Kategori: Uncategorized

Kjære venner, et mennesket lever ikke av brød alene, men også av hvert ord som kommer fra Guds munn. Evangeliet er en fortsettelse fra siste søndag. Jesus hadde gjort et brødunder: Det er et under – noe overnaturlig – ulogisk og mot alle matematiske regler: Han multipliserer ved å dele! og han forklarer dette tegnet til jødene: Tegnet viser til at Jesus er Messias for at vi skal tro og derved eie liv. Han er livets brød.

Kjære venner, det gamle spørsmålet som vi hører jødene stille i søndagens evangelium dukker opp fra tid til annen hos de fleste kristne. Hvordan kan et menneske av kjøtt og blod, sønn til Josef og Maria, si at han er livets brød kommet fra himmelen. Hvordan kan han gi sitt eget legeme å spise. Det er et spørsmål de første kristne også var meget opptatt av og som har vært årsak til mange splittelser i kirken. Profeten Elias historie fra første lesning viser at Gud gav ham mat i hans ensomhet. En engel brakte ham mat og drikke for å styrke ham. Han fikk brød for underveis. Men trass i all mismodighet og pessimisme, finnes det mennesker som holder ut, som håper og forblir optimistiske og som har idealer og ikke gir opp motet. Det må være Gud selv som inspirerer dem og nærer deres idealer. Gud forsøker å vekke oss og å skape liv i oss. Gud rører ved den som er deprimert og hjelper ham å stå opp, styrker ham til å begynne på nytt eller å forsøke om igjen. Gud gir oss stadig nye krefter til å leve! Lik som Guds engel rørte ved Elia og vekket ham, og tvang ham til å spise. Han får ikke gi opp og når profeten så, styrket med mat og drikke, fortsetter reisen sin, kommer han til et fjell hvor han skal møte Gud. Elias hadde mistet motet, men Gud ga ham næring og hjalp ham videre. Kristne i alle århundrer, helt fra begynnelsen for mer enn 2000 år siden frem til i dag, har feiret eukaristi. Et vanskelig ord, egentlig gresk, som betyr å frembringe takksigelsen og som er blitt betegnelsen for Herrens måltid, nattverden eller messen. Herrens måltid er allikevel noe annet enn vårt daglige måltid hjemme. Når vi er sultne, bereder vi et måltid eller går ut og spiser. En nattverdgudstjeneste stiller ikke på samme måte vår sult. Likevel dreier det seg om næring: Vi kommer sammen til herrens måltid for å lytte til hans ord og for å bryte og dele hans brød. Det vesentlige ved det eukaristiske måltid er vårt fellesskap/ vår kommunion med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus. Slik er det eukaristiske brød en nødvendig næring for oss. Gud har gitt sin sønn som brød for verden. Jesus bringer menneskene nærmere Faderen, som ingen noensinne har sett. Den som lyter til sønnen og den som lar seg nære av livets brød, skal leve i all evighet. Det eukaristiske brød gir oss styrke til å leve et meningsfylt liv, slik som Paulus beskriver det i annen lesning i brevet til Efeserne: Vis dere gode og varmhjertede mot hverandre og tilgi hverandre. Bestreb dere på å ligne Gud som hans kjære barn og følg kjærlighetens vei på samme måte som Kristus viste at han hadde dere kjær da han ble korsfestet for oss. Når vi kommer sammen for å feire eukaristi, og bryter og deler brød, får vi styrke til å følge kjærlighetens vei.

Kjære venner, som Gud gav mat til Elia for å styrke ham, får vi også virkelig brød fra himmelen for underveis å bli styrket, slik at vi igjen kan følge vårt kall og gjøre Guds kjærlighet synlig for verden. Det er blitt en selvfølgelig handling for mange – overlevert fra generasjon til generasjon over hele verden. Og her i nattverdgudstjeneste får vi ikke bare manna fra himmelen for å stille vår sult eller å trøste oss med i vanskelige dager. Her får vi brød som gir oss krefter til å være Kristus i verden, til følge hans kall. Han sender oss til å være hans føtter og hender.

Riktig god helg

p. Joseph

Kjære venner, i søndagens evangelium forteller Jesus – videre fra siste søndag – om å være sulten. De kommer fortsatt til ham, og ser frem til å spise mer brød, men da fortalte han dem om andre type av brød: « ….Men nå skal dere arbeide, ikke for den mat som forgår, men for den mat som forblir og gir evig liv». Vi kommer til kirken fordi vi vet at vi trenger en annen type mat, ja, åndelig mat som bare Gud kan gi oss. Det er livets brød.

