys (jf. Hohs. 3,16 og i Pet. 2,9). Kristi legeme og blod, er derfor midtpunktet i Kirkens liv. Han ofrer seg selv og oss med ham, vi forenes med Kristus, fordi han selv ville forene seg med vår menneskenatur. Derfor kan vi ikke ære Kristi legeme og blod uten å fylles av takknemlighet overfor det frelsesverket, som de både betegner og bevirker. Vi kan ikke være fylt av takknemlighet og ærefrykt for hans eukaristiske legeme uten å elske hans mystiske legeme, Kirken, og vi kan ikke elske hans mystiske legeme uten å arbeide for at dette synlige legemet omfatter flest mulig. Kommende søndag feirer vi med takknemlighet den nye og evige pakten som Jesu Kristi legeme og blod etter Faderens vilje oppretter, symboliserer, bekrefter og besegler. Når vi understreker Jesu legemes og blods hellighet, gjør vi det i bevisstheten om at vi har del i dette legemet, ja, at Kirken er hans mystiske legeme som gir evig liv. Derfor er vi kalt til hellighet, til å være Guds hellige folk. Dessuten feirer vi at Guds kjærlighet dermed lever synlig blant oss til evig tid. Dette er et mysterium, Troens mysterium. Og vi må si med Thomas: Så stor er Guds kjærlighet til oss og hans nåde, at han gjør mer for oss enn vi kan tro og forstå (Thomas Aquinas: «In Symboium»).

Riktig god helg.

p. Joseph.