Kategori: Uncategorized

Kjære venner, vantroen og mistilliten bygges ofte på fordommer og mangel på ydmykhet: folk mente å kjenne Jesus at Han var sønnen til Maria…..og snekkeren, et vanlig menneske som vi, hva innbilder han seg vel. De hørte ikke på ham, og tvert imot de irriterte seg over ham og det var umulig for Jesus å gjøre noe spesielt i Nasaret. De festet ingen litt til ham… En slik Gudsfornektelse er ikke den verste form for vantro. Verre er likegyldigheten, apatien, mistilliten overfor hverandre, når mennesker gir opp og nekter å la seg begeistre og lever uten idealer eller mål.

Kjære venner, ”Jesus var forundret over deres vantro”, står det i dagens evangelium. Han ble møtt med mistillit i sin egen hjemby, ikke en gang forundring fra folkets side, nei de mente å kjenne ham og hadde plassert ham i bås. Ikke så få menneskelige forhold blir ødelagt fordi vi innbilder oss å kjenne hverandre og mister troen på hverandre. Først når vi kan vise hverandre en viss forundring, blir det mulig å oppleve undere. Jo mer kjærlighet og respekt som gis, desto bedre blir våre medmennesker. Jesus var sendt til verden av Faderen for å åpenbare Guds tro på og kjærlighet til menneskene. Troen er virkelig en gave fra Gud og da må vi ikke tenke på en ”troslære” eller en slags ”katekisme”, men på et tillitsforhold: Gud har en urokkelig tillit til oss mennesker og den tro Han viser oss, skaper selvtillit, tro på oss selv og på vår framtid og på meningen med vårt liv. Jesus selv hadde fått demonstrert sin Fars tro på ham da han lot seg døpe i Jordans elv av Johannes døperen. Da kom det en røst fra himmelen som åpenbarte Faderens tro på og kjærlighet til ham: ”Dette er min sønn som jeg er meget glad i, lytt til ham!” Men i Nasaret var Jesus maktesløs, folk virket blinde og ikke mottagelige for hverken hans tro eller hans kjærlighet, de lyttet ikke til ham. For å kunne leve, trenger vi mennesker – ”tro”. Gjennom Jesus Kristus gir Gud Fader oss all den tro vi trenger for å kunne leve et menneskeverdig liv. Han har lovet ethvert menneskebarn som blir unnfanget i denne verden trofasthet i all evighet. Gud tror på oss, stoler på oss, har tillit til oss, elsker oss, det har Jesus Kristus vist. En kunne muligens sammenligne ham med en god venn, en lærer, en mor eller far, med et menneske som viser deg tillit og tro, og som sier deg: Jeg stoler på deg, jeg tror på deg….  En slik opplevelse av en som tror på deg, gir deg selvtillit og gjør at du kan tro på deg selv, på din framtid, på ditt liv. Dessverre opplever vi ofte det motsatte og møter skarp kritikk på alt vi gjør galt slik at vi begynner å tvile på oss selv og på meningen med livet. Derfor er det ikke lett å være profet i egen by. Når vi kristne snakker om en troserfaring så er det først og fremst den sterke opplevelse av en himmelske Far som tror på oss menneskene, ikke fordi vi har fortjent det, nei, troen virkelig ER en gave fra ham. Tar vi imot denne gave, så oppmuntrer den oss å tro på ham, det oppstår et tillitsforhold som igjen gir oss mot og styrke til å leve og å elske. Gud gir oss tro og kjærlighet og det er nok til at vi kan blomstre.  ”Min nåde er nok for deg” sa Herren til Paulus (2Cr 12,9). Men med den nåde kaller Gud mennesker, profeter som Esekiel: ”Menneske reis deg opp på føttene, så vil jeg tale med deg”, sa Jahve til Esekiel som så forteller videre at ”med det samme han talte til meg, kom det ånd i meg og den reiste meg opp så jeg stod”.