Kjære venner, Som mennesker, er vi ikke bare sultne etter noen få ting, men vi sulter etter mange ting. Ja, det finnes en dypere form for hunger, ikke bare den legemlige. Mennesket lengter efter en fullkommen lykke. Vår lengsel efter en lykke som aldri tar slutt, er berettiget. I Gud finner vi livets endelige mål. Det mente den hellige Augustin da han skrev: «Urolig er mitt hjerte inntil det hviler i Deg, min Gud». I tillegg til brød lengter vi etter mange ting: respekt, fellesskap, oppmuntring, tro, håp, kjærlighet, evig liv, og vi søker den absolutte verdien, nemlig, Guds Ord…. Alt dette kaller vi åndelig mat. I Bibelen er mat hellig fordi det betraktes som en gave fra Gud, ikke bare at han sendte manna fra himmelen, men han sørget for at grønnsaker og frukt vokser: Jødene feiret Høsttakkefest for å takke Gud og gi Ham de første fruktene. Daglig Brød ble et tegn på Livgiveren, på Skaperen, på Gud: Gud ga oss liv og Han hold oss i live ved å gi oss daglig brød. «Gi oss det daglige brød» lærte Jesus oss å be: Det er en bønn om liv: Gi oss, liv, Far. Brød er en Herrens gave som holder oss i live! Jesus sier: «Menneske lever ikke av brød alene, men også av hvert ord som kommer fra Guds munn!» Jesus Kristus er Guds ord som er blitt kjød, brød som han gir til oss. Han er det daglige brød som holder liv i oss. Han tok brød, velsignet det, brøt det og ga det til sine disipler med ordene: Ta og et! Ved disse ord uttrykkes hele hans liv: Han, Guds ord ble kjød, brød, hengitt for menneskenes frelse og frigjøring, for at de skulle leve ved å dele med hverandre. En rik symbolikk, men ikke bare det: Vi tror at Jesus Kristus virkelig ga sitt liv for vår skyld. Han gav sitt liv som daglig brød for sine venner. Vi feirer eukaristi for å takke Gud for livet og at han holder oss i livet. Når vi minnes Jesu liv, død og oppstandelse, så minnes vi også det han ba oss å gjøre: å dele brød med hverandre og å ta vare på hverandre. Daglig brød for oss er en selvfølge fordi vi lever i overflod og har det godt og sender litt av vår overflod til de sultende vi ser på TVen….Likevel skjer det ingen under, vi får det liksom ikke til. Store deler av menneskeheten sulter…til tross for at vi kristne gjentar daglig/ukentlig, Kristi eksempel i våre kirker ved å ta brød, bryte det, velsigne det og å dele det med hverandre. Hva er galt med vår måte å dele brød på? Hva er det som ikke virker? Kan det være at vi forvandler brød til Kristi Legeme uten at vi forandrer oss selv. Som Filip er vi redde for at det ikke er nok både til oss selv og de millioner andre mennesker. Ikke brød som er laget av kjærlighet, men kjærligheten som baker brød. I dagens verden har vi faktisk nok brød til alle dersom det fordeles rettferdig. Jesus ga oss et tegn og sa: «frykt ikke, elsk hverandre som jeg har elsket dere». Brødunderet vil kunne gjenta seg når vi mennesker begynner å dele med hverandre, når vi kristne innser at det vi feirer i eukaristien må virkeliggjøres i verden og når forvandlingen i messen fører til omvendelse. Eukaristien er den livgivende næring for vår tro på at Jesus er til stede og veileder oss, og for vårt håp om at vårt liv går det evige liv i møte, og at vår kjærlighet til Gud og til hverandre fører oss til det mål vi er skapt for.

Kjære venner, Jesus er virkelig livets brødet, spesielt for de fattige, armen for de svake, følgesvennen for de ensomme, håpets ild for alle. Herre, bare Du kan gi min sjel tilfredsstillelse og sann glede. Måtte vi alltid vite hvordan vi lengter etter deg, livets brød, den sanne kilden til lykke i våre liv.