Kjære venner, Gud trenger mennesker som er villige til å formidle sin tro og kjærlighet til verden. ”Elsk hverandre slik jeg har elsket dere”, oppmuntrer Jesus oss. Gud kaller mennesker som uttrykker Sin tro på oss og som forteller oss at livet har en mening…. mennesker som ikke legger så mye vekt på våre svakheter og dumheter,  men som oppmuntrer oss og utfordrer oss til å tro og å elske. Ethvert menneske får – som Esekiel – Guds Ånd som hjelper det å reise seg og når det så står med to bein på jorden, blir det sendt ut til å forkynne… barmhjertighet, tilgivelse og forsoning.

Ha en riktig god hel.

p. Joseph.

Kjære venner, blant folkemengden som trengte seg innpå Jesus var det en syke kvinne som var plaget av blødning. Hun berørte hans kappe for å bli frisk. Av og til kommer vanskeligheter og prøvelser av alle slag og truer, ikke bare vår fred og trygghet, men til og med vårt liv. I slike øyeblikk vet vi at vi ikke kan redde oss selv. Gud alene kan redde oss og gjenopprette troen og roen i våre turbulente liv. Vi må først og fremst lære å vende oss til Gud, ikke bare i vanskelige tider, men alltid. Ydmykhet, tålmodighet og fortrolighet er de betingelser vi stilles overfor for å ta imot Guds nåde og velsignelse.

Kjære venner, ”Datter, din tro har frelst deg”, sa Jesus til den syke kvinnen. Men til oss da? Hva sier Jesus til oss? Dessverre blir vi ikke så få ganger konfrontert med håpløshet i våre anstrengelser. Vi opplever at våre bønner har vært uten virkning på våre medmenneskers eller vår egen sorg og pine, og vi føler oss maktesløse overfor den endeløse rekke av uroligheter som til enhver tid hersker i verden i dag. For oss er ondskap noe som ødelegger vårt optimistiske syn på verdens og menneskets fremtid. De resultatløse bønner setter gang på gang vår tro på prøve. De evangelistiske idealer kan gjøre at mister motet når vi ser den store kontrasten mellom våre drømmer og det virkelige liv. I nødens stund, i bønner bedt i nød, føler man hyppig at det ser ut som Gud fjerner seg fra dem som tror på ham og bønnfaller ham. Men søndagens evangelium forteller om en kvinne som var plaget av blødning. Redd og skjelvende falt kvinnen for Ham og fortalte hele sannheten. Han sa til henne: ”Datter, din tro har frelst deg”. Din tro, kjære venner. I dette tilfelle, som i mange av helbredelsene Jesus gjorde, legger vi merke til at Jesus krever tro før Han utvirker et mirakel. Akkurat her kan vi faktisk tro at Jesus utvirket mirakler for å få folk til å tro, (ikke sant?) Men hans ord viser at han vil at folk skal tro før han gjør et under. Derfor ønsker Jesus tro. Denne tro er på ingen måte en slags magisk kraft, heller ikke er det en psykologisk forberedelse til helbredelsen. Det er slik at noen ganger belønner Jesus troen hos andre enn den syke personen, som f.eks. hos offisereren som ba Jesus om å helbrede hans tjener (Mat.8,10). Jesus ønsker tro, tro på ham som kan gjøre alt. Ja, det er sant at din tro har frelst degsom Jesus har sagt til henne. Gjennom tro viser vi klart at vi ikke stoler bare på egne krefter, men at vi søker tilflukt hos ham som er sterkere enn oss. Ved ikke å regne med egen kraft, vender vi oss mot Gud og forventer alt fra ham. Og denne holdningen gjør det mulig for ham å gripe inn. Et eksempel for denne type tro, som vi sa før, er offisereren som innrømmer sin uverdighet og utilstrekkelighet. Herved uttrykker han sin fullstendige tillit til Gud. «Herre, jeg er ikke verdig, men si bare et ord, så vil gutten bli frisk». (Mat.8,8) Slik er altså tro absolutt nødvendig for helbredelse, fordi Gud respekterer verdigheten og friheten til menneskene. Han handler ikke med mindre vi ønsker det. Derfor sa han til oss som han sa til kvinnen: «din tro har frelst deg». La oss vise Gud at vi stoler fullstendig på ham. Selvfølgelig tar dette ikke fra oss ansvar og handlekraft. Før vi kan forvente Guds spesielle inngripen, må vi gjøre alt som står i vår makt. Vår tro må bli testet og prøvet. Vi kan se dette i den syke kvinnen som klarte å overvinne mengden for å nå Jesus. Det samme også med den blinde mannen fra Jeriko (Mk.10,47-52) eller i den spedalske som våget å bryte de religiøse restriksjonene for å nærme seg Jesus (Mk.1,40).