Riktig god helg.

p. Joseph

Kjære venner, søndagens 2 fortellinger handler om brød, eller bedre sagt om hvordan vi kan dele brød med hverandre slik at alle får nok mat. Manna er den mat Gud ga israelittene da de vandret omkring i ørkenen. Gud sørget for deres legemlige vel. I forlengelse av denne fysiske næringen, gir Jesus oss den åndelige næringen, nemlig seg selv i nattverden. Den er en næring for det evige liv. Hver søndag deltar vi i messen i takksigelse og fortrolig hengivenhet. Mat blir distribuert med apostlene som mellomledd.

Kjære venner, SULT – Vet vi hva det er? Det er ikke en hunger efter noe godt, men en hunger etter mat som kan lindre sultens pine. Mange mennesker kjenner dette siste, en sult som fremdeles eksisterer mange steder i verden. Vi som lever i velferdsstaten Norge, blir stadig minnet om dette. Også i dagens evangelium hører vi om mennesker som ikke har noe å spise. Jesus hjelper dem på en omsorgsfull måte. Og menneskene er så begeistret at de med makt vil gjøre Ham til konge. En slik mann trenger de. Han vil kunne løse alle deres problemer. Han vil kunne jage romerne ut av landet og opprette et nytt og mektig rike i Israel. Men Jesus trekker seg tilbake, bort fra dem. De har misforstått Ham. Selvfølgelig vil Han hjelpe dem. Sult er ille. Han vil nok gi dem det de trenger for ikke lenger å være sultne. Men egentlig ville Han med dette tegn gjøre dem oppmerksomme på en annen slags hunger – et annet slags brød, som Han ville gi dem. Ja, det finnes en annen slags hunger. For mennesket trenger mere enn en full mave. Trenger mere enn bare tilfredsstillelse av materielle behov. Velferden man har bygget opp i de senere år, er for mange også en belastning. Ikke bare fordi den fremstår som ufortjent og meningsløs, stilt i relieff til nøden ellers i verden, men også fordi den ikke kan besvare spørsmål om hva livets mening består i. Mennesket trenger mer. Det har en dypere, større hunger. Man hungrer efter kjærlighet, fred, trygghet og rettferdighet. Og dette er noe velferdsstaten ikke kan gi. Alle mulige forsøk på å finne den virkelige lykke og fred har for mennesker flest bare ført til skuffelser, endog fortvilelse. Ja, det finnes en dypere form for hunger, ikke bare den legemlige. Det finnes en hunger hvor hele mennesket higer efter å forstå livets mening. Selv om man har alt man ønsker seg av materielle goder, selv om man lever i trygghet, fred og anerkjennelse, vil det alltid foreligge en angst for å miste alt dette. Man vil jo ikke kunne unngå sykdom, lidelse og død, som så brått kan gjøre slutt på alt som heter verdslige gleder. Mennesket lengter efter en fullkommen lykke. Og akkurat der hvor man erfarer livets forgjengelighet – der hvor man opplever smerten ved tap av liv, føler man ikke sjelden hvor maktesløs man er. Dette kan være årsak til fortvilelse eller bitterhet. Eller kanskje til håp: Håp om at det på tross av all menneskelig erfaring finnes et liv som er mektigere enn døden. Og det er dette liv Jesus har lovet oss. Det er hungeren efter dette liv Han vil stille. Vår lengsel efter en lykke som aldri tar slutt, er berettiget. I Gud finner vi livets endelige mål. Det mente den hellige Augustin da han skrev: «Urolig er mitt hjerte inntil det hviler i Deg, min Gud». Det er denne dynamiske kraft, som stadig viser hen til det evige liv med og i Gud.

Kjære venner, dette liv vi alle lengter efter, finnes altså. Den som spiser dette brød vil leve i all evighet. Den Hellige Kommunion er ingen medisin for vårt religiøse sinn, ingen luksus som vi en gang iblant kan ha nytte av, heller ikke en belønning for et syndefritt hjerte. Den Hellige Kommunion er vår styrke underveis. Eukaristien er den livgivende næring for vår tro på at Jesus er til stede og veileder oss. Og for vårt håp om at vårt liv går det evige i møte, og at vår kjærlighet fører oss til det mål vi er skapt for.

Riktig god helg.

p. Joseph

Kjære venner, uttrykket «en flokk uten hyrde» er en sitat fra 4.Mosebok, hvor Moses ber Jahve om en hyrde for folket som kan lede det inn i det lovede land. Da blir Joshua ansatt som leder og hyrde. Viktig for en hyrde er at han står midt i blant flokken sin, ikke over folket, men blant dem. Ikke for å bli betjent, men for å tjene. Vår verden skriker etter gode hyrder og det ville være godt om de som følte seg kalt gikk i lære hos Kristus.