Kjære venner, vi må ha tro – en tro som ikke tviler når vanskelighetene tårner seg opp, ikke minst, vi må vise Jesus at vi har forstått den umåtelige gaven han brakte oss – det guddommelige livs gave. Gud kan gjøre ting som vi ikke kan gjøre med vår egen kapasitet. Den riktige holdning vi velger for oss i troens liv er alltid å være oppriktige og ydmyke mot Gud. Vi må være takknemlige og gi en respons på det i våre liv. Dersom vi gjør dette vil vi også bli i stand til å be om mange nådegaver for vårt jordiske liv og høre ordene:  «Datter/sønn, din tro har frelst deg».

Ha en riktig god helg og sommerferie.

p. Joseph.

Kjære venner, hvordan kan vi virkelig tro på at vi bare gjennom menneskelig makt kan oppnå lykke, fred eller trygghet? Hvordan kan vår verden ha fred når vi direkte eller indirekte, tankeløst og likegyldig «samtykker» i å ignorere Gud som virkelig er den eneste «Fredsskaper» når det dukker opp alvorlig nød, utfordringer eller prøvelser? La oss vise Gud at vi stoler på ham, ett hundre prosent. Selvfølgelig tar dette ikke fra oss ansvar og handlekraft. Det er jo virkelig slik at før vi kan forvente Guds spesielle inngripen skal vi gjøre alt som står i vår makt. Vår tro må bli testet og prøvet. Gjennom tro viser vi klart at vi ikke stoler på egne krefter, men at vi søker tilflukt hos ham som er sterkere enn oss. Ved ikke å regne med egen kraft, vender vi oss mot Gud og forventer alt fra ham. Og denne holdningen gjør det mulig for ham å gripe inn. «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus/liv. Men si bare et ord, så vil ……livet mitt bli frisk.» (Matt 8,8).

Kjære venner, En mann gikk på fjelltur og uheldigvis falte han utenfor en klippe. Mens han holdte på å falle, ropte han høyt: «Kjære Gud kom meg i hu og hjelpe meg». Ingen svar! En gang til, samlet han alle sine krefter og ropte enda høyere: Kjære Gud kom meg til hjelp. En kraftig røst lyder plutselig: «Ja, kjære barn, men først og fremst må du slippe dine hender». Nei. Det går ikke, jeg kommer bare til å falle helt ned, dessverre, det er umulig/utenkelig. Du må…….før jeg skal slippe mine hender, sa han i respons. TRO med betingelser er…ikke TRO lenger! Tekstene i dag handler om troen – om det å tro. Vi sier ofte at vi tror…. i all mulige forskjellige sammenhenger. Som oftest sier vi: Jeg tror at… da betyr det å tro at vi ikke er helt sikre…. Jeg tror at det blir en pen dag i morgen, jeg tror at det gikk bra med eksamen, jeg tror at jeg skal klare den oppgaven. I kirken også snakker vi mye om troen, men på en annen måte: Vi sier ikke Jeg tror at…. men: Jeg tror på…. Jeg tror på én Gud og på Jesus Kristus, jeg tror på Kirken. I evangeliet viser Jesus hva det å tro på Gud egentlig innebærer. Han sover rolig og ubekymret selv om det stormer, fordi han vet seg trygg og stoler på at hans Far holder et øye med ham. Å tro på Gud betyr å ha tillit til ham, Han har jo lovet å være hos oss. Tro alene er derfor ikke nok, men vi må også vise den i handlinger. Når det skjer noe i kirken som ikke virker helt gjennomtenkt, blir det av og til spøkende påstått at Gud eller den Hellige Ånd sover eller er på ferie. For andre som opplever at verden synes å falle sammen, er det ingen spøk, de lurer på om Gud har gitt opp og overlatt menneskene til seg selv. Slik som vi av og til har en solformørkelse når månen står mellom solen og jorden, så opplever vi tider med Gudsformørkelse. Krig, brutale folkemord, katastrofe, krise, osv… legger en skygge mellom Gud og menneskene som gjør at vi vanskelig kan se veien. I tett tåke forsøker vi å fortsette og ber intens til Gud om veiledning og hjelp. «Mester, roper vi engstelige, er du likeglad med at vi går under?». Jesus er hverken likegyldig eller naiv, han har selv opplevd bølgene av hat og vold som ville ødelegge ham. Det er kun tilliten til hans Far som reddet ham fra undergangen. Han reiste seg og talte myndig til vinden og sa til sjøen: «Bli stille og ligg rolig! Da løyet vinden av og det ble blikk stille«(Mk.4,39). «Hvem kan vel han være, som blir adlydt både av vind og sjø?»(v.41). Han er Jahve: En Gud som er til for oss. La ikke angst og uro ta motet fra dere. Tro på Gud, ha tillit til Gud, stol på meg, sier Jesus (Joh.14,1). Hele 365 ganger (en gang for hverdag) kan man lese den oppmuntringen i bibelen: Frykt ikke!

Kjære venner, det er godt å høre sånt like før ferien. Vi kan få lov å hvile ut og slappe av. Ikke nødvendigvis fordi vi har fortjent det, men fordi han er med oss og han elsker oss og tror på oss. Gud er med oss fra begynnelsen og nå og alltid og i all evighet… Sammen med Jesus får vi kalle ham, Far, vår himmelsk Far. Og hver gang vi er redde, hver gang det stormer i våre liv, kan vi være trygge på at han er ved vår side. Han hjelper oss å finne fred midt i stormen.

Riktig god helg og gledelig sommer.

p. Joseph

Kjære venner, vi alle vet at hvis vi planter et såkorn i jorden og om vi sover eller våker, om det er natt eller dag, så spirer og vokser kornet, uten at vi vet hvordan det går til. Det samme sier Jesus i søndagens evangelium om hvordan Guds rike egentlig modner og utvikler seg i våre liv og i verden. Det starter ved en liten vei, og etter å gi tid til det, skal det vokse til noe større.

Kjære venner, med mange slike lignelser forkynte Jesus budskapet for menneskene – så meget av det som de var i stand til å forstå – skriver Markus. Det vi forstår er at Guds rike foreløpig ikke er større enn et lite frø. Vi kan vanskelig se at dette Guds rike har utviklet seg noe særlig de siste 2000 år. Kirken er uten tvil blitt mye større, men dette fredens og rettferdighetens rike som Jesus forkynte, er fortsatt usynlig for våre øyne. I dagens evangelium forteller Jesus oss igjen om hvordan dette Guds rike egentlig modner og utvikler seg. Da Jesus fortalte denne lignelsen for 2000 år siden, var disiplene minst like utålmodige – for ikke å si fortvilet – som vi er i dag. De hadde store forventninger til Jesus som Messias og var meget utålmodige. Derfor måtte Jesus gang på gang forklare hvorfor han var kommet til verden og hvordan Guds rike skulle bli til. Han forsøkte å oppmuntre disiplene, og gi dem tro på Guds rike. Han sammenlignet sitt eget liv og Guds rike med et såkorn eller sennepsfrø, som er lagt i jorden. Det er usynlig, men det modner og vokser, uten at vi kan gjøre så mye fra eller til. Det samme skjer med frøet – når det en gang er lagt i jorden, må man ikke forstyrre det. Når en sår eller planter, må en ha tålmodighet og la naturen gå sin gang. Jesus talte mye om Guds rike, han forkynte at det var nær og at vår verden en gang blir en Guds verden, et rettferdighetens og fredens rike. Et slikt rike lengter vi jo alle etter med en viss utålmodighet og av og til fortvilelse. Om vi bare kunne se noe av dette riket. Det er en hemmelighet, et mysterium. Det eneste vi kan gjøre er å være tålmodige og vente.