Kjære venner, sist søndag fortalte Markus hvordan Jesus sendte disiplene sine ut i verden (misjon).  De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem. Og i dag fikk vi høre at apostlene kom begeistret tilbake fra deres første misjonsreise og fortalte Jesus om alt hva de hadde gjort og alt hva de hadde lært folket. «Kom med til et ensomt sted, hvor dere kan være alene og finne litt hvile«, innbyr Jesus og oppfordrer dem til å ta vare på seg selv. Vi har nok sans for den innbydelsen til et ensomt sted hvor vi kan komme til oss selv og finne tilbake til hverandre. «De dro avsted i båten til et avsides sted, men mange mennesker satte etter dem til fots og var fremme på dette rolige stedet før dem. Jesus ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde«. Jesus unner sine disipler både fred og ro, men de skal dog være hyrder og tjene de menneskene som er betrodd dem. De har fått myndighet – makt – ikke for å bli adlydt, men for å lytte til menneskenes nød, ikke for å bli betjent, men for å tjene. De fleste av oss har myndighet på et eller annet område, vi har en lederfunksjon…. om det så er som far eller mor…. Det forventes av oss at vi gir ledelse og det er jammen ikke alltid like lett. Dette å ha myndighet eller makt er ikke noe mål for seg, men skal tjene andre. Å gi ledelse skal ikke være til egen fordel, men komme andre til nytte. Det virker opplagt og de fleste – fra paven, eller presidenten i USA til gruppelederen på barneleiren – vil være enige i den påstand. Likevel påstår profetene i Bibelen brutalt at mange såkalte ledere hersker og herjer med folk og villeder dem. Fordi de bruker deres myndighet om å bli adlydt og de er fornærmet dersom noen ikke gjør det. Der ligger problemet: Klart ønsker vi at barna eller andre som vi har ledelse over skal lyde oss. Men det skal ikke være på grunn av oss, men for deres eget beste. Ledelse er noe vi gir …..uten selv å dra noen fordel av det…. uten at vi får noen rettigheter over andre. Mange ledere er hyggelige mennesker så lenge man viser dem nok ærbødighet og ikke tar til motmæle. De oppfatter deres myndighet ikke som en tjeneste for andre, men som en ære for seg selv. Jeremia anklager slike ledere i den første lesning, de var ute etter makt og viste ingen omsorg for menneskene, de sto over folket og var ikke med folket. «Dere har spredt mine får og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem«. Jeg, Jahve, vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker». Jesus var og er den Gode hyrde som lærte disiplene sine om hvordan de skulle ta vare på Guds folk, på kirken. Det er ofte at Jesus taler om dette emne til sine disipler. Han har også vist dem hvordan de skal være ledere, de skal være tjenere.: «Herren er min hyrde, i hans hånd er overflod. Han lar meg ligge på grønn enger. Han fører meg til vann der jeg får hvile og gir meg nye krefter. Han leder meg på rette stier. For, Herre, du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg!» (Salm.23) Neste søndag vil vi få høre at Jesus – den gode hyrde – ikke bare underviste folk, men også skaffet dem brød å spise. Han lærer dem å vise medfølelse og å vise kjærlighet i praksis, og å dele med hverandre.

Kjære venner, ved dåpen og stadfestet i konfirmasjonen har vi alle fått et kall og myndighet til forkynnelse av det Glade Budskap i ord og gjerning. Vi er kalt til å være hyrde for de ensomme, fattige og syke i samfunnet, til å vise omsorg for de fremmede, for de som søker asyl hos oss…. vi skal være hyrder for hverandre i samarbeid med Den Gode hyrde, som stadig er med oss og som gir oss styrke. 

Riktig god helg.

p. Joseph

Kjære venner, «Jesus kalte de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to«. Ikke alene! – men to og to, en må minst være to – der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg tilstede – for at budskapet skal være troverdig. Og budskapet blir troverdig ved det forhold disse to har innbyrdes, ikke bare ved deres ord men hvordan de lever, livet deres gjør deres vitnesbyrd troverdig. ”To og to” sa Jesus. La oss også være ”to og to” som Mann og kone; Jeg og de andre; Jeg og menigheten, osv. Gå ut sammen å forkynne Guds rike gjennom våre kjærlige handlinger.

Kjære venner, «Kirke og Misjon«. En tittel som er overskrift for dagens tekster: Det finnes ingen kirke uten misjon og omvendt ingen misjon uten kirke. Det annet Vatikankonsil har bekreftet den, men det er i dagens evangelium at Jesus selv forklarer det: Ingen kirke uten misjon og ingen misjon uten kirke. «På den tid kalte Jesus «de tolv» til seg«, begynner dagens evangelium. «De tolv» er kirken. Det står ikke at han kalte til seg 12 personer, men «de tolv» og det tyder på en bestemt gruppe av personer. Når en i dag snakker om «de elleve» og man er litt kjent med fotballverden, så vet alle at det er et fotballag. Står det i evangeliene «de tolv» så vet alle at Kirken er ment, Guds folk, representanter fra hele Israel, fra alle 12 stammer fra Israel. Jesus kalte altså kirken til seg – begrepet «Ecclesia» betyr akkurat det – og han begynte å sende dem ut… for å bygge opp Guds Rike. Lukas nevner 72 disipler (6×12) og i Pinsefortellingen i Apostelgjerninger snakkes det om 120 disipler (10×12). Dette er ikke matematikk, det ligger en hel annen symbolikk bak disse tall: Tallene 72 og 120 – 6×12 og 10×12 – viser at det er kirken som stifter kirker eller annerledes sagt: det er ikke den enkelte kristen som formerer seg, men det er kirken – de tolv – som har en smitte-effekt og skaper flere kirker/menigheter.         En kan ikke være kristen alene, en kan heller ikke forkynne Guds Rike alene – på en troverdig måte…. forkynnelse gjør man som Kirke: utfra et fellesskap hvor man lever og opplever/erfarer kjærlighet: det er det som gjør kristen forkynnelse troverdig.  «Jesus kalte de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to«. Ikke alene! – men to og to, en må minst være to – der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg tilstede – for at budskapet skal være troverdig. Og budskapet blir troverdig ved det forhold disse to har innbyrdes, ikke bare ved deres ord, men hvordan de lever, livet deres gjør deres vitnesbyrd troverdig. Når vi leser dette «to og to«, da tenker en først og fremst på forholdet mann-kone: kjernefamilien som skulle utstråle Guds kjærlighet i denne verden – to mennesker som vier seg til hverandre og sammen vitner om Guds kjærlighet.  I den første kristne tid så ble noen som ville bli kristen innbudt å bo i en slik kristen familie. «Kom og se» sier Jesus til de første disiplene…og de ble hos ham hele dagen. Kristne familier, kommuniteter har helt fra deres opprinnelse blitt kalt til liv for å vitne om kjærlighet, som en slags batterier som utstråler energi til nabolaget og samfunnet. Uten kirke ingen misjon, man må være minst 2 for å kunne misjonere. Men omvendt er setningen like sann og også mere kjent: en kirke uten misjon er ingen kirke. Misjon er et vesensaspekt ved det å være kirke: En kirke uten missionarisk aktivitet er ingen kirke, noe som det annet Vatikankonsil har påpekt meget sterkt og som vi også finner stadfestet i vår katolske terminologi: Begrepet messe f.eks. kommer fra missio = sendelse. Vi samles til messe: vi samles i kirken for å bli sendt ut. Messe og misjon innebærer begge en sendelse.

Kjære venner, drivkraften for kirkens pastoral – for det å være kirke – er fellesskapserfaringen det betyr også hos oss at vi må kunne erfare menigheten/kirken som et fellesskap av brødre og søstre! Dét – i og for seg – er kirkens misjon også i dagens samfunn hvor vi finner en drepende individualisering og teknifisering og en kald anonymitet. Det eneste Jesus gir dem med på veien – til disse to, til våre familier, våre kommuniteter – det er makten over de vanhellige ånder. Ikke noe mer. Våre demoner har nok fått et annet ansikt enn den gangen, men de finnes: maktsyke, havesyke, hat og vold. Kirke, «de to kristne», har makt til å fordrive ondskapen, osv…..

Riktig god helg.

p. Joseph.