Kjære venner, «Sæden er Guds ord og såmannen er Kristus», ble det sunget/sagt i halleluja-verset. Det er klart at Jesus sier mer enn det. Gud har en plan med verden, han har planlagt å høste fruktene. Som vi hørte i den første lesningen regner han med at treet han har plantet skal rage høyt og bli til en prektig seder, hvor i alle slags fugler skal bo. Men hvordan det går til, vet Gud, men han vil ikke gripe inn og isteden å være tålmodig. Grunnen til det er at Guds rike ikke blir til uten oss mennesker. Ikke uten Gud, men heller ikke uten menneskene. Gud respekterer vår frihet og vår vilje, samtidig som han utfordrer vår fruktbarhet og vår kreativitet. Han motiverer oss til å engasjere oss i fremveksten av sitt rike. Gud har gitt oss frihet, men fordi han er allvitende, vet han hvordan vi vil bruke friheten vår. Han tror på oss, stoler på oss. Slik som såmannen viser omsorg for åkeren, men venter tålmodig på at det spirer, vil heller ikke Gud tvinge det frem, det må vokse av seg selv. Gud er nær oss, han er med oss, han kaller på oss – men han tvinger oss ikke. Han har gitt oss sin skapende Ånd, sin guddommelige kreativitet og styrke. Jesus viste sin tillit til menneskene, han fortalte oss at vi har evner og talenter, men han respekterer menneskenes frihet. Som Jesaja sier det: «Han skal ikke skrike og ikke rope og ikke la sin røst bli hørt på gaten» (Jes.42,2). Lignelsen overlater egentlig svaret eller løsningen til oss som den hellige Augustin sa: «Gud spurte deg etter råd ikke når Han skapte deg, men bare når Han frelser deg». Våger vi å leve med en Gud som ikke tvinger seg på oss? Klarer vi å godta en Gud som ikke griper inn, og noen ganger holder seg på større avstand enn vi liker? Gud er med alltid i vår verden, også i dag. Men han vil ikke grave opp frøet for å vise oss hvor langt det er kommet i dets modning. Det er noe mystisk med denne verden vi lever i, noe mer enn vi kan se. Det er noe som forsøker å komme frem i lyset. I mørket spirer Guds rike. Gud selv vet det. La oss stole på og tro på såmannen og på den hellige Ånd Han har gitt oss.

Riktig god helg.

p. Joseph

En ny innvielsesdag er på søndag 25.08, kl. 12.00

Kjære p. Joseph,

Jeg hadde et fall for noen dager side, og knærne har ikke hatt det bra siden. Det er derfor ikke mulig for meg å komme til innvielsen av Maria-haven søndag. Jeg beklager dette, men jeg innrømmer nederlag. Knærne vil ikke. Jeg skal ta deg og din menighet med i min bønn i messen søndag.

Vennlig hilsen,

+Bernt.

Biskopen har samtidig gitt en ny innvielsesdag, det er igjen på søndag 25.08, kl. 12.00

Kjære venner, det er en usynlig, men veldig aktiv virkelighet i livet, dvs. ødeleggelsen av Satan som vi skal få høre fra kommende søndags lesninger. Peter advarte sine etterfølgere at «djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke«. (1 Pet. 5,8). På grunn av djevelens ødeleggelse faller vi mange ganger for hans fristelser. Noen ganger lytter vi til djevelen uten å høre på Gud. La oss alltid høre på Guds Ord – Ordet som lærer oss hvordan Satan alltid ødelegger oss, og hvordan vi kan bli kvitt ham. Måtte Gud være barmhjertig med vår skrøpelighet.

Kjære venner, teksten vi skal få høre fra første Mosebok er en del av en ouverture som angir tema for hele Bibelen: Mennesket som er skapt i Guds bilde er samtidig fristet til å gjøre det onde. Mennesket kan ligne på Gud ved å gjøre det gode… ved å ta ansvar for hans skaperverk og å arbeide for rettferdighet og fred blant menneskene. Det er egentlig ikke syndefallet og arvesynden som står i fokus, heller ikke kvinnen som frister og Jahve som straffer. Teksten viser hvordan mennesket som forvalter av Guds skaperverk oppfører seg imot det uforklarlige onde som finnes i verden. Bibelen fastslår nøkternt at det onde finnes og at det frister. Mennesket er en skapning, og som mann og kvinne er de et bilde på Gud, men ikke lik Gud, Skaperen. Kvinnen lar seg friste til å overskride den grensen som finnes mellom Skaperen og skapningen: Hun vil bli lik Gud. Mannen følger henne. Mennesket blir avslørt som mann og kvinne og ser med skam på hverandre. Enheten mellom mann og kvinne ble brutt. De legger skylden på hverandre og frasier seg derved ansvar. Men Gud svikter dem ikke. Det onde blir straffet for at mennesket kan leve videre. Gud er barmhjertig og satser stadig på nytt på mennesket, ved at vi bekjemper det onde og fritt og ansvarsbevisst velger å ligne Gud ved å handle rett. En jødisk Rabbi sier: Menneskets store skyld er ikke at det stadig synder, fordi fristelsen er sterk og motstandskraften svak. Menneskets store skyld derimot er at det nekter å ta imot tilgivelsen som Gud stadig tilbyr. Sagt på en annen måte: Det å synde er menneskelig og tilgivelig, men det å la være å omvende seg eller å nekte å ta imot tilgivelsen, det er utilgivelig. Det er akkurat det Jesus kaller i evangeliet: synden mot den hellige Ånd. Å nekte å ta imot tilgivelsen ved å påstå at den som gir tilgivelsen nemlig: Gud – Jesus – den hellige Ånd – er besatt av det onde. Jesus hadde nettopp kalt til seg de 12 til å være hans faste følgesvenner. Tolv menn som han kunne sende ut for å forkynne og gi makt til å drive ut demoner. «Så kommer han hjem og en stor mengde folk strømte sammen, blant dem en gruppe lovkyndige fra Jerusalem som beskyldte Jesus å ha djevelske kontakter med demonenes overhode: Beel-Zebul». Interessant nok omtaler ikke de skriftlærde ham som «Satan», men som «Beelsebul». Han er Ekrons gud (jf. 2. Kongebok 1:1-18). Navnet er assosiert med frafall fra tro på den sanne Gud. Med noen lignelser forteller Jesus at det er falske anklager og til slutt et profetisk ord: «Sannelig det skal dere vite, at alt skal bli menneskene tilgitt, deres synder og alle deres gudsbespottelser, så mange de enn er. Men den som spotter den hellige Ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i en evig synd». Markus forklarer: «Dette sa han som svar på det de hadde sagt – at han var besatt».

Kjære venner, Jesus er kommet for å forkynne et Guds rike hvor de lamme og blinde, de handikappede og spedalske skal få sitte ved et vel forsynt bord. Han ønsker en verden hvor en samaritaner med kjærlighet tar seg av en nesten ihjelslått jøde, hvor sjefene vasker føttene til deres tjenere og hvor fattige får nok mat, drikke og klær. Jesu familie består av de mennesker som gjør Guds vilje…. som tror på ham og samarbeider med ham i den samme Guds Ånd. Om vi kaller oss selv Kristi brødre og søstre, da vet vi i hvert fall nå hva det innebærer. Han utfordrer ikke bare vår tro, men han vil også få oss på sin side i kampen mot det onde i verden. Vi vet at Jesu mor Maria kom til å tro på ham, hos henne befinner vi oss i godt selskap, og sammen med henne vil vi kunne vokse i troen på Faderen, Sønnen og den hellige Ånd. AMEN.

Riktig god helg!

p. Joseph