Kjære venner, vantroen og mistilliten bygges ofte på fordommer og mangel på ydmykhet: folk mente å kjenne Jesus at Han var sønnen til Maria…..og snekkeren, et vanlig menneske som vi, hva innbilder han seg vel. De hørte ikke på ham, og tvert imot de irriterte seg over ham og det var umulig for Jesus å gjøre noe spesielt i Nasaret. De festet ingen litt til ham… En slik Gudsfornektelse er ikke den verste form for vantro. Verre er likegyldigheten, apatien, mistilliten overfor hverandre, når mennesker gir opp og nekter å la seg begeistre og lever uten idealer eller mål.

Kjære venner, ”Jesus var forundret over deres vantro”, står det i dagens evangelium. Han ble møtt med mistillit i sin egen hjemby, ikke en gang forundring fra folkets side, nei de mente å kjenne ham og hadde plassert ham i bås. Ikke så få menneskelige forhold blir ødelagt fordi vi innbilder oss å kjenne hverandre og mister troen på hverandre. Først når vi kan vise hverandre en viss forundring, blir det mulig å oppleve undere. Jo mer kjærlighet og respekt som gis, desto bedre blir våre medmennesker. Jesus var sendt til verden av Faderen for å åpenbare Guds tro på og kjærlighet til menneskene. Troen er virkelig en gave fra Gud og da må vi ikke tenke på en ”troslære” eller en slags ”katekisme”, men på et tillitsforhold: Gud har en urokkelig tillit til oss mennesker og den tro Han viser oss, skaper selvtillit, tro på oss selv og på vår framtid og på meningen med vårt liv. Jesus selv hadde fått demonstrert sin Fars tro på ham da han lot seg døpe i Jordans elv av Johannes døperen. Da kom det en røst fra himmelen som åpenbarte Faderens tro på og kjærlighet til ham: ”Dette er min sønn som jeg er meget glad i, lytt til ham!” Men i Nasaret var Jesus maktesløs, folk virket blinde og ikke mottagelige for hverken hans tro eller hans kjærlighet, de lyttet ikke til ham. For å kunne leve, trenger vi mennesker – ”tro”. Gjennom Jesus Kristus gir Gud Fader oss all den tro vi trenger for å kunne leve et menneskeverdig liv. Han har lovet ethvert menneskebarn som blir unnfanget i denne verden trofasthet i all evighet. Gud tror på oss, stoler på oss, har tillit til oss, elsker oss, det har Jesus Kristus vist. En kunne muligens sammenligne ham med en god venn, en lærer, en mor eller far, med et menneske som viser deg tillit og tro, og som sier deg: Jeg stoler på deg, jeg tror på deg….  En slik opplevelse av en som tror på deg, gir deg selvtillit og gjør at du kan tro på deg selv, på din framtid, på ditt liv. Dessverre opplever vi ofte det motsatte og møter skarp kritikk på alt vi gjør galt slik at vi begynner å tvile på oss selv og på meningen med livet. Derfor er det ikke lett å være profet i egen by. Når vi kristne snakker om en troserfaring så er det først og fremst den sterke opplevelse av en himmelske Far som tror på oss menneskene, ikke fordi vi har fortjent det, nei, troen virkelig ER en gave fra ham. Tar vi imot denne gave, så oppmuntrer den oss å tro på ham, det oppstår et tillitsforhold som igjen gir oss mot og styrke til å leve og å elske. Gud gir oss tro og kjærlighet og det er nok til at vi kan blomstre.  ”Min nåde er nok for deg” sa Herren til Paulus (2Cr 12,9). Men med den nåde kaller Gud mennesker, profeter som Esekiel: ”Menneske reis deg opp på føttene, så vil jeg tale med deg”, sa Jahve til Esekiel som så forteller videre at ”med det samme han talte til meg, kom det ånd i meg og den reiste meg opp så jeg stod”.

Kjære venner, Gud trenger mennesker som er villige til å formidle sin tro og kjærlighet til verden. ”Elsk hverandre slik jeg har elsket dere”, oppmuntrer Jesus oss. Gud kaller mennesker som uttrykker Sin tro på oss og som forteller oss at livet har en mening…. mennesker som ikke legger så mye vekt på våre svakheter og dumheter,  men som oppmuntrer oss og utfordrer oss til å tro og å elske. Ethvert menneske får – som Esekiel – Guds Ånd som hjelper det å reise seg og når det så står med to bein på jorden, blir det sendt ut til å forkynne… barmhjertighet, tilgivelse og forsoning.

Ha en riktig god hel.

p. Joseph